Frivillig, ubetalt reklame
I høst kom Fjordland for første gang med pakninger beregnet på flere enn en. Fjordland til familien.
Litt rart at de ikke har lansert det tidligere egentlig, så mye Fjordland som selges her i landet. Kanskje de hittil helt bevisst ikke har ønsket å nå andre enn enpersonshusholdninger? (Og institusjoner.) Ikke vet jeg, men nå finnes det i alle fall to familiepakninger, Pasta Carbonara og Kjøttboller med potetstappe. Spennende!

Hos oss spiser vi svært sjelden Fjordlandmat. Dels fordi jeg tenker det er litt juks og dels fordi jeg synes det er dyrt. Vi er også flere enn en i husholdningen og hvis vi skal ha Fjordlandmat blir det fort flere hundrelapper for en hverdagsmiddag. Det går ikke. Når man nå kan få en pakke til 2 (3) personer for nesten det samme som en vanlig enkeltpakning koster, svekkes imidlertid prisargumentet en del. Så får jeg heller svelge unna husmoræren og verdsette hvor raskt og enkelt det er å varme mat noen andre har gjort klar for meg.

Helt siden jeg oppdaget disse familiepakningene har jeg gått med planer om å teste i hvertfall en av dem. Jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvilken. Da vi nylig fikk smaksprøve på retten med kjøttboller ble heldigvis valget ganske enkelt og testingen fremskyndet. Den lille porsjonen i plastskål ga et overraskende godt inntrykk, og sammen med en rabattkupong fra Coop ble ikke prisen så gæærn heller. Jeg kjøpte.

Esken inneholder en pose kjøttboller av kylling og kalkun i fløtesaus og en pakke potetmos. Potetmosen fra Fjordland i andre retter har jeg alltid vært imponert over, og jeg ble selvfølgelig lettet over at dette var samme gode sort.

Jeg har fremdeles ikke mikrobølgeovn, så jeg varmet posene et kvarter i vannbad. Ikke noe problem. Som vanlig klønet jeg voldsomt da jeg skulle helle maten over i skåler, og om ikke før, ble min mangel på Fjordlanderfaring svært tydelig i akkurat det øyeblikket. Undrer meg over at det ikke finnes noe bedre løsning på akkurat det. Jeg skjønner at posene må være tette og idiotsikre, men jeg klarer alltid å både grise, søle og brenne meg. I tillegg hadde jeg valgt for liten skål til kjøttbollene og sausen, så mat fløt nesten over sine bredder. Det gikk med et nødskrik.

Så kunne vi spise, og akkurat som på smaksprøven jeg hadde fått var maten overraskende god. Saftige og ganske spenstige kjøttboller, -ikke for salte, og passe fyldig, smaksrik fløtesaus, om enn litt mørkere enn jeg er vant til. Og så selvfølgelig den mjuke, nesten litt kremete, -men ikke for vassene potetstappen. Det føltes som ordentlig middag.

Jeg skjønner at Fjordland garderer seg og skriver 2-3 personer på pakken. Hos oss er det meg og to barn, og det var litt knapt med kjøttboller. Forbausende nok var det rikelig med potetmos, noe jeg ikke hadde trodd da jeg først så pakken, og selvfølgelig mer enn nok saus. Når vi spedde på med brokkoli og gulrøtter fra egen grønnsaksskuff ble vi passe mette alle tre, men jeg tviler på at det er nok til mer enn to voksne. Helt greit det altså.

Jeg utelukker ikke gjenkjøp av denne pakken. Både smak og konsistens var mer enn godkjent, og påstanden om at det er kjapt og lettvint kan ikke bestrides. Det betyr ikke at man ikke kan lage annen god mat på samme tid, men innimellom setter i alle fall jeg pris på å få litt hjelp.
Tror jeg har lyst til å teste den andre familievarianten også, så tips meg om dere ser den på tilbud eller i en kampanje.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame
Allerede på sensommeren kom jeg over bilder av Sørlandschips med smak av ribbe og pinnekjøtt. Litt tilfeldig egentlig. Jeg fikk først hakeslepp. Tenkte umiddelbart at det måtte være en spøk. Samtidig var det noe som prøvde å trenge igjennom fra underbevisstheten. Chipsverkstedet. Akkurat. Nettsiden til Sørlandschips der man kan “lage” sin egen chips. I tillegg hadde jeg posen med sjokoladechips fra i vinter friskt i minne, og konkluderte med at det ikke var utenkelig at Sørlandschips kunne lansere chips med smak av tradisjonell julemat. Når det så begynte å strømme inn tips og bilder fra dere var det bare å konstatere fakta. Posene eksisterte virkelig. I går fant jeg begge på Coop Extra og det var ingen vei utenom. Jeg måtte kjøpe begge.

