På fredag kveld, bare timer etter å ha fullført det obligatoriske tacomåltidet, åpnet vi posen med Mexicana fra Den Lille Nøttefabrikken. Like greit å bare fortsette tex mex-steamen med noen spennende taconøtter når vi først var i gang.

Jeg har sett disse nøttene i butikken veldig mange ganger siden de kom, og synes posen skiller seg fint ut fra snacksmengden. Det var virkelig på tide å få testet dem.

Mexicana er som dere ser innbakte cashewnøtter, og kan vel enklest beskrives som en utenlandsknorsk avart av de tradisjonelle chilinøttene. Vi snakker sprøtt, krydret skall med vanlig nøtt inni. Og det står ikke “taconøtter” på posen for ingenting. Når jeg åpnet posen var duften nesten som en reprise fra krydderposen jeg hadde brukt til middagen litt tidligere på ettermiddagen. Så fiffig. Synes det er bra når innholdet samsvarer med beskrivelsen på emballasjen.

Og smaken, den var også rimelig autentisk. Akkurat som vi kjenner den fra kjøttdeigkrydderet.
Det var ganske mye smak, og på en måte kjentes den litt stikkende, men den var ikke for kvass, skarp eller brennende. Bare tydelig. Synes faktisk også duften jeg fikk opp i nesen når jeg tygde var enda tydeligere enn smaken jeg kjente på tunga.

Yngstejenta gjenkjente også tacosmaken med en gang. Hun syntes nøttene var veldig gode, og det bekrefter ganske greit at de ikke var så sterke. Hun mente også at de smakte ganske salt og det kan jeg være enig i.

Disse nøttene var lette å like. Det er sikkert ikke sånn tacosmaken er i Mexico, men det gjør ikke noe. Nøttene har en genuin norsk tacosmak, og det er trolig det som må til for å treffe den jevne norske forbruker. -Og selge mye. Hvis folk tar seg bryet med å teste denne posen, og tåler å bli litt bøssete på fingrene, er jeg ganske sikker på at innholdet faller i smak. Det skal bli spennende å se om Nøttefabrikken har utviklet en stayer, jeg har trua.

Gjenkjøp: Kan godt hende

Sombreros er et produkt jeg glemmer litt bort, men det er jo egentlig veldig godt. Ble liksom oppmerksom på det på nytt nå som Maarud har pusset opp posen sin. Den var så blå og fin sammen med de orange posene med cheddarpopcorn i butikken

I forbindelse med høstlanseringen mener jeg å ha lest i en eller annen nettavis at Sombreros med ostesmak var nytt. Men det er vel egentlig ikke det? Det har da alltid vært en mild ostesmak på den Sombrerosene i den blå posen fra Maarud, har det ikke? Jeg er glad i snacks med ostesmak, og har i tillegg rådført meg med o store google, så jeg tillater meg å være litt påståelig. Det kan godt hende at ostesmaken er endret eller forbedret nå altså, det er egentlig ganske sannsynlig sammen med den nye emballasjen, men helt nytt er ikke akkurat produktet.

Vel nye eller ei, disse er gode. Kan ikke si jeg kjente noe særlig annerledes smak enn før, men jeg har ikke spist dem så mye at jeg har inngående detaljkunnskap om smaken. Liker den lette konsistensen, og hvordan de går fra å være knasende til å nesten smelte eller forsvinne litt i munnen. Ostesmaken er tydelig og god, men absolutt ikke like intens som hos ostepop. Man trenger med andre ord ikke skygge unna selv om man er en smule skeptisk til snacks med ostesmak.

Jeg er veldig periodespiser hva angår snop og snacks, og nå er jeg kanskje litt på vei inn i en maissnacksperiode?
I tilfelle flere enn meg hadde glemt bort Sombreros litt måtte jeg bare tipse. 😀

Gjenkjøp: Jada

Se, nå har Quick milk-sugerørene kommet i en ny smak; Fruity Cereal Så fine farger!

Vi har innimellom kjøpt sjokoladevarianten av disse her, men denne fargefesten må være ny nå i høst. I alle fall her i Norge.

