Frivillig, ubetalt reklame

Flere har spurt om jeg har prøvd de nye Stratosene fra Nidar, og ja, det har jeg så klart. Nam!
Jeg var så heldig å få en sniksmak allerede før de kom i butikk og etter det har vi også spist begge platene både hjemme og hos kjente. Nå er de jo godt distribuert i de ulike butikkkjedene også, og tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på smaken. Artig med kuflekker på emballasjen forresten.

Da jeg først fikk høre at Stratos skulle komme med nye varianter ble jeg selvfølgelig spent. Den luftige sjokoladen har vært en stor og tydelig merkevare i kategorien i veldig mange år, og ulike utgaver har kommet og gått. Et kjapt søk på Stratos her på bloggen bekrefter det.

Det er imidlertid en detalj som skiller disse to nyheten fra tidligere Stratosutgivelser. Navnene. Av en eller annen grunn har de fått engelske navn. Salty Caramel og Cookies & Cream. Er ikke det litt snålt? Hva er bakgrunnen, tro? Skal det satses internasjonalt, eller hur? If you know, please tell me.

På forhånd var jeg helt sikker på at jeg kom til å like Salty Caramel best. Salt karamellfyll i sjokolade er helt nydelig, og noe salt er alltid en fin og tilfredsstillende kontrast til søt sjokolade.

Og selvfølgelig var denne god. Luftig, fløyelsmjuk og søt, med et fint innslag av karamell i midten av hver rute. Karamellen var egentlig ikke så veldig salt. Den kunne godt ha hatt enda litt mer saltsmak for min del, men den var flytende, silkeglatt og lett kremet. Den bidro fint til å gi hver sjokoladebit et småfyldig, nydelig inntrykk. Jeg syntes den minnet litt om Caramello, og litt om Sweet Moments med salt karamell fra Anthon Berg. Egentlig var den slik jeg hadde forestilt meg at Freias melkesjokolade med Smil som kom for to år siden skulle være.

Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret/plasten når jeg deler opp sjokoladeplater. Synes absolutt det er mest hygienisk. Jeg gremmes når jeg ser folk som nevjer og tar på hver eneste rute når de deler opp en plate som skal deles med andre. Hvor vanskelig kan det være å raskt brekke opp rutene før man flærrer av papiret? Her var det imidlertid litt vanskelig å dele opp platen i ruter, både utenpå og innenfor emballasjen. Dette fordi de buede toppene over hver rute var litt skjøre. De knustes lett om man ikke traff akkurat på strekene. Så vær litt obs dere. Når man bare er klar over det går det helt fint.

Så var det Cookies & Cream.

Den var jeg litt mer avventende til, men første gang jeg smakte syntes jeg faktisk den var enda bedre enn Salty Caramel. For en positiv overraskelse. Det hadde jeg neimen ikke trodd. Jeg syntes den var helt magisk god.

Denne platen var også oppdelt i boblende, porøse ruter, og inni hver rute var en liten porsjon melkefyll og det man kan kalle litt store kjekssmuler. Akkurat som hos den forrige platen var det litt utfordrende å dele opp i delikate biter, da fyllet var så glatt at jeg liksom skled litt bortover da jeg skulle brekke i sporene. Man må altså ta det litt rolig.

Fyllet gjorde at sjokoladen minnet meg om både Kindersjokolade og disse påskeeggene med melkekrem som spises med skje. Kjeksbitene gjorde at jeg tenkte på sjokolade med Oreofyll. Med andre ord ikke den mest overraskende og innovative kombinasjonen, men det gjorde ikke noe. Inntrykket var delikat, glatt og fyldig uten at det ble kvalmende, siden kjeksbitene ga konsistensen en fin, knasende brytning. Den smakte definitivt søtere enn Salt Caramel, men jeg likte den for det.

Nå kan det virke som om jeg syntes Cookies & Cream var den beste av disse to, men det vil jeg ikke påstå. De er gode på hver sin måte. Preferansen min varierer litt med dagsformen og det avhenger mye av hva jeg har spist i forkant av sjokoladeinnhugget og hva jeg spiser sammen med sjokoladen. Sånn er det vel for de fleste av oss. Akkurat i skrivende stund ligger Salty Caramel på topp.

Og heldigvis er det ingen konkurranse. Begge disse nyhetene var gode og ingen av dem skjemmer ut Stratosnavnet. Salty Caramel finnes forresten også i liten bar, så kanskje det satses ekstra på den smaken?

Jeg håper uansett begge er stayere.

