Dere som har lest bloggen noen år vet at jeg er innmari glad i potetgull. Nyheter fra snacksprodusentene fremkaller alltid glede og begeistring, og jeg prøve å smake så mange av variantene som kommer som mulig. I går fant jeg endelig den mye omtalte posen med Sommergull Skinke fra Maarud på Mega, og måtte selvfølgelig kjøpe.

Synes det er artig at vi også her i Norge begynner å få diverse kreative smaker på potetgullet. I utlandet har de jo hatt alskens fantasifulle sorter i årevis. Skeptikerne i meg tenker imidlertid at det skal mye til å få noe sånt til å funke. Men greit nok, skinke er vel ikke den mest vågale smakstilsetningen å velge. Ikke noe mer snodig det enn biff. Og biffpotetgull har vi jo spist i mange år.

Jeg synes posen var fin. Har ofte tenkt at det er få som tør å velge rosa emballasje på produktene sine, så dette var friskt og fint i snackshylla. Pluss for det.

Jeg åpnet posen og luktet forsiktig.

Hmm, noe spesielt ja. Og uvant. Det luktet skinke. Ikke så mye, men nok til at jeg fikk litt følelsen av å ha vandret inn i en italiensk slakterforretning. Sjøl om jeg sto på kjøkkenet hjemme hos Mamma og Pappa.

Selve smaken av skinke var svakere, men jeg kjente den absolutt kjente. I tillegg kjente jeg en slags blanding av løk, grillkrydder og så klart salt. Ingen av smakene var særlig sterke eller kraftige, men allikevel ble potetgullet litt for særegent for meg. Litt for syntetisk, og etter hvert tok jeg meg selv i å forsøke å drukne smaken i dipp. Da er det noe som ikke stemmer helt. Pappa mente smaken var frisk og minnet og bacon, mens Mamma var ganske nøytral. Eldstejenta som bare tok et flak i forbifarten sa det smakte skinke. Spot on der altså.

Må ta med at konsistensen var mer knasende og sprø enn jeg hadde forestilt meg, og flakene noe tynnere enn antatt.

Selv om jeg er en svoren Maarudfan blir det ikke gjenkjøp av Sommergull med Skinke.
Fyller heller potetgullkvoten med andre smaksvarianter i månedene som kommer, det er jo så mye annet godt å velge i.

Gjenkjøp: Nei