Etter flere tips og nesten to ukers leting, fant jeg i ettermiddag endelig den nyeste varianten fra Sørlandschips. Og ja, overskriften stemmer, dette er chips med smak av sjokolade, karamell og havsalt. Slå den!

Det er unektelig en ganske snodig smakskombinasjon å bruke på chips. Hvor i alle dager har ideen kommet fra? Har chipsverkstedet latt seg inspirere av Dr. Oetkers sjokoladepizza? Eller foreligger det et ønske om å kopiere Nidars Smash-suksess med miksen av søtt og salt? Eller har noen ved fabrikken kanskje smakt tilsvarende i Amerika? Ikke vet jeg. Mulig Sørlandschipsfolka bare ble lei av å sette sammen tradisjonelle kryddersorter og bestemte seg for å utfordre smaksløkene våre skikkelig. Uansett årsak ble jeg nysgjerrig nok til å kjøpe en pose, og vi bestemte oss for å teste med en gang vi kom hjem.

Det luktet både sjokolade og chips da jeg åpnet posen. Spennende…. og spesielt.

Konsistensen var slik Sørlandschips pleier å være. Passe harde, ganske knasende flak. Ikke så store. Ingen overraskelse der altså.

Så var det smaken. Den var noen hakk mer uvanlig.
Jeg syntes det kjentes ganske søtt med en gang jeg fikk flaket i munnen. En viss sjokoladesmak var å spore, noe som så klart var bra siden man får det som er forespeilet. Samtidig kjentes det noe underlig. På grensen til unaturlig faktisk. Merkelig og snodig. Som et hint av kake… ..eller i alle fall noe bakst.
Nesten med en gang etter at jeg hadde registrert sjokoladesmaken kom havsaltet frem. Bra. Det hører mer hjemme på chips og et øyeblikk kjentes flaket mer ordinært. Men så bredte det seg en slags ettersmak av fløtekaramell i hele munnen og den likte jeg ikke noe særlig. Den ble sittende igjen i ganen og nesen etter at flaket var spist opp også, og gjorde at jeg ikke fikk lyst på mer. Det ble rett og slett for sært. Jeg prøvde noen flak til for å være sikker, men ble ikke overbevist. I tillegg sivet det hele tiden en ganske søt, kvalmende eim fra skålen, noe som gjorde at jeg til slutt tømte chipsen tilbake i posen og lukket åpningen.
Ingen av barna mine likte det heller. De ville ikke ha mer enn et smakeflak hver.

Jeg lurer på om dette er en limited edition? Det må det jo være. Og om det ikke er intensjonen i utgangspunktet, kommer det uansett til å bli det. Dette kan umulig bli noe suksess for Sørlandschips. Artig og modig påfunn, det skal de ha, men mindre vellykket resultat. Totalen ble bare feil. Jeg kjente hverken smaken av glede eller vibber av helg, så for meg blir det definitivt ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Nei

Edit: Siden det er flere som lurer; jeg kjøpte posen på Coop Extra på Slependen/Billingstad og den kosta 29,90.

Da kan jeg endelig skrive om en nyhet som ikke tilhører godterikategorien. I helgen fant vi nemlig to nye yoghurter fra Synnøve Finden på Rema. Se her:

Yoghurtene er økologiske og finnes i smakene fersken og jordbær. Et beger inneholder 125 g, så det er ikke store porsjonen, men det er helt okay. Det er ingen tvil om at dette produktet henvender seg til en målgruppe med små mager.

Jeg kjøpte et beger med jordbær sånn for å prøve, fant ut at det var den tryggeste smaken. Så kunne vi evt. kjøpe inn fersken senere om den med jordbær holdt mål.

Det var da noen utrolig sjarmerende kubegre. Morsomt at de har ører som kan foldes ut. Jeg fikk bitte litt Litagovibber da jeg først så dem. Må tillate meg å si det. Tenkte et øyeblikk at Synnøve Finden-folka kunne vært litt mer kreative og brukt et annet dyr. Ikke laget noe som var så likt et av Tines ikoner. Samtidig lages faktisk yoghurt fra melka fra kua, så det mest åpenbare dyrevalget er så klart ei ku. Så da er det vel greit. Og tommel opp for navnet VesleMØ, som jeg umiddelabrt tenkte var en dyrifisering av jentenavnet Veslemøy. Et navn som ikke akkurat ruver på navnetoppen i Norge om dagen, men som egentlig er ganske koselig.