Om noen ikke kjenner til Quick milk magic sipper fra før, kan jeg jo kjapt forklare at det er blanke sugerør fylt opp med små smaksperler. Sugerørene er klemt sammen i hver ende slik at perlene ikke renner ut, men det er åpning stor nok til at melk kan passere. På veien fra glasset til munnen tar melken med seg smak fra perlene som ligger tett i tett, og man får da melk med ekstra smak. Egentlig en ganske genial idé. I tillegg til sjokoladevarianten har vi hatt en med jordbærsmak her en gang, og så tror jeg vi en gang kjøpte en med vaniljesmak i Sverige. Men denne hadde vi altså ikke sett før.

Vi prøvde forrige helg, og var naturlig nok spente på smaken.
Melk i glasset, sugerøret oppi, og klar ferdig drikk.

Som antatt var dette fryktelig søtt. Alt for søtt og på grensen til kvalmende for min voksne gane. Men nå er jo helt sikkert ikke jeg i målgruppen for disse her. Mye bedre at barna fikk uttale seg.

Minstemor syntes det smakte frukt og godteri, og litt som pepperkakedeig. Og bortsett fra den siste der, var beskrivelsen var ganske dekkende. Det smakte skikkelig tutti frutti, nesten som kakepyntstrøssel på glass, og jeg kan godt skjønne at de faller i smak hos barn. Må innrømme at jeg ikke har så mye erfaring med fargerike frokostblandinger, og her i landet er vel ikke det typen frokostblanding som spises mest, men om det smaker slik som disse magic sipper-perlene er det jo mat med tilnærmet godterismak. Ikke rart det slår an hos de yngste forbrukerne.

Begge jentene her var ganske fornøyde når de kom til slutten av glassene sine. Ingen spurte om å få et sugerør til. De mente det var godt, men også at de ble mette og ferdige etter ett glass. Helt okay, da kan vi heller ta dem frem igjen neste helg.

Vet ikke om vi kjøper disse igjen. Jeg foretrekker absolutt melken min bar, så jeg får bare vente og se hvilken smak barna velger neste gang jeg sier ja til at vi kan kjøpe ei pakke. Gjetter at vi går tilbake til sjokoladen, men kan jo ikke være sikkert. Det var uansett veldig moro å prøve tutti fruttiutgaven, og visuelt sett slår den jo sjokoladevarianten ned i støvlene. 🙂

Gjenkjøp: Vi får se

I dag har vi prøvd barndommens klassiker Meksikansk Gryte fra Toro i glutenfri utgave.
Ble nesten litt nostalgisk der jeg sto og lagde middag. Dette var det lenge siden jeg hadde spist!

Emballasjemessig glir posen rett inn sammen med de andre glutenfrie produktene fra Toro. Jeg synes inntrykket er en anelse trist, men det er ikke noe big deal. Det er jo positivt at fri-merket er så synlig.

Her er innholdet i posen – akkurat som forventet.

Fremgangsmåten var akkurat som hos den vanlige meksikanske gryten. Brun kjøttdeig, tøm det over i en kjele, tilsett posens innhold og fyll på vannvann. Veldig enkelt. Jeg brukte karbonadedeig siden det var på tilbud på Mega forrige uke (og jeg hadde det i fryser’n), men det hadde jo ikke noe å si for den ferdige smaken.

Etter 20 miutters putring på komfyren var den klar.

Vi smakte og kunne med en gang fastslå at vi ikke kjente noe særlig forskjell på denne og originalen. Nå er det riktignok år og dag siden forrige gang jeg åt meksikansk gryte så jeg skal ikke påstå at jeg husker helt nøyaktig hvordan den smaker, men har vel spist det såpass mange ganger i livet at jeg i hvertfall gjenkjenner hovedinntrykket. Det eneste jeg reagerte litt på var at konsistensen var litt tynn. Kanskje det er en følge av glutenfraværet? At sausen ikke tykner like godt som sauser som inneholder hvetemel? Den kjentes også muligens en liten anelse sterkere enn den vanlige. Noen som har prøvd og som er enige? Sånn totalt sett var den helt okay altså. Man får akkurat det man forventer.

