Jeg baker mye og ofte gjærbakst. Og jeg baker fra bunnen. Det er derfor veldig sjelden jeg har bruk for ferdigmikser på akkurat det området. Allikevel ville jeg veldig gjerne teste denne nyeste rundstykkemiksen fra Toro. Innimellom oppstår det jo situasjoner hvor juksebehov melder seg, og da er det greit å vite hvilke mikser som duger.

Og på søndag dukket det en fin testanledning. Fikk nærmest impulsbesøk til lunsj, og fant ut at jeg akkurat kom til å rekke å få ferdig et brett Tororundstykker.

Klassisk Torogul pose. Måtte så klart bruke den gule bakebollen. 😀

Miksen var lys og finmalt, og skal kun blandes ut med olje og vann. Gjær er allerede inkludert. Bra. Når man først skal bruke posemiks skal det være så enkelt som mulig. Men NB! Det står to ulike fremgangsmåter bakpå posen. En for de som har kjøkkenmaskin, og en for oss uten. Sukk. Jeg har fremdeles ikke noe slikt vidunder, og kommer nok heller ikke til å få det i overskuelig fremtid. Sverger derfor fortsatt til tradisjonell husmorkraft. Gikk helt fint det altså, men det er greit å være litt obs på forskjellen i fht vanntemperatur.

Etter elting og ti minutters heving var deigen klar til bruk. Den var lett og fin å jobbe med, men jeg måtte bruke litt ekstra mel for at det ikke skulle bli kliss. No problem, det har man jo alltid i hus uansett.

Når rundstykkene var ferdigtrillet skulle de etterheve en halvtime, og så inn i ovnen i ca tjue min.

Det duftet nydelig fra ovnen under steking og rundstykkene hevet seg bra. Så var de ferdige og jeg må si resultatet ble vellykket. Saftig og god konsistens og klassisk, god rundstykkesmak. Ikke for salt. Men så klart; nesten all fersk gjærbakst smaker digg. Ingen krangler vel på det? Derfor tok jeg dagenderpå-testen også, og hadde resterundstykker i nista på mandag. Og heldigvis, de var ikke blitt for tørre eller smakløse dagen etter, men var fortsatt helt duganes.

Dette er en miks jeg kommer til å kjøpe igjen. Sånn for å ha i skuffen til neste gang jeg plutselig får lunsjbesøk, eller f.eks finner ut at vi skal ha rundstykker ved siden av suppen til middag. Og ikke har tid til å bake ordentlig.

Lurer forresten på hva som blir neste miks fra Toro? Tenker hele tiden at nå er det ikke mer å finne på, nå har de miks for alt. Men så kommer de med noe nytt slipp etter slipp allikevel. Forresten, hva med focacciamiks? Det tror jeg ikke de har.

Gjenkjøp: Tror det

Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet et Maarudinnlegg. De kom jo med en del nytt i februar og det er egentlig bare tilfeldig at jeg ikke har skrevet om flere av nyhetene deres før nå. Men på fredag smakte vi endelig på Potetgullet i den gammeldagse posen med smak av Paprika & Sweet Chili.

Synes det er moro at Maarud holder på det originale designet fra 1936. Innlegg om den hvite posen øverst i bildet kan forresten leses her.

På hjemmesiden til Maarud står det at potetgullet er kokt ekstra lenge i deilig peanøttolje, for å gi oss smaken av skikkelig hjemmelaget chips. Nå tror vi vel ikke dette her er heeelt hjemmelaget, men om vi i hvertfall får en smak uten industripreg er det uansett positivt.

Som jeg har nevnt en del ganger tidligere her på bloggen, er jeg veldig glad i vanlig paprikapotetgull. Jeg blir derfor ikke så veldig begeistra når noen tukler med akkurat den smaken. Den vil jeg ha i fred. Tror det er derfor jeg har utsatt litt å teste denne posen. I tillegg har jeg vært ganske forutinntatt hva gjelder smaken. Har tenkt at potetgullet kom til å være for sterkt til at jeg kunne kose meg med det, og at det derfor ikke var noe vits. Men der tok jeg feil gitt. Dette var nemlig ganske godt. Det smakte så klart paprika, forholdsvis mildt, og hadde i tillegg både en søt og en litt sterk smak. -Som navnet indikerer.