Denne yoghurten var ordentlig god. Nam! Yngstejenta og jeg var helt enige. Konsistensen var delikat og glatt, uten “ekle klumper” (les: bær) og tykkelsen tilnærmet perfekt. Den var småsyrlig som yoghurt skal være, samtidig frisk og barnlig søt. Og ja, den inneholder sukker, økologisk sådan i følge emballasjen, men la oss ikke bli hysteriske. Alt med måte.

Jeg er helt sikker på at det blir gjenkjøp av denne yoghurten. Tenker vi også må prøve den med ferskensmak. Ganske snart. Skjønner av emballasjen at den er laget spesielt for Rema så da kan vi vel ikke forvente å finne den i andre kjeder. Men kanskje Synnøve Finden kommer med andre yoghurter eller noe annet spennende i andre butikker til vinterslippet? La oss krysse fingrene.

Gjenkjøp: Ja 

I høst smakte vi for første gang noen gelefigurer som het Dølle dyr, og de har det som antatt blitt gjenkjøp av. (Innlegg her.) I samme serie finnes en pose med noe som heter Bøllebokstaver, og siden de dølle dyrene var så gode, fant vi ut at det var på høy tid å gi bokstavene en sjanse også.

Posen inneholder 115 gram gelefigurer formet som bokstaver, – i tre ulike farger.
De er fra svenske Grahns Konfektyr, men i Norge distribueres de av Galleberg.

Det luktet søtt, barnlig fruktgodteri da jeg åpnet posen og snuste inn. Ganske som forventet egentlig.

Konsistensen var hardere enn jeg hadde trodd. De var ikke mjuke og seige på samme måte som Dølle dyr, mer faste slik at man kan bite rett igjennom med fortennene. Litt slik som det ytterste laget på lakrisbåter med fruktsmak, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg syntes også de minnet litt om Ahlgrens Bilar med en noe mer polert overflate. De ulike fargene hadde ulike smaker, men jeg klarte ikke helt å fastslå hvilke frukter jeg kjente. Ikke eldstejenta heller, men vi var enige om at den rosa var best. Den grønne lurer jeg på om smakte litt syrlig eple, eller kanskje pære, den gule muligens noe søt sitrus, og den rosa smakte som Gomp. Eller kanskje noe bæraktig. Alle tre fargene ga i alle fall en slags tydelig ettersmak av godteri. Kan vel riktigst oppsummere det hele med tutti frutti, så skjønner dere tegninga.

Morsomme disse her, Bilar meets Gomp, men jeg er ikke sikker på om det blir gjenkjøp. Smaken var helt okay, men det er nok mye annet jeg heller vil bruke ukens godterikvote på.

Gjenkjøp: Tviler

I høst kom Diplom-Is med en nyhet som jeg har gått litt og ventet på en anledning til å teste. En ren og urørt iskake klar til pynting. Det er så enkelt at det nesten er pinlig, men samtidig så smart og morsomt. Det viser at man ikke alltid må være ekstrem eller usannsynlig kreativ når man skal lansere noe nytt. – Man må bare ha den rette ideen.

Jeg kjøpte denne på Coop Extra, men regner med at de har den flere steder hvor det selges Diplom-Is.

Jeg savnet litt info på emballasjen om hvordan man enklest mulig skulle få isblokken ut av esken. Det er et markert “lokk” man kan åpne, og klaffer på hver kortende, men allikevel kløna jeg en del når jeg skulle få blokken over på fatet. Isen satt veldig godt fast i pappen, dermed var det ikke bare å velve den over slik jeg trodde. Og om jeg hadde begynt å pirke med en kniv ville det jo blitt hakk i selve isen. Det hadde ikke blitt så pent. Etter litt forsiktig risting fikk jeg den til slutt ut, og ble overrasket over hvor fort den begynte å smelte i kontakt med fatet. Så dumt da. Kanskje man burde bruke et fat som har stått en time i fryser’n? Mitt var romtemperert.