Tror ikke jeg lover gjenkjøp siden alle her i huset tåler gluten. -Men det skal bli moro å se om den slår an hos de som må spise glutenfri mat. Jeg har trua jeg altså, og så synes jeg det er veldig greit å vite om et OK alternativ dersom man i full fart må lage noe glutenfritt til middag til små venner som er med hjem på besøk.

Gjenkjøp: Nei, jeg tåler gluten

Har dere smakt Kornmo 7 fra Sætre? Vi fikk smake i en butikk for noen uker siden, og jeg endte så klart opp med å  kjøpe ei pakke. Jeg er alltid et lett bytte for de som vil selge noe når jeg har fått smake noe godt. 😛

Liker forresten når butikker raust tilbyr smaksprøver på nye produkter. Så salgsfremmende!
Dette var ikke fra en demonstrasjonsperson som delte ut altså, bare butikken som på eget initiativ hadde satt fram små munnfuller med kjeks og ost. Og heldigvis så det både rent, delikat og innbydende ut. Det skal ikke mye smuler, rot eller griseri til før jeg skygger unna slike bord, men her var det satt fram på en fristende og appetittlig måte.

Dette er en kjeks som kun inneholder 7 forskjellige ingredienser. Havregryn, solsikkefrø, fullkornshvetemel, byggmalt, solsikkeolje, bakepulver og salt. Veldig greit at vi får vite alt de inneholder. Ikke noe mikkmakk eller tullball.

Og som dere sikkert skjønner er dette gode kjeks. Det smaker som havrekjeks med litt ekstra korn i, men de har ikke noe av det litt søte preget som enkelte andre havrevarianter kan ha. Ikke overraskende, de er jo ikke tilsatt noe ekstra sukker. Tenker smaken kan beskrives som ren og ukomplisert, og ganske forutsigbar med tanke på innholdslisten.  Videre var de tette og mettende, uten å være for grove. Veldig fint. Mener jeg leste et sted at de skulle brukes til frokost, men her i huset har vi stort sett spist dem til kveldsmat. De har også vært med i matboksen på skolen noen ganger, siden barna også syntes de var gode.

Det eneste som irriterte meg litt var at de fort brakk og avga smuler. Egentlig ikke så rart med tanke å fraværet av syntetiske stoffer og bindingmidler, men da må man altså huske på å bruke tallerken under. Det er ikke så lurt å bare ta en i hånda i farten.

Her har det allerede blitt gjenkjøp, og det blir garantert flere. Må også ta med at jeg synes de lyse blåfargene Kornmo bruker er så pen. Håper ikke Sætre endrer den med det første.

Gjenkjøp: Ja

De siste ukene har jeg fått mange tips om posene med Økologisk potetchips fra Kolonihagen. De finnes i to varianter, og før helgen fant jeg dem endelig på Rema 1000 i Lommedalen. Kjøpte begge og i går tok vi en smak. Var mest spent på posen med Salt og sitron. Kan ikke huske å ha spist, eller hørt om, chips med sitronsmak før.

Jeg synes posen var litt rotete. Den står helt i stil til alle da andre Kolonihagenproduktene de har på Rema, men jeg synes egentlig ikke noe særlig om all den emballasjen heller. Vet ikke om det er etikettene eller resten av innpakningen som gjør det, men inntrykket jeg sitter igjen med er uorden og støy. -Men den gule stripa øverst og nederst var kul. Det kommer ikke helt fram på bildet her, men nyansen var nesten neongul.

Til forskjell fra innpakningen, så flakene inni posen både delikate, rene og innbydende ut. De luktet bare vanlig salt chips, så jeg tenkte at jeg sikkert ikke kom til å smake noe særlig av den lovte sitronen. Men det gjorde jeg. Først kjentes bare saltet, men til slutt kom det syrlige innslaget. Ikke så mye, mer som et hint, men det var der. Usj, så dumt. Det ødela for den rene, gode saltsmaken som kom fram først. Jeg syntes definitivt ikke sitron passet som potetgullsmak, akkurat som jeg heller ikke er så begeistret for den engelske salt and vinegar-kombinasjonen. Dette ble samme greia. Jeg synes ikke potetgull skal være syrlig, sier derfor tydelig nei til gjenkjøp. Jentene var enige med meg.