Det var ikke sånn sukkersøtt, for all del, men man kjente et søtlig innslag på tungen med en gang man fikk et flak i munnen. Chilien gjorde at det også småprikket litt, men det var ikke mer enn at det bidro til en interessant total. Smakene var akkurat passe balansert og det var slett ikke for sterkt for meg. Utrolig nok. -Jeg har jo alltid vært ganske krydderpingle, men ser at grensene mine faktisk stadig flyttes bortover. Kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og fått sløvere sanser? (Å neeeeeiii…)

Konsistensen på potetgullet var knasende og sprø, fargen en anelse blek orange. Flakene var ikke spesielt store og det passet meg bra. Det var totalt fravær av slike gigantiske skiver som uansett må brekkes opp før de kan spises, og inntrykket var rett og slett rent og delikat.

Smaken minnet meg egentlig veldig mye om noe jeg hadde spist før, den fremsto liksom ikke som helt ny. Kan det bare være et tilfelle av new wrapping? 😉

Jeg hadde faktisk 8 venninner på besøk da jeg åpnet denne posen, og alle likte potetgullet. Ikke dårlig. De er jo nå ganske vant til bloggingen min, og flere uttrykte gjenkjøp helt av seg selv. Før jeg fikk spurt. Ha ha, måtte glise litt. Vet ikke om mine venninners preferanser er representative for alle andre potetgullspisere rundt omkring, men når så mange mente det var godt er vel sjansen ganske stor for at en del andre også liker denne smaken.

Gjenkjøp: Ja mulig, -om jeg vil ha en variasjon fra den vanlige paprikaen

På fredag skulle jeg bake foccacia, og fant ut at jeg skulle prøve denne flasken med Mild Olivenolje fra Ybarra. Vet ikke om den er helt ny, men kan faktisk ikke huske å ha sett den i butikken tidligere? Jeg har i hvertfall aldri hatt den i hus før, så da blir det innlegg.

Jeg er ikke veldig god på oljer. Har skjønt at det for noen er en helt egen vitenskap -og lidenskap, og at man nærmest kan utdanne seg innen olivenolje. Jeg er definitivt ikke der. Kjenner så klart forskjell på en ordentlig god olivenolje kontra noe skvip i sammenhenger der man dypper brød, sprinkler det over salater etc, men f.eks i en foccacia …not so much. Allikevel er det ingen tvil om at olivenlje setter smak, og når man skal servere til gjester med barn er det ikke alltid alle setter like stor pris på for utpreget smak av olivenolje. Derfor fant jeg ut at dette måtte være et lurt alternativ.

Det står på etiketten at oljen består av 80% raffinert og 20% extra virgin olivenolje, og at den er perfekt til steking og baking. Passet meg veldig bra akkurat på fredag. I tillegg ser jeg den er nøkkelhullmerket og anbefalt av LHL.

Syntes oljen duftet mildt og fint. Det kjentes så klart at det var olivenolje, men den var ikke så skrap at jeg måtte rykke tilbake etter å ha tatt en sniff. Så fint. Jeg målte opp og satte i gang med bakingen.

Forresten lekker og frisk blå kork, og fint at blåfargen gikk igjen på etiketten.

Og ja, syntes resultatet ble bra jeg. Saftig og fin foccacia, – det blir det jo alltid med slike oljemengder, og rund og god smak. Vi kjente fortsatt inntrykket av olivenolje, uten tvil, så man trenger ikke frykte at det ikke er tilstede selv om dett er en mild variant. Gleder meg til å prøve oljen til steking også, og kjøper sikkert ei flasken igjen når denne er tom.

