Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet et Maarudinnlegg. De kom jo med en del nytt i februar og det er egentlig bare tilfeldig at jeg ikke har skrevet om flere av nyhetene deres før nå. Men på fredag smakte vi endelig på Potetgullet i den gammeldagse posen med smak av Paprika & Sweet Chili.

Synes det er moro at Maarud holder på det originale designet fra 1936. Innlegg om den hvite posen øverst i bildet kan forresten leses her.

På hjemmesiden til Maarud står det at potetgullet er kokt ekstra lenge i deilig peanøttolje, for å gi oss smaken av skikkelig hjemmelaget chips. Nå tror vi vel ikke dette her er heeelt hjemmelaget, men om vi i hvertfall får en smak uten industripreg er det uansett positivt.

Som jeg har nevnt en del ganger tidligere her på bloggen, er jeg veldig glad i vanlig paprikapotetgull. Jeg blir derfor ikke så veldig begeistra når noen tukler med akkurat den smaken. Den vil jeg ha i fred. Tror det er derfor jeg har utsatt litt å teste denne posen. I tillegg har jeg vært ganske forutinntatt hva gjelder smaken. Har tenkt at potetgullet kom til å være for sterkt til at jeg kunne kose meg med det, og at det derfor ikke var noe vits. Men der tok jeg feil gitt. Dette var nemlig ganske godt. Det smakte så klart paprika, forholdsvis mildt, og hadde i tillegg både en søt og en litt sterk smak. -Som navnet indikerer.

Det var ikke sånn sukkersøtt, for all del, men man kjente et søtlig innslag på tungen med en gang man fikk et flak i munnen. Chilien gjorde at det også småprikket litt, men det var ikke mer enn at det bidro til en interessant total. Smakene var akkurat passe balansert og det var slett ikke for sterkt for meg. Utrolig nok. -Jeg har jo alltid vært ganske krydderpingle, men ser at grensene mine faktisk stadig flyttes bortover. Kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og fått sløvere sanser? (Å neeeeeiii…)

Konsistensen på potetgullet var knasende og sprø, fargen en anelse blek orange. Flakene var ikke spesielt store og det passet meg bra. Det var totalt fravær av slike gigantiske skiver som uansett må brekkes opp før de kan spises, og inntrykket var rett og slett rent og delikat.

Smaken minnet meg egentlig veldig mye om noe jeg hadde spist før, den fremsto liksom ikke som helt ny. Kan det bare være et tilfelle av new wrapping? 😉

Jeg hadde faktisk 8 venninner på besøk da jeg åpnet denne posen, og alle likte potetgullet. Ikke dårlig. De er jo nå ganske vant til bloggingen min, og flere uttrykte gjenkjøp helt av seg selv. Før jeg fikk spurt. Ha ha, måtte glise litt. Vet ikke om mine venninners preferanser er representative for alle andre potetgullspisere rundt omkring, men når så mange mente det var godt er vel sjansen ganske stor for at en del andre også liker denne smaken.

Gjenkjøp: Ja mulig, -om jeg vil ha en variasjon fra den vanlige paprikaen