Frivillig, ubetalt reklame

Hver høst har Maarud pleid å komme med noen potetgullvarianter av nypotet, litt før selve hovedslippet. Det liker jeg. Alltid fint med nyheter som får skinne alene og ikke må dele oppmerksomheten med hundrevis av andre nyheter som avsløres samtidig.
Til min glede og begeistring har Maarud fulgt opp tradisjonen sin i år også, og har lansert to sorter nypotetgull til oss snackshungrige forbrukere. På fredag fant jeg en fullstappet hylle på Meny, og årets smaker er Kantarell, hvitløk & chili, og Fire løk & rømme. Spennende kombinasjoner. -Og så fine poser!

Jeg er ikke noe soppmenneske, men som dere vet er jeg veldig begeistret for løk. Valget ble dermed enkelt. Jeg kjøpte den grønne posen, og det til tross for en liten skepsis rundt rømmedelen av smaken. Chips med innebygd rømme- eller sour creamsmak har aldri vært noen favoritt hos meg. Jeg vil helst ha det innslaget fra en skål med dipp. Ikke fra chipsen. Tok allikevel sjansen, og satset på at de fire løkene ville dominere smaken.

Som vanlig var flakene lyse, rene og delikate, med bølgestrukturen jeg liker så godt. Jeg tok et dypt drag for å få inn duften fra posen, og dermed danne meg den første inntrykket. Til min forbauselse kjente jeg tilnærmet ingenting. Merkelig. Kanskje det har hendt noe med luktesansen min?
Bare en ting å gjøre. Ta et flak, og håpe at det var mer smak enn duft. Og det var det.

Den fyldige rømmesmaken fylte hele munnen med en gang jeg fikk flaket i munnen. Altså akkurat det motsatte av hva jeg hadde håpet. Men det kjentes faktisk ikke så gæærnt. Helt spiselig. Ganske raskt kom også løken og tok over, og da var smaken løksaftig, nesten litt sylta, syrlig og godt. Ikke for sterk, spiss eller søt, bare god, krydret løk. Etter hvert som jeg spiste flere flak var ikke den innledende rømmesmaken så tydelig lenger heller. Fint for meg. 😀
Da jeg tok første flak hadde jeg aldri trodd jeg kom til å spise mer en enn noen få for å kunne beskrive smaken, men der tok jeg feil. Det tok ikke lang tid før jeg var langt nede i skåla.

Selv om jeg etter hvert ble fortrolig og fornøyd med denne smaken, tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Synes så mange andre potetgullsorter smaker bedre. Litt dumt, for jeg ønsker meg så veldig ny en innertier fra Maarud snart. Vel, forhåpentligvis kommer de med noen spennende overraskelser til oss i uke 38. Kanskje jeg finner en ny favoritt da?

Denne posen kommer nok uansett bare til å være i salg en begrenset periode, så hvis du er nysgjerrig må du være rask og sikre deg et eksemplar. Jeg synes uansett det er artig å ha prøvd, og siden ei venninne sa at varianten med kantarell, hvitløk & chili var veldig god, vurderer jeg faktisk sterkt å kjøpe den også.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Det er fortsatt litt stille før stormen hva gjelder nyheter i butikkene. Jeg er stadig på utkikk, men ser bare nyhetslapper på produkter fra februar og mai. Heldigvis nærmer uke 38 seg med stormskritt, og jeg gjetter at vi allerede om ei ukes tid finner litt flere godbiter vi ikke har sett før.

På lørdag fant jeg faktisk en serie med nye, ferdige middagsretter på Rema 1000. Kjedene slipper ofte nyheter fra egne merker litt tidligere enn den felles fastsatte slippuken for bransjen, og denne Raskt & Enkelt for 2-serien må jo nettopp ha kommet. De hadde fire ulike varianter: Kylling Chop Suey, Lam Tandoori, Marokkansk Lam, og Biff Stroganoff som vi kjøpte.

Siden mengden var tilpasset to personer, og det bare var ei av jentene hjemme til middag, passe det fint å teste i dag.

Framgangsmåten var enkel, hele formen skulle varmes i stekeovnen i 20 minutter. Perfekt for meg som ikke har mikrobølgeovn.