Gjenkjøp: Ja og Ja 

Frivillig, ubetalt reklame

Den blå posen med Olivio Havsalt fra Maarud har vært en av de aller mest kjøpte potetgullposene her i huset det siste året. Det er lenge mellom hver gang jeg tar en nyhet så godt inn i varmen som jeg har gjort med den. Den har bare vært på markedet siden i fjor, men har allerede rukket å bli et ganske fast innslag på handlelisten min. -Når jeg handler inn til helgen må jeg få legge til. Vi er faktisk ganske flinke til å styre unna snacks i uken. Da jeg så at det nå var kommet en ny variant Olivio, med smak av Middelhavsurter, var det derfor ingen tvil om at den måtte settes på testlisten min. Ganske høyt opp også faktisk.

Jeg har ikke sett posen så mange steder enda. Dette bildet er fra Spar. Egentlig synes jeg det har tatt tid å finne nyhetene innen snackskategorien i butikk til dette slippet. Ja ja, nå er vel det meste distribuert og på plass.

Lekker grønnfarge på posen synes jeg. Og i likhet med den tidligere nevnte varianten, er emballasjen også her dekorert med et innbydende, solfylt feriebilde. Godt vi er ferdig med de verste vintermånedene nå.

Konsistensen på chipsen var slik sprø og knasende som man kan tenke seg til ved å se på bildet. Flakene hadde en lekker, gulgyllen farge, med synlige, grønne krydderspetter, noe som åpenbart er ganske logisk for en chipsvariant med lovt smak av middelhavsurter. Men førsteinntrykket av smaken når jeg fikk et flak i munnen var likevel noe overraskende og uventet for meg. Jeg var selvfølgelig forberedt på at det skulle smake urter, men ikke på en slik helhetlig måte. For det var virkelig masse urtesmak her. Først og fremst rosmarin og oregano, og sammen med et godt innslag av salt ga det meg ganske umiddelbart assosiasjoner til mat. Kanskje et slags urtebrød for å være mer spesifikk. Det var egentlig litt som å spise en knasende focaccia. Artig. Smaken var ikke sterk, men den var sammensatt og rik. Jeg kjente også en slags fylde som jeg gjetter kommer fra olivenoljen flakene er stekt i. Det var en ganske interessant smaksopplevelse, og jeg tenkte ganske raskt at dette hadde egnet seg som tilbehør f.eks på et tapasbord. Eller sammen med annen sommerlig mat.

Ingen av barna ble videre begeistret. De syntes det kjentes som mat med smør og at det var for mye krydder. Og jeg kan forstå dem. Denne chipsen har en mer voksen smak enn andre mer kommersielle, lettspiste chipsvarianter.

Som dere skjønner var smaken på Olivio med Middelhavsurter helt okay. Jeg har prøvd chipsen to ganger, og synes absolutt den smakte best når jeg ikke hadde annen snacks tilgjengelig. Altså når jeg hadde en blankt utgangspunkt. Å kombinere urtene med andre snacks- og godtesmaker var ikke like vellykket. Det ble litt krasj. Hva gjelder gjenkjøp er jeg noe usikker. Det finnes så vanvittig mye annen god snacks, så det blir nok bare i spesielle tilfeller at jeg kommer til å velge denne posen. Men jeg vil ikke utelukke det helt. Til sommermaten om noen måneder kan det hende jeg finner ut at den ville gjort seg.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

I dag prøvde vi den nye basen til Spansk tomatsuppe med paprika & koriander fra Toro. Den er ett av to nye tilskudd til serien denne vinteren. (Den andre er en soppsaus som jeg gleder meg til å teste.)

Jeg synes mange av de andre basene i serien er veldig gode. De gir en fin hjelp og et god utgangspunkt for flere ulike middagsretter. Etter min mening ligger både smak, konsistens og totalopplevelse også noen små hakk over tørre posesupper og sauser, og det er absolutt helt okay.

Spansk tomatsuppe hørtes i tillegg unektelig mer spennende og fristende ut enn den standard tomatsuppen i pose som så mange av oss mer eller mindre er storforbrukere av. Hva er det egentlig med barn og tomatsuppe? Såå godt er det da virkelig ikke?