Gjenkjøp: Ja

Siden jeg nå er i gang med å smake meg gjennom noen av produktene fra Candy People, tenkte jeg kjapt å skrive om disse sure kirsebærene også. Eller Sura Körsbär som de heter på posen. Smakte dem hos ei venninne for litt siden og måtte så klart dokumentere.

Dette er altså en pose med 150 gram gelekirsebær med syrlig kandering på utsiden. Utførelsen er selvfølgelig i rødt og grønt, og fargene på posen matchet produktet perfekt.

Smaken var heldigvis ikke så veldig sur. Det gikk helt greit å spise selv om jeg måtte rynke brynene litt de første sekundene. Men surt godteri som ikke fører til en eneste liten rykning i fjeset kan vel nesten ikke kalles surt, kan det vel?

13-åringen i huset hvor jeg var på besøk hev forresten innpå uten å foretrekke en mine. Han syntes ikke de var sure i det hele tatt – bare digg. Høh. Og ja, jeg kan tenke meg at dette er typen godteri som ungdommen lika. Tenåringssnop. Tror forresten disse finnes i diverse smågodtstativer rundt omkring. Det var noe kjent med dem.

Med en gang jeg fikk biten i munnen kjentes en sånn typisk, syntetisk godterismak. Det smakte først fruktig, og kirsebærsmaken var særlig tydelig i nesa. Men så, når man så hadde svelget unna, var det nesten som om smaken beveget seg forbi kirsebærstadiet og bort til noe mandelaktig. Eller marsipanlignende. Veldig rart, men jeg har tenkt samme tanke før også når jeg har spist kirsebærsnop. Pussig.

Jeg syntes vel ikke disse her var så veldig gode altså. Mye av årsaken ligger nok i at jeg ikke er så glad i kirsebærsmak i utgangspunktet. Det betyr ikke at det er noe feil med godteriet i seg sjøl, bare så det er sagt.

Størrelsen pr enhet var forresten litt voldsom syntes jeg. Det kjentes litt massivt i munnen, og om man spiser hele biten på en gang er det nesten litt lett å sikle. Huffameg. Men som jeg sa, målgruppen er nok noe annet enn mødre på over 40 år, he he. Skåla ble tom den, selv om ikke jeg var den som bidro mest akkurat denne gangen.

Sier nei til gjenkjøp av disse her, kirsebærgodt er liksom ikke min greie. Men om du har smaken som favoritt, kan det jo være greit å vite at akkurat denne biten finnes i egne poser.

Gjenkjøp: Nei

I likhet med tusenvis av andre nordmenn pleier også vi å kose oss med taco på fredager. Velfylte lefser og skjell går ned på høykant, og helgen er offisielt i gang. -Dere kjenner følelsen.💚
Og når måltidet er over og bordet ryddet, settes et åpnet, men fortsatt nesten stappfullt glass med tacosaus inn i kjøleskapet. Og der blir det stående til neste tacomåltid. Men innen den tid er jo innholdet egentlig for gammelt. Bakpå glasset står det at holdbarheten i kjøleskap bare er 3-4 dager etter åpning. Hva gjør man da? Det er jo ei uke til neste tacofredag.

For all del. Veldig ofte smaker sausen helt okay uken etter at glasset ble åpnet og kan hende uken deretter også. Da tar vi sjansen og spiser den. Ikke noe problem. Men noen ganger har sausen fått en mystisk bismak i løpet av uken, eller noen lite sjarmerende muggflekker på toppen. Da kvitter vi oss med den. Et nesten fullt glass med tacosaus.

Som dere sikkert skjønner lurer jeg nå veldig på hvorfor det ikke lages mindre glass med salsa og tacosaus? Det finnes jo så utrolig mange varianter, men nesten alle kommer i eksakt samme størrelse. Hvorfor er det ikke mulig for oss forbrukere å kjøpe en mindre enhet enn den standarden nesten alle merker tilbyr? Det kan da virkelig ikke bare være her i huset vi aldri greier å tømme et glass på den vanlige størrelsen til ett tacomåltid?

