Jeg undrer meg alltid litt over det store matpakkefokuset som oppstår i august hvert år. Butikkene som kjører tilbud på nistepålegg, bloggere og nettaviser som deler tips om spennende matpakkeinnhold, og nye nistespesifikke produkter som dukker opp hist og her. Og alt bare fordi skolen starter igjen.
Men hallo? Vi har da matpakke med oss hele året? Har vi ikke? Hvorfor er det så voldsomt spesielt med dagene rundt skolestart? Hvorfor er det aldri tilbud på skolepålegg, nisteskinke og lunsjrull i februar? Eller mars? Dessuten har vi vel ikke glemt hvordan man smører ei OK niste på tiden som har gått fra slutten av juni fram til 20. august?

Misforstå meg rett. Jeg lar meg lett begeistre av sesongprodukter, og bifaller virkelig at produsenter gjør noe ut av sesonger, høytider og anledninger. Og jeg forstår den kommersielle delen av det. Men for meg er det liksom nistesesong 11 av årets 12 måneder… Og det trur jeg det er for mange andre også. Jeg skulle derfor gjerne hatt tips, tilbud og nistetilpassede produkter tilgjengelig det aller meste av året jeg. Det hadde vært fint. Men siden det nå en gang er slik at august er handelsstandens nistehøysesong, har vi latt oss friste av Remas nye lille serie Rett i matpakka mi. Fant to typer drikkeyoghurt og ei søt pakke ostesticks i butikken i går. Kjøpte både osten og en av yoghurtvariantene, og begge produkter ble medbrakt i jentenes respektive nistepakker i dag.

Av de to sortene drikkeyoghurt valgte vi å kjøpe den med jordbær. Fant ut at det var den tryggeste smaken. Sånn i første omgang i alle fall. Måtte åpne en til frokost i dag også, så jeg fikk smakt selv og tatt noen superkjappe bilder. Det luktet mye jordbær da vi rev av folielokket. Og jammen smakte det mye jordbær også. “Ikke som yoghurt i kopp, men god for det”, mente yngstejenta. Og ja den var helt allright. Passe sur, ikke for søt og en anelse syntetisk. Ganske tynn i konsistensen, så greit å være forsiktig når lokket rives av.

Vi kommer helt sikkert til å kjøpe flere pakker av denne, det kostet 29 kroner for fire små flasker a 95 ml.

Så var det ostesticksene. Og selv om drikkeyoghurten var god, synes jeg ostesticksene er et langt mer spennende og innovativt produkt i norsk dagligvare- og nistesammenheng. Kan faktisk ikke komme på noe tilsvarende fra andre produsenter sånn i farten. Kan du?

Pakken kostet 20 kroner og inneholdt fire runde sticks som var pakket separat. Jeg tenkte først at det kanskje ikke var ekte ost, men bakpå pakken sto det jammen meg at stengene var av mozzarella. Så da får vi tro på det.

Og disse overrasket positivt. Mjuke og litt strimlete i konsistensen (og strimlene får meg til å tro at det virkelig var ekte mozzarella), og veldig mild og snill ostesmak. Kanskje litt for salte, men allikevel åpenbart tilpasset et barns smaksløker. Så bra. Eldstejenta likte dem kjempegodt og ba om å få med en i matboksen i morgen også. Jeg var litt bekymret for at de skulle bli svette og ekle innen man kom til matfriminuttet på skolen, men jeg hørte ingen klager på det. Så da antar jeg at det ikke var noe problem.

Det er ikke alle Remas egne produkter jeg er like begeistret for, men akkurat disse får en tommel opp fra meg. Selv om jeg ikke likte den der firkanta figuren på emballasjen. Håper Remafolkene klekker ut flere gode nisteideer etter hvert, og at de ikke er redde for å lansere dem på andre tider av året.😊

Gjenkjøp: Ja og Ja

Yay, endelig en nyhet. Og en sjokoladenyhet attpåtil. Det var jammen på tide.
På Circkel K hadde de som dere ser fått inn disse små sjokoladebarene fra Sirius; Milk Chocolate Caramel and Sea Salt. En snerten liten sak på 46 gram.

Alle produktene jeg har smakt fra Sirius så langt har inneholdt lakris i en eller annen form eller mengde. Synes derfor det var spennende at de nå har kommet med et lakrisfritt produkt. – Sånn for oss som ikke slår stiften av begeistring for lakris, mener jeg. Dette er en lys sjokoladebar med småbiter av hard karamell og havsalt, altså ikke et eneste lite spor av lakris i det hele tatt. Nice.