Jeg syntes massen så litt udelikat ut i kald tilstand, men det gjør jo tilnærmet all ferdigmat. Satset på at den både ville se og lukte bedre etter 20 minutter i ovnen. Og heldigvis, det gjorde den. Underveis i stekingen begynte duften av ordentlig middag å bre seg i kjøkkene, og da jeg tok ut formen virket retten adskillig mer lovende.

Og ja, jo, førsteinntrykket var bra. Susen hadde grei smak, ikke for sterk eller for salt, og konsistensen var passe tykk. De ulike grønnsaksbitene; løk, gulrot, paprika og sopp var ganske mjuke, men ikke helt dvaske. Noen hadde faktisk litt tyggemotstand, men de kunne med fordel vært noe fastere med mer krisp. Det ville skapt litt mer variasjon i konsistensen. Kjøttet var også helt okay, ikke slintrete eller seigt, men mørt og lett å tygge igjennom. Totalen var derfor ikke så dum, og sammen med potetmos og salat ble det absolutt en godkjent middag. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av å spise noe litt anonymt og pregløst. Det smakte litt typisk ferdigmat, og jeg savnet mer karakter, snert og sting. Jeg er ikke glad i for sterk mat, men her kunne de med fordel spandert et krydderdryss.

Vi spiste opp omtrent hele formen og ble gode og mette begge to. Allikevel tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Til det var retten for kjedelig. Jeg kunne imidlertid godt tenke meg å prøve noen av de andre variantene, så tips meg om dere prøver og det smaker bra. Moro å teste noe annet enn godteri og snacks var det i alle fall uansett.

Jeg fikk forresten ikke tatt noen allrighte bilder i liggende format av de andre smakene i serien, som jeg kunne limt inn her, men de ligger på Instatory (@consumings). Og om storyen har gått ut når du leser dette, finnes de under Høydepunkter, Høst 2019.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

De siste to ukene har jeg fått veldig mange tips om en ny ost fra Synnøve: Fløyemys med smak av lakris.  Helt supert, tusen takk! Jeg ble så klart både ivrig, begeistret og nysgjerrig fra først bilde, og begynte å tråle Remabutikkene i nærområdet for å finne den jeg også. Jeg vet faktisk ikke hvor mange steder jeg var innom, men etter flere runder, og etter å ha utvidet radiusen en del fant jeg endelig en stabel. Se her:

Brunost og lakris er vel ikke akkurat en veldig selvsagt og forventet kombinasjon, heller en overraskende og en smule snodig? Men absolutt kreativt og spennende. Jeg måtte kjøpe, og det til tross for at jeg hverken er glad i brunost eller lakris. Leve nysgjerrigheten.

Da jeg la ut bilde av herligheten på Instagram kom det litt ulike tilbakemeldinger. -Som forventet. En av dem jeg festet meg ved var at det egentlig smakte mest brunost, med bare en ettersmak av lakris. Med dette i bakhodet ble jeg derfor litt forbauset over at en nokså tydelig lakrisduft strømmet mot meg med en gang jeg løftet plastikken til side.

Fargen og konsistensen var som dere ser helt lik annen mysost, ikke noe spesielt der. Smaken derimot, var ganske annerledes. Jeg kjente at jeg spiste brunost, bevares, men lakrissmaken fylte munnen min med en litt overraskende intensitet allerede fra første rundstykkebit. Den klassiske brunostsmaken kom litt i skyggen, og jeg synes ikke det mjuke, søte og milde klarte å harmonere helt med lakrisen. For meg var det ikke bare en ettersmak, det var hovedsmak. Av en eller annen grunn minnet det meg om HaPå også, i mye større grad enn vanlig fløtemysost gjør. Og jeg synes egentlig ikke HaPå smaker særlig lakris. Merkelig.