Som hos de andre basene skulle innholdet i den lille beholderen legges over i en kjele og kokes opp med væske. I dette tilfellet vann. Man skulle også tilsette en boks hakkede tomater og etter fem minutters koking tømme i en desiliter fløte. Det gikk veldig kjapt og greit. Jeg var forresten glad for at fløten skulle helles i. Det luktet nemlig ganske kraftig koriander på kjøkkenet mens suppen kokte. Jeg fryktet dermed at smaken også ville være litt vel skarp og krydret. -Men alt blir jo mildere med en fløteskvett.

På innsiden av emballasjen sto det tips om å tilsette chorizo frest i olivenolje for en litt mer spennende suppe. Det synes jeg hørtes godt ut. Vi valgte dog en adskillig mer barnevennlig (og smaksfattig) variant, nemlig biter av middagspølse. Det er noe med å tilpasse retten til sitt publikum. 🙂

Okay, med engang jeg hadde tatt første skje i munnen, kunne jeg konstatere at dette var en voksen tomatsuppe. Smaken var tydelig krydret, og selv om den ikke var voldsomt kvass, var den skarp nok til at barna syntes den var sterk. Og ja, sammenlignet med den vanlige Toro tomatsuppen i pose er den litt sterk. Smaken av koriander var hakket mer fremtredende enn jeg setter pris på, og jeg ble dermed ikke så voldsomt imponert. Jeg liker litt koriander, ikke mye. I det øyeblikket mengden går fra litt til middels synes jeg urten dominerer så alt for mye, slik at andre smaker ikke slipper ordentlig til. Noen digger det, jeg er ikke en av dem. Her var jeg til dels forberedt, siden urten er spesifisert på emballasjen, men jeg skulle fortsatt ønske jeg kjente mer av både tomaten og paprikaen fremfor korianderen. Paprikasmak kjente jeg faktisk ikke i det hele tatt, selv om suppen samlet hadde mye smak.

Jeg lurer litt på hvorfor boksen med tomater må være med på hele koketiden. Holder det ikke at den tilsettes mot slutten? Nå ble mange av bitene ihjelkokte, og ga dermed ikke den rustikke strukturen jeg hadde håpet. Jeg synes biter av hermetiske tomater er veldig godt og skulle gjerne kjent dem tydeligere når jeg spiste. Men kanskje jeg hadde valgt for dårlige tomater? Konsistensen på suppa var allright den altså, men litt mer spill og variasjon hadde bare vært sjarmerende. Noe som også var litt pussig, var at til tross for fløten som bidro til rundere smak og et mer kremet, fyldig inntrykk, kjentes suppa noen ganger litt tynn. Nesten vannete. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for den var ikke tynn på skjeen, men kanskje noen av dere som har smakt forstår hva jeg mener? Snodige greier.

Jeg synes denne suppa var sånn midt på treet. Akkurat passe god. Kan hende hadde den kjentes bedre med en dæsj rømme oppi, det må jeg evt. prøve neste gang. -Hvis det blir noen neste gang. Foreløpig sier jeg nei til gjenkjøp, mye fordi barna ikke ble særlig begeistret, og fordi tomatsuppe aldri har vært noen favorittsuppe hos meg. Men moro å ha prøvd uansett. Og dere som liker koriander i suppe kan sikkert falle for denne her. Bare prøv.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

I dag tidlig prøve jeg en av de nye Go’morgenyoghurtene fra Tine til frokost. Så vidt jeg vet har det kommet to nye varianter til dette slippet. En med smak av sitron og ingefær, hvor det følger med müsli, og en med smak av pasjonsfrukt og guarana som har granola i sidekammeret.

Jeg lot meg friste av den siste, som i følge Tines hjemmesiden har det fullstendige navnet Go’morgen® Yoghurt UTEN Pasjonsfrukt/Guarana med granola.

Jeg er redd det ikke er særlig spennende bilder i dette innlegget. Som dere vet er jeg opptatt av å teste produkter i autentiske situasjoner, dermed ble denne inntatt ved kontorpulten i dag tidlig. Ikke så voldsomt bloggvennlige omgivelser der.

Jeg synes emballasjen var veldig rotete. Godt mulig den er designet for en yngre målgruppe, men for meg ble alt mønsteret for støyete. Nesten så jeg ble stresset av å se på det. Kanskje disse lynene skal symbolisere energien fra guaranaen? Litt sånn som hos energidrikker? Energiyoghurt? Ikke vet jeg, men fargen var i alle fall fin.

Jeg trengte ikke mer enn en liten smak for å konstatere at dette var en god yoghurt. Den var litt eksotisk fruktig i smaken, småsyrlig, men samtidig overraskende søt. Og den var litt fyldig uten å være kvalmende. Synes den minnet litt om melonyoghurten, men totalinntrykket var noe rundere.

