Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har svenske Candy People kapret stadig mer hylleplass i norske butikker. Veldig spennende. Mener å huske at de har kommet med nyheter til hvert eneste slipp i alle fall de to siste årene, og også nå i februar dukket det opp noen nye fristelser. Se he; S-Märke Hallonsura og S-Märke Colasura. Altså sur bringebær og cola. Moro at serien stadig utvides.

Jeg hørte om dem ganske tidlig i vinter faktisk, men har brukt litt tid på å spore dem opp. Nå er de i alle fall å finne i flere Menybutikker.

Vi har smakt begge sorter, og likte nok den som heter Hallonsura best. De smakte ordentlig rødt barnegodt med bringebærsmak. Det lille laget med syrlig kandering på utsiden gjorde at det ikke kjentes for søtt slik at det fint kan passere som voksengodt også. Egentlig var ikke smaken spesiell på noe vis, det kjentes kjent og trygt i munnen, allikevel var de litt vanedannende. Ei av jentene mente de smakte som de små røde sukkertoppene man kjøper som smågodt, bare at disse var bitte litt surere helt i begynnelsen. Men ikke sånn sure at det ble ekkelt i kinnene.
-Så da har dere en referanse.
Skåla vår ble tom ganske raskt, og jeg kan ikke skylde på barna. Jeg forsynte meg ganske så hyppig jeg også.

De med cola var også gode, men kjentes for meg litt mer anonyme. De hadde en jevn colasmak tvers  igjennom og heller ikke her var syrligheten ubehagelig eller for intens. Bare en fin liten kontrast til resten av colageleen. Geleen i seg selv var akkurat passe søt. Allikevel fenget ikke disse like godt som de med bringebærsmak. Klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor. Alle her i huset er jo i utgangspunktet glade i colagodteri.

Konsistensen på begge variantene var bra. Geleen var ikke så seig at den ble dratt veldig lang når vi bet over og tygde, og de satt heller ikke noe særlig igjen i tennene etter at vi hadde spist opp. Bra. Allikevel var den mjuk og fersk og ga liksom litt etter slik gelegodt både pleier og skal gjøre. Helt innafor der altså.

Når det gjelder gjenkjøp sier jeg nok ja til den røde og nei til den brune. Ikke at det var noe galt med colasmaken, det finnes bare annet colasnop vi liker bedre.
Liker forresten størrelsen på posene til Candypeople. For både helse og tenner er det fint med en viss porsjonskontroll.Og med mindre poser blir ikke prisen så gæærn heller.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame

På onsdag fant vi ut at det passet bra med ei rask sjokoladekake. Det passer jo egentlig alltid med sjokoladekake når jeg tenker meg om. Yngstejenta slang sammen en kakemix, og vips hadde vi en perfekt anledning til å teste Toros nye Kremet Sjokoladeglasur på boks.

Dette er som en boks sjokoladepålegg, bare at den inneholder kakeglasur. Helt genialt spør du meg. Og så utrolig rart at ingen har lansert det for lenge, lenge siden. Det er jo redningen for alle som i hui og hast må bake kake til dugnad, loppemarked, cup, klassefest eller hva som enn måtte dukke opp.

Se her da. -For en utrolig mjuk og glatt konsistens!

Det så virkelig ut som sjokoladepålegg da jeg tok av lokket, men konsistensen var mer fluffy og kremet. Og den var helt utrolig lett å smøre utover! Med denne går det virkelig ikke an å gjøre feil.

Konsistensmessig kjentes den litt sånn småsukret og diffust knasende som Nugatti eller melis. Videre etterlot den noe av den samme tørrheten i munnen som jeg synes ulike typer sjokoladepålegg har. -Men bare litt altså. Smaken var heldigvis også helt okay, selv om den ikke kan kalles hverken dyp eller rik. Vil heller si den smakte mild sjokolade. Søt og barnevennlig var den, uten et eneste hint av kaffe, mocca eller rom. Tenker smaken er perfekt tilpasset målgruppen. Begge barna her mente i alle fall at den var syykt god.