Den første vi åpnet var Sørlandschips med smak av Ribbe. Duften som møtte meg kjentes som svakt grillkrydder og flakene virker overraskende ryddige og rene i fargen.

Jeg tok en smak, og ble positivt overrasket. Først kjentes det som baconsvorsnacks. Dere vet de der litt oppsvulmende, bleke fleskesvorbitene. Så synes jeg nesten munnen fyltes med både potet, saus og tyttebær, før jeg satt igjen med ettersmak av samme baconsvor jeg hadde kjent innledningsvis. Det var også noe lettrøkt som grenset til fettete (uten å være ekkelt) over inntrykket, og det hang også igjen oppe i ganen og i pusten etter at jeg var ferdig med å spise. Smaken var faktisk ikke dum. Litt sånn easy chips, og jeg ble sittende å ta flak etter flak fra skåla. Vet ikke om jeg vil kalle det ren ribbesmak, men kryddermannen hos Sørlandschips er helt klart inne på noe.

Jeg var ganske forutinntatt før jeg smakte denne chipsen. Heldigvis overgikk opplevelsen forventningen en ganske høy gang, og jeg tror faktisk jeg sier ja til gjenkjøp. Det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd før jeg smakte.

Så var det Sørlandschips med smak av pinnekjøtt. Jeg var mer skeptisk til den enn til ribbechipsen. Sauechips? Fårechips? Var det mulig å få til det på en bra måte?

Disse flakene var enda lysere enn de med ribbesmak og også her var inntrykket rent og innbydende. Det duftet ikke annet enn “vanlig” chips fra åpningen, men da jeg tok en smak skal jeg love at jeg kjente noe mer. Her smakte det sau ja. Umiddelbart. Tydelig og stramt. Jeg tenkte fårikål og jeg tenkte sauelår. Og selvfølgelig tenkte jeg pinnekjøtt. Men ikke på en god måte. Selv om jeg gjerne spiser noen runder med pinnekjøtt i forbindelse med julen klarte jeg ikke kose meg med disse flakene. Ikke på noen måte.
Nok sagt. Hvis dere prøver dette skjønner dere garantert hva jeg mener. Denne posen blir ikke spist opp og det blir ikke gjenkjøp.

Jeg liker både ribbe og pinnekjøtt, så utgangspunktet mitt før smaking var helt nøytralt. Jeg spiser ingen av delene på julaften, dermed hadde ingen av smakene noe fordel i form av høytidsminner fra tradisjonsrike måltider. Allikevel var det bare ribbechipsen som falt i smak. Pinnekjøttvarianten ble for sær og fåresmaken ble for sterk. For meg har sau en mer spesiell og stram smak enn svinekjøtt, så jeg er ikke så veldig overrasket over utfallet.

Som alltid var det moro å ha smakt og jeg gir en klar tommel opp for kreativiteten til Sørlandschips.
Til slutt lurer jeg på; hva blir det neste?

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den “vanlige” sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye “normalen” og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame
De siste årene synes jeg Freia har vært flink til å lansere nyheter av og med mørk sjokolade. Det har åpenbart vært marked for utvidelse innen kategorien, og nå er utvalget veldig bra. I høst dukket blant annet posen med Premium Perler opp, noe jeg syntes var et fint tilskudd til allerede eksisterende sortiment. Jeg klarte ikke bestemme meg da jeg oppdaget dem i butikk og handlet like godt inn både posen med appelsin og posen med bringebær. Nam!

Som så mange av nyhetene jeg kjøper i øyeblikk fylt av iver og begeistring har posene blitt liggende urørt på benken i flere uker. Det skyldes ikke at jeg ikke har ønsket å smake, for nysgjerrigheten har definitivt vært tilstede, men jeg åpner ikke en nyhet før jeg vet at jeg har tid til å ta bilder og notere meg noen stikkord om inntrykket produktet gir. Dermed blir smaking ofte utsatt, mange ganger alt for lenge. Men sånn er det i en hektisk hverdag.

