Siden det faktisk er verdens grøtdag i dag, passer det veldig bra å legge ut en post om den nye Laktosefrie Risgrøten fra Toro. En nyhet jeg vet mange ønsker velkommen.

Hos oss har ingen laktoseintoleranse, men jeg synes like fullt det er spennende å teste ut disse alternative produktene. Allergiprodukter har jo virkelig kommet seg de siste årene og det er åpenbart et økende marked for varene i kategorien. (Og beklager litt dårlige bilder i denne posten – hadde ikke med meg det ordentlige kameraet der vi var.)

Skålen inneholder akkurat like mye grøt som i den ordinære skålen med ferdiggrøt fra Toro, og man kan varme den i micro, vannbad, eller i kjele. Siden vi ikke hadde annet enn micro tilgjengelig i testingsøyeblikket var valget ganske enkelt. Liker også at den lille posen med ferdigblandet sukker og kanel følger med. Skal man først spise ferdigmat, må det være så enkelt som mulig. Mener forresten bestemt at Toro solgte egne krydderbokser med lik blanding før. Ble visst borte den?

Igjen kom denne fancy fløytelyden når maten var varm nok og så vare det bare å spise.
Og vet dere hva? Her kjente jeg ikke noe forskjell. Dette smakte akkurat som helt vanlig risengrynsgrøt. Hadde jeg ikke vist at det var en laktosefri variant hadde jeg trodd det var den ordinære. Lillemor spiste som bare det, merket ikke forskjell hun heller, og en person rundt samme bord som faktisk er laktoseintolerant ga tommel opp. Så well done til Torokokken. Tipper at det blir bra salg av denne grøten.

Her ble faktisk taco’n byttet ut med grøt i anledning verdens grøtdag i dag. Det ble imidlertid ikke en skål med ferdiggrøt, men en annen lettvind Toroløsning fra pose. Smaker bra den også. 😛

Når det gjelder gjenkjøp av den laktosefrie grøten, så kan jeg godt kjøpe den hvis vi skal ha ferdiggrøt og butikken ikke har den vanlige varianten, men siden jeg ikke er laktoseintolerant holder jeg meg nok i utgangspunktet til den ordinære. Derfor blir det et nei fra meg. Men bare derfor – smaken er helt fin.

Er det noen andre som har testet denne her?
Flere som har spist grøt i anledning dagen?

Gjenkjøp: Nei, fordi jeg tåler laktose

Noen ganger, hvis jeg har innmari lyst på potetgull er jeg veldig i tvil om jeg skal teste noe nytt eller ikke. Tenk om jeg velger noe som ikke er godt? Og sitter der med skjegget i postkassa? Er utrolig kjedelig å sprette en pose, overbevist om at man nå skal dekke potetgullbehovet som har bygd seg opp gjennom uka, og så er smak og konsistens en gedigen nedtur. Jeg var veldig i tvil i kveld. Hadde nesten bestemt meg for å ikke ta noen risk, og heller safe med en pose vanlig paprika, men så seiret nysgjerrigheten. Valgte derfor Superrifla American Ranch fra Maarud – og det er jeg glad for.

Dette var nemlig skikkelig godt potetgull og smakte absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg. Når jeg så bildet av tomat og paprika sammen på posen tenkte jeg faktisk litt grillmarinade. Av typen smokey barbeque hvis man skal være internasjonal. Gjerne kombinert med pølsesausen med tomatinnslag fra skolekjøkkenet i mine unge dager. Det hadde om ikke annet samsvart med navnet American Ranch. Fornøyd med at jeg tok feil gitt, smaken her passet nemlig veldig bra med mine preferanser.

Når jeg tok det første flaket i munnen kjente jeg noe litt fyldig og kremet, men det varte bare et øyeblikk. -Heldigvis for meg som ikke er så glad i rømmepulver eller creme fraichesmak på potetgull. En tydelig og god paprikapreget kryddersmak overtok styringen nesten med en gang. Flakene kjentes ikke sterke i den forstand at det brant i munnen, men det var mye smak. Det liker jeg. I tillegg var det noe litt saftig og bittelitt syrlig som slo inn, og jeg syntes også jeg kunne ane et snev av løk.

