Frivillig, ubetalt reklame
Mens vi venter på flere vinternyheter, tenkte jeg å fortelle om et produkt jeg fant på Kiwi i høst.
Vårrull Vegetar i singelpack fra Daloon. De hadde jeg ikke sett før.

Jeg har flere gange spist Daloons vårruller fra de røde og gule pakkene, de som inneholder seks enheter, men at de nå selges enkeltvis var jo en god nyhet. Det er jo massevis av husholdninger bestående av bare en person her i landet. Og selv om det ofte blir bedre kilopris når man kjøper store pakninger, er det noen ganger mer praktisk å kjøpe bare akkurat den mengden man trenger der og da.

Disse her var fylt med massevis av grønnsaker, blant annet kål, gulrøtter, bønnespirer, bambusskudd, paprika, løk og soyabønner. Full oversikt over innhold fant jeg her.
Jeg er ikke så innmari god på å spise vegetarmat, men gjør i alle fall noen tapre forsøk innimellom. Tenkte at vårruller var et takknemlig og enkelt kjøttfritt alternativ til middag.

Rullene skulle steke i ovnen ca 20 minutter, her ser dem dem frosne. Rene og delikate.

Etter hvert som de nærmet seg ferdig luktet det nesten litt Food Truck på kjøkkenet. Sånn litt eksotisk og ferieaktig. Virket jo lovende det. Jeg passet på å steke dem bitte litt lenger enn steketiden som var oppført på pakken, for sikre at deigen ble ordentlig sprø. Egentlig synes jeg vårruller smaker best når de kommer rykende opp fra frityren, men det var ikke noe alternativ til dette måltidet. Overflaten ble faktisk overraskende krisp og knasende i ovnen også. Her er det ferdige resultatet.

Vanligvis har vi ei flaske med sweet chilisaus stående i kjøleskapet, men akkurat når jeg skulle spise denne dagen var det tomt. Og jeg hadde typisk nok ikke noen ny på lur i matkjeller’n. Argh, skikkelig urutinert av meg å ikke dobbeltsjekke det før jeg satte i gang å steke vårrull til middag. Heldigvis hadde vi soyasaus, så det fikk duge.

Smaken her var helt allright. De kjentes noe fyldigere og mer helhetlige enn forventet, samtidig mindre sterke enn Daloons varianter med kjøtt. Det kan godt hende de smaker tilsvarende de i pakken Tasty Vegetables, de har jeg aldri testet. Jeg hadde nok håpet på litt mer sting, futt og utfordring til smaksløkene, men om man bruker en god saus ordner det seg. Totalen var absolutt godkjent. Deiglaget var uventet tykt og fyllet ga grei og variert tyggemotstand. Spesielt de grønne soyabønnene var fine som variasjon til resten av fyllet som nok fløt litt mer i hverandre.

Jeg spise begge vårrullene jeg hadde stekt og ble mett på en behagelig måte. Vil derfor absolutt gi ståkarakter. Må allikevel innrømme at jeg synes noe manglet, måltidet ble litt tamt og kjedelig. Jeg ble ikke like tilfreds som jeg blir når jeg spiser kjøttmat. Men jeg jobber med saken, OK?

Uansett vil jeg tro det er marked for disse her. Kan ikke huske å ha sett dem andre steder enn på Kiwi, men mulig jeg bare ikke har sett godt nok etter. Det er jo definitivt en økende trend med vegetariske alternativer og når det i tillegg er tilpasset folk som skal ha noe i farta, eller som ikke trenger så store mengder, tenker jeg grunnlaget er tilstede. Jeg drister meg til å skrive et kanskje til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Frivillig, ubetalt reklame
Dette var festlig. Nesten så jeg tror det har gått troll i ord. I går kveld satt jeg og etterlyste nyheter, for eksempel en storplate fra Freia, og hva finner jeg på Rema i dag? Jo, ny storplate fra Freia. Fantastisk!
Melkesjokolade Tutti Frutti heter den, og ser slik ut.

Ah, for en lykke. Og så lekker og frisk! Man kan ikke overse den i butikkhylla.
Dette er altså melkesjokolade som inneholder biter av gelegodteri, og jeg skjønner godt hvorfor Freia har valgt rosa som tilleggsfarge på emballasjen. Det er vel ingen annen farge som sprudler Tutti Frutti tydeligere enn den.