Jeg spiser vanligvis to-tre lefser, og bruker ikke så mye saus på hver porsjon. Jentene mine spiser bare mikroskopiske mengder tacosaus, og selv om vi rett som det er også har små og store venner på tacobesøk på fredager klarer vi sjelden å spise opp et helt glass med saus. Derfor hadde vært så fint om det fantes glass som var halvparten så store som dagens normal. Eller hva med små begre på bare en tredjedel av disse standardglassene? I disse tider med mye fokus på matsvinn burde det da absolutt være et alternativ? Det finnes jo noen litt større glass for dem som trenger slike mengder, hva med muligheten til å kunne velge nedover i størrelse også? Så slipper desiliter på desiliter med besk tacosaus å bli skyldt ut i vasken. Og nei, dette handler ikke om penger og pris. Mange tacosauser koster under en tier så det er ikke krise om jeg må kaste litt, men det er så unødvendig. Tenk så utrolig mange tacomåltider som spises her i landet hver uke. Hos oss bor vi faktisk tre personer, men hva med alle singelhusholdningene? Det er jo mange hundretusen i Norge som bor helt alene. De spiser vel også taco?

Jeg ønsker meg flere valgmuligheter i dagligvarehandelen og håper noen snart våger å lansere et mikroglass med tacosaus. En mengde tilpasset små husholdninger og single. Gleder meg til å skrive innlegg om det. 🌮

Jeg har gledet meg veldig til å prøve produktene fra den nye Bare Bra-serien fra Toro. Dere har sikkert sett de grønne boksene i butikken? Så vidt jeg vet finnes de fire ulike bokser med müsli, grøt og granola og ei pakke med ris i pose. Vi har nå smakt Supermüsli med jordbær og hasselnøtt.

Planen var egentlig å smake allerede for noen uker siden. Men nå er det faktisk fortsatt slik at jeg ikke tester bare for å teste, men venter til vi har en virkelig situasjon og et reelt behov. Dermed måtte vi spise opp den forrige, allerede påbegynte pakken vi hadde med müsli før vi åpnet denne.

Bare Bra-serien skal være laget med bare naturlige råvarer og være helt uten sukker. Videre skal produktene være like gode som der er sunne. Høres i teorien veldig fint ut det, men jeg blir alltid en smule skeptisk når jeg leser sånt. Fravær av sukker er tipp topp, men om maten smaker høy, papp eller riskake, gidder jeg ikke spise den uansett. Samme hvor sunt det er. Jeg trenger god smaker for å oppleve matglede.

Denne supermüslien består av havre, rug, speltflak, tørkede jordbærbiter, rosiner, hasselnøtter og kokos. Forutsetningene var dermed tilstede for at blandingen skulle smake okay. Og det gjorde den også. Virkelig. How nice! Jeg syntes det var en fin og variert miks, -som heldigvis ikke var for tørr, og de tørkede jordbærene bidro til et fruktig og friskt inntrykk. Det kunne med fordel vært noen flere rosiner. Synes rosinansvarlig har vært litt vel gjerrig på godsakene, men utenom det var jeg fornøyd. De ulike smakene passet bra sammen. Veslefrøkna var ikke helt enig. Hun mente det var “for mye forskjellig korn”, og hun trodde ikke på at det var nøtter oppi her. Hun ba etter hvert om å heller få rent havregryn i yoghurten sin. Greit nok, kanskje det er en litt voksen blanding?

Jeg tenkte ikke nevneverdig over at det manglet sukker eller sødme. Det får man stort sett nok av fra yoghurten uansett, så dermed ble heller ikke det noe argument mot å kjøpe denne boksen igjen.

Til slutt må jeg kommentere den nesten gusjegrønne fargen på emballasjen. Synes det er modig gjort av Toro å velge en slik nyanse, men det er kanskje ikke den peneste boksen jeg har sett. Om ikke annet skiller den seg ut som et skikkelig blikkfang i müslihylla, og det er kanskje ikke så dumt? Jeg gleder meg til å smake flere av produkter i denne serien, og hvem vet, kanskje det dukker opp en utvidelse eller to til neste slipp?