Konsistensen virket sprøere enn de andre superchipsvariantene. Kan det være fordi denne er riflet? Eller er den laget med mer crunch? Ikke godt å si, men det var knallgodt. Det minner meg om noe annet veldig sprøtt, men jeg får ikke helt tak på hva det er. Help anyone?

Likte bakgrunnsfarge på posen, fresh og kjølig, men hele designet er vel ikke det mest spennende jeg har sett. Skjønner imidlertid at posen må passe sammen med de andre produktene i superserien, og de har jo valgt en enklere stil enn f.eks serien med Original Chips, så greit nok. Det er ikke emballasjen som er avgjørende for gjenkjøp her, det er innholdet.

Og ja det blir garantert gjenkjøp av denne posen. Jeg irriterer meg nesten over at jeg ikke har testet smaken for flere uker siden, men har rett og slett ikke kommet så langt. Synes det kom utrolig mange spennende og gode produkter til høstslippet i år, og det tar tid å smake seg igjennom alt i reelle settinger. Og som dere vet er ikke samlebåndstesting av en drøss produkter i samme kategori på en dag noe for meg. Så da får jeg heller bruke litt tid på å komme igjennom alt jeg har lyst til å smake.

Er spent på om noen andre har testet dette superrifla potetgullet, og hva synes dere i så fall?
Og kan noe hjelpe meg å identifisere hva det minner om??

Gjenkjøp: Definitivt

Da var det pizzatid på bloggen igjen – det har jo kommet nye medlemmer i Grandiosaklanen. Og denne gangen er det Vår Hjemmelagde-serien som er utvidet, blant annet med en ny skinkepizza! Mmm, 1 kg ren pizzahygge.

Kanskje ikke det mest voksne pizzavalget, men det var to små her som svært fornøyd kunne konstatere at vi skulle kose oss med Grandiosa uten paprika. Her er det nemlig bare tomatsaus, ost og skinke fordelt utover en ganske tykk, firkantet bunn. Esken forteller at man skal steke pizzaen i langpanne 16- 22 minutter, og varmluft anbefales ikke.

Jeg ble faktisk positivt overrasket med en gang jeg tok av plastikken. Pizza’n hadde nemlig rikelig med fyll. O salige fryd, det er så deilig når overraskelsen går den veien. Synes det er så digg å maule frossen ost, og her gjorde det absolutt ingen ting at jeg sneik til meg 8-10 strimler.

Så var det bare å sette den inn i ovnen, og ganske kjapt fylte den hjemmebakte duften kjøkkenet. Og jeg tuller ikke, det lukter helt annerledes når man steker disse hjemmelagde variantene, enn når man steker original grandis. Stor forskjell.

Etter 18 minutter tok jeg den ut, og etter å ha latt den hvile noen minutter var det bare å rulle pizzahjulet.
Og folkens, denne smaker akkurat slik dere tror. Ikke særlig spesielt, ikke sterkt, bare veldig rent, forutsigbart og barnevennlig. Jeg må innrømme at jeg syntes den var på grensa til kjedelig, for selv om både skinka og osten smaker godt er det ganske lite smak totalt sett. Pregløst. Men for barna var dette åpenbart prototypen på en vellykket pizza. Og det kan jeg faktisk forstå. Bunnen er både luftig og saftig på samme tid og smaker nesten litt rundstykkeaktig. Den var heller ikke for hard å bite igjennom. Det var ikke noe sterkt som “brant i halsen” og ikke for mye tomatsaus. -Og den smakte godt kald også. Når den i tillegg er fri for farlige grønnsaker og skumle krydder må det jo bli en suksess for de små. Så da besvarer vel gjenkjøpesspørsmålet seg enkelt selv?