Jeg er en av dem som likte storplaten Frydefull Jelly Popp som kom i 2014, og ble litt trist når den forsvant. Tenkte at dette måtte være noe i samme gate, og kunne ikke la være å kjøpe. Og selvfølgelig måtte vi smake nesten umiddelbart etter at jeg kom hjem fra butikken. At det er lillelørdag er mer enn godt nok argument for å ta seg en sjokoladebit midt i uka. – I tillegg til at jeg må holde liv i bloggen selvfølgelig.

Det duftet som snilt, søtt og fruktig godteri sammen med klassisk melkesjokolade da jeg åpnet innpakningen. Veldig fristende. Som dere ser har platen klassiske Freiaruter med stork, men gelébitene som var fordelt tilfeldig i hele sjokoladen gjorde det noen steder vanskelig å bryte den opp langs linjene. Jeg måtte lure og lirke litt i den seige geleen. Helt greit, den slapp ganske lett de fleste steder. Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret når jeg deler opp sjokolader, og det var ekstra lurt i dette tilfellet. Ellers hadde det nok blitt både klissete og rikelig med fingermerker på platen.

Smaksmessig innfridde sjokoladen selvfølgelig. Den kjentes typisk godterifruktig og søt på en barnevennlig måte, akkurat slik man forestiller seg at melkesjokolade med gelégodt skal smake. Den ga virkelig en gledelig munnfølelse. Gelébitene hadde forskjellig farge og for meg kjentes det som om de også hadde ulik smak. Mange av bitene var faktisk uventet store, og i konsistens minnet de litt om rosinene i Fruktnøtt. Bare noe seigere og nesten med et tynt skjørt knasende lag ytterst mot sjokoladen. Eldstejenta delte entusiasmen min og mente dette ville bli hennes nye favorittsjokolade. Minstemor var mer lunken, for henne ble det for mye gele.

Som dere skjønner blir denne fristelsen vanskelig å motstå på fremtidige handleturer. Jeg synes det var en veldig positiv nyhet og sier uten tvil ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

 

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg går og ergrer meg litt om dagen. Vi er ei uke ut i januar og det har ikke dukket opp en eneste nyhet enda. Ikke noe storplate fra Freia og ikke noe snacks fra Sørlandschips. Ikke engang et lite stykke kjedespesifikk Grandiosa. Ingen prelanseringer i det hele tatt. Merkelig.
Kommer det ingenting før hovedslippet i år? Noen av dere som jobber i butikk som vet?
Vel, siden vi fortsatt må vente i spenning, tenkte jeg kort å fortelle om Kims Potet Sticks med Biff & Løk som kom i høst.

Antar at mange av dere har prøvd den for lengst, men det hadde ikke jeg. Posen jeg kjøpte i oktober har av en eller annen grunn bare blitt liggende, men i romjulen passet det å ta den fram. Da passer det jo egentlig å spise alt. Gulp. 😆 Fin og matt emballasje forresten. Synes fargene passet til oppgitt smak.

Jeg spratt posen, og syntes den svake duften som som sivet ut minnet veldig om duften til originalen. -Den kjøper jeg med jevne mellomrom. Men smaken, den var ikke lik. I alle fall ikke til å begynne med. Jeg fikk meg nemlig en liten overraskelse da jeg stappet inn første munnfull. Jeg kjente noe uventet og fyldig som minnet om sour cream. Dere vet slikt rømmepulver enkelte snacksvarianter er overstrødd med. Hmm, jeg fikk ikke det helt til å stemme. Smaken skulle jo være Biff & Løk. Ikke sour cream. Jeg måtte ta en titt på innholdsdeklarasjonen og det sto ingenting om rømmepulver. Mysepulver var dog nevnt, det samme var ostepulver, så kanskje en av de var med på å utløse sour cream-assosiasjonen? Ikke vet jeg, men det gjorde at jeg ble litt skuffa. Sånn kunstig rømmepulversmak på potetsnacks synes jeg bare er kvalmende, det er ytterst sjelden jeg tenker det bidrar til å heve inntrykket. Det samme var tilfelle her. Heldigvis varte ikke rømmepreget særlig lenge, og så fort det var forduftet var sticksene ganske gode. Det smakte mye løk og lite biff. Tror egentlig ikke jeg kunne kjenne noe biff i det hele tatt, uten at det gjorde noe. Løksmaken var god og etter hvert syntes jeg nok totalinntrykket lå ganske nært originalen allikevel. Men like god var den nok ikke.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne. -Selv om siste del av hver munnfull smakte godt.
Det nevnte førsteinntrykket ødela dessverre for mye for totalen, og da velger jeg heller noe annet.
Jeg er også spent på om posen blir værende eller om den takker for seg ganske kjapt. Synes ikke jeg ser den i så mange butikker, og er usikker på om det er marked for en ekstra smaksvariant i tillegg til originalen. Husker Kims prøvde seg med en sort sticks som smakte salt og pepper tilbake i 2014, og så vidt jeg erindrer ble den sanert etter ganske kort tid. (Innlegg her)

