Siden jeg har vært så fornøyd med Hackit’en min i mange år, og nylig også blitt ganske så frelst av Tubit (her), har jeg nå prøvd pizzahjulet fra samme leverandør. Det heter Sliceit, og jeg synes det er moro at alle produktene i serien har navn som slutter på it. Genialt på en litt komisk og folkelig måte.

OK, det finnes ca en zillion andre pizzahjul, men dette her skiller seg litt ut ved at det har to egne knivkanter på hver side av hjulet. De knivene er skorpekuttere og skal hjelpe med å få delt over pizzaskorpen når man f.eks steker en stor pizza i langpanne. Ja jo, ser den. Det er ikke alltid helt lett å få pizzahjulet til å rulle helt ut i kanten på langpanna. Bra ide, og skorpeknivfunksjonaliteten skulle bli artig å teste.

Så da lagde vi pizza til middag en dag da. Og når den var ferdig stekt og hadde fått stå og hvile seg litt, rullet vi hjulet over. Og det ble fine stykker med Sliceit’en. Ingen klager på det, og hjulet dro ikke med seg noe særlig ost underveis i skjæringen. Det er nemlig noe av det kjipeste jeg vet. Når hjulet på pizzaskjæreren drar med seg en diger ostehaug bort til kanten av pizza’n og fyllet som er igjen på deigen under der osten lå ser helt maltraktert ut. OK, det ble med litt ost her også, men slett ikke mye. Nå kan det jo hende det blir med mer om man bruker en mer klissete ost enn vi gjorde, vi hadde bare vanlig Norvegia, og den er jo rimelig safe.

Under selve rullingen og skjæringen av innmaten på pizza’n, hvis jeg kan kalle det det, synes jeg disse skorpeknivene var litt i veien. De kom litt langt ned og liksom brøytet seg vei i pizza’en om jeg ikke passet på å holde hjulet i riktig vinkel hele tiden. Trenger nok litt mer øvelse før jeg får helt dreisen.

Så forsøkte vi å kutte skorpene, og ja, det funka greit det også. -Selv om jeg også her brukte litt tid på å få rette teken. Er nok bare en vanesak. Ser at bakepapiret har krøllet seg litt opp over skorpen akkurat da vi tok bildene her, men dere skjønner prinsippet. Som jeg har skrevet før er jeg opptatt av å teste produkter i reelle situasjoner, og dette var en pizzamiddag vi hadde her en helt vanlig ettermiddag. -Og alle var så klart ivrige etter å komme i gang med spisingen, og da er det ikke alltid det faller i så god jord at a mor skal ta 40 bilder før det er lov å forsyne seg. Stykkene ble ikke så verst altså. 😀

Må også ta med at denne Sliceit’en faktisk kan demonteres før vask. Den består av tre deler, og det står en liten bruksanvisning for hvordan det gjøres på baksiden av emballasjepappen. Det var slett ikke vanskelig. Jeg vet imidlertid ikke helt hva jeg synes om det. Selvfølgelig er det topp at man kommer til og får vasket alle flater helt rene. Har ingen argumenter mot det. På andre, faste pizzahjul kan det jo lett sitte igjen små, nesten usynlige matrester eller i hvetfall bakterier inni kriker og kroker. Det er ikke særlig hygienisk. Men det er liksom litt hassel å skulle holde på med denne demonteringen også. Jeg så for meg at den minste delen lett kunne forsvinne i oppvaskmaskinen og var derfor veldig påpasselig med å legge nettinglokket på bestikkurven over akkurat det rommet hvor den delen lå. Hmm, jaja. Det gikk jo veldig raskt å sette den sammen igjen, men allikevel…

.

Oppsummert er jeg sånn passe fornøyd med Sliceit. Både hjulet og skorpeknivene gjorde jobben sin, og designet var kult rent visuelt. Men jeg er ikke helt overbevist, og ble dessverre ikke like begeistret som jeg er for Hackiten. Nå må jeg i rettferdighetens navn ta med at jeg egentlig foretrekker å dele pizza med saks. Har en rød saks med Mummitroll på som jeg har klippet pizza med de siste 10 årene. Derfor blir konkurransen litt urettferdig for Sliceit’en. Men jeg har flere andre pizzahjul også, så innimellom pleier jeg å variere og bruke det istedenfor saks. Tenker det er dem Sliceit’en førts og fremst skal utkonkurrere. Så ja, jeg kommer helt klart til å fortsette å bruke denne pizzaskjæreren, og så satser jeg på at jeg får bedre teken på både rullingen og skorpekuttingen etter hvert.