Jeg har egentlig ikke sett boksen i så mange butikker og det synes jeg er utrolig rart. (Bildet øverst i innlegget er fra Coop Extra i Lommedalen.) Håper virkelig flere kjeder tar den inn og at Toro kjører en kampanje for å gjøre den mer kjent. Dette er et produkt vi trenger. Interessen og tilbakemeldingene fra dere da jeg la ut vår lille bakeseanse på Snap og Instastory tidligere denne uken bekreftet virkelig det.
Butikkene burde plassere boksene i bakehylla ved siden av pakken med miks for sjokoladekake i langpanne. To komplementære produkter som fører til flere varer i kundenes handlevogner er vel ikke feil for de som driver butikk? Til og med de som sitter på toppene og bestemmer hvilke varer som skal få innpass hos de ulike kjedene må jo være enig i det? Men dette er jo mitt syn fra et forbrukerperspektiv. Det finnes helt sikkert årsaker og begrunnelser for sortimentsvalg som ikke jeg kjenner til.
Jeg er forsatt absolutt størst tilhenger av å bake ordentlig fra bunnen, og lage mitt eget kakefyll, det har jeg skrevet her mange ganger før.  -Men noen ganger strekker ikke tiden til. Og jeg vet at det gjelder flere enn meg. Hvor ofte må man ikke stille med langpannekake til diverse arrangementer og anledninger når man har barn? Det er bare å begynne å telle folkens. Dessuten kan fyllet helt sikkert brukes på runde kaker og muffins også. 🙂

Denne boksen kjøper jeg garantert igjen.

Gjenkjøp: Ja!

Frivillig, ubetalt reklame

For litt siden smakte jeg på Verdens Tynneste Sørlandschips. Det kom jo to slike varianter i februar, en med smak av kvernet havsalt, og en med havsalt og ellevill pepper. Her er de på Meny.

Jeg har prøvd den orange.

Det står på posen at chipsene bare er 1,2 mm. Det er ikke særlig tykt. Spennende. Posen har forresten en matt, kul overflate. Tor ikke jeg har kjent på akkurat en slik finish før. Liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutformingen. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. I alle fall for meg.

Oppi posen lignet chipsen veldig på vanlig Sørlandschips. Og det er jo nettopp det det er. Bare tynnere. Smaken var også temmelig lik, man får altså det man er lovet. Det er bra. Tynn, salt Sørlandschisp som smaker helt okay, men som ikke er så veldig spennende. Må være lov å si det. Jeg er glad i en del rene, salte chipstyper jeg altså, men denne ble litt tam og anonym for meg. -Men, den fungerte veldig godt som støttechips! Ofte når jeg spiser annen snacks, som ostepop og popcorn, eller potetgull med litt sterke smaker for den saks skyld, liker jeg å ha ett og annet salt chipsflak i tillegg. Enten for å bryte opp smaken på det andre jeg spiser, eller for å løfte den. Altså støttechips. Mmm, vet ikke om det er andre enn meg som bruker det, men jeg har det rett som det er. Bare prøv. Ostepop og støttechips er nydelig. 🤤

Det kan faktisk hende jeg kjøper denne posen igjen. Ikke for å spise helt alene, men til bruk i nevnte støttefunksjon. Eller til dipp. Kan godt tenke meg at den passer som tilbehør til nygrillet kylling også. Tror jeg må prøve det.

Er det noen av dere som har smakt varianten med salt og pepper? Er den god?

Gjenkjøp: Tror det

Frivillig, ubetalt reklame

I fjor høst kom Toro med en Mac’n Cheese i pulverpose. Jeg ble ikke sånn overvettes begeistret for smaken på den, det må jeg bare si, men da jeg så at samme rett nå ble lansert som ferdigvariant, ble jeg allikevel ganske nysgjerrig. Det var jo ikke sikkert smaken ville være den samme som på pulverpakken?
Her måtte det testes.

Som de fleste andre ferdigretter kunne den varmes kjapt i micro’n, i vannbad eller tømmes over i en kjele. Jeg har som dere vet ikke mikrobølgeovn, så jeg brukte vannbad. Det tar litt lengre tid, men om man bare passer på at vannet er varmt nok går det helt fint.

Gulp, jeg er alltid bekymret for at plasten skal sprekke eller være utett når jeg varmer ferdigmat, men det går heldigvis alltid bra.

Etter en liten omrøring for å være sikker på at varmen var spredt jevnt utover, var vi klare til å smake.