Før jeg avslutter må jeg kommentere en liten detalj. Bak på posen står det at den inneholder 225 g og ca 8 porsjoner. Åtte porsjoner? Ha ha, måtte glise for meg selv. Hadde jeg likt smaken her hadde jeg ikke tatt til takke med en åttendedel. Men det er mulig mitt snackskonsum avviker en del fra normalen.

Gjenkjøp: Nei

 

Frivillig, ubetalt reklame
Vet jeg kanskje har gnåla i overkant mye på Snapchat om hvor gode Vill Bringebær er som bilgodt, men de har enda ikke fått noe eget blogginnlegg. Det får de ikke i dag heller, men jeg tenkte jeg skulle skrive om den nære slektningen, Vill Blåbær. Selvfølgelig også fra Nidar. Det er stor sett bringebærposen jeg ser i butikker rundt omkring, men på Rema på Bekkestua har de blåbærvarianten også. Bra! Tommel opp for godt utvalg.

For å se om den kunne måle seg med favoritten, fant jeg ut at den måtte testes i bilen. Da ville sammenligningen bli mest autentisk.

Som antatt er disse kulene tilnærmet identiske med Vill Bringebær. Vi får en geleaktig fruktkjerne i midten, dragert av mørk sjokolade med en glatt, nesten glanset finish. Kulene i posen har litt ulik størrelse, noe som bare er sjarmerende.

Jeg var så klart småspent da jeg skulle ta første smak. Kom de til å være like gode? Ville jeg kjenne noe forskjell? Ville de smake ordentlig blåbær eller bare en slags kunstig tutti frutti?

Vel, jeg kan bekrefte at ekte blåbærsmak var tilstede. Egentlig var det litt pussig, for helt først, når jeg bet igjennom kulen kjente jeg ganske tydelig preg av blåbær i pusten. Så gikk det over til å smake mer generell frukt. Fortsatt blåbæraktig, men samtidig forbausende likt bringebærkulene. Til slutt kom blåbærinntrykket tilbake og nærmest festet seg i ganen for å bli sittende godt igjen etter at enheten var oppspist. Jeg syntes de var gode, uten tvil, men jeg ble ikke like begeistret for disse som for de med bringebær. Det var ikke langt unna, og jeg kan definitivt kjøpe posen om jeg craver og ikke får tak i de med bringebær, men de manglet det siste lille ekstra. Det føltes ikke magisk. -Selv om jeg er glad i blåbær.

Måtte ta et lite illustrasjonsbilde inne for å vise dere tverrsnitt av fruktkjernen og mengden sjokolade.

Siden Vill Blåbær og Vill Bringebær smaker forholdsvis likt, ville det dessverre ikke forundre meg om posen med blåbær forsvinner. Det er bare plass til en viss mengde godterivarianter i norsk handel og siden blåbærposen tilsynelatende har fått mye dårligere listing enn den med bringebær, gjetter jeg at den etter hvert fases ut. Leit for oss som er glad i godt utvalg og verdsetter mangfold i snopeavdelingen, men kampen om hyllecentimeter er tøff. Håper så klart jeg tar feil, at den blir, og enn så lenge blir det muligens gjenkjøp fra meg.

Gjenkjøp: Muligens 

 

Hei, og godt nytt produktår!