Det kan god være at det er marked for denne her. Den faller jo midt inn i kategorien for nå-skal-småbarnsfamilien-hygge-seg produkter. Har noen av dere smakt enda? Vil gjerne høre hva dere synes.

Gjenkjøp: Ja, til barna

Tenkte jeg bare kort måtte nevne den nyeste Crème Fraîchen Tine kom med nå i september.
Den er enda lettere enn den lette 18% fett-varianten og heter 10%. Altså fett. 🙂 Jeg har testet.

Jeg er glad i rømme, men liker å bruke crème fraîche i matlaging siden den ikke skiller seg. Har prøvd denne både som tilbehør ved siden av fisk og i to sauser jeg kokte opp. Synes den fungerte helt fint til begge deler. Den er så glatt og delikat i konsistensen så.

Smaken er rund og mild, og jeg kjente faktisk ikke noe forskjell på denne her og 18%’en. Nå er jeg ingen inngående ekspert på nyansene i disse smakene altså, spiser det ikke så ofte – eller mye, men det er vel egentlig like greit. Den gjorde nemlig helt klart nytten sin og dermed kommer jeg nok til å velge denne framover når jeg har et crème fraîchebehov.

Noen av dere som har prøvd denne her? Merker dere forskjell? Er det marked for denne lettvarianten i tillegg til den andre?

Gjenkjøp: Ja

En stund siden forrige innlegg fra non foodhyllene, så nå var det virkelig på tide igjen. Og dette bløtleggingspulveret fra Zalo synes jeg absolutt er verdt å nevne. La ut et lite bilde av flasken i det første innlegget om septembernyheter (her), og nå har jeg faktisk fått testet.

Dette litt grovkornede pulveret skal på bare 10 minutter gi en effekt tilsvarende bløtlegging i vann i 12 timer. Høres nesten for godt ut til å være sant, men siden Zalo vanligvis pleier å innfri var det ganske spennende å teste. Bare å vente til den rette anledningen dukket opp. Og den kom en dag etter et måltid med hasselbackpoteter. Siden det ble sent før gjestene gikk ble det nemlig ikke til at jeg satte formen i vann om kvelden. Dermed fikk restene av smør, krydder og potet god tid til å størkne fast i porselenet over natten. Det måtte jo være en perfekt utfordring for Zalopulveret.

Bare å sette i gang, og en liten illustrasjon på baksiden av flasken viste fremgangsmåten. Veldig enkelt dette her. Først skal man fylle det som skal vaskes med varmt vann. Så strør man oppi litt pulver, og blandingsforholdet er 1/2 teskje pr liter vann. Vent i ti minutter, skyll og vask.

Bare å sette i gang.

Pulveret løste seg raskt opp i vannet og så var det bare å wait for the magic.

Etter ti minutter tømte jeg ut vannet og da var det faktisk bare dette igjen:

Slett ikke verst! Jeg ble rimelig imponert hvor mye av grumset som hadde løst seg opp på den korte tiden. Det som ikke hadde blitt med ned i sluket satt heller ikke veldig hardt, og jeg kunne skrubbe det av med lett hånd og noen spurt Zalo på sprayflaske. Til slutt satt det igjen bare noen merker her og der, de måtte jeg bruke litt mer kraft for å få av.

Her ble jeg mer enn fornøyd. Ikke dårlig dette her! Jeg er absolutt ikke glad i å vaske opp og setter det aller, aller meste rett i maskinen. Innimellom skjønner imidlertid også jeg at man må ty til håndvask og da er slike hjelpemidler hjertelig velkommen. Skulle ønske pulveret hadde en litt annen duft, men det er egentlig bare flisespikkeri. Det lukter såpete, som den vanlige grønne Zaloen, men jeg hadde satt mer pris på en blomsterduft. Men igjen, ikke viktig så lenge jobben blir gjort.

Flasken viser seg å være veldig, veldig drøy, men jeg kommer til å kjøpe den igjen når den en gang blir tom.

Er det noen av dere som har prøvd? Eller som skal? Tenker at det må være det ultimate våpen mot en sticky lasagneform.