Siden den første posen ikke var noe suksess, måtte jeg raskt finne fram den andre. Det var jo lørdag og snacks ville vi ha.

Den hadde smak av paprika, løk og knust pepper, og jeg tenkte at der, der har vi en knall kombinasjon. Og jammen stemte det. Flakene var skikkelig orange og smakte kjempegodt. Jeg kjente ikke så mye til løksmaken, men den virket nok inn på totalinntrykket. Synes det kjentes som avansert paprikapotetgull med en slags omfattende, helhetlig og litt varm smak. Varmen kom helt sikkert fra det knuste pepperet. Slett ikke dumt.
Det var ikke direkte sterkt, men det smakte fyldigere enn vanlig paprikachips. Det var faktisk såpass mye smak at barna ikke ville ha noe. De mente det ikke smakte ordentlig paprikapotetgull, og for dem kjentes det nok litt sterkt. Har ikke noe problem med å se den. Vi får skylde på løken og pepperet.

Som dere skjønner blir det ikke gjenkjøp av salt og sitron, men jeg kan godt kjøpe paprika’n igjen. -Sånn hvis det passer seg. Blir spennende å se om Kolonihagen kommer med mer snacks eller snop etter hvert, og om disse posene blir værende i salg.

Gjenkjøp: Nei og ja

Det er ganske fascinerende hvor mye nytt godteri som lanseres til hvert slipp. Jeg lar meg stadig forbauset over alt produsentene klarer å både tenke ut og lage, og blir selvfølgelig imponert over pågangsmot og iherdighet når man vet hvor vanskelig der er å utvikle en stayer. Selvfølgelig det er fantastisk at det kommer så mye nytt, da blir det mer å teste for både dere og meg, men jeg må innrømme jeg er glad det ikke er meg som stadig må være kreativ og på hugget. All ære til dem som tar på seg oppgaven. En nyhet jeg har vært spent på å prøve er disse posene med VogoBears fra Candy People. Jeg så dem på Meny allerede helgen før slippet i uke 38, og nå har vi endelig smakt.

Som det ligger i navnet er dette faktisk vegansk, økologisk godteri. Jeg er ikke spesielt opptatt av at det jeg spiser er hverken vegansk eller økologisk, allikevel synes jeg absolutt det er interessant å smake produkter i den kategorien for å finne ut om de skiller seg nevneverdig fra annet godteri.

Vi åpnet fruktbjørnene, VegoBears Sweet først. En bekjent hadde allerede smakt dem og ble ikke veldig begeistret, jeg var derfor litt avventende og hadde sånn middels forventninger.

Som tilsvarende ikke veganske gummibjørner kommer disse i ulike farger og smaker, og det luktet ganske vanlig gummigodteri fra posen. – Det luktet ikke som grønsaker, kunne medsmakeren på 5 konstatere. -Mer som vitaminbjørner.

Jeg hadde forventet at konsistensen skulle være ganske seig, og at tennene skulle møte litt motstand og treghet, men disse bet vi ganske rett gjennom. Overraskende. De hadde altså ikke slik sen konsistens som man umiddelbart forbinder med slike gummibjørner. De var mer som f.eks mallorcablanding og lignende. Artig. De smakte absolutt helt okay, og jeg kunne like gjerne spist disse som tilsvarende gummibjørner fra andre produsenter. Eldstejenta var ikke helt enig. Hun mente de smakte litt “annerledes”. Tenkte det var greit å ta med, siden hun nok har mer inngående fingerspitzgefühl enn meg hva gjelder gelegodt. Vi merket oss videre at det var tydelig forskjell i smak på de ulike fargene, og den orange var best. Den grønne var litt rar.