2019 er i gang og jeg er selvfølgelig spent på hvilke nyheter som skal lanseres og testes i året som kommer. Regner med at det er flere enn meg som gleder seg.
Lanseringsvinduet er ikke før i uke 8, så det blir noen lange uker med venting og leting frem til da. Heldigvis pleier det å dukke opp en og annen prelansering i ukene frem mot slipp, og jeg satser på at dette også er tilfelle i år. Dere må tipse meg som dere pleier om dere ser noe. Send meg mail, DM på Instagram, en snap eller legg igjen kommentar her på bloggen. 👍🏼

Som vanlig synes jeg januar er en brutal blåmåned. Snacksposer og godteskåler er nærmest bannlyst og man starter på ny frisk med obligatoriske forsetter og gode intensjoner. Og for all del. Det er flott å leve sunt, men jeg har liten tro på helomvendinger og ekstreme helseløfter bare fordi man går inn i et nytt år. Så selv om siste del av desember ble i overkant lat og matrik for min del (gulp), har jeg ingen intensjoner om å bare spise gulrøtter de nærmeste ukene. Det var helt okay å spise vanlige knekkebrød til lunsj i dag, men dukker det opp en ny pose snacks må den testes. -Selv om det er måned nummer én for beinharde sunnhetsambisjoner. Alt med måte, tenker nå jeg.

Selv om det er lite nytt i butikkene nå, skal jeg prøve å poste et og annet innlegg de kommende ukene. Det er jo fortsatt produkter fra høstslippet jeg ikke har prøvd, og så krysser jeg fingre for de før omtalte prelanseringene.

Vi høres! 😊

 

Frivillig, ubetalt reklame
Et produkt, eller rettere sagt to, jeg synes har fått ufortjent lite blest etter høstslippet, er posene med Panda Choco & Lakrits. Husker jeg så dem første gang i en Coop Extrabutikk, da to uåpnede kartongene lå lettere henslengt oppå en isdisk. Etter det har posene liksom forsvunnet litt blant andre, kanskje mer innbydende godteposer i hyllene. Vet jeg har lagt dem ut på Snap en gang også, men så har de nærmest forsvunnet fra radaren. Vet egentlig ikke hvorfor, kanskje de har vært for anonyme? Ikke godt nok eksponert? Her er de i alle fall på Coop Mega, akkurat i rett gripehøyde for meg.

Som dere ser finnes det to varianter. En med bringebær og en vi kan kalle mer ordinær med kun lakris. Begge har en myk kjerne av salt Pandalakris, omgitt av et raust lag melkesjokolade, men deretter skiller de lag. Den ene sorten er dekket med et lag rosa bringebærstøv, mens den andre rendyrker lakrissmaken og er strødd med et brunt lakrispulver.

For meg som ikke har lakris øverst på godtelista var den med bringebær mest aktuell. Lakris kombinert med andre smaker treffer meg gjerne bedre enn rene lakrisvarianter. Dessuten vet vi at lakris og bringebær er en både velprøvd og sikker kombinasjon.

Det duftet overraskende mye sjokolade av de rosa herlighetene. Spennende.

Da jeg tok en kule i munnen kjente jeg umiddelbart en fruktig, god syrlighet som forsvant nesten på et blunk. Nam, -skulle ønske den varte litt lenger. Den var så syrlig at jeg nesten måtte hente frem sinnarynken, samtidig som bringebærsmaken gjorde seg snilt, men tydelig gjeldende. Så tygde jeg igjennom både sjokoladen og lakrisen og konkluderte raskt med at her kjentes egentlig lite lakrissmak. Så herlig. Ikke at smaken var fraværende. Særlig mot slutten av tyggetiden, og i form av både ettersmak og rester i jekslene kjente jeg tydelig at jeg spiste et lakrisprodukt, men smaken var ikke så dominerende som jeg hadde forestilt meg. Sjokoladen tok like mye plass og totalen var faktisk veldig god. Nesten litt frisk. Min lille medsmaker på seks år syntes de var supergode, noe som slett ikke overrasket meg. Inntrykket er harmløst og barnevennlig. Resten av testerne jeg satt sammen med ble derimot ikke like henrykte. De syntes også kulene var gode, men hadde nok ønsket seg enda mer Pandasmak. Helt greit det, da ble det mer til meg og lille hjelper.

Siden vi var i gang smakte vi like godt den andre sorten også. Her ser dere den.

Disse kulene har som nevnt et dryss med fint lakrispulver utenpå, og jeg gjetter de appellerer til flere ekte lakrisfans der ute enn bringebærsorten gjør.

