En liten snopepost helt på tampen av høstferien. Jeg har nemlig endelig åpnet posen med Lakris i sjokolade fra Hval. En spennende og fremfor alt uventet nyhet. Jeg sier det igjen – det er aller morsomste er fortsatt å oppdage nyheter i butikk som ingen har skrevet om i forkant av lansering.

Jeg kjøpte posen for to uker siden, og har vært veldig nysgjerrig på å teste. Akkurat i ukene rundt slipp rekker jeg imidlertid ikke smake, spise og blogge om alt så fort som jeg egentlig skulle ønske, så posen har blitt liggende. Greit nok, det hadde jo vært litt trasig å bare legge ut en drøss med innlegg i de to ukene nærmest slipp og så la bloggen gå i dvale frem til februar igjen. Da sprer jeg heller testing og innlegg litt utover, så får dere heller bære over med at dere har rukket å teste en del selv i mellomtiden.

Tilbake til posen her som inneholder 150 gram små sjokoladebiter med lakrislinser på toppen. For en god ide! Tror ikke jeg har sett akkurat den kombinasjonen noe sted tidligere. Bare tilsvarende biter med linser i forskjellige farger. Eller kanskje biten eksisterer i diverse smågodtstativer uten at jeg har registrert det? (Akkurat når det gjelder smågodt er jeg veldig merkelojal til Nidar.) Må uansett si det var et tidsriktig produkt. Kombinasjonen lakris og sjokolade er jo svært så poppis om dagen.

Det luktet svakt lakris og mye sjokolade da jeg åpnet posen. Naturlig nok.
Bitene hadde fin størrelse, og var dekket med et tett lag små lakrislinser på toppen. Når jeg tok den første i munnen var min første assosiasjon barndommens hostesaft. Flere som er over 40 som husker den? Vet ikke hva den het, men den smakte lakrisaktig på en sterk, god måte. Altså så godt at man helst ville drikke hele flasken, selv om man måtte nøye seg med den strenge rasjonen på en spiseskje. Jeg kjente altså at det smakte litt lakris av disse bitene, men naturligvis dominerte sjokoladeinntrykket. Det er bare skallet rundt de små linsene som smaker lakris, god sådan, resten er ren sjokolade. Og bitene var gode de, uten tvil, men jeg hadde faktisk satt pris på enda litt mer lakrissmak. Og det sier jeg som ikke er noen lakrisperson. De små linsene var faktisk så gode at jeg kunne kjøpt dem og spist for seg selv. Tenk om de fantes i litt større størrelse? Som NonStop. Mmmm, det hadde vært digg.

Etter at jeg hadde tygget ferdig hver bit, satt jeg igjen med en ganske frisk ettersmak av lakris bak ved gommene. Ikke dumt. Fikk lyst til å smatte fornøyd, og må si at dette absolutt er en velkommen nyhet. Jeg klarte fint å fortære hele posen alene. Delte ikke med noen.

Må også ta med at jeg er glad det er blitt så mye lettere å få tak i produkter fra Hval i butikkene. Det er ikke så innmari lenge siden jeg alltid måtte gå på Nille når jeg skulle kjøpe den FANTASTISKE julemarispanen de har. Dere vet de bitene som har sjokolade på den ene siden? Magisk! Heldigvis er tilgjengeligheten bedre nå. Har dessuten sett at man kan bestille varer fra Hval direkte på nettsiden deres også (her). Genialt. Og slapp av dere. Jeg er fortsatt ikke en sånn blogger som skriver dette på oppdrag eller for å drive reklame. Jeg kjenner ingen hos Hval, og posen kjøpte jeg på Meny Trekanten i Asker for 37 kroner. Jeg tipser bare om nettsiden deres fordi jeg synes det er supert. Jeg heier på Hval!

Og ja, her kan det bli gjenkjøp, og så krysser jeg fingrene for at jeg etter hvert kan kjøpe lakrislinser med sjokolade i pose fra en eller annen produsent.

Gjenkjøp: Ja  

Jeg regner med at det er flere enn meg som har sett alt det nye spennende tilbehøret til iskrem Diplom-is har kommet med nå i høst? Diverse sauser og ulike former for topping så man virkelig kan leke isbar hjemme i sitt eget kjøkken. Jeg undrer meg bare over hvorfor det kom nå? Og ikke i vår?  Merkelig timing, men det har vel sin forklaring.
Her er noen bilder jeg tok av utvalget på Coop for noen uker siden.