Det er lørdag, og derfor skal jeg komme med en rask liten sjokoladepost. For noen uker siden skrev jeg om en lys variant av de nye L’Ateliersjokoladene fra Nestlé (her), og i dag har jeg smakt den mørke utgaven også.

Akkurat som den lyse ligger denne sjokoladen i en fast liten eske. Jeg synes det gir den det lille eksklusive preget som skiller den fra en del andre sjokolader. Inni esken er herligheten pakket inn i raslende sølvpapir, og så åpenbarer det seg en mørk fristelse fylt med hasselnøtter, mandler og blåbær. Tror aldri jeg har spist sjokolade med tørkede blåbær før, så det var en ny erfaring. Det pleier jo stort sett være rosiner eller tranebær.

I utgangspunktet er jeg ikke så glad i mørk sjokolade. Foretrekker så absolutt lys, og om jeg skal ha mørk bør den være litt tynn, og ikke ha for høy prosent. I følge deklarasjonen bak esken ser denne ut til å være en 54 %’er og det er helt innafor. Da blir det verken bittert eller beskt. Og sjokoladen var all right den. Overraskende kremet i konsistensen så fort den kom i munnen, ikke slik tørr som jeg ofte synes de mørke sjokoladene kan være, og mengden nøtter og bær bidro til et fint mangfold i smaken. Nøttene og mandlene var ganske ordinære, så det unike her var blåbærene. De så mest ut som rosiner, men smaken var mye syrligere og konsistensen seigere. Det smakte skikkelig digg faktisk, fruktig og friskt, så jeg skulle ønske det vær flere bær totalt sett og litt mindre nøtter. Ok, noen av blåbærbitene satte seg litt fast i jekslene mine, men ikke på en ubehagelige måte. -Og de løsna ganske fort igjen.

Jeg kan jo nevne at det er en sånn åpne/lukkeklaff øverst på esken, sånn som det er på pastillesker. Dermed kan folk med enorm viljestyrke og sterk selvdisiplin pakke inn sjokoladen og legge den bort etter å ha tatt en bit eller to. Dem om det i så fall. Å legge bort en halvspist sjokolade er ikke et alternativ for meg på en lørdag. – Selv ikke en mørk en.

Selv om dette var en god og definitivt etanes sjokolade tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Jeg likte den lyse varianten hakket bedre, så valget faller trolig på den om jeg skal ha en slik sjokolade igjen. Men alle dere som foretrekker mørk sjokolade bør absolutt gi den en sjanse. Den var ikke dum. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Da er det straks helg igjen, og jeg tenkte derfor å tipse om en nøttemiks vi prøvde forrige helg.
Se her; Talanda Luxury Mix. -I samme serie som de drasjerte kaffebønnene jeg skrev om for noen uker siden (her). Så artig.

Serien kommer fra Candy People, og som jeg skrev sist synes jeg det er artig at en slik liten leverandør satser og prøver seg inn på nye jaktmarker. Forbinder jo egentlig dem mest med diverse varianter av barnesnop og smågodt, men nå har de tydeligvis kjørt på med sin egen lille premiumserie i tillegg.

Denne miksen inneholder mandler, cashewnøtter, valnøtter og pekannøtter, og det står på posen at de er “dry roasted”. Får vel oversette det til at de er ovnsristet uten olje, i steden for fritert. Forresten kult at miksen ikke inneholder peanøtter. Synes nesten alle nøttemikser har en ganske stor andel peanøtter, og da forsvinner fort noe av eksklusiviteten. Peanøtter er jo en litt sånn billignøtt,  (gulp – er det lov å kalle den det?) som brukes for å fylle opp i mange nøtteposer. Greit nok, her fant vi i hvertfall ikke en eneste peanøtt.