Med bakgrunn i erfaringen fra forrige Mac’n cheeserunde hadde jeg baconterninger klare. Nesten alt blir jo bedre med bacon, og makaroni i ostesaus alene synes blir litt ufullstendig og nakent. Men jeg smakte så klart først en munnfull uten baconbiter, for å kunne kjenne den originale smaken ordentlig og gjøre meg opp en mening. Det samme ba jeg barna gjøre.
-Heisann, hva var dette? Hadde Bakergutten vært innom med pepperbøssa si tru? Vi reagerte alle på den litt overraskende, merkbare peppersmaken på sausen. Den var sterkere en forventet ja. Ordentlig tydelig omtrent med en gang. Og her var det nok ikke bare vi som var kryddersensitive, for jeg har fått tilbakemelding om akkurat det samme fra flere av dere som også har testet. Jaja, det gjorde ikke retten vond, og det var heller ikke brennende sterkt, men pepperen var veldig lett å identifisere.

Sånn ellers syntes jeg ostesausen var god. Totalinntrykket var uten tvil bedre enn pulvervarianten og sammen med bacon funket den veldig bra. Det var autentisk ostesmak på sausen uten at det ble for sært, spesielt eller stramt, men det smakte heller ikke slik alt for mild, anonym slapp ost som noen ferdigretter kan ha. Den ble heller ikke kvalmende etter hvert som jeg åt og retten mistet temperatur, tommel opp for det. Det tar jo litt tid å spise en hel porsjon og det er kjedelig med mat som må være helt rykende varm for å være god. Jeg var faktisk mer imponert enn barna. For dem ble det for mye av det gode med ostesausen og pepperet, og siden det så ut som fiskegrateng med all makaronien hadde de nok forestilt seg og ønsket mer tyggemotstand og substans. Det hjalp så klart med bacon, men ikke nok. Greit nok.

Med mac’n cheese fra pulverpakke som referanse, ble jeg positivt overraset over denne her. Det er ikke så ofte jeg spiser slike ferdigretter og dette må vel mer kunne kategoriseres som kosemat enn middag, men allikevel sier jeg kanskje til gjenkjøp. Retten er jo en klassiker, og hvis jeg er alene hjemme en gang kan det hende jeg unner meg en porsjon.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Flere ganger de siste ukene har jeg sett esker med disse barene fra N!ck’s rett ved kassene på Kiwi.
Så rosa og fine! Ikke rart man blir nysgjerrig.

Har skjønt at dette N!ck’s er et merke som er ganske stort i Sverige. Det finnes mange ulike produktvarianter og smaker. Hovedideen bak alle produktene skal være at de skal gi en nytelsesrik smaksopplevelse bygget på ingredienser som gjør kroppen like glad.
Det var litt artig å lese historien til denne Nick som satte det hele i gang. Her er hjemmesiden deres om dere vil lese.

Jeg har i dag altså prøvd snackbaren som heter Peanuts n’ fudge. Fant ut at den passet bra når jeg trengte et lite avbrekk fra ryddig i boden og vårpuss av sykler.

Det var veldig fin størrelse på baren synes jeg. Den er på bare 40 gram, noe som er akkurat passe når man skal ha en liten pausesnack. Som det står på emballasjen er den ikke tilsatt sukker, og i tillegg er den glutenfri. (Næringsinnhold her)

Den duftet egentlig ingenting da jeg åpnet pakningen, så da var det bare å ta seg en bit.

Sjokoladen på utsiden var mjuk og glatt, men ganske anonym på smak. Kanskje det ikke er så lett å få til magisk sjokoladesmak uten sukker? Greit nok. Fyllet inni minnet veldig om Snickers synes jeg. Det var store, gode peanøtter og de var godt balansert med den småseige, karamellaktige fudgen. Konsistensen ga et ganske mjukt og ferskt inntrykk, bare brutt av knaset fra peanøttene.

Jeg spiste meg nedover og brukte litt tid på å bestemme meg hva jeg egentlig syntes. Bortsett fra nøttene, som selvfølgelig smakte slik alle peanøtter gjør, synes jeg det ble for pregløst. Litt tamt. Jeg ventet stadig på at noe skulle kicke inn, en ingrediens som fikk baren til å gnistret litt mer, men det kom aldri. Videre var det noe kaldt og veldig smøraktig over totalsmaken og dermed ble den dessverre ingen stor suksess hos meg. Jeg er ikke glad i smør. Mulig man kan venne seg til smaken altså, men i dag kjente jeg ingen umiddelbar gjenkjøpstrang.