I helgen ble det heldigvis endelig tid til å teste posen med Premium Perler Bringebær. Og jeg var faktisk litt ekstra spent på dem. Dere som følger meg på Snap vet at jeg (alt for) ofte spiser posen med Vill Bringebær fra Nidar som bilgodt, (-synes de er helt fantastisk gode,) og jeg hadde et håp og en forestilling om at dette skulle være et nokså tilsvarende produkt.

Og ja, jo, man får helt klart noe av det samme. Perlene til Freia er litt større enn Nidar sine, og smaken virker en anelse søtere, men hovedinntrykket var temmelig likt. Gelekjernen i midten var mjuk og saftig, med tydelig, fruktig bringebærsmak, og sjokoladelaget rundt var raust og fyldig. Og selv om sjokoladen var mørk kjentes den ikke for sterk. Totalen var farlig god, akkurat som Villkulene.

Selv om de to produktene er temmelig like, hadde likevel disse et noe annet uttrykk. Mulig det henger sammen med emballasjen, designet her er jo mye mer sofistikert og classy en designet til Vill. Denne posen kunne jeg fint hatt med som vertinnegave, eller jeg kunne unnet meg den som en liten luksus en fredag kveld. Jeg synes derimot ikke den passet særlig bra inn bilen. Bilgodt skal være mer ujålete og folkelig. Når jeg er på tur kommer jeg derfor til å fortsette å kjøpe Vill.

Som dere skjønner blir det definitivt gjenkjøp av Freias Premium Perler med bringebærsmak. Alt til sitt bruk, og dette tenker jeg var standsmessig og velsmakende goderi for voksne. Jeg klarer helt sikkert å finne flere anledninger der posen passer perfekt inn, det skal ikke stå på det. 😁
Varianten med appelsinsmak ligger på benken og småroper til meg, den får ligge til neste helg. Håper den er like god.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Det var så koselig å oppdage posene med Pom-Bear fra Maarud i butikkene tidligere i høst.
De kan vel knapt kalles nyhet. Antar at flere enn meg har spist dem i utlandet både nå og som barn, men at de plutselig var tilgjengelige nærmest rundt hjørnet igjen var en fin overraskelse.

Her er et bilde jeg tok forrige gang jeg var i Tyskland. Samme, glade bamsen.

Jeg stusset først litt over at Maarud bare kunne lansere et merkenavn som allerede finnes fra før i andre land. Men etter litt nettsnoking fant jeg ut at de alle hører innunder Intersnack-paraplyen, så da var sikkert alt på stell.
Dessuten prøvde hjernen min å fortelle meg at jeg har spist disse i Norge tidligere også? Stemmer det? Har de eksistert med paprikasmak i rød pose? Eller er det jeg som blander noe voldsomt nå?
Vi gledet oss uansett til å teste.

I tilfelle noen ikke har smakt disse før, hverken i det store utland eller her hjemme, må jeg ta med en liten beskrivelse.
Pom-Bear er figurer av slik porøs potetsnacks som etter først nesten å ha kløpet seg fast i tungen, nærmest smelter i munnen. Dere skjønner hva jeg mener? De er utrolig lette og man kan spise og spise uten å tenke over det. I alle fall kan jeg det. De knaser litt, er passe salte og barna synes de er kjempegode. For meg blir det egentlig litt lite smak, men det hindret meg visst ikke i å gafle i meg til skåla var helt tom i helgen. Og jeg skulle ønske jeg hadde en pose til.
Jeg tror salt snacks må være min største last. 🙈

Selv om det er mye annen snacks jeg liker bedre enn disse vet jeg det blir gjenkjøp. De fremkaller en viss følelse av ferie og gode minner, og når barna i tillegg ble så begeistret gjetter jeg at de står på handlelisten i svært overskuelig fremtid. Dessuten er det helt okay med snacks som ikke legger seg så tungt i magen. Håper flere lar seg sjarmere av den søte bamsen og det er marked for dem i Norge. Jeg liker å ha utvalget og muligheten til å kjøpe. Krysser fingre og tær. 🐻

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det endelig et innlegg om de nye eskene med IFA Godis fra Nidar. Jeg kjøpte dem for flere uker siden, men de har bare blitt liggende på benken sammen med flere andre nyheter jeg ikke har rukket å prøve.
Jeg har fått uvanlig mange tips fra dere om dem, tusen takk! Gjetter det skyldes at jeg hverken har snappet, eller lagt dem ut på Instastory selv om jeg har sett dem. Veldig hyggelig at dere passer på så jeg får med meg nyhetene som kommer.