Granolaen smakte ganske ordinært. Den var heldigvis ikke for tørr, og jeg synes den passet greit til yoghurtsmaken. Egentlig foretrekker jeg müsli i yoghurten min, men granola er all right som en variasjon innimellom.

Denne yoghuren er laktosefri og det er en UTEN-variant. Altså er den ikke tilsatt sukker. Den er imidlertid søtet med søtstoffer og inneholder i tillegg et naturlig sukkerinnhold fra melk og frukt. Og så inneholder den koffein. Det tror jeg aldri jeg har hørt om i en yoghurt før. Det står at det kommer fra ekstraktet fra guaranafrukten, og hørtes jo litt spenstig ut. Her er fullstendig innholdsoversikt.

Tror nok jeg kan kjøpe denne igjen. Ikke fordi den inneholder guarana eller koffein, men fordi smaken var god. Jeg havner alltid tilbake til den ordinære jordbærvarianten når jeg skal ha go’morgenyoghurt, med liker å variere med andre smaker nå og da. Hvis dette blir en stayer sier jeg ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Ser Grandiosafolka virkelig er på hugget om dagen og har sluppet flere nyheter til dette lanseringsvinduet.
En av dem er denne posen med Grandiosa pizzasnurrer.

Posen inneholder 5 pizzasnurrer som skal bestå av hele 56% grønnsaker. Hørtes bra ut. I følge hjemmesiden til Grandiosa skal de passe perfekt i matpakken eller som mellommåltid. Det hørtes ikke dumt det heller. Jeg ble nysgjerrig og måtte så klart teste. Vi rakk det faktisk i uken før vinterferien.

Det var litt mye pose til fem små pizzasnurrer synes jeg. Skjønner at det kanskje må være litt romslig så de ikke klemmer hverandre flate under transport, men her hadde det fint vært plass til noen til. Eller så kunne posen vært litt mindre. Bare en liten detalj, men i disse miljøtider er det fint å knipe der man kan. Jeg hadde egentlig foretrukket noen flere i posen faktisk. Fem er litt snaut. Holder ikke til så mange nistepakker det. Ikke er det lett å dele rettferdig på to eller tre heller. Seks eller åtte enheter hadde vært fint.

Siden vi var usikre på om pizzasnurrene var gode eller ikke, ble de i første omgang med som et supplement til den vanlige maten i matpakkene til barna. Jeg tok den siste med meg på jobb. Da vi møttes igjen om ettermiddagen hadde vi litt ulike meninger om hvordan de smakte. Skjønt, noe vi alle var enige om, var at her var det MYE tomatsaus. Jeg tror veldig mange av de grønnsaksprosentene var i tomatsausen, for den var det virkelig rikelig av. Gjetter at litt andre grønnsakene kanskje var most inn i sausen på et vis, for jeg klarte ikke skille ut noen andre tydelige grønnsakselementer i kjempestore mengder. Heldigvis syntes jeg nevnte tomatsaus var god. Ett av barna var enig med meg, det andre ikke. Smak og behag. I tillegg til tomatsausen var det mye deig, helt lys sådan, og den var overraskende fersk, saftig og god. Pluss i boka for det. -Selv om en litt grovere variant så klart hadde vært noe sunnere.

Jeg hadde nok trodd det skulle være litt mer stekt ost på toppen. Her så det ut til å være en og annen raspet strimmel mikset inn i sausen, men den virket ikke stekt. Allikevel syntes jeg det smakte allright. Ble litt overrasket egentlig, hadde ikke trodd det skulle smake såpass greit. De ser jo ikke sånn kjempedelikate ut. Allikevel tok jeg faktisk meg selv i å ønske jeg hadde med meg en til. Igjen, det burde vært flere i posen.

OK, disse pizzasnurrene representerte ikke noe stor gastronomisk opplevelse. -Det finner man vel uansett aldri i frysedisken i en dagligvarebutikk. Men de var okay. Som i så mange andre tilfeller tror jeg det handler mye om hvilke forventninger man har i forkant og hvor realistisk syn man har på et produkt. Jeg like at snurrene ikke måtte varmebehandles før spising, men bare kunne tine i matboksen i timene fram til lunsj. Det var veldig lettvint og en ga en grei avveksling fra knekkebrødene med smøreost. Variasjon er alltid velkomment.
Ut i fra snap’ene jeg har fått fra dere angående disse her er jeg litt tvilende til om de klarer seg i markedet. Veldig mange har påpekt at de smaker bare tomatsaus. Men om de kanskje oppgraderes bitte litt, har jeg trua jeg altså. Det kan godt hende det blir gjenkjøp.