Det duftet sjokolade fra denne posen også, men ikke like markant som hos bringebærkulene. Pulveret smakte nærmest som en variant tyrkisk pepper, dundersalt eller rustne spiker. For min del kunne det gjerne hatt litt mer smak av salmiakk, sånn som f.eks hockeypulver. Her kjentes det mest som ren, finmalt lakris som omsluttet sjokoladen. Trolig til stor glede for lakrisfolket der ute.

Pulverbelegget forsvant like fort fra denne som hos bringebærkulene, men her var det helt greit syntes jeg. Totalinntrykket var uansett mye mer lakrispreget, selv om sjokoladen heldigvis også var med på å sette smak. Konsistensmessig var den like mør og fin som den andre, og enhetene delte seg lett og fint i munnen. Den sindige, lavmælte rogalendingen, som ofte er en del av lakrispanelet mitt, mente denne absolutt var den beste og at den smakte “behagelig lakris”. Jeg syntes den var helt grei.

Dette er uten tvil kvalitetsprodukter. Om man synes lakris er noenlunde okay skal det mye til for ikke å like i hvertfall en av variantene.

Det eneste jeg ikke var helt fornøyd med, var som nevnt innledningsvis emballasjen. Antar at det er Pandafolket i Finland som står for designet, men posene var da litt triste? Var de ikke? Gråpapirfargen minnet meg om slik alle resirkulerte papirprodukter så ut i sin spede begynnelse for flere titalls år siden, og de utløste ikke umiddelbart kjøperefleksen hos meg. Jeg faktisk fikk litt assosiasjoner til de første posene sjokolade- og lakriskulene til islandske Sirius Konsum hadde. De var jo gråbrune i starten, før de ble oppgradert til en freshere look, med hvite poser. (Eksempel på gammel her, og ny her).
Kanskje noe Panda burde vurdere også? Å tilsett litt farge? Siden det finnes så utrolig mange varianter av lakriskuler på markedet, holder det ikke å ha innhold med himmelsk smak. Produktene må også friste visuelt.

Hva gjelder gjenkjøp til meg selv blir det ja til bringebær og nei til lakris. Skal jeg ha besøk som liker lakris på ordentlig, eller handle inn til andre anledninger eller arrangementer, kunne jeg fint sagt ja til den andre også. Dette er produkter det definitivt er verdt å prøve. Tror sistnevnte kommer til å selge best, men det er selvfølgelig bare ren gjetning fra min side. 🙂

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Frivillig, ubetalt reklame
Sammen med mange av de andre fristende godsakene til jul, fant jeg for litt siden denne kalkunfileten med julens krydder fra Prior. Den lå så fint i kjøledisken på Rema 1000, og Prior garanterte for saftigheten. Jeg måtte så klart kjøpe.

Dette er altså en kalkunfilet som kommer ferdig i stekepose. Tilberedingen blir dermed uhyre enkel, man bare fjerner pappen og legger pakken i ovnen. Så genialt. Slike løsninger passer veldig bra for meg som ikke er mer enn gjennomsnittlig på kjøkkenet, og ikke spesielt glad i å lage mat. 

Jeg lurte forresten litt da jeg skulle legge inn kjøttet. Stekeposen det lå i minnet veldig om helt ordinær plastemballasje. Slik som er rundt massevis av andre kjøttvarer. Tenk om det lå en annen pose innenfor den første? Som var den egentlige stekeposen? Og denne her kom til å smelte sammen til en svart liten klump? Vanlige stekeposer man kjøper i butikken er jo tynne og knitrende. Her var plasten tykkere. O store usikkerhet.
Men instruksjonen bakpå pakken sa ikke noe om å fjerne et ytterste lag med plast, så jeg tok sjansen på å slenge alt inn. Og heldigvis var det riktig. Her ser dere fileten klart til steking. 

Etter ca 20 minutter skulle stekeposen åpne seg, slik at man kunne bruke steketermometer den siste tiden. Jeg var skeptisk til om det kom til å skje, men jammen meg ble det etter hvert ei lita glipe. Veldig bra. Her gikk alt etter planen. Da var det bare å snike inn termometeret og følge med på gradene. 