Jeg synes dette var en artig vri fra Nidar. Jeg er ikke så begeistret for at man melker eksisterende merkenavn, så pastillene kunne godt hett noe annet enn IFA før Godis, men konseptet likte jeg. Glade fager og gøyalt design. Kult at noen bruker ordet Godis på et norskt produkt også. Kan ikke huske å ha sett det før.

Den ene esken inneholder pastiller med smak av banan og karamell. Før jeg fikk sett ordentlig etter trodde jeg hver pastill skulle ha en slags kombismak, og ble en liiiiten smule skeptisk, men heldigvis tok jeg feil. Her var det pastiller med separate smaker. Men kanskje det er meningen at man skal putte begge smaker i munnen samtidig?

Den første jeg prøvde var karamell. Den smakte som en svak utgave av Donaldkjærlighetene jeg spiste i barndommen. De med gult papir. Flere som husker dem? For dere som er yngre enn meg, og aldri har kjøpt Donaldkjærlighet i kiosken, kan man kanskje best sammenligne smaken med vanlige karamelldrops. F.eks Werthers Original. Men smaken her var mye svakere. Faktisk så svak at jeg ble sittende og vente på at den virkelige smaken skulle kicke inn. Noen den aldri gjorde. I stedet kjente jeg en småsalt tendens som etter hvert tok litt av plassen fra den svake karamellen. Hm, helt okay, men det var litt pussig med pastillkonsistens og karamellsmak. Og så det litt saltaktige. Totalinntrykket var greit, men også litt rart.

Den neste jeg prøvde var banan. Gosh, den fremkalte umiddelbare assosiasjoner til Krembanansjokoladen fra Nidar. Den buede med gul, knitrende emballasje. Jeg har aldri vært spesielt glad i produkter med banansmak. Hverken sjokolade, medisiner eller hva det nå måtte være, så denne lille pastillen ble ingen kjempehit hos meg. Fargen var sart og delikat, og etter å ha hatt pastillen i munnen en stund kjentes smaken overraskende nok litt syrlig, så den var helt okay, men ikke slik at jeg automatisk fikk lyst på en til. Puh, for en lang setning.

Må forresten ta med at jeg etter tips på Instagram måtte prøve en gul og en brun i munnen samtidig. Nja jo, det funket det altså, slett ikke dumt, men jeg er fortsatt ikke helt overbevist.

I den andre esken var det pastiller med cola og sitron. Litt safere sammensetning der, og begge sortene var gode. Smakene var faktisk akkurat slik man tror de er, og den med cola smakte ordentlig colagodteri. Slik som colaflasker, colasmukker, colaføtter, osv. Det var absolutt den jeg likte best. Passe søt og passe intens. Sitronpastillen tror jeg ikke trenger noen ytterligere beskrivelse. Smaken var tydelig sitron, passe syrlig sådan, og den passet godt rett etter at man hadde spist opp en med cola. Egentlig ikke overraskende, cola og sitron er jo en perfekt kombinasjon. Denne esken burde være lettsolgt. Nam!

Jeg er en pastillperson og har derfor små esker og poser over alt. I veska, på jobben, i bilen og i diverse lommer.
Tror derfor lett jeg kan kjøpe den røde esken igjen, mens den orange velger jeg å stå over.
Håper det kommer flere varianter i denne serien til slippet i februar. Kanskje noe kombinert med tutti frutti?

Gjenkjøp: Nei og Ja

_ _ _ _ _

Hvorfor jeg skriver Frivillig, ubetalt reklame over hvert innlegg kan du lese her.

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst trodde jeg først ikke Malaco skulle komme noen nyheter til dette slippet. Jeg så ingenting og fikk ingen tips. Litt skuffende, for jeg er glad i mange av produktene deres, men jeg resignerte og innstilte meg på å vente tålmodig til februar. Helt greit. Men så oppdaget jeg plutselig posene med sukkerredusert Godt & Blandet på Meny. Ah, hvilken fryd! Jeg synes fortsatt det å oppdage nyheter ingen har tipset om eller reklamert for er det aller morsomste, og jeg ble så klart ivrig etter å teste.

Godt & Blandet, eller Gott & Blandat som jeg helst kaller det, står faktisk høyt oppe på favorittsnopelista mi. Jeg kjøper alltid en sånn travel pack i Tax free’n når jeg er på reise og velger alltid mye av den når jeg kjøper smågodt på Europris. Og ja, jeg er en av de irriterende kundene som står og plukker ut alle fruktbitene og lar lakrisen ligge igjen. Hysj, ikke si det til noen.