OK, da var det bare å sette i gang. Man kan jo pynte akkurat slik man vil, og det var flere kreative forslag på esken. Vi hadde den faktisk som dessert til barna på nyttårsaften, og la derfor bare kjapt på litt juleskum og kakestrøssel. Sammen med jordbær ble det så bra så. Hadde jeg hatt bedre tid, ville jeg lagt ned litt mer innsats, men dette bare fiksa vi etter at kalkunen var fortært og alle ventet på dessert. Ikke så smart egentlig. Neste gang pynter jeg den heller på forhånd og lar den stå ferdig dekorert på fatet i fryseboksen mens vi spiser middag. Mye mindre stress for vertinnen. 😉

Kaken var god den, ingen overraskelser hva gjelder smak. Det er også et utrolig trygt valg når man skal ha barn på besøk, -de aller fleste liker ren vaniljeis. Og tenk så mye artig man kan lagt av en slik blokk eller to.
Alle fire barna som var her ble i alle fall fornøyde og det aller meste ble spist opp.

Jeg skulle ønske det var en bedre mekanisme for å få isen ut av emballasjen, men skal prøve den en gang til og se om jeg får det bedre til da. Har allerede en til i fryser’n. Før jeg har gjort et nytt forsøk er det ikke helt rettferdig å være alt for kritisk. Det kan fort hende det bare var jeg som var ekstra klumsete i testøyeblikket siden gjestene satt rundt spisebordet og ventet på desserten.  Skal innrømme at jeg var en smule stressa.

Selv om jeg har hørt diverse innvendinger mot denne blokka, f.eks at man like gjerne kan snu en toliter is på hodet og bare pynte den, synes jeg dette var en fin nyhet. Håper den blir værende i isdisken. Kaken var nett og fin i størrelsen og mye mer elegant enn jeg tror en toliters klump på fat vil være. Jeg sier ja til gjenkjøp, og gir tommel opp til produktutvikleren hos Diplom-Is som hadde denne enkle, men geniale ideen.

Gjenkjøp: Ja 

Ikke overraskende tilhører også årets andre nyhet snackskategorien.
I går fant jeg denne posen med Sørlandschips Havsalt & Ingefær på Coop Mega.

Ble umiddelbart litt skeptisk til smakskombinasjonen. Jeg er ikke så glad i ingefær og var derfor litt i tvil om jeg skulle kjøpe. Tenkte det antagelig kom til å være bortkastede penger. -Sånn i januar… rett etter jul… Men så ble nysgjerrigheten for stor. Det kunne jo faktisk hende det var en killer combo?

Enkelt, rent og ganske typisk sørlandschipsdesign på pakningen. De velkjente chipsflakene har gått inn i ulike OL-roller, og med norske flaggfarger i begge ender av posen kan dette lett klassifisere som OL-snacks. Smart salgstriks. Det er ikke så mye som skal til.

Tenkte det ville bli fint med et bilde av posen i snøen, men ser jeg var ute for sent på dagen. Det ble litt mørkt.

Åpnet passende nok posen da vi skulle se på Idrettsgallaen på NRK, og stakk som vanlig nesen fram for å ånde inn den første eimen. Det luktet mest vanlig chips med salt og litt ekstra krydder. I tillegg kjente jeg et snev av noe friskere og litt skarpere, og jeg fikk ganske umiddelbart assosiasjoner til duften som kommer fra sushibrettet når man tar av lokket. Mmmm, tror det må bli take away sushi neste helg.

Begynte å spise og det aller første inntrykket var salt chips med noe ekstra krydder som gjorde smaken både fyldig og litt syrlig på tungen. Videre kjentes så klart ingefærtendensen og den ble også sittende igjen som en ettersmak etter at flakene var ferdigspist. Jeg kjente ikke mye, tydelig ingefær altså. Smaken var ikke veldig markant under selve spisingen. Da kunne den mest bare anes. Syntes heller det kjentes i pusten og som en rest oppe i ganen etterpå. Egentlig ble jeg ikke helt klok på hva jeg kjente og syntes. Noen av flakene hadde mye tydeligere ingefærsmak enn andre, mens etter noen munnfuller var det ganske vanskelig å definere hva jeg faktisk hadde spist. Da smakte det nesten bare chips med løk, salt og pepper.