Da det hadde gått ca 40 minutter totalt kunne kjøttet tas ut. Så skulle det hvile litt mens temperaturen steg ytterligere. Deretter var det endelig klart til oppdeling. Jeg syntes først ikke det så så fryktelig delikat ut, og var redd den lovte saftigheten skulle være fraværende, men langt i fra. Ikke noe knusktørt kjøtt som smuldret opp her nei. Eneste forskjellen fra når jeg steker slikt kjøtt i egen stekepose var mengden kraft igjen på bunn. Her var det ikke så veldig mye, men det lille som var tømte jeg over i sausen. Klager ikke altså. Det er jo mye bedre at væsken forblir i kjøttet så det holder seg saftig.

Jeg tok dessverre ikke noe bloggvennlig bilde av kjøttet dandert sammen med poteter, grønnsaker og saus. Jeg glemte det helt siden jeg var skrubbsulten og veldig ivrig etter å få mat i magen. Huff, veldig urutinert av meg. 😆 Men det var godt. Ordentlig godt og saftig. Det smakte svakt krydret, litt løkaktig, men om jeg ikke hadde visst at det skulle være julens krydder hadde jeg ikke tenkt over at smaken var spesielt julete. Man kunne altså fint kjøpt denne til andre årstider også. Vi ble mette og fornøyde alle sammen, og det var mer mat i det lille stykket enn først antatt. Bra.

Jeg kjøper gjerne denne kalkunfileten en gang til om jeg rekker før jul. Og gjerne neste år også om den dukker opp igjen da. 

Gjenkjøp: Ja 

                          

Frivillig, ubetalt reklame
Naturlig nok følger jeg drøssevis av butikker, kiosker, produsenter og varemerker innen dagligvare og lignende på Instagram. Deli de Luca er en av dem. For noen uker siden så jeg de la ut bilde av noen nye bokser med mintpastiller de hadde fått inn, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg lagret bildet. Nå har jeg funnet dem selv.

Disse Rivoboksene kommer fra et sveitsisk selskap som heter SweetLife, og jeg så på nettsiden deres at de har mange flere varianter. Noen med utrolig lekkert design. Kanskje de også kommer hit etterhvert? Hvis disse to blir en salgssuksess?

Den første jeg smakte var Cool Mints Icy Spearmint. Fant ut at det var tryggest.

Jeg kløna litt da jeg skulle åpne boksen, siden jeg først trodde man skulle trykke ned flaten der det står “open” og det absolutt ikke gikk. Så prøvde jeg å løfte av hele øverste del av boksen, før jeg litt tilfeldig kom til å skubbe på den og skjønte patenten. Ah, litt flaut – bra ingen så meg. Man skal altså bare skyve toppen i pilens retning, så kan man åpne et lite hull i plastikken under metallet.

Skjønner veldig godt navnevalget på disse her. De smaker så tydelig spearmint at jeg straks fikk assosiasjoner til den grønne Wrigley’s spearmint platetyggegummien. Ble nesten litt nostalgisk. Videre var de overraskende søte, samtidig ganske forfriskende og når jeg flyttet en pastill inntil kinnet og lot den ligge der og hvile, kjentes det etter hvert både kaldt og isete. Kan nesten kalle det en mild variant av følelsen man får når man på en måte brenner seg på is. Jeg syntes de var gode jeg. Fin størrelse pr enhet også.

Så sto Hot Mints Spicy Mango for tur. En noe spenstigere smakskombinasjon.

Og denne var spesiell. Det kan man trygt si. Først smakte det bare fruktig og friskt. Litt sterk og eksotisk mango. Men så begynte det å prikke og stikke på tungen, og jeg forsto at her var det spicy elementet ja. Det gikk rett i drøvelen. Stikkingen kom åpenbart fra chili, noe også emballasjen indikerte, og jeg syntes det gjorde hele inntrykket rart og rotete. Det ble for mange smaker på en gang for meg og jeg fikk ikke lyst på flere. Jeg syntes smaken ble sittende fast i tungen lenge etterpå også. Omtrent som når man brenner seg på litt for varm kaffe. Tror jeg vil kalle den en annerledes pastill. 😎

Jeg kan godt kjøpe spearmintvarianten igjen, men som dere skjønner styrer jeg unna spicy mango. Den hadde for mye futt for meg. Tenker det blir spennende å se om flere Rivopastiller dukker opp etter hvert, tips meg gjerne om dere ser noen.

Gjenkjøp: Ja og Nei