Må si det var bra størrelse på alle nøttene her. Kanskje ikke så lett å se på bildene, men det var litt jumbostørrelse over mange av dem. Og blandingen var ordentlig god den. Passe saltmengde og fin variasjon fra munnfull til munnfull. Jeg er ikke så glad i valnøtter, så jeg var litt skeptisk til akkurat dem. Noen ganger synes jeg nemlig de kan være litt bitre og beske, og gi en slags ekkel ettersmak bak i munnen. Huff, husker forresten da jeg var liten og det var så “fint” å pynte bløtkaker med valnøtter. Hallo? Hvem fant egentlig på det? Flere som huske det? Vel, disse valnøttene hadde heldigvis en passe intensiv smak, og de blandet seg fint inn med de andre smakene i miksen. Altså ikke noe å bekymre seg for om man deler min valnøttskepsis. Ellers må jeg trekke cashewsene. Digre eksemplarer med tilnærme perfekt smak. Det er en av de beste nøttesortene jeg vet.

Synes dette var en bra miks jeg. Saftige og gode nøtter, som man ikke ble så fettete på fingertuppene av. Medsmakeren min åt som bare det, og sa hun gjerne kunne ønske at de var enda litt saltere. Tror egentlig det mest skyldtes dagsformen, noen dager har vi jo større saltcraving enn andre.

Må til slutt kommentere posen til disse nøttene. Likte materialet og tykkelsen, men synes fargen var litt blass. Skulle gjerne sett enda litt mer royale fargetoner, og noe tydeligere kontrast mellom gullskriften og bakgrunnsfargen. Men ja, vet at dette bare er flisespikkeri altså.

Skal bli moro å følge med på Talandaserien framover, disse kjøper jeg gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja, gjerne det

I ettermiddag la jeg ut en liten story på Snapchat om noen hvitløksbaguetter fra Rema.
Jeg synes baguettene er gode, men har irritert meg litt over at det hverken står steketid eller temperatur på emballasjen.

De første gangene jeg ikke fant det tenkte jeg at det bare var meg som blingsa og ikke fant det, men det står virkelig ikke trykt på noe sted. Og da jeg la ut frustrasjonen min på Snap i ettermiddag fikk jeg heldigvis raskt bekreftet at jeg ikke er den eneste som ikke finner den infoen på pakken. Dette var noe mange av dere også hadde stusset over. -Det er derfor jeg faktisk skriver om det her på bloggen også.

Så kjære Rema. Selv om dette er deres rimeligste alternativ vil vi forbrukere gjerne ha en liten pekepinn på hvordan hvitløksbaguettene skal stekes for å bli best mulig å spise. Og hvis dere skal fikse litt på emballasjen kan dere kanskje samtidig fjerne det lille ordet “Serveringsforslag” på baksiden? I hvertfall så lenge dere ikke presenterer noen serveringsforslag i det hele tatt. 🙂

Hilsen Ingvild

Tusen takk for snap’ene dere sender forresten. Veldig moro å høre fra dere. 👍🏻

Brukernavnet mitt på Snapchat er:  consuming.no
Storyen ligger der enda (i skrivende stund)

Vet at jeg mer enn en gang har skrevet her på bloggen at Go’morgen med jordbærsmak er min ubestridte Go’morgenfavoritt. Den har tronet på toppen i årevis, tett etterfulgt av den grønne med melonsmak. Men begge disse er jo «vanlige» Go’morgener som inneholder sukker, og derfor ble jeg straks interessert da det i mai kom en Go’morgen Zero-variant med smak av jordbær og lime. Kanskje jeg her fant en ny, sukkerfri favoritt?

Jeg smakte faktisk første gang noe tidligere i vår, men har ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet om den her enda. Tok med et beger og spiste frokost på jobb.

Jeg synes det så ut som helt vanlig jordbæryoghurt, og tilnærmet slik smakte også. Jeg syntes den var frisk og fin, og den minnet meg om slik jeg husker klassisk jordbæryoghurt smakte da jeg var liten. Antar at den da egentlig var mye søtere, men opplevelsen var jo at den var ganske syrlig. Denne skal ikke være tilsatt noe sukker, -dog annen søtning, og det som finnes av sukker er bare det som kommer naturlig med melk, frukt og bær.