Femåringen (som er ganske vant til å smake og uttale seg for meg) mente disse passet fint som godteri alle dager i uken bortsett fra lørdag, og til og med som “sånn ekstra” når han var på tur med barnehagen. Spørs vel om moren hans er så enig i det. 🙂

Siden vi var så godt i gang smakte vi like gjerne på lakrisvarianten også; VegoBears Licorice.

Hadde forventet at de skulle ha samme konsistens som fruktbjørnene, men det hadde de ikke. Disse kjentes mer geleaktige ut, og hadde sånn typisk gelelakrissmak. Ikke for salte eller salmiakkaktige, men heller ikke for søte. De minnet egentlig veldig om lakrisbåter. Mmmm. Jeg er veldig glad i lakrisbåter, så dermed har jeg fått meg et nytt bilgodtalternativ. Femåringen likte disse også han, men lurte på om bjørnen på posen var trist. Fin observasjon egentlig. Jeg tenkte nemlig også at emballasjen med fordel kunne vært både friskere og gladere. Synes skogen på posene var veldig fin, men fikk litt assosiasjoner til tiden da de første miljøvennlige produktene kom for haugevis av år siden, og alt var i diverse bruntoner. Slike farger roper jo ikke akkurat om å bli kjøpt.

Kan vel konkludere med at dette er godteri på linje med uøkologisk snop, og at de helt fint kan spises om man er veganer eller ei. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper lakrisposen igjen, den med frukt tviler jeg litt mer på. Den konkurrerer med så mange andre, gode alternativer.

Gjenkjøp: Mulig

Det begynner å bli en liten stund siden forrige snacksinnlegg her, nesten så man skulle tro jeg hadde sluttet å spise potetgull… Neida, det skjer ikke. Jeg har bare holdt meg til de vanlige favorittene noen helger.  Men nå på lørdag ble det testing igjen. Da var det virkelig på tide.

De fleste har sikkert fått med seg de fargeglade posene Maarud har rullet ut de siste ukene. En serie med Food Truck-snacks der til og med pappeskene er tilpasset konseptet. Kult.

Det finnes tre ulike varianter i serien og på lørdag prøvde vi den rosa; Food Truck Southern tasty Spareribs.

Kanskje litt ambisiøst siden jeg egentlig ikke er noe glad i ordentlige spareribs, men posen var så fin! Både fargen og resten av designet. Likte størrelsen også. 130 gram holder i massevis. I hvetfall om man skal spise alt alene.

Åpnet posen og tittet inn som jeg pleier. Flakene var riflede og ganske knalle i fargen. Og de luktet veldig syltet. Det syltede inntrykket fulgte også med inn i smaken, slik at flakene nesten kjentes både saftige og syrlige, selv om de selvfølgelig var helt tørre. I tillegg hadde de en ganske kjøttaktig, grillet smak, så det var vel egentlig ingen tvil om at Maarud har truffet bra med krydderet sitt. Så lenge man vet hva spare ribs er og hva det smaker vel å merke. Eldstejenta, som aldri har spist en spare rib i sitt liv tok noen flak i forbifaren og utbrøt, “mmm, så godt – bacon”. Og jeg kan egentlig skjønne hva hun mente. Det følger nemlig også med en ganske røkt smak helt på slutten når man har svelget unna, og den blir sittende litt igjen sammen med ettersmaken av kjøtt. Artig opplevelse. Potetgull som nesten smakte mat.

Jeg er ingen øldrikker, men det slo meg at dette sikkert passer godt ved siden av en kald halvliter.

Dette var potetgull med MYE smak. Faktisk i meste laget for meg. Jeg foretrekker heller de litt roligere smakene som ikke overtar hele munnhulen. Som jeg skrev lengre opp her er jeg heller ingen dedikert spare ribs-nyter, så det skulle litt til for at dette potetgullet skulle seile opp som ny favoritt. Har lyst til å si ja til gjenkjøp fordi jeg synes både konsept, posestørrelse og design var kult, men vet at jeg mest sannsynlig ikke velger det igjen.

Men, -jeg skal smake de to andre variantene i serien. Det gleder jeg meg til.

Gjenkjøp: Nei