Og blant alle disse fristelsene valgte jeg å kjøpe med meg posen med lollipopinspirert strøssel. Det hadde definitivt riktige farger i hverfall. Kult.

Siden vi testet is på rull her om dagen, (innlegget rett under her) passet det veldig bra å teste det nye strøsselet i samme slengen. Noen merket seg kanskje at isen på det nederste bildet i innlegget var pent bestrødd med lollipopfarger? Både fargene og duften man kunne kjenne når man åpnet posen var nemlig autentisk Lollipop. Ingen tvil. Men når vi begynte å spise var det ikke mye klassisk Lollipopsmak å spore. Jeg syntes det kjentes som helt vanlig strøssel jeg. Og jeg ble ikke korrigert av barna da jeg uttrykte hva jeg mente. Og tro meg. De sier i fra de gangene de mener inntrykket mitt ikke er nyansert nok eller jeg ikke får med meg tilstrekkelig med detaljer.

Jeg er i utgangspunktet veldig glad strøssel, eller kakepynt om du vil. Ender alltid opp med det som topping når jeg kjøper softis. Og det var ingen tvil om at dette var like duganes som andre varianter av samme produkt. Men det smaker ikke Lollipop. Ikke om man legger godviljen aldri så mye til. Det smakte akkurat som all annen strøssel med tuttti-fruttismak syntes jeg. Og det er greit det altså, men da spiller det egentlig ingen rolle hva man kjøper. Dette her eller tilsvarende fra andre produsenter. Gjenkjøp blir dermed litt hipp som happ. Gjetter at posen uansett kommer til å selge en del på navnet og skrifttypen.
Er det kanskje andre produkter i serien som utmerker seg mer? Kom gjerne med anbefalinger til meg.

Gjenkjøp: Hipp som happ

Dette var virkelig en pussig nyhet. Vaniljeis på rull fra Hennig Olsen. Har dere sett?! Den må da være ny til slippet nå, ellers hadde vi vel fanget den opp i løpet av sommeren?

Esken lå i frysedisken på Kiwi og er på størrelse med en pakke bakepapir eller plastfolie. Inni ligger en plastrull litt tykkere enn en falukorv stappet med is. 0,77 liter for å være eksakt. For en utrolig festlig idé!

Se, det var hjelpestreker på plastikken så man kunne skjære flere, like tjukke skiver. Nesten som en fiskepudding.

Rullen inneholder altså helt vanlig, god vaniljeis, og i teorien kan den brukes til å lage mye kreativt. Lekre desserter eller små sandwicher der man f.eks. legger ei skive is mellom to cookies. Men det er altså i teorien. For selv om ideen her var fantastisk meldte det seg ganske raskt en utfordring rundt dette med temperatur. Alle vet hva som skjer når man tar på is med kroppstempererte fingre, sant? Og til tross for at jeg prøvde å være både rask og forsiktig, og bare holdt forsiktig utenpå plasten som omsluttet isen, begynte massen rimelig raskt å smelte. Og å skjære over rullen når den var mjuk var ikke lett. Plasten var såpass sterk at den bare bøyde unna for kniven og isen ble skvisa. Ergo må man handle lynraskt når isen er ordentlig dypfrossen for å få pene skiver. Skal man eksempelvis anrette is på flere  tallerkener til gjester har man ikke mye tid til pynt og dandering før servering. Dessuten var det også litt jobbigt å få av remsen med plast på hver skive uten å ødelegge den runde formen. Og å sette fram rullen slik at folk kan forsyne seg selv er ikke et alternativ. Tro meg.

Jeg er litt skuffa over at ikke denne funka så bra som jeg hadde håpet. Isen smakte nydelig, men rullen må åpenbart være ordentlig dypfryst før man skjærer i den. Og da mener jeg virkelig nordpolenkald. Og når man først setter i gang å skjære må man være superkjapp og fokusert. Ellers ender man fort opp med å måtte skrape ut is fra plasthylsteret. Og da er hele poenget borte. Rullen kosta tross alt 70 kroner.

Strålende ide, deilig is, men totalproduktet holder ikke helt mål. Innmari dumt.