(Måtte ta et bilde inne også, slik at dere får sett innsiden ordentlig.)

Selv om jeg ikke ble sånn 100 % overbevist av denne her, er det meget mulig flere av dere liker den. Ser at merket er nominert til ulike utmerkelser i Sverige og det må jo være en grunn til det. Ikke bare den fine historien til grunnleggeren. Jeg er fortsatt litt nysgjerrig, så tips meg gjerne om dere ser andre Nicksvarianter og smaker rundt omkring. Akkurat denne her tviler jeg på om det blir gjenkjøp av.

Gjenkjøp: Tviler

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg måtte komme med et lite oppfølgingsinnlegg om nyheter fra Q-Meieriene. Jeg skrev som dere kanskje så om de nye Skyrene med fullkornsmüsli for en liten stund siden (her), men de er langt fra de eneste Q-nyheten til dette slippet. Det har kommer mer. Blant annet disse, iskaffe i to varianter.

Jeg drikker ikke så mye iskaffe. Velger det bare av og til, og har derfor ikke så voldsomt stort sammenligningsgrunnlag. Kjenner meg sånn sett litt på gyngende grunn når jeg skal mene og skrive noe her på bloggen. Men en kort liten oppsummering kan jeg alltids komme med.

Må først ta med at de er laktosefrie. Greit at de som er intolerante eller sensitive for laktose også kan drikke dem. Smart trekk av Q-folkene. 

Den første jeg testet var den som heter Q Iskaffe Latte. Næringsinnhold her.
På hjemmesiden blir den blant annet beskrevet som en leskende iskaffe med god smak av klassisk latte, og det synes jeg var ganske treffende. Det først jeg tenkte var faktisk at den duftet som mokkabønner og smakte som is med diskret, men samtidig fyldig kaffesmak. Medsmakeren, som faktisk er fast medlem av lakrispanelet mitt her på bloggen, mente den smakte litt som drops med kaffesmak. Synes Q har klart å unngå at den blir for søt, noe de åpenbart har jobbet med siden det er poengtert utenpå flasken, uten at det ble for lite smak totalt sett. Den minnet litt om den der Baristaiskaffen som Tine hadde en gang. Vet ikke om den finnes enda.

Den andre sorten heter Q Iskaffe Salted Caramel. Næringsinnhold her.

I følge hjemmesiden skulle denne ha en unik smak av kaffe og karamell, og heldigvis var den ikke så søt som jeg fryktet selv om den hadde karamell både i navn og beskrivelse. Den var litt tjukkere i konsistensen enn Latten, men ikke kvalmende. -Selv om den kjentes litt fyldig. Smakskombinasjonen av kaffe og karamell var brukbar den altså, man kjente til og med at det var salt karamell, og den ga litt ettersmak etter at jeg hadde svelget slurken. Ble positivt overrasket og det er alltid gøy. Tror det er denne jeg mest sannsynlig ville valgt først om jeg fikk lyst på iskaffe igjen en dag.

Kan til slutt at med at jeg likte utformingen på flaskene. De var elegante å se på og fine å holde i. Egentlig ikke overraskende, Q-Meieriene pleier å være flinke på emballasje.

Gjenkjøp: Muligens 

Frivillig, ubetalt reklame

Så lenge jeg kan huske har jeg vært glad i pastiller. Det ligger stort sett alltid flere halvspiste esker eller poser i veska mi, det samme gjelder i bilen og i skuffen på jobben. Min ultimate favoritt er lilla Läkerol. Tror aldri noen smak kan slå den. Allikevel er det moro å prøve nyhetene som kommer, det skader jo ikke med litt variasjon i blant. At jeg har en favoritt betyr ikke at jeg ikke kan like mange andre sorter i tillegg. Og nå har det faktisk kommet en ny Läkerolsmak; Apple Elderflower. Så delikat farge på emballasjen!

Av en eller annen grunn er jeg ikke særlig glad i vanlig eplejuice i kartong. Men andre produkter med eplesmak, alt fra gummigodteri til ordentlig nypresset eplemost synes jeg er veldig godt. Tenkte derfor at dette var en pastill jeg kom til å like.