Denne chipsen var okay. Sånn midt på treet og helt grei. Helhetsinntrykket minnet meg på en artig måte litt mer om mat enn mange andre chipssorter gjør, men det var ikke så godt at jeg automatisk fikk lyst på et flak til, og et flak til…  Mulig det rett og slett var psykisk. Chips med et hint av sushi er liksom ikke helt min greie.

Selv om resten av denne chipsposen blir med til gutta på jobben i morra, må jeg gi litt cred til Sørlandschips for en kreativ ide. Det kan ikke være bare lett å stadig skulle trylle fram spennende kryddesammensetninger som treffer hos forbrukerne. -Videre kan det godt hende mange liker dette her.
Da jeg var yngre var jeg veldig glad i Sørlandschips, men de siste 5-6 årene har ikke smakene deres truffet meg i særlig grad. Men som så mange andre er jeg en periodespiser, så det er mulig det snur igjen med tiden? Kanskje de kommer med noe nytt og spennende til slippet i uke åtte som er mer i min gate? Vi får sjå. Denne posen blir det i alle fall ikke gjenkjøp av.

Gjenkjøp: Nei

Stort sett hvert år dukker det opp et par produktnyheter allerede  i januar. -Heldigvis. Og i år var intet unntak, årets første funn ble Taffelsticks fra Maarud på Rema 1000.

Må si dette var et gledelig gjensyn med en gammel klassiker. Mens Kims Potetsticks i årevis har vært et konstant innslag i snackshylla, har Maarud sin Taffelsticks kommet og gått litt. Moro at den er tilbake nå. Prøvde å få tatt et OK bilde av posene på Rema, men jammen var de godt gjemt der bak dippen. Om jeg ikke hadde fått tips fra en av dere om at den var i salg er det ikke sikkert jeg hadde registrert posen i det hele tatt.
Klarte i alle fall  smyge fram en pose og måtte så klart åpne den litt utpå kvelden. Ikke snakk om å vente til lørdag nei.

Vi vet hvordan taffelsticks smaker. Det er godt. Med andre ord kom det ingen overraskelser fra denne posen. Bare en kjent, småklassisk snacksopplevelse. Bak på emballasjen står det at sticksen har baconsmak, og det var vel en kombinasjons av bacon, barbeque og løk jeg også landet på etter å ha svelget unna de to-tre første munnfullene. Funderer alltid på hvordan jeg skal formidle det jeg kjenner, og noen ganger er det litt vanskelig å beskrive smaker bestemt og konkret.

Taffelsticks smaker så klart veldig likt Kims potetsticks, men jeg synes disse har noe smalere eller renere smak av bacon. Den andre smaker mer blandet krydder. Store forskjellen er det virkelig ikke, begge er gode, men ettersmaken her er nok noe mer søtlig. Videre virker det litt feil å kalle tørr snacks for juicy, men de etterlot på en måte et litt saftig og nesten syrlig inntrykk også. Snodig.

Det der med å dele snacks fra skål med andre er forresten et ganske interessant fenomen. Har dere tenkt over hvor forskjellig folk spiser / stapper i seg potetgull og tilsvarende? Det tydeligste skillet er vel mellom dem som putter enhetene “rent” i munnen hver gang, altså uten å komme borti lepper eller tungen med hånden, og de som alltid stapper fingrene halvveis inn i munnen sammen med snacksen og slikker litt på fingertuppene hver bidige gang. -Og så forsyner seg videre fra skålen. Igjen og igjen. Usj. 😣 Og så har man alle variantene i mellom. Bare tenk dere om, dere kjenner helt sikkert noen fra begge kategorier alle sammen…

OK, tilbake til Taffelsticksene, -som jeg spiste alene fra skåla her uten å dele med noen. Forhåpentligvis på en ganske renslig måte, selv om det er litt utfordrende med slike små, tette biter. 😀 De var så klart gode, nesten vanedannende og jeg kommer helt sikkert til å kjøpe dem igjen. Men siden jeg vet at posen har kommet og forsvunnet fra butikkene noen ganger tidligere er jeg spent på hvordan den klarer seg i tiden fremover. Et det marked for to så like produkter som Taffelsticks og Potetsticks i snackskategorien? Vi får vente og se. Jeg setter uansett alltid pris på valgmuligheter. Lurer forresten på om produktet er lansert eksklusivt hos Rema denne gangen, eller om posen kommer til å dukke opp i andre kjeder også etter hvert? Noen som vet? Mye tyder vel på det siden den har den samme retro logoen med svart Maarud-merke slik som ostepopen de også bare hadde på Rema. Let me know.