Oppsummert var dette en artig smaksopplevelse, men ingen spesiell høydare for meg. Om man er glad i lakris kan den sikkert utløse både jubel og glede ved frokostbordet, men jeg tror uansett ikke det er en ost som vil overleve lenge. Til det er den for spesiell. Dette er et produkt de fleste kjøper en gang for å prøve og så blir det med det. Nå står det jo også “Sjelden utgave” på pakningen, så det er helt sikkert en veldig limited edition som forsvinner om ikke lenge. Kanskje allerede når juleostene inntar kjølediskene? Vi får vente og se.
Må til slutt legge til et pluss for emballasjen. Fint design, og jeg er overbevist om at tante Fiolett liker den delikate fargen.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

For en drøy uke siden, i min desperate jakt etter høstnyheter, fant jeg en pastillpose jeg ikke hadde sett før. Läkerol sin YUP Mix Frozen Mango & Lime.

Skjønte at den har vært i salg hos Narvesen en stund allerede, men at den først kommer i matbutikkene i uke 38. Jeg har ikke registrert den før nå. -Får skylde på at det har vært ferietid. Pastillkonsumet mitt går drastisk ned når jeg har fri fra jobben.

Siden det sto at pastillene smaker mango og lime, forestilte jeg meg en slag kombinasjon av de to i hver enhet. Det var det selvfølgelig ikke. Posen inneholdt to sorter; gule med mangosmak og lysegrønne med lime. Begge med et tynt lag lett knasende kandering på utsiden. Lurte forresten litt på hvordan frossen mango smaksmessig skulle skille seg fra vanlig mango. Kanskje den ville være friskere og kjennes kald i munnen? Hm, kan ikke si jeg kjente så mye til det frosne innslaget altså. Gul pastill smakte mango. Litt svak og nesten litt slapp mango, men ikke spesielt frossen eller kjølig. Den ble ikke noe umiddelbar ny favoritt hos meg, men eldstejenta likte den godt. Jeg kunne ønsket meg litt mer intensitet.

Limepastillen var mye bedre. Snill, behagelig limesmak, småsyrlig uten å være sur, og etter hvert kjentes den nesten søt. Men bare nesten. Den minnet meg litt om Jelly Tots fra Rowntrees som jeg spiste i England da jeg var liten, og ga meg mer følelsen av spise gelegodteri enn pastiller. Helt okay det. Bare bra at det finnes pastiller i ulike kategorier, til ulik bruk og anledning. 🙂

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper disse igjen. Hadde posen bare inneholdt varianten med lime hadde det ikke vært tvil, men siden blandingen ofte er tilfeldig, og jeg kan risikere å få en pose med nesten bare mango ser jeg det litt an.

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

Allerede på forsommeren begynte det å dukke opp bilder på Instagram av en pose med M&M’s Salted Caramel. En limited edition. Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig, og da jeg dro på ferie og så et digert display med nevnte poser på Gardermoen måtte jeg kjøpe. -Og ja, jeg vet at noen av dere ikke er spesielt begeistret for at jeg skriver om produkter man må til utlandet for å få tak i, men siden det fortsatt er stille på nyhetsfronten i norske butikker, og denne faktisk selges på Gardermoen, Color Line og i tillegg kan bestilles på nett, gjør jeg et lite unntak.

I utgangspunktet er jeg ikke sånn kjempeglad i M&Ms. Synes varianten i den gule posen er all right, den med peanøtter, men jeg velger nok heller en pose norsk M eller annet snop om jeg har muligheten. Allikevel var det noe med kombinasjonen sjokolade og salt karamell – som er ganske poppis om dagen, merkenavnet, og alt skrytet på SoMe som trigget nysgjerrigheten nok til at jeg ville teste.

Enhetene så ut som annen M&Ms. Runde kuler med fargerikt skall. De smakte på en måte kjent også. Den knasende, søte utsiden, laget med sjokolade, og så karamellen da. Som var en ny vri. Konsistensen var akkurat passe fast, som litt tett fudge, og det salte innslaget slo inn umiddelbart etter at tennene hadde beveget seg forbi sjokoladen. -Hos noen av kulene. Jeg synes saltmengden var litt variabel. Noen biter hadde bare et lite, gjerrig hint, mens andre hadde akkurat passe mengde til å balansere alt det søte. Altså var totalsmaken litt tilfeldig, avhengig av hvilken kule man tok. Men så klart de var gode. Riktignok ikke så gode at de automatisk får en hylleplass i entusiasmeavdelingen min, men nok til at posen forsvant rimelig kjapt. Allikevel drister jeg meg til å si at jeg synes produktet er bitte litt oppskrytt. Kanskje hypet opp fordi salt karamell er en slags trendkombinasjon? Jaja, spiller jo ingen rolle. Begge barna likte dem kjempegodt, så om det ikke blir gjenkjøp til meg selv, blir det kanskje til dem.