Innslaget av akkurat lime kjente jeg ikke. OK, det var noe der som bidro til at smaken kjentes frisk og syrlig, men at det stammer fra lime, og f.eks ikke sitron, må vi bar ta Tines ord for.

Müslien som fulgte med i sidekammeret var jeg dessverre litt småskuffet over. Den var litt for ensformig og ordinær. Jeg foretrekker helst en litt sprekere müsli, en med mer variasjon, og derfor hadde jeg håpet at den som fulgte med her skulle være den samme 4-kornmüslien som hos den vanlige jordbærvarianten. Den er supergod. Her tenkte jeg spesielt fort over at jeg savnet rosiner.

OK, litt tafatt müsli til tross, det har blitt gjenkjøp av denne her. Synes det var en frisk og fin nyhet, og selv om jeg ikke gløder av glede og begeistring håper jeg det er en smak som blir. Nå vet ikke jeg hvor populære zerovariantene er kontra de vanlige Go’morgenbegrene, men jeg vil jo tro at det er bra marked for de sukkerfrie alternativene.

Gjenkjøp: Ja

Tenkte jeg skulle fortelle om en nyhet til fra Grans. Dere så kanskje innlegget jeg skrev om Isteen derfra for noen uker siden, og nå har jeg også smakt deres nyeste sort Taffelvann. Jeg var nemlig på rekeaften hos noen venner fredag for halvannen uke siden, og da sto flaskene med ferskensmak og lyste mot meg på bordet.  (-Og som alltid når man får besøk av meg, må man ta høyde for at jeg vil dokumentere deler av måltidet.)

Artig at de kjører så hardt på ferskensmaken fra Grans. Isteen deres, både den med og uten sukker hadde jo også klassisk smak av fersken. Kanskje de har fått en ny sjef som har det som yndlingsfrukt eller noe sånt? Eller kanskje bare markedsundersøkelsene deres viste at det var smaken folk flest foretrakk eller savnet. Fine flasker i alle fall, med sommerlig og frisk etikett. Men kanskje korken burde vært en nyanse rødere?

Jeg fikk lett assosiasjoner til en pose Hariboferskener når jeg trakk inn den lille dunsten som strømmet opp fra flasken etter åpning. Men den kjentes ikke på noe som helst måte for påtrengende eller for sterk. Fint. Jeg fikk glasset fylt opp og håpet at smaken skulle være like moderat og dempet som duften. Og hurra, det var den. Det er jo det som er det fine med Taffelvann, akkurat som med Bris, at hverken smakene eller boblene er for dominante. Da blir det mer behagelig å drikke. Greit at det ikke kjennes så sterkt oppe i ganen synes jeg. For ikke å glemme for salt.

Selv om jeg ganske nylig hadde smakt de to istevariantene med fersken ga dette et helt annet inntrykk. Alt til sitt bruk sant, og her er ferskensmaken mye mer sart, diskret og liksom bare tilstede. Den er langt fra så tydelig som hos isteen, eller som den for eksempel ville vært i en brus. Den bare smaksetter vannet varsomt.

Jeg har stort sett pleid å kjøpe taffelvannet med limesmak eller den helt nøytrale sorten tidligere, men utover sommer’n tror jeg fint jeg kan velge denne smaken også. Den passet fint til mat, men jeg gjetter at den er like leskende alene i sola. Eller kanskje i kombinasjon med noe annet? Kom gjerne med blandingsforslag.

Frisk, fin og mild nyhet dette her, og det er artig å teste produkter fra litt andre merker enn de jeg vanligvis skriver om. Sier ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Nå har det virkelig gått i ett de siste ukene, med diverse avslutninger, tilstelninger og arrangementer på ettermiddagene. Synes alltid det er slik på denne tiden av året, og når man skal rekke å være på plass et nytt sted nesten før man er kommet hjem fra jobb, blir det ikke mye tid til å lage ordentlig middag. Så da velger man noe lettvint i steden, og et slikt nytt alternativ som nylig har dukket opp er Grandiosa Quesadilla med kylling.

OK, dette er vel mer en liten snack enn en middag, og ikke akkurat århundrets mest spennende produktnyhet, men siden vi hadde en passende anledning måtte den uansett testes.