Gjenkjøp: Ja

Det er alltid litt brutalt når januar kommer som en voldsom blåmåned etter en lun, koselig og ikke minst matrik siste del av desember. Og nærmest obligatorisk sammen med måneden har vi forsettene og planene om de gode vanene, og bestemt rydding av tomme godteskåler langt inn i skapet. Ofte med en intensjon om at de ikke skal fram eller fylles på en lang stund. Huffameg. Så trist. Jeg synes det er helt greit at hverdagen er tilbake, men jeg orker ikke slikt beinhardt regime med en gang. I kveld har jeg derfor smakt på en av de mørke sjokoladene fra Freia som kom i høst, Premium ØKO Havsalt.

Synes pakningen var lekker og delikat. Fin grønn- og blåfarge sammen.

I utgangspunktet er jeg bare sånn passe glad i mørk sjokolade. Blir den for mørk og besk har jeg ingen glede av den, men om ikke kakaoprosenten er for høy kan det smake ganske godt. Denne her skulle ha minst 60% kakao, så om det ikke var så mye mer enn det, passet det nok bra med mine preferanser. Synes også det var spennende at sjokoladen er økologisk, selv om jeg er en smule skuffet over at ikke Freia hadde mer info om akkurat det på hjemmesiden sin. Fant bare et stort bilde av sjokoladen, ikke noe om at “den er laget av kakaobønner av høyeste kvalitet fra nøye utvalgte kakaosorter for en intens smaksopplevelse”. Det sto heller ikke noe om at Freia arbeider for en bærekraftig utvikling for bøndene som dyrker deres kakao, og at Freia ønsker å forbedre forholdene for disse bøndene og deres samfunn. Det fant jeg ut nærmest ved å bruke lupe på baksiden av emballasjen. Riktignok henvises det til en annen nettside for mer info, men for meg som forbruker er det mest nærliggende å søke direkte på Freias egen hjemmeside etter flere opplysninger. Om ikke annet burde de hatt en link til denne kakaonettsiden for de som faktisk er interessert i å vite mer.

Platen var som dere ser delt inn i ganske små ruter. Jeg synes det passer veldig bra når det er mørk sjokolade. Man trenger ikke så store mengder om gangen. Det gjør seg best med små munnfuller.

Siden denne platen skulle smake havsalt i tillegg til sjokolade var jeg så klart litt spent. Hvor tydelig ville det kjennes? Hos noen sjokolader med saltinnslag merkes saltet bare svakt eller sporadisk, noe som ofte er litt skuffende, mens hos andre kommer smaken helt tydelig frem. Her var heldigvis sistnevnte tilfelle. Jeg fikk faktisk saltsmak i hele munnen omtrent samtidig om jeg kjente sjokoladesmaken, – det hadde jeg ikke forventet. Ganske interessant egentlig. Jeg trengte ikke vente til jeg tygget borti et saltkorn, smaken kunne virkelig merkes på tungen ganske umiddelbart. Fint – liker at jeg får det jeg blir forespeilet. Jeg er nesten fristet til å si at det ble for litt mye av det gode, men samtidig er dette en sjokolade med havsalt, da må man tåle at totalinntrykket er preget av nettopp salt. Og ettersmaken var definitivt mest sjokolade.

Jeg trengte noen biter for å venne meg til smaken, men etter hvert syntes jeg dette var en ganske god sjokolade.
Vet ikke helt om jeg synes den slår Lindt sin mørke med havsalt, men man får en ganske totalomsluttende saltsmak som var fin og spennende.
Siden jeg ikke kjøper så mye mørk sjokolade er jeg ikke helt sikker på gjenkjøp, – dette var faktisk en julegave, men utelukker det heller ikke helt. Kan godt tenke meg at mange liker denne her.

Gjenkjøp: Kanskje