Selv om det ikke ble 10 av 10 hos meg, er jeg overbevist om at disse posene kommer til å selge i bøtter og spann. Jeg aner ikke hvor lenge limited perioden skal vare, men det blir vel en stund. Og kanskje vi er så heldige at de blir litt lettere tilgjengelig også etter hvert?

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

De siste ukene har jeg gått og småventet på en prelansering før høstslippet. Vi får jo alltid ett eller annet. En pose høstlig potetgull, en ny frossenpizza eller en påleggsvariant til skolestart. Men det har vært sørgelig lite å oppdrive. Frem til i dag. Da lyste nemlig en sjokkselger mot meg på Kiwi, fullstappet med nyheten Japp Protein fra Freia. Endelig.

Selv om det finnes en proteinutgave av Mars, ble jeg litt overrasket over at merkenavnet Japp nå er bruk til en proteinbar. Men i disse proteintider er det kanskje ikke så underlig?

Jeg måtte så klart kjøpe, og selv om det i mitt vokabular ikke er noe som heter torsdagsgodt, sprettet jeg papiret med en gang jeg kom hjem. Det åpenbarte seg en søt liten sjokolade på 49 gram.

På papiret sto det “Melkesjokolade med lag av karamell og proteinflak”, så min umiddelbare (og tydeligvis naive) forventning var en ganske vanlig Japp med små flakinnslag som brøt litt med resten av konsistensen og smaken. Opplevelsen sto nok ikke helt i samsvar til det. Selv om dette må være en av de ferskeste sjokoladene jeg noen gang har smakt, med helt utrolig mjuk karamell, kjentes det ikke som vanlig Japp. Jeg skal absolutt ikke påberope meg å ha masse erfaring med proteinprodukter, men smaken minnet meg mer om en annen type proteinbar enn om vanlig Japp. Man kjenner en slags bismak som minner om sjokoladepålegg. Ikke som Nutella eller Nugatti, men slikt lyst melkesjokoladepålegg på glass. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Proteinflakene er ganske knasende, nesten som små kjeksbiter, noe som bidro til at det minnet litt om Twix også. Totalen hadde noe melkeaktig ved seg, og jeg antar at denne inneholder en del mindre sukker enn vanlig Japp. Den kjentes ikke så veldig søt, og selve sjokoladen var ganske anonym på smak. Noe som sikkert er meningen. Mengden protein var 24%, resten av næringsinnholdet ser dere nederst her.

Jeg likte ikke denne sjokoladen noe særlig. Eller proteinbaren som jeg helst vil kalle den etter å ha smakt. Og siden hverken husets tenåring eller jeg ble særlig begeistret, blir det åpenbart ikke gjenkjøp fra oss.
Allikevel tror jeg den kan slå an. Det er jo et tidsriktig produkt med et kjent merkenavn. Eller hva tror dere? Noen flere som har prøvd? Det skal bli spennende å følge med.

Og folkens, tips meg om dere ser noe mer høstnytt da. Det er lenge å vente fram til uke 38.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

På forsommeren dukket det opp to nye poser med Dream Marshmallows fra Diplom-Is i butikken.
En med mørk sjokolade og bringebærbiter, og en med melkesjokolade og karamellsmak.
Jeg synes Diplom-Is har kommet med veldig mye spennende tilbehør til is de siste årene.
Artig at de satser og gir oss enda to variasjonsmuligheter.

Jeg hadde først tenkt å bare teste den med bringebær, siden jeg ofte synes karamellsmak på annet enn karameller er litt kvalmende, men da flere av dere skrev på Instagram at den med karamell var god, lot jeg meg friste til å kjøpe den også.