Gjenkøp: Meget mulig

Frivillig, ubetalt reklame

Hvert år er det vareslipp i uke 8. Og hvert år har vi vinterferie i samme uke. Et litt dårlig sammentreff for min del, som både vil løpe rundt i butikker og finne nyheter til testing, og samtidig være på hyttetur. Men okay, det lar seg til en viss grad kombinere. -Man kan da multitaske. Etter endt skitur i går, når vi uansett trengte litt raskt påfyll av energi, prøvde vi derfor en nyhet fra Den Lille Nøttefabrikken. Se her, en nydelig himmelblå pose med Nøtti Frutti Yoghurt.

Dette synes jeg var et fint tilskudd til Nøtti Fruttiserien. Jeg har sett posen både på Coop Extra og på Kiwi, og den er sikkert å finne andre steder også. Og for et utrolig godt fargevalg til emballasjen.

Posen inneholder yoghurtnøtter, yoghurtrosiner, cashewnøtter, peanøtter og biter av tørket papaya. En nesten optimal mix i mine øyne. Jeg har alltid vært glad i yoghurtnøtter og velger det ofte når jeg skal ha en nøttepose. Når de her kommer i en miks sammen med tørket frukt, som også er en favoritt hos meg, var jeg allerede før testing ganske overbevist.

Og selvfølgelig kjentes dette bra. Om jeg skal oppsummere vil jeg si at miksen var mjuk. Cashew- og peanøttene hadde selvfølgelig normalt knasende konsistens, men de blandet seg så fint inn med de andre, noe bløtere bitene, og gjorde totalinntrykket litt soft. Dermed føltes det ikke så hardt å spise som enkelte andre nøttemikser. Det var heller ikke overflod av peanøtter. Heldigvis. Når nøtteblandinger stappes med 90 % peanøtter blir jeg lettere irritert. Da kan man like gjerne kjøpe en ren peanøttpose. Her synes jeg at det var overraskende mye av alle slag. En jevn blanding.

Smaken på de ulike bitene passet også fint sammen. Hele miksen var usaltet, men jeg tenkte ikke over at det manglet smak av den grunn. Noen ganger synes jeg usaltede nøtteblandinger blir litt tamme, flate og kjedelige, men her var det riktig å ikke ha med et salt element.

Som dere skjønner var jeg veldig fornøyd med denne nykommeren. Tror egentlig ikke jeg trenger komme med noe ytterligere beskrivelse. Smaken på de ulike bitene kjenner dere jo fra før. Både små og store medsmakere delte begeistringen min for denne posen, så her blir det garantert gjenkjøp. En fin nyhet.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

En nyhet jeg ikke hadde hørt om før det bare var noen dager igjen til slipp, er disse toppskårne pølsebrødene fra Hatting. En fiffig liten vri. Og siden vi i dag allikevel skulle ha en superenkel pølsemiddag, fant jeg ut at de måtte prøves.

Disse er foreløpig bare i salg hos Rema 1000, men jeg hører rykter om at det finnes en tilsvarende variant blant Coops egne merkevarer. Og snart vil sikkert flere tilbydere lanserer det også. -Det pleier jo å være sånn når noen får en god idé.

I følge hjemmesiden til Hatting skal fordelen med et toppskåret pølsebrød være at det ligger stødig og stabilt på tallerkenen så det ikke velter. Noe som er perfekt når man skal balansere store mengder pølser.
Hmm, jeg serverer aldri store mengder ferdige pølser i brød jeg. Når vi har pølser får alltid folk forsyne seg selv med pølsebrød eller lomper, og så legge i egen pølse. Men jo, jeg kan se for meg at pølsene balanserer bedre på et stort brett med snittet på toppen ja. Hvis man velger å gjøre alt klart til folk på forhånd.

Her ser dere det, klare til testing.

Så vidt vi kunne kjenne var smaken helt identisk med pølsebrødene som har snittet på siden. Og vi var heldige og hadde fått tak i ei en god og fersk pakke. Puh. Tørre pølsebrød er jo bare nitrist. Disse var mjuke og nesten saftige, og smuldret ikke.

Ja ja, da var det bare å spise.

I forkant hadde jeg skikkelig trua, men vet ikke om jeg er så veldig imponert. Siden snittet var på toppen ble det ikke så dypt, dermed var det ikke plass til å dytte nedi noe særlig med sprøstekt løk for eksempel. Eller annet digg man liker å sprite opp ei pølse i brød med. Det var plass til litt altså, men ikke så mye som jeg pleier å pøse på med. Ja ja, fint hvis man er opptatt av porsjonskontroll på tilbehør.

En helt åpenbar fordel var at pølsebrødet ikke røk i to like lett som de med sidekutt gjør. Der er jo ofte forbindelsen mellom topp og bunn så tynn at det lett blir pølsebrød i to deler om man ikke er forsiktig. Her lå pølsen høyere opp, på en tykkere bunn. Om hele pølsebrødet hadde vært litt større tror jeg kanskje jeg hadde blitt litt mer overbevist. Da hadde ikke pølsen kommet så høyt opp, og jeg hadde fått med ønsket mengde tilbehør.

Det var fire barn tilstede når vi testet, og de mente brødene var gode og ganske like vanlige pølsebrød. Åpning på toppen var lurt det, men det var jo lurt med åpning på siden også. Altså litt hipp som happ for dem.

Neste gang jeg skal kjøpe pølsebrød kommer jeg nok til å kjøpe de med sideåpning igjen. Liker å ha god plass til både sprøstekt løk, raspet ost og evt. litt pølsedigg, rekesalat eller agurkmix. Men om posene med toppåpning har lengre holdbarhet, eller barna eventuelt ber spesifikt om dem, kan jeg godt velge de også. Preferansen min er med andre ord ikke så voldsomt sterk hverken den ene eller den andre veien. Jeg er spent på å se om disse klarer seg. Kan jo godt tenkes de blir en hit når grillsesongen setter inn? Eller er det ikke marked for pølsebrød både med sideåpning og med toppåpning? Hva tror dere?

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Altså, dette synes jeg var veldig flott. Skinnende poser med både potetgull og potetsølv fra Kims.
Så utrolig lekker emballasje!

Disse kom i butikk allerede for noen uker siden, og vi har foreløpig testet varianten i sølv.

Smaken heter Sprudlende løk, og selv om jeg sliter litt med å se for meg hvordan løk sprudler, var jeg ganske sikker på at den kom til å falle i smak. Så lenge løksmak ikke er alt for søt, eller fremkaller tårer, synes jeg det er et av de bedre krydderne å bruke på potetgull.

Som dere ser var fargen ganske ren og lys, og man kunne se et lett, spettete krydderdryss over flakene. I ingredienslisten står både løk, hvitløk, rødløk, gressløk og ramsløk oppført, og så lenge mengden og smakene var balansert godt, tenkte jeg dette måtte være en ganske vinnende sammensetning.

Da jeg tok første flak fikk jeg nesten et lite flashback. Smaken minnet nemlig veldig om den der gammeldagse smaken som Potetløv med grillkrydder fra Polly hadde back in the good old days. De i den grå posen. Noen over 40 som leser bloggen som husker den? Dere yngre for bare ta mitt ord for det. Det het grillkrydder, men smakte egentlig veldig løk. Og her er Kims inne på mye av det samme. Kanskje noen har hentet en gammel oppskrift opp fra arkivet? Det smakte mye, tydelig løk så klart, og selv om man så vidt kunne ane en bitte liten søt tendens, slik som en del produkter med løksmak har, var den så vag at totalinntrykket ikke ble flat. Heldigvis. Etter at jeg hadde tygget litt kom en tydelig syrlig karakter også frem, men heller ikke den var for markant. Ikke slik at det liksom låste seg inni kinnene, eller fikk meg til å knipe sammen øynene. Jeg synes denne smaken var både nostalgisk og tidsriktig på en gang. Nam! Begge jentene mine syntes også det var supergodt, og det er lenge siden vi tre alene har tømt en snacksbolle så raskt. Gulp.

Det er ganske åpenbart at dette er et produkt som kun kommer i en begrenset periode. Både navn, design og teksten på baksiden av posen understreker det. Dermed gjelder det å sikre seg noen flere eksemplarer før de blir tomt i butikkene. For her blir det helt klart gjenkjøp.

Jeg setter meg gjerne godt tilbake i soafen for å se Ski-VM på TV, mens jeg nyter noen munnfuller vinnerchips. Det står forresten bakpå posen at den inneholder ca 8 porsjoner. Ha ha, det stemmer ikke hvis man skal dele med meg.

Gjenkjøp: Ja, så lenge det er å få tak i