Jeg smakte forsiktig på første bit. Og oisann. Her var det virkelig ingen tvil om at sjokoladen inneholdt karamell. Totalinntrykket minnet meg veldig om smørmalt, hvis det sier dere noe? Altså som sjokolade kombinert med karamelldrops. Akkurat som Donaldkjærligheten man kunne kjøpe for mange år siden. Vet ikke om flere husker den, men det var hard karamell med sjokolade utenpå, inni et gult, litt vokset papir. Karamellbitene her var ganske knasende og rett som det var kom man borti et av saltinnsalgene. Og saltet var t y d e l i g. Jeg ble nesten litt overrasket over intensiteten og hvordan saltet plutselig tok over for de andre smakene i munnen. Ofte har jo sjokolader bare et hint av havsalt, sånn som kan kjennes om man har flaks med biten man tar, eller om man tygger på rett sted. Men her, her var saltet en ingrediens fullt på høyde med karamellen. Måtte kjenne litt etter, men jeg synes det fungerte bra. Havsaltet utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og de knekkaktige karamellbitene.

Det har forresten vært artig å følge utviklingen til Siriusproduktene her i Norge. Husker første gang jeg så posene med sjokolade- og lakriskuler litt halvgjemt i ei hylle på Mega i Hønefoss. Da hadde emballasjen det gamle designet og skrek vel ikke kjempehøyt mot meg fra reolen. Selv om de fristet nok til å prøves da også. Siden den gang har heldigvis alle posene fått en ansiktsløftning og nå skal tydeligvis også barene få dette rene designet med de islandske stripene i hjørnet. Tror det var et smart trekk.

Vel, tilbake til sjokoladebaren med karamell og havsalt. Det må være lov å si at sjokoladen var søt. Faktisk så søt at man nesten får nå-får-jeg-hull-i-tennene-følelsen når man spiser. Men det går het greit siden saltet kicker inn her og der, og siden sjokoladen ikke er større enn den er. Størrelsen var ganske optimalt tilpasset smaken. Sikkert med overlegg.

Som jeg har skrevet før kjøper jeg ikke så ofte sjokoladebarer bare til meg selv. Jeg liker bedre snop i poser som kan settes fram i skåler og deles med andre. Men om jeg skal kjøpe meg en sjokkis i farta en gang kan jeg godt velge denne igjen. Den var ikke dum. Foreløpig har jeg bare sett den på Circle K, men jeg antar at den dukker opp i matbutikkene også i uke 38. La oss krysse fingre.

Gjenkjøp: Ja

Jeg har gått og småventet på høstchips fra både Maarud og KiMs den siste tiden, og i går var det endelig satt frem noen kartonger på Coop. Jippi! KiMs var først ute i år, og ved første øyekast trodde jeg smakene var akkurat de samme som i fjor. Posene så nemlig mistenkelig like ut. Men et raskt oppslag på bloggen avkreftet dette, det er heldigvis gjort noen små justeringer både på smak og design.

Årets smaker er Rømme & Gressløk og Høstsalsa med paprika, løk og tomat. Jeg valgte å kjøpe sistnevnte.

Akkurat som i fjor må jeg berømme KiMs for de flotte, heilnorske naturmotivene på emballasjen. Så nasjonalromantisk. Og ikke minst utradisjonelt designvalg til en chipspose.

Så var det innholdet. Det hjelper jo ikke med gnistrende høstløv og mørkeblå fjellheim hvis ikke smaken innfrir.

Det luktet ikke så mye fra posen. Jeg kjente bare en svak eim av paprika. Men smaken, den var både spennende og ganske tydelig. Eldstejenta og ei venninne mente det smakte paprika og tomatsaus og at det var godt. Og jeg var egentlig ganske enig. Hvis jeg skal utvide beskrivelsen litt, var førsteinntrykket en slags halvtørr tomatsalsa som under tygging raskt gikk over til en mer saftig, syltet og nesten syrlig paprikasmak. Så kjentes svak løk sammen med noe lett brennende på leppa, og ettersmaken var lett urtekrydret. Ikke dumt. Jeg spiste litt til og fra utover ettermiddagen, og syntes faktisk smaken kjentes litt forskjellig fra det første flaket og nedover i skåla. Slik var det hver gang jeg hadde tatt ei lita pause og så begynte på igjen.
Jeg syntes dette var godt jeg. Ble positivt overrasket, og vil absolutt kategorisere det som etanes.

Dette er så klart et sesongprodukt som kun er i salg en begrenset periode, men jeg kjøper gjerne en pose til hvis jeg rekker før den forsvinner. Tenker også etter hvert å smake varianten med Rømme & Gressløk. Slik ser den ut.

Sånn på tampen må jeg få etterlyse noe nytt på sjokoladefronten. Hva skjer? Det pleier jo alltid å dukke opp enten ei storplate eller en liten bar fra Nidar eller Freia sånn når det lir mot høst. Ei stund før selve slippet i uke 38. I år har jeg hverken sett eller hørt om noen ting. Håper det dukker opp noe snart. Noen som vet?

Gjenkjøp: Kanskje

Selv om jeg postet bilde av disse både på Snap og Insta i går, må jeg ta med en liten notis her også. Vet jo at noen av dere som leser bloggen ikke følger meg de andre stedene. -Og dere må også få se.