Egentlig er jeg usikker på om disse er ment å spise som vanlig godteri, eller om de skal brukes som topping på is i skål. De står plassert på den lille hylla over isdisken i butikken, så antagelig skal de nytes sammen med is på et vis, men jeg synes enhetene var litt for store til det. Faktisk reagerte jeg umiddelbart på størrelsen pr bit da jeg tittet ned i posen. Hadde forestilt meg dem mye mindre. I mitt hode skal istopping være litt mer diskret. Men smak og behag selvfølgelig, og nå har jeg uansett spist dem både alene og sammen med vaniljeis.

Jeg likte den mørke best. Uten tvil. Vanligvis foretrekker jeg lys sjokolade fremfor mørk, men her brøt den mørke sjokoladen fint med den søte marshmallowen. Bringebærkrispen som var strødd på overflaten kjentes som et fint, småsyrlig innslag på tungen helt i begynnelsen og hjalp også til med å balansere totalinntrykket. Jeg syntes det smakte greit. Selve skummet hadde god konsistens. Mjukt, fluffy og passe seigt. Akkurat slik marshmallows skal være. Som antatt var biten ganske massiv i munnen, og jeg syntes den tok alt for mye plass. I alle fall om den var ment som topping. Når konsistensen i tillegg var såpass seig, -som den jo skal være, og dermed åpenbart litt vanskelig å dele, ble det litt klønete å bite over og spise en bit av den sammen med en ismengde fra skåla. Om dere skjønner. Så størrelsesmessig passet den best som selvstendig godteri. Virkelig.

Varianten med lys sjokolade og karamellsmak ble alt for søt for meg. Det smakte så klart marshmallow med lys sjokolade, men karamellsmaken forstyrret liksom litt, gjorde at det ble en slags spesiell ettersmak. Så klart av karamell, men det minnet meg også om noe nesten karamellkaffeaktig, eller noe jeg ikke helt klarer å definere. Uansett ble det for mye av det gode, men mulig smaken ikke er ment for voksne damer godt over 40 år. 🙈 Eldstejenta mente nemlig at den var kjempegod!

Som dere skjønner synes jeg dette passet best som selvstendig godteri i skål, ikke som tilbehør til is. Men med 100 gram (altså 8 biter) i posen, blir det liksom ikke så mye å fylle ei skål med heller. -Om man bare kjøper en pose altså. Tror uansett ikke det blir gjenkjøp av noen av variantene her i huset, det var liksom ikke full klaff. Men kjære Diplom-Is; bare fortsett å komme med spennende tilbehør til oss! 🍦🍧🍨

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Mmm, dette var digg! En ny pose har kommet dalende ned fra Haribohimmelen og det er Stjernemix Berry Flavours! En variant av den klassiske stjernmixen vi kjenner så godt, med nye farger og smaker. Så artig!

Som dere ser på posen er det en limited edition, og jeg aner ikke hvor lenge den skal være i salg. Får håpe det blir en stund.

Det duftet fruktig og friskt godteri da jeg åpnet posen. Ganske typisk Haribo egentlig.
Figurene var de samme som i originalposen, men de hadde fått nye, spennende farger. Speileggene hadde rosa og grønne plommer og de grønne froskene, -som er min favoritt i den vanlige posen, var blitt lilla. Veldig kult. Det var også små Haribobjørner i nye farger, og de små nesten svarte helt til høyre på fatet her hadde en utrolig god smak av solbær. Nam! Typisk at det bare var to av dem i hele posen.

Resten av bitene hadde også greie bærsmaker syntes jeg. Selvfølgelig kjentes det som litt syntetisk, søtt gelegodt (akkurat slik vi liker det), men det var andre og litt mer fruktige smaker enn i den vanlige posen. Litt friskere på en måte, selv om det fortsatt smakte veldig søtt. Jeg er ikke så glad i de hvite og gule gelefigurene det ofte er mange av i vanlige Hariboposer, og de var det heldigvis ingen av her. En av jentene mine savnet colaflaske med ordentlig colasmak, disse her i rødt og gult smakte bare bær og frukt, men ellers var vi enige om at posen var super. For min del kan godt en del av bitene her erstatte de hvite i originalposen.

Denne ser jeg lett for meg å kjøpe igjen. Må sikre meg noen flere lilla frosker før de forsvinner fra markedet. 😁🐸

Gjenkjøp: Ja