Som alltid har desember vært litt mer travel enn hva jeg hadde trodd den skulle bli, så da har det blitt noe mindre blogging enn planlagt. Blir visst sånn hvert år, og i tillegg synes jeg det har vært minimalt med julenyheter i butikkene denne gangen også. Mange repriser fra i fjor.

Kommer sterkere tilbake på nyåret, når vi så smått kan begynne og glede oss til februarnyhetene. Og mens vi venter kommer jeg sikkert til å legge ut et og annet innlegg om det som kom i høst. Bedre det enn å ikke blogge i det hele tatt.

Tusen millioner takk for hyggelige tilbakemeldinger, likes, deling, tips og kommentarer i året som har gått. Ønsker alle en rolig og fin julefeiring.    

En sausenyhet passet fint nå synes jeg, og i går smakte vi Toros Miks for Laksepanne kremet sitron. Den kom nå i september, og ser slik ut:

Framgangsmåten er egentlig lagt opp til at man først skal kutte og brune champignon, og deretter blande posens pulver med fløte og vann i ei steikepanne. Jeg hadde ikke annet enn boksechampignon i huset, så jeg bare laget sausen direkte i tom panne. Funka som en drøm det også.

Det gikk veldig kjapt og greit dette her, det eneste man må huske på er å handle inn matfløte i forkant. -Om man da ikke er av de som alltid har det stående i kylskåpet.

Etter et sausen har kokt opp, legger man i laksestykker, og lar det småkoke under lokk ca 12 minutter. Eller evt. til fisken er klar. Deretter kan man tilsette tomater og sukkererter, -eller hva man nå måtte ha i huset. Jeg tok visst ikke flere bilder underveis i tilberedingsprosessen her. Det koker innimellom litt bort når man står der og lager mat skrubbsulten etter en lang dag på jobb.

Dette var en god saus. Den smakte ganske kremet og jeg syntes jammen meg den minnet litt om bernaise. Både i farge og konsistens. Men den passet fortsatt godt til fisk. Hintet av sitron kjente jeg ingenting til. Ikke i det hele tatt, men det var ikke så farlig. Vil heller si at smaken i tillegg til å minne om bernaise var litt smøraktig, samtidig som man kjenner bra med krydder. Den er dog ikke sterk. Er fristet til å si at jeg kjente litt pepper, men det er ikke ført opp spesifikt i innholdsdeklarasjonen. Så da var det vel noe annet jeg smakte.

Må også ta med her at det er mye saus i denne pakken og den er ganske så mektig! Den holder til mange stykker fisk. Burde egentlig gå helt fint å lage den i kjele også. Må nok prøve det neste gang, regner nemlig med at jeg kjøper den igjen.

Gjenkjøp: Kanskje

Nå begynner det å bli ganske lenge siden konditorfargene til Idun, altså de fra Mors Hjemmebakte byttet fra glassflasker og over til små tuber. Jeg har selvfølgelig gledet meg til å prøve, men bruker egentlig ikke slik farge i matlaging så ofte. Men når vi skulle pynte årets pepperkaker, da var endelig testanledningen perfekt. Her er den nye tuben sammen med den gamle skvetten vi hadde igjen på flaske.

En liten dæsj oppi melisen.

Så var det bare å røre godt rundt.

Tja, det kan virke som om fargen her var hakket klarer enn den de hadde på glassflaske. Og bra er det, for den gamle var ganske blass og stusselig synes jeg. Og egentlig var det greit med den geleaktige konsistensen fremfor de tynne vanndråpene fra glassflaskene. Har ikke forsøkt da andre tubefargene enda, men håper også de er sterke og klare i nyansen. Synes det hadde vært så fint om Idun virkelig kunne konkurrere med fargene fra Dr. Oetker og Cacas. (Og så må jeg bare legge til at noen av fargene fra Cacas er helt rå. Fantastisk moro å bruke!)

Denne var vi fornøyd med – gleder meg til å teste de andre Iduntubene også etter hvert. 🎄😋

Gjenkjøp: Ja

Siden jeg har skrevet om de to andre variantene, tenkte jeg å superkort nevne den tredje Grønnsakspastaen fra Toro også, nemlig den grønne med Brokkoli & Erter. Vi har jo så klart smakt.

Akkurat som hos de andre to er det også her brukt bare naturlige ingredienser. Videre er det bakt inn 40% grønnsaker i pastadeigen. Med brokkoli og erter blir naturlig nok fargen ordentlig grønn og fin. -Eller kanskje litt skremmende?