På Kiwi hadde de nå satt frem et berg av bokser med makrell i tomat. De vanlige, gule fra Stabburet vet dere. Ikke unaturlig, det er snart skolestart, og dette må da være hverdagspålegget framfor noen for oss nordmenn. Det var dette med omega-3 osv. Men det som gjorde at jeg stoppet opp var at boksene var blitt så fine. Noen hadde fått morsomme illustrasjoner, og alle hadde artige betegnelser på innbyggerne i ulike deler av Norge.

Må virkelig gi tommel opp til markedsavdelingen hos Orkla Foods. Skal si de har vært kreative. Så mange treffende allitterasjoner! Fantastisk at noen tar sjansen på å være litt humoristiske.

Jeg prøvde å stille opp boksene for å få med så mange som mulig i samme bilde, men de bare skled vekk etter hvert som jeg stablet. Gulp. Men noen fikk jeg da med.

Innholdet i boksene er den helt originale varianten av makrell i tomat, altså ikke noe nytt med selve fisken. Jeg spiser massevis av makrell, så svaret på spørsmålet fra boksen er enkelt.
Er du en av oss? Ja, uten tvil. 😀

Gjenkjøp: Javisst

Siden det fortsatt er stille på den norske nyhetsfronten innen dagligvare, får jeg skrive om en liten boks brus jeg nylig kjøpte i Sverige. Pepsi Max Ginger. Jeg har faktisk vært innom Sverige to ganger denne ferien, men første gangen kjøpte jeg ikke. Skulte bare litt på boksen og ruslet videre. Mener jeg la ut bilde av den på Snap, men den fenget ikke nok til at jeg gadd kjøpe. Men forrige uke seiret nysgjerrigheten. Kjøpte et brett med vanlige bokser, og en med Ginger i tillegg.

Lekkert med den bronseaktige gløden øverst på burken, sant? Synes faktisk enda større del kunne hatt den fargen. Bare for å skille den litt mer fra originalen. Greit å være helt sikker på å ikke ta feil. For tro meg, jeg ønsker virkelig ikke å oppleve å gjøre den feilen. For en skuffelse det hadde vært. Hadde jeg trodd jeg kjøpte en original Pepsi Max for så å kjenne smaken av denne hadde jeg blitt lang i maska.

For det først luktet den ikke godt. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til sushi, noe som er ganske naturlig siden det alltid følger med en haug med ingefær ved siden av makien, men der passer smaken greit inn. Oppi boksen her gjorden den ikke det. Ikke i nærheten en gang. Både smak og duft minnet om et slags rengjøringsmiddel, og ettersmaken var ganske kvalmende. Isj. I tillegg minnet inntrykket om slike ingefærtabletter man kan ta mot reisesyke, og de fremkaller definitivt ikke positive vibber hos meg.

Niks og nei, denne kjøper jeg ikke igjen. Tømte litt i et glass for å vise dere fargen, og rett etterpå gikk det i vasken. Aner ikke om den kommer til å bli lansert i Norge, men kan umulig tenke meg det er bryet verdt. Makan til skvip.

Gjenkjøp: Nei 

Siden været har vært så som så de siste dagene, ble det kinotur på oss i dag. Og der, i kinokiosken, så jeg endelig den siste nyheten fra S-merke; Epleskum. Har både sett bilder og blitt tipset av dere om posen, men har altså ikke funnet den selv før i dag.

Dette er så klart samme type produkt som de andre variantene av S-merke fra Candypeople, mjuke skumputer med litt småknasende kandering på utsiden. Og at de nå er lansert med eplesmak er jo helt fantastisk. Så lenge jeg kan huske har posene med de grønne, sure epleringene fra Trolli vært blant snopefavorittene mine, men de har ikke akkurat vært lette å få tak i her til lands. Før smaking i dag krysset jeg derfor fingrene veldig for at disse skumputene skulle ha tilnærmet samme smak. Og hurra, det hadde de!

Man kjenner en svak epleduft rett før man putter en enhet i munnen og med en gang man får den på tungen er det ingen tvil. Man kjenner det sure og man kjenner eplesmaken. Ikke like intenst og surt som hos Trolli, men friskt og nesten behagelig selv om syrligheten fikk meg til å rynke brynene bitte litt helt på refleks. Etter at jeg var ferdig med å tygge unna fikk jeg straks lyst på en til, og det er alltid et godt tegn når jeg smaker på noe nytt.

Syntes disse var ganske gode jeg, men jeg orket ikke spise hele posen under kinoforestillingen. Det holder ofte med små mengder surt godteri for meg, men resten ble spist nå i kveld altså. Ingen fare for at noe skulle bli liggende og tørke inn.

Det finnes jo egentlig ikke så mye godteri med ordentlig eplesmak, så dette var et positivt tilskudd til snopebestanden. Får håpe posen blir, og at biten kanskje etter hvert blir å finne i smågodtstativer også.

Her er forresten innlegget om surt skum og her er det om salt.

Gjenkjøp: Ja