Forrige lørdag fant jeg endelig tubene med krydderpaste fra Santa Maria på Coop.

Og når jeg sier endelig, så der det fordi jeg husker disse ble presentert av Santa Maria på Instagram allerede i fjor. De var i salg en periode hos Marked.no også, og jeg tenkte at okay, da kommer de nok snart butikk, men de gjorde de ikke. Og så forsvant de igjen fra Marked uten at jeg hadde bestilt. Men nå er de altså på plass, og jeg har foreløpig testet den med hvitløk.

Jeg pleier stort sett å ha fersk hvitløk i hus. Det hender imidlertid jeg glemmer å kjøpe, eller at jeg tror den jeg har liggende er OK, og så viser det seg at den er både inntørka og vissen. Dermed tenkte jeg  dette var et spennende alternativ å forsøke. I følge hjemmesiden til Santa Maria tilsvarer innholdet i tuben en hel hvitløk, og jeg skal love at duften var autentisk. Bra.

Selv om denne pasten åpenbart ikke er ment å spises bar, måtte jeg ta en liten smak. Såpass nysgjerrig var jeg. Og den smakte utvilsomt veldig mye. Den var rimelig konsentrert, ganske salt og hadde en tydelig og fyldig hvitløksmak. Og hvis noen lurer; den var ikke særlig god å spise på den måten. Smaken ble alt for intens. Ikke at det gjør noe, det er jo i matlaging den skal fungere og det gjør den. Så langt har jeg prøvd den i guacamole og som krydder på biff, og jeg ble veldig fornøyd begge ganger. Det var jo utrolig lettvint, og jeg synes egentlig smaken virket ganske fersk.

Så at Santa Maria hadde noen forslag og oppskrifter på hjemmesiden sin, og å bruke den til hvitløksbrød syntes jeg var en god idé. Det blir nok det neste jeg må prøve. Nesten pinlig at jeg ikke har tenkt på det selv.

På baksiden av tuben står det at pasten er holdbar i fire uker etter åpning. Så lenge den står i kjøleskap gjetter jeg imidlertid at den fint holder litt lengre. Så at en av dere tipset meg på Instagram om at tuben burde stå slik plassert at den kom minst mulig i kontakt med syre og luft, så ville holdbarheten være enda lengre. Takk, i disse fokus-på-holdbarhet-og-matsvinn-tider prøver jeg gjerne det. Og siden smaken var så intens trenger man veldig lite hver gang, jeg vet dermed ikke om jeg klarer å bruke opp alt på bare fire uker. Siden den virker å være så drøy håper jeg den holder litt lengre enn de fire ukene. Hvis ikke bør jo holdbarhet etter åpning var et forbedringsområde for Santa Maria. Tuben koster ikke mer enn 30 kroner, men det er allikevel trasig å måtet kaste over halvparten av innholdet.

Jeg bruker ikke så mye chili når jeg lager mat, men den med basilikum tror jeg definitivt jeg må teste. Er nysgjerrig på den. Jeg er også ganske spent på om disse tubene er kommet for å bli eller om det egentlig er overflødige produkter. Hva tenker dere?

Gjenkjøp: Ja, tror det

Jeg liker brødskiver. Jeg synes det er helt okay å ha med nistepakke med leverposteiskiver på jobb, og har egentlig ikke behov for å et varmt måltid midt på dagen. Det sparer jeg til middag. Men nå som det har vært så iskaldt den siste tiden har det faktisk fristet med noe litt varmt til lunsj også. Forrige uke prøvde jeg derfor en av de nye suppene i beger fra Toro; Chunky Italiensk Tomatsuppe.

Det finnes to andre sorter også; Thai Red Curry Suppe og Fiskesuppe.

Synes emballasjen var så kul. Det minnet egentlig veldig om en litt stor kaffe to go. Kanskje suppa egentlig burde hett Chunky soup to go. Eller er det navnet allerede tatt? 🙂

Innholdet skulle bare varmes i micro’n i begeret sitt, noe som passet helt ypperlig på jobb. Jeg måtte ta den ut og røre rundt halvveis i varmetiden, og etter noen minutter var den rykende varm og spiseklar.

Jeg var egentlig ganske spent på denne her. Vanlig tomatsuppe i pose synes jeg er urstusslig mat, og siden dette tross alt var et ferdigprodukt, og i tillegg fra Toro slik posesuppen er, var jeg bittelitt redd det skulle smake noe av det samme. Men ingen grunn til bekymring, dette smake helt annerledes.

Suppa var ordentlig god den. Konsistensen var fyldig uten å være for kremet, så det kjentes heldigvis ikke for tjukt eller ekkelt etterhvert som suppa ble kaldere. Det var nesten så jeg fikk assoiasjoner til noe slags italiensk grytemat. Tomatsmaken var en god og helhetlig og den fylte liksom hele munnen. Den var ikke sterk, men ga allikevel et slags spisst, lite sting på tungen sammen med en slags småsyrlig touch. I tillegg var det som lovet massevis av forskjellige grønnsaksbiter oppi suppa, i store, tydelige biter som ga litt motstand mellom tennene. Særlig de hvite bønnene var kjempegode. Jeg syntes faktisk noen av squashbitene var hakket for store, men ellers var jeg fornøyd.

I tillegg til suppebegeret hadde jeg noen skiver med gulrotbrød, og ble derfor god og mett til lunsj.
Det er nok ikke noe jeg kommer til å kjøpe kjempeofte, men kan absolutt velge den igjen en annen gang jeg får lyst på varm lunsj.
Oppsummert synes jeg dette var en bra og spennende nyhet. Både med tanke på emballasje og innhold. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse den får i markedet og om den varer.

Gjenkjøp: Ja, en gang i mellom

Dette var nytt av året. Har dere sett? Hoff har kommet med potetsalat. Det kan jeg ikke huske at de har hatt før.

Som ihugga Vazelinafan forbinder jeg egentlig Hoff mest med Opphøgde poteter. I alle fall fra tidligere år. Og du verden så godt det sitter innprentet. 😀 I det siste synes jeg imidlertid Hoff har markert seg fint med Liv Laga-serien sin også, og at de nå ekspanderer til kjøledisken med to sorter potetsalat var spennende.
Disse så jeg på Meny og det var tydelig at den ene sorten, den trygge med Kefir, vårløk & urter hadde solgt mye mer enn den andre. Det er også den jeg har smakt. Foreløpig.

Det første jeg