Gjenkjøp: Ja

Som dere vet liker jeg å teste produkter i reelle settinger, og styrer så godt jeg kan unna all slags samlebåndsmaking. Og når man er på å besøk i et hus der kjøkkenet totalrenoveres passer det jo perfekt å teste microvarmede ferdigretter til middag, sant? Jeg har derfor smakt Toros nye Fiskegrateng med poteter. Nesten litt komisk å sitte rundt et bord der alle spiser ferdigmat med engangsbestikk, men maten gikk ned.

Dette er altså en ganske så klassisk fiskegrateng med hvit fisk, makaroni, gulrot og potet. Skulle ønske det sto hva slags hvit fisk som er brukt. Fant det ikke på baksiden.

Sammen med skålen kommer en liten pose med strøkavring som man kan drysse over etter oppvarming. En gledelig liten detalj.

Som de andre ferdigrettene til Toro piper også denne når den er ferdig. Synes det høres litt ut som en krysning mellom en dårlig 17.-maitrompet og en ballong man lager pipelyd med når man slipper ut lufta. Ganske festlig, og det er fint å få et varsel når maten er varm nok. Det luktet forresten skikkelig fiskemiddag under oppvarming.

Her ser dere retten før jeg strødde på kavringen…

…og her er den med strøsselet på.

Troverdig dette her, ingen tvil om at det smaker fiskegrateng. Torokokken har vært flink med oppskriften.
Potetbitene er faste og fine og man kjenner fiskepreget i de fleste munnfullene. Det var ikke for mye saus, så det ble ikke for bløtt eller vassent heller, bare passe saftig. Ble litt forbauset over at det ikke var mer makaroni faktisk. Måtte konsentrere meg og lete litt før jeg fant dem. Hadde egentlig trodd det skulle være en større andel av dem, og kan vel si at de gjerne kan være litt rausere med makaronien i neste gryte de lager og fordeler i skåler. Synes man skal kjenne de glatte makaroniene godt når man spiser fiskegrateng.

Det er litt dumt at man ikke får den harde, krispe skorpen på toppen. For mange, meg inkludert, er det den som gjør mye av retten og som sammen med makaronien får fiskegrateng til å skille seg fra plukkfisk. Strøsselet i kavringposen gjør et iherdig forsøk, men klarer ikke overbevise helt. Skulle så gjerne kjent at tennene måtte kjempe seg gjennom en slik fast overflate. Men med unntak av skorpesavnet var dette en okay middag. Veldig mett ble jeg også, klarte ikke å få i meg riktig alt.

Siden jeg ikke spiser så voldsomt mye ferdigmat tror jeg ikke at jeg kommer til å kjøpe denne igjen. Velger nok noe annet til de få ferdigmatanledningene som dukker opp. Den var helt okay, ikke misforstå, så er du en stor ferdigmatspiser er det bare å prøve.

Noen andre som har testet?

Gjenkjøp: Tviler

Først må jeg bare følge opp forrige innlegg og si: Så moro at så mange har lagt meg til på Snap allerede da! Hadde ikke trudd interessen var såpass. Vel, da får vi bare håpe jeg finner noe det er verdt å snappe om i dagene som kommer.

Og så over til det jeg egentlig lurer på her. Hvorfor finner man noen ganger salami og annen spekepølse og skinke hengende i romtemperatur i butikkene? Mens det ellers er plassert i kjøledisker?

Hva er riktigt? Tåler det egentlig romtemperatur, eller gjelder det bare utvalgte sorter?

Hadde vel aldri trudd dette skulle skje, men nå har jeg altså en snapkonto til bloggen. Har øvd meg litt de siste månedene, så har vel fått sånn passe grei oversikt over hvordan det fungerer. -Høh, husk at jeg er passert 40.

Egentlig moro å kunne dele litt mer lavterskelbilder innimellom, men vet ikke hvor hyppig eller hvor regelmessig jeg kommer til å snappe. Vi får sjå. 🙂

Så da er det bare å legge meg til: consuming.no