Quesedilla er jo bare ei bretta tortillalefse med fyll, og fyllet i akkurat denne varianten besto av kylling, paprika, mais og ost. Oppvarming skulle egentlig skje noen minutter i mikrobølgeovnen, men siden jeg ikke lengre er noen lykkelig eier av en mikro (den har tatt kvelden), varmet jeg lefsene i 5 min på varmluft i stekeovnen i steden. Det gikk helt fint.

Det luket lett tacoaktig fra ovnen etter hvert som oppvarmingen gikk mot slutten. Kanskje ikke så overraskende. Duften var faktisk ganske god.

Så var de klare for servering og vi kunne hive innpå.

OK, det så ikke så veldig fristende ut dette her, men det smakte heldigvis helt okay. Fyllmengden var godkjent, kyllingbitene var ganske saftige og osten smeltet fint utover så det kjentes mest ut som en slag saus. For min del var det passe mye mais og paprika også, mens eldstejenta ville hatt enda mer mais. Selve lefsa kjentes litt tørr, men det kan godt bare skyldes at vi varmet de i ovnen og ikke i mikro.

Minstemor var ikke så veldig imponert. Der gikk det bare nedpå noen få biter før det sa stopp. Etter hvert som vi åt oss innover i quesedillaen sank dessverre begeistringen noen hakk hos eldstejenta og meg også. Det ble litt tørt, trist og trått. Så selv om helhetsinntrykket var greit var det ingen av oss som spiste opp alt. Sånn er det noen ganger, man kan ikke like alt nytt som kommer like godt.

Sikkert et OK produkt for tenåringer som kommer hjem fra skolen og trenger en snack før familien samles til middag dette her, men for oss var det ikke full klaff. Det blir ikke gjenkjøp, og jeg tror ikke det er en stayer.

Gjenkjøp: Nei

Vi vet alle at skinnet kan bedra, og i går gjorde jeg meg definitivt en slik erfaring. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi fant ut at vi skulle teste potetgullet med smak av Saftig Biff fra Maarud som kom i mai. Dere har sikkert sett det i butikken alle sammen.

Jeg har faktisk hatt posen liggende her en stund, men har utsatt å åpne siden jeg synes emballasjen har vært så kjedelig og trist. Og akkurat det samme mente venninnen min, hun ordla seg bare enda tydeligere. Litt dumt når innpakningen har den effekten på en nyhet, at man rett og slett ikke blir fristet til å åpne. Kan ikke akkurat si at posen er noe blikkfang i snackshylla.

Men i går åpnet vi altså, og jeg ble litt overrasket over orangefargen på de riflede flakene. Jeg hadde sett for meg at de skulle være lysere og gulere, med et lett, brunt krydderdryss over, men det var de jo ikke. Rart hvordan vi så lett lager oss slike forestillinger i hodet.

Som dere ser minnet dette potetgullet heller om en slags mild paprikavaiant i fargen, kombinert med et lett innslag av grillkrydder. Og det var akkurat grillkrydder det smakte også. Det var det første vi utbrøt begge to. Og det var kjempegodt! Kan ikke påstå at jeg kjente så mye av den lovte saftige biffen, men det gjorde absolutt ingenting. Ok, kanskje det gjør litt for de som vil ha tydelig og ren biffsmak på potetgullet sitt, men for oss barbequefolk som liker litt sånn smårøkt, kjøttinspirert grillkryddersmak på potetgullet var dette perfekt. Det var ikke for mye eller for sterk smak, bare akkurat passe, og konsistensen var knasende og sprø. Helt innertier!

Kunne lett spist dette med begge hender, og håper at posen etter hvert får en face lift slik at den blir hakket mer innbydende. Dette potetgullet fortjener å skinne litt mer. Synes forresten smaken minnet en del om det der gammeldagse, originalpotetgullet til Maarud med smak av biff og løk (til høyre på bildet under her), men der er vel biffsmaken noe mer tydelig. Det har jeg aldri skrevet om, merkelig nok, men det er også knallgodt.

Sier så klart ja til gjenkjøp av posen med Saftig biff, og tenker at Maarudbalansen nå er gjenopprettet etter den lille nedturen med skinkepotetgullet (her) forrige helg.

Gjenkjøp: Ja