Gjenkjøp: Ja

Noen av de første nyhetene jeg så på plass i butikk i februar, var de røde og blå posene med Nøttekos fra Minde Sjokolade. Viste bilder av dem i innlegget mitt om nyheter i februar, og her er den blå igjen.

Tenker alltid at Minde blir en lillebror i fht Nidar og Freia, men jeg har alltid syntes de har mye godt og tenker det er sporty at de holder trøkket oppe og kjører på med nyheter. Som blant annet denne posen med Nøttekos. Eller, helt nyhet kan vi vel egentlig ikke kalle den. Det er snarere en gammel kjenning som har fått en makeover. Jeg har nemlig kjøpt MANGE poser av Nøttekos fra Minde oppgjennom, men før hadde den jo brun pose.

Men uansett, nyhet eller oppgradert produkt, dette er en veldig bra blanding. Posen inneholder mandler, peanøtter, macadamia og cashewnøtter og alle er overtrukket med et passe tykt lag lys sjokolade. Kombinasjonen av det salte og knasende sammen med det søte gir disse nøttene en sånn potetgulleffekt som jeg har skrevet om før. Man må bare ta en til og en til, helt til skåla er tom. I hvertfall er ikke jeg særlig god på å begrense meg (gulp).

Posen inneholder 170 gram, noe som faktisk er en økning fra den gamle posen. Om jeg ikke husker feil inneholdt nemlig den 150 gram, stemmer ikke det? Sjelden det går den veien, vanligvis ser man jo mindre pose og høyere pris når noe relanseres. Moro at Minde er litt kjerringa mot strømmen. Synes også designet på posen var stilrent og ryddig, og fargen var positiv. Tenkte umiddelbart at den hadde et friskere og gladere uttrykk enn den brune posen.

Skåla mi er nå ganske tom, og selvfølgelig kommer jeg til å fortsette å kjøpe denne blandingen. Før pleide jeg og ei venninne alltid å dele en pose Nøttekos etter at vi hadde spist sushi, -kanskje på tide å gjenoppta den tradisjonen Guro?

Gjenkjøp: Ja

I går gikk jeg forbi en Mixkiosk, og nærmest i sidesynet registrerte jeg en godtepose jeg ikke hadde sett før. Måtte selvfølgelig stikke innom for å undersøke nærmere, og se her da; Love Zourr fra Haribo. De kan jeg ikke huske å ha sett noe annet sted. Så koselig da.💜❤️💙

Dette fargeglade blikkfanget av en pose inneholdt noen utrolig mjuke og ganske tykke hjerter. De består av skum i lyseblått og hvitt nederst og gele i lilla, rødt eller lyseblått på toppen. Vi skulle være lure å ta bilde ute, men jeg så etterpå at vi hadde fått litt snålt lys. Det er heller ikke noe sjakktrekk å spise disse hjertene når de er kalde, da blir de for harde og smaken kjennes ikke så tydelig. Vent til de har romtemperatur for max snopeglede.

Skummet er av akkurat passe fast marshmallows og vingummigeleen på toppen kommer i tre ulike farger. Hele biten er overstrødd med kandering, eller “sånt surt sukker” som vi gjerne kaller det. Som dere ser av surhetsskalaen på emballasjen får den to sitroner, men den var ikke surere enn at jeg fint klarte å kose meg med smaken. Det samme gjaldt den ene datteren min som egentlig ikke er så glad i surt godteri. Så bra. Det gikk altså virkelig unna, og vi var nesten litt frustrerte over at posen ikke var dobbelt så stor.

Som dere skjønner var disse hjertene supergode. Utrolig fin konsistens og super kombinasjon av skum og gele. Passe mye godterismak og passe surhetsgrad. Har som nevnt bare sett posen på Mix, ikke i noen dagligvare, så tips meg veldig gjerne om dere ser dem i butikk, OK? Vi er klare for mange, mange gjenkjøp. Riktig god lørdag!

Gjenkjøp: JA