Igjen så er det greit å merke seg koketiden. Ikke la den ligge for lenge, da blir den bare dvask og slitt slimy. I overkant av minuttet holder fint.

Akkurat som hos de to foregående synes jeg dette smakte helt vanlig pasta. Kjent ikke noe spesiell erte- eller brokkolismak i det hele tatt. Dermed er det ikke noe problem smaksmessig å få sneket i seg litt mer grønnsaker. Jentene mine var imidlertid enda mer skeptiske til denne enn de var til den orange. Dette blir nok også da årsaken til at jeg må skrive nei på gjenkjøp. Det er liksom ikke noe vits i å lage den bare til meg selv.

Synes denne duger jeg altså – men det er blomkålvarianten som er favoritten hjemme hos oss.

Gjenkjøp: Nei

Hvert år tenker jeg at nå er det ikke noe vits i å legge ut Lambis juledesign flere ganger. Og hvert år ombestemmer jeg meg. Ikke fordi det egentlig blir noe spennende innlegg, men fordi det er så moro å stadig kunne titte tilbake på tidligere års design, og se hva som var fint og ikke.

Synes årets mønster var ganske kjedelig. Det er jo likt det de hadde i fjor (her), bortsett fra at God Jul teksten er fjernet. Får håpe damen i Horten som mente det var blasfemisk med God Jul-teksten og gikk til avisen (ang. dopapir!!!) er fornøyd nå da. Er det virkelig mulig? (Se evt. nederst i innlegg her)

Jeg skulle ønske Lambi ville bruke gladere fargenyanser. Ja takk til trykk av røde julehjerter og klar grønn granbar neste år.

🎅🎄🎅🎄

Tenkte jeg måtte skrive litt mer om disse søte små snackposene fra Kiddylcious. Skrev om fruktsnører for en stund siden (her), og vi har også smakt deres Krispige fruktfisker. Disse fiskene kommer i to varianter, Banan og Bringebær. Her ser dere bringebærvarianten.

Disse er laget av bringebær- og eplejuice med eplepuré, iblandet puffa ris. Så er det formet som små fisker. Morsomt design.

Leste på nettsiden at folkene hos Kiddylicious er lidenskapelige opptatte av å bruke de beste ingrediensene for å lage deilige snacks til småtroll. Fint det. Videre kan man lese at det er 100% rene smaker, og fiskene inneholder ingen konserveringsmidler. Det er heller ingen kunstige smaker eller farger, de er ikke tilsatt salt og de inneholder heller ikke nøtter, frø, melk eller gluten. Utrolig at de i det hele tatt smaker noe, he-he, men det er faktisk massevis av smak her.

Akkurat som da vi testet fruktsnørene, lot jeg både en 3-åring og en 5-åring forsøke å åpne posen. Synes det er greit å sjekke om de får det til selv, i tilfelle de skal ha med en pose når det er turdag i barnehagen. Og de fikk det til uten problem. – Motivasjonen var jo ganske åpenbar.

Konsistensen her er småseig og ganske geleaktig, og man kjenner det knaser i de små puffa risene. Jeg synes det smakte veldig som hjemmelaget bringebærsyltetøy. Bringebærsmaken er faktisk overraskende tydelig. I tillegg til 3-åringen og 5-åringen som fikk prøve og åpne posene, smakte også tre små 6-åringer på disse her. Og de var nok litt uenige om hva det kjentes som. Men frukt, godteri og kjeks gikk igjen i beskrivelsene. Kan forstå at de små bitene av puffa ris kan minnet om kjeksbiter.

Her er posen med banansmak.

Disse er laget av eple og pærejuice med bananpuré, og også disse er blandet med puffet ris. Konsistensen er den samme som på bringebærfiskene og i smak synes jeg de minnet litt om slike bananchips man kjøper i løsvekt sammen med nøtter. Vet dere hva jeg mener? Jeg må nok si at jeg likte de med bringebær best, men det er trolig fordi jeg i utgangspunktet ikke er så begeistret for bananprodukter. Smaken her var nesten i sterkeste laget synes jeg. Barna likte også de andre best, og en av dem mente disse smakte litt pølse 😀

Er ikke like overbevist om at det blir gjenkjøp av disse som jeg var da vi smakte fruktsnørene. Disse var litt mer spesielle, og selv om barna spiste var nok ikke de heller like begeistret som forrige gang.