Siden dette er godteri jeg spiser så ofte, var jeg litt ekstra spent på hvordan smaken ville være. Det er virkelig helt, helt okay for meg å redusere inntaket av sukker, det er det vel for de fleste av oss, men jeg har ikke særlig lyst til å fire på smaken. Om snop ikke smaker ordentlig godt er egentlig hele vitsen borte.

Det duftet ganske ordinært fra posen, og jeg kunne kjenne den vanlige antydningen til glatt belegg på innsiden av plasten. Lovende. Så var det bare å putte noen biter i munnen og avsi dommen.

Og ja, jo, disse må vi kunne godkjenne. Konsistensen på fruktbitene synes jeg var tilnærmet lik originalen. Kanskje en ørliten nyanse fastere, litt mindre seig, men mulig det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg kjente så veldig hardt etter. Smaken var nesten lik originalen. Selve fruktsmaken antar jeg var den samme, men intensiteten var noe svakere. Totalen ble dermed noe tammere og slappere, men ikke veldig mye. Ikke mer enn at jeg fint kunne vennet meg til å spise disse med mindre sukker, og at de med mer sukker etter en stund ville kjentes alt, alt for søte. Det hadde nesten vært gøy å gjøre et lite eksperiment og forsøke.

De salte lakrisbitene var både mjuke, saftige og velsmakende og de klarte jeg heller ikke skille særlig fra originalen. Veldig bra! De rette lakriskubbene kan jeg ikke uttale meg om. Jeg liker dem virkelig ikke og har ikke smakt i det hele tatt. Kanskje noen av dere vet om den smaker likt som originalen?

Disse kan jeg fint kjøpe igjen. Skulle nesten ønske de kom i større poser, -eller i smågodtbokser hos Europris, så kunne jeg valgt dem hver gang jeg kjøper smågodt. Ja jeg vet at det er tidsriktig med porsjonskontroll, og at mindre poser er trenden nå, -og egentlig er jeg veldig positiv til det, men som jeg har skrevet før er jeg litt glupsk og grisk av meg. Og veldig glad i gelegodt.
Tenker det blir spennende å se om folk tar vel i mot, og gjenkjøper disse her, slik at posen forblir i markedet. Jeg tror den lille forskjellen i smak bare er en vanesak.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Bali Kyllinggryte er ingen nyhet. Men når Toro lanserer den som glutenfri variant blir den litt nyhet allikevel.
Hjemme hos oss er ingen allergiske, men det hender vi har gjester som ikke tåler gluten og i tillegg synes jeg det er fint at det glutenfrie sortimentet i butikkene stadig utvides. Derfor har vi testet denne posen.

Full gjennomgang tror jeg nesten er overflødig. Fremgangsmåten her er akkurat som hos den ordinære varianten, og slik også veldig mange av de andre Torogrytene lages.

Man tømmer posens innhold i en kjele, tilsetter væske og koker opp. Ferdigstekt kjøtt tilsettes, man koker litt til og så er det klart. Så velsignet enkelt i en hektisk hverdag.

Det duftet velkjent karri da jeg åpnet posen. Det minner meg om barndommens fiskeboller i gul saus, og er definitivt ikke duften, (eller smaken,) jeg setter høyest. Heldigvis visste jeg at selve smaken av karri ikke ville være like sterk som lukten, i alle fall er den ikke det hos originalen, og dermed var jeg ikke spesielt bekymret.

Jeg spiser ikke Bali Kyllinggryte så ofte at jeg er ekspert på smaken. Men jeg har laget den såpass mange ganger at jeg tør påstå denne glutenfrie utgaven ligger svært tett opptil originalen. Så bra!

Barna liker den også, og jeg tenker det er et fint middagsalternativ til f.eks de dagene man har vennegruppe og må ta litt hensyn til hva man serverer. (Dere som har barn i skolealder vet hva jeg mener.) Smaken er kremet, mild og lett norsk-orientalsk, og karrismaken er heldigvis ikke veldig dominerende. Med andre ord en hverdagsrett som er lett å like.

Ny tommel opp til Toro, dette var et fint tilskudd til “fri for”-hylla. Har sett at også Jegergryte har kommet uten gluten, den får vi prøve neste gang.

Gjenkjøp: Ja, hvis vi må noe glutenfritt