Gjenkjøp: Nei

Jeg er glad i snacks. -Ingen bombe for dere som leser bloggen fast det. Faktisk kunne jeg gjerne stappet innpå noe salt hver eneste kveld hvis det ikke hadde vært så usunt. Gulp. Prøver å begrense meg til helgene, -og noen ganger lille lørdag. Og ved spesielle anledninger… Derfor gjør det ikke noe at det innimellom kommer nyheter som angivelig skal være litt mindre usunne og inneholde litt mindre fett og kalorier enn annen snacks. -Men da må de bestå smakstesten. Hvis det er “sunnere”, men smaker bølgepapp eller riskake er hele vitsen borte. Og derfor var jeg småspent da jeg skulle prøve nok en av høstens popcornvarianter, nemlig Gourmet Popcorn fra Maarud; Havsalt med hint av olivenolje.

Dette med gourmet popcornskal være nytt her i Norge. Gjetter at det finnes i Amerika fra før.
Det brukes en viss type maiskorn og disse gjør at popcornet blir rundt og soppformet. Jeg synes nesten det så mer ut som små snøballer med føtter, men ja, jo, det kan jo se ut som sopper også. Søte var de.

Hele utsiden på hoveddelen av mange av bitene var litt knudrete, og så var konsistensen litt lettere, luftigere og mer porøs inni. Kan ikke si at jeg syntes det skilte seg veldig fra annet popcorn sånn egentlig. De smakte tilnærmet likt, og kjentes ganske likt i munnen også. Og vi åt som bare det vi. Og jeg kan med en gang berolige eventuelle skeptikere, det kjentes ikke ut som puffa ris. Jeg syntes saltmengden var helt okay også, det var altså ikke for lite smak selv om dette er et snacksalternativ som har oppgitt antall kalorier på forsiden av posen. Veldig bra.

Det lille hintet av olivenolje var interessant. Jeg kjent det nemlig ikke sånn til å begynne med. Det var ganske svakt, så det er riktig å kalle det et hint. Når man er obs på det kan det imidlertid anes på utpust etter hver munnfull. Men det er slettes ikke et dominant. Man kjenner absolutt mest vanlig  popcornsmak. Ergo kan dere som ikke liker smaken fra olivenolje fint spise det, og dere som liker olivenolje veldig kan godt kan også kose dere, men husk nå på at bare kjennes et lite hint. Det er en viss mulighet for at dere blir bittelitt skuffet.

Ja, jo, må konkludere med at dette var nok en duganes popcornnyhet. Fin farge på posen var det og. Vi er glade i popcorn her i landet, så jeg er spent på om dette blir en stayer. Uansett gjetter jeg at vi kommer til å se flere forskjellige popcornvarianter med ulike smaker i butikkhyllene i fremtiden. Dette er antagelig bare første lille skritt på veien.

Gjenkjøp: Kan hende

Har dere sett denne lille bøtta med NÅ høstgrytebase fra Tine? Det var en nyhet jeg likte.

Disse middagsbasene har jo vært i salg en stund i andre smaker, og det er alltid moro når serier utvides.

I følge nettsiden til Tine inneholder denne sausen selleri, gulrot, persillerot, einebær og Crème Fraîche. Og det som er så utrolig genialt er at man kun skal tilsette kjøttdeig. Så fantastisk. Ikke at jeg er sånn superbegeistret for kjøttdeig i utgangspunktet, men det er så utrolig mye raskere å brune det framfor å skjære opp x antall gram kjøttfilet i biter og steke opp.

Her ser dere innholdet i bøtta. En fin brun masse med en anelse institusjonspreg. Man må imidlertid ikke la seg skremme av utseende, halvferdig mat ser ikke alltid like innbydende ut som en ferdig rett. Duften som sivet opp var svak, men behagelig. Det luktet faktisk litt høstlig og viltaktig, sammen med diverse grønnsaker, så jeg synes navnet passet bra. Høst og vilt hører definitivt sammen, og jeg fargen på massen var veldig autentisk. Blandingen minnet meg om en slags lapskaus eller gryterett fra barndommen, og selv om det luktet som en slags helhetlig saus, forsøkte liksom sellerien å trenge igjennom det hele og dominere. Men den fikk det ikke helt til.

På innsiden av pappemballasjen fulgte det forresten med ulike serveringstips – veldig greit for oss som ikke alltid er like kreative ved kjøkkenbenken etter en lang arbeidsdag.

Vi spiste bare med potetstappe, sopp og gulrot denne gangen og det fungerte helt strålende.