Vi får se – uansett veldig moro å ha prøvd. Og det er ingen tvil om at det er lettvint å ha en pose i veska, i bilen eller hvor man måtte ha behov for en liten snack. Et veldig bra alternativ til dette vanlige sukkergodteriet i hvertfall.
Til dere som lurer å hvor man får tak i dem så har de best utvalg på Meny, men jeg har sett at de selges i andre butikker også.
Noen som har disse som favoritt?

Gjenkjøp: Nei

Lenge siden jeg har hatt en yoghurtpost på bloggen, så tenkte jeg ville skrive om Gresk Yoghurt Vanilje fra Tine. Den kom i høst, og er et lite mellommåltid som inngår i 14-serien.

Leste på nettsiden til Tine at denne yoghurten skulle ha ny og bedre smak, og en ny granola med spelt, havre og bygg, samt chia- og quinoafrø. Hørs jo veldig bra ut.

Her i huset er det minstemor som er mest glad i vaniljeyoghurt, så vi smakte litt begge to.

Liker emballasjen. Altså at granolaen er i topplokket og yoghurten i begeret under. Det minner veldig om sik go’morgen-yoghurten var da jeg gikk på ungdomsskolen. (Høres ut som om jeg snart er 100 år!) 😀 Likte faktisk de begrene bedre enn de som er på go’morgen i dag.

Det følger også med en tre-leddet skje her, så da er det bare å spise hvor som helst.

Yoghurten er ganske fyldig og man ser de ørsmå svarte sporene av vanilje. Bra, da tror i hvertfall jeg at det er benyttet ekte vanilje og ikke noe som er kunstig fremstilt. Det luktet også vaniljete som forventet, så da var det bare å helle granolaen over i hovedbegeret og begynne og spise.

Yoghurten smakte ganske vanlig vaniljeyoghurt synes jeg. Jeg hadde egentlig trodd den skulle være syrligere siden det er gresk type, og ble vel sånn sett positivt overrasket. Særlig når jeg vet at 14-serien skal være sunne mellommåltider uten for mye sukker. Bra at redusert sukkerinnhold ikke går utover smaksopplevelsen.

Granolaen ga et overraskende lett inntrykk synes jeg. Den kjentes ikke tung på noe vis og var lett å vende inn i yoghurtmassen. Den var også lett i munnen, ikke slik tørr og drug som tar en evighet å tygge. Men det smake faktisk mindre enn forventet av den. Synes den var ok, men litt anonym. Og det til tross for den varierte sammensetningen. Fordelen er at den da var fin å spise for lillemor, det var ingen skremmende inntrykk. Eneste var at hele blandingen var i en litt mørk nyanse, slik at yoghurten faktisk ble farget smårosa her og der. Nesten så man fikk inntrykk av at man blandet inn små sjokoladeinnslag. 🙂 Ikke det verste å innbille seg det altså.

Vi likte denne her vi, og det ble til at lillemor spiste opp det meste av begeret. Jeg foretrekker nok varianten med jordbær som også kom i høst, dermed er det den jeg fortrinnsvis kjøper. Var brennsikker på at jeg hadde blogget om den, men ser at det har jeg ikke gjort. Hmm, merkelig. Jaja, den er i hvertfall god. (Her er den på Tines nettside.)

Det har foreløpig ikke blitt gjenkjøp av denne her, men det er antagelig fordi vi i steden ofte kjøper slike små begre med vaniljeyoghurt i 4-pack. Men ser ikke bort i fra at vi legger en sånn i handlevogna en gang igjen også altså. Lurer forresten på om 14-serien til Tine blir ytterligere utvidet i februar…. Jeg har selvfølgelig allerede begynt å glede meg til neste slipp.

Gjenkjøp: Kanskje

Noe av det aller, aller beste jeg vet er Kremtopper. Gulp, tør nesten ikke tenke på hvor mye penger jeg bruker på det på et år. Og jada, jeg veit at mange nå tenker gæmlissnop, men det gjør meg ingenting. Jeg synes fortsatt det er fantastisk godt. Dessuten så er det Mokkabønner som er gæmlissnop 😉
Vel, dere kan sikkert tenke dere hvor superduperglad jeg ble da dette julekortet lå i postkassa i går.

Kortet kan byttes inn i en eske Kremtopper hos Joker! Hvor fantastisk er ikke det!
Synes det var en veldig hyggelig julekampanje, så jeg måtte inn og sende noen kort selv også.
Tommel opp til Joker!

Tusen takk Stine!🎄🎅😊