Har faktisk hatt esken liggende i vesken noen dager, og på T-banen i formiddag fristet det å ta en smak.

Det første jeg kjente var eplesmak. Ikke overraskende. Men den var ikke helt klar. Den var tydelig, men allikevel litt diskret. Smaken hadde også et tillegg. Et dempende lag med magisk blomsterstøv, for å si det litt eventyraktig. Og det gjorde smaken mer dus og mindre intens enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har aldri spist hylleblomst før, eller drukket ren saft av hyllebær, så aner ikke hvordan det skal smake, men blomsten er jo så lys og fager og dufter ganske søtlig.

Jeg vil ikke betegne pastillen som frisk. Det var heller syrlig, uten å være sur, samtidig passe søt. (Den er søtet med kunstige søtningsmidler.) En stund etter at jeg hadde spist opp satt jeg igjen med en litt sånn lun ettersmak av vinterepler i halsen også, og den var ganske behagelig. Det gjorde hele inntrykket mer epleautentisk.

(Måtte ta et ekstrabilde da jeg kom hjem.) 🙂 

Synes ikke denne pastillnyheten var så dum jeg altså. Det tilfredsstilte nok mer søtsug og godteribehov enn den refreshet munnen, men det er helt okay innimellom det også. Den ga meg et fint lite hint av sommer der jeg satt og stirret ut på de grå snørestene fra T-banevinduet, og det er jo ikke å forakte nå som vinteren er på hell. Det kan godt hende jeg kjøper esken igjen.

Gjenkjøp: Kan godt hende

Frivillig, ubetalt reklame

Nå må jeg komme med et snacksinnlegg igjen. Forrige fredag smakte jeg nemlig den nyeste posen med Superchips fra Maarud, Spicy Mexican. En variant jeg hadde fått mange tips om at jeg måtte teste.

Ser ut som om Maarud har lagt sin elsk på tex mex-sjangeren. Vi må ikke lenger tilbake enn til høstslippet i fjor for å finne forrige nyhet i den smakskategorien. Da returnerte posen med rifla Tasty Mexican (innlegg her). Den var god den, så jeg lurte så klart på om denne også ville treffe høyt opp på potetgullskalaen min.

Forresten kult at de har fulgt opp med samme type meksikansk ponchomønster på posen som sist. Jeg likte denne fargen bedre enn den forrige tror jeg. Grønn har alltid vært en av mine favorittfarger. 💚

Duften som møtte meg da jeg åpnet posen var nesten litt fremmed og eksotisk. På en måte virket den både fruktig og syltet, sammen med et slags stikkende krydder som fikk meg til å trekke hodet litt tilbake. Jeg fikk assosiasjoner til slike gater i Syden der små matboder som kun er åpne på kveldstid ligger på rekke og rad. Med andre ord en ganske sammensatt duft.

Utforming og konsistens er som dere ser den samme som hos de andre superchipsvariantene. Knasende, sprø og fin. Smaken fikk jeg ikke helt taket på. Synes det var litt mange inntrykk på en gang. Først virket det litt kremet og fyldig. Dere vet slik rømmepulveraktig som jeg ikke er så begeistret for. Så kjentes det som mer vanlig potetgull med tacokrydder, før det til slutt minnet meg om en utenlandsk feriechipsvariant jeg ikke helt klarer å plassere. Tex-mex inntrykket satt i alle fall godt i hele veien, både i pusten mens jeg tygget og som en ettersmak etter at jeg hadde spist opp. Jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret totalt sett. Smaken var litt for spesiell. Venninnene jeg hadde på besøk derimot, de var ikke enige med meg. De syntes smaken var både spennende og god, og mente det minnet om en sweet and sour-saus. I tillegg satte de pris på det sterke lille stinget som satte seg i ganen og halsen, som rettferdiggjorde navnet Spicy Mexican. Jaja, så ulik kan preferansene være. Det var bollen med denne varianten som ble tømt først den kvelden.

Til tross for en gjeng begeistrede venninner, tror jeg ikke jeg kjøper denne posen igjen. Ikke til meg selv uten besøk i alle fall. Men som dere skjønner var det seks andre som alle sa ja til gjenkjøp, altså burde det være et ganske trygt valg om man liker slike smaker.

Gjenkjøp: Tviler