Smaken her var god den. Det skjønte dere sikkert på innledningen min. Det smaker ikke så veldig mye, sausen er ikke sterk, men de som evt. vil ha kraftigere smak kan jo bare tilsette litt eget krydder. Man kjenner smaken av grønnsaker altså, og det er også en og annen bit oppi sausen som gir tyggemotstand. Helhetsinntrykket var mildt og fløtesausaktig, selvfølgelig pga av Crème Fraîchen, og for en gangs skyld var det deilig å lage og spise noe som ikke smakte tomat eller chili. Brun saus er godt det.

Til slutt må jeg ta med at jeg synes disse middagsbasene er litt dyre. De koster mer enn en pose pulversaus for å si det sånn. Men siden det går så utrolig kjapt og greit å lage maten, og denne virkelig falt i smak, går det helt greit å betale de 55-60 kronene nå og da. Jeg kommer som dere skjønner til å kjøpe denne flere ganger og lurer faktisk veldig på om det er en limited edition eller ikke. Mest pga navnet. Noen som vet?

Gjenkjøp: Ja

Jepp, det skjer hvert år første uken i oktober. Julemarsipanen til Nidar spretter frem og frister med sin ferskhet. Jeg klarte å gå forbi i dag, men vet ikke om jeg klarer å være like standhaftig helt fram til desember.

🎅🏻

Da jeg var på nyhetsrunde for to uker siden fant jeg denne boksen med Finnish Old Time Licorice Temptation fra Halva på Meny. Og etter responsen å dømme på bildet jeg la ut på Snap, var det mange som ble begeistret over akkurat denne nyheten.

Her er min. 😀

Boksen inneholder 190 gram finsk lakris, og alle hullene i de små kubbene er fylt med et slags glatt fyll i ulike smaker. Disse smakene er pære-karamell, havsalt-sjokolade og sitron-marengs. Artige kombinasjoner. Hørtes ikke dumt ut, eller hva?

Jeg liker når snop kommer i bokser og esker. Det gir med en gang et mer eksklusivt preg enn det som kommer i en løs, knitrete pose. Nå var det faktisk en pose nedi esken her også da, så da kan man jo evt. dvele litt ved mengden emballasje, men allikevel likte jeg at de kommer i boks.

Som dere vet er ikke jeg sånn superduper megafan av søt lakris. Jeg har allikevel spist nok til at jeg kjenner hva som er godt og ordentlig, og ikke. Og her var det jo snakk om lakris med ekstra smak. I tillegg pleier jeg å få litt hjelp fra mitt faste lakrispanel når det kommer lakrisnyheter jeg får lyst til å prøve. Nyttig og moro.
Og dere, disse bitene her var noe av det mjukeste jeg har spist på lenge hva lakris angår. Tennene bare gled løst igjennom bitene, som forresten hadde veldig fin størrelse pr enhet. Og vips var lakrisen forsvunnet ned i magen. Jeg tuller ikke, disse var så ferske og møre som bare det, og ferskt snop er noe for seg selv. Det er det ingen tvil om.

Så må jeg kommentere smakene på hver kubbe. Man kunne nemlig fint kjenne at det var forskjell på de ulike fargene. Jeg hadde nok ikke klart å beskrive kombinasjonene helt eksakt hvis jeg ikke på forhånd hadde visst hva de skulle kjennes som, så tydelige var de ikke, men det var definitivt forskjell på bitene. Den med sjokolade smakte ikke så veldig salt. Den var litt defensiv og den som hadde minst særpreg. Sitron-marengsen ville jeg nok bare kalt sitron, og i kombinasjon med lakris var og er den en klassiker. Den minnet om den der runde biten med sitron inni som er i Bridgeblanding, mente en i panelet. Biten som heter pære-karamell syntes jeg hadde den tydeligste smaken. Og etter at jeg hadde svelget unna satt jeg litt med en sånn god ettersmak man får når man har drukket pærecider. Den var ordentlig frisk og fin – den beste av de tre. Selvfølgelig kjenner man mye ettersmak fra lakrisen også, men det er litt artig å kjenne restene av pære når man puster ut.

Som dere skjønner var denne lakrisen en fulltreffer. Lakrispanelet konkluderte med at den egentlig ikke smakte helt slik man forventet at lakris skal gjøre, siden den hadde litt andre smaker iblandet, men det var fortsatt veldig, veldig godt! -Så da gjør det ikke noe at den smakte litt annerledes enn forventet. “Hvis man skal ha noe godt kan man gjerne kjøpe en slik eske. -Det ække så nøye hva babyen heter lissom….”

En mente også at lakrisen hadde litt potetgulleffekt. Når man først har begynt å spise klarer man ikke å stoppe. Lovordene ville ingen ende ta her. 🙂

Siden medsmakerene ble så begeistret har jeg skjønt at selv om jeg evt. ikke kjøper flere esker til bare meg selv, må jeg i hvertfall handle inn en til jeg får besøk igjen. Så disse er det bare å prøve folkens. 😀

Gjenkjøp: Ja

Jeg ble så glad da jeg leste at Prior skulle relansere Litt av en Kylling. For en strålende nyhet! Jeg pleide å kjøpe de gamle posene titt og ofte forrige gang de var i salg og ble følgelig ganske trist da de ulike smaksvariantene forsvant en etter en. Så moro at de er tilbake i tre ulike smaker!

På Kiwi hadde de alle tre, og jeg valgte å kjøpe to av dem i første omgang. Sitronpepper og Mild chipotle. Greit å velge de som tilsynelatende hadde mildest smak, slik at barna også kunne spise dem.

Dette er jo utrolig lettvindt. Man tømmer posens innhold av grillede vingeklubber over på platen, steker i ti minutters tid og maten er klar. Synes forresten ordspillet i Litt av en kylling er helt genialt. Og kyllingvinge er da veldig godt? Eller er det litt sånn last decade å like det?

Her er våre ferdigstekte.

Vi satte i gang med middagen, men det ble ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om disse her jeg. Er det tenkt at de helst skal spises av voksne? Og store barn/ungdom? Hvis det stemmer er det litt merkelig, for mange yngre barn pleier også å være begeistret for kyllingvinger. Litt underlig at ikke Prior henvender seg til dem og disse familiene også? Eller kanskje de gjør det og bare ikke traff oss? Jaja, de har sikkert en plan.

På de med sitronpepper kjente man ganske tydelig smaken på pepperkornene som var gnidd utenpå skinnet til hver vinge. Det smakte til info mest vanlig pepper, mye av sitronen hadde visst dunstet bort under steking. Litt rart, for sitronpepper pleier egentlig å ha en ganske karakteristisk smak. Jeg bruker gjerne det på roastbeef. Så lenge man flerrer vekk alt skinnet kan de passere som barnevennlige. Da kjennes omtrent ikke smaken av pepper i det hele tatt. Man får følelsen av plain kyllingvinge. Men om man velger den litt mer barbariske måten å spise på, altså å holde vingen i hånden og bare gnage i seg skinn og kjøtt inn til beinet, blir smaken litt kvassere. Skjønt, det varierte veldig fra vinge til vinge og fra bit til bit. Noen steder var krydderet betydelig sterkere enn andre steder. Jeg syntes de var allrighte, men må innrømme at forventningene ikke ble helt innfridd. Dumt og skuffende.

De med smak av mild chipolte likte jeg best. De hadde en mer tradisjonell, orange kyllingvingefarge, slik de man kjøper i delikatessediskene i butikken ofte har, og smaken var som en barbequesmak med fordypning. Den inneholdt liksom noe mer, noe mer omfattende og eksotisk, men den var ikke så veldig sterk. Bra det, den heter jo mild på posen. Er det forresten ikke rart hvordan det er trender innen smaker og krydder som på alt annet? For bare et år siden hadde jeg ikke hørt om chipotle i det hele tatt, mens nå synes jeg stadig det dukker opp her og der. Og hvis noen lurer så er chipotle en tørket, røkt chili som visst er mye brukt i det mexikanske kjøkken.

Jeg skulle så gjerne sagt ja til gjenkjøp her, men er dessverre ganske usikker. Mye av grunnen er fordi det ikke ble noen fulltreffer hos barna, men jeg jublet ikke så høyt selv heller altså. Hadde likt om noen av de gamle smakene kom tilbake, men de er sikkert helt utdaterte nå i 2016. Husker det var litt forskjellige varianter som kom og gikk for noen år siden, blant annet en med provancekrydder minnes jeg som veldig god. Og så var det en som var litt sånn Kentucky Fried Chicken-style, og en klassisk original. Og sikkert flere andre også.
Her er forresten bilde av noen av de gamle posene fra et tidligere innlegg. Alltid moro å titte litt tilbake på fortidens smaker og emballasje.

Tror jeg heller mot nei til gjenkjøp, men må tenke litt til. Tror jeg foretrekker slike ferdige fra ferskvaredisken på Meny. Beklager Prior.

Gjenkjøp: Hmmm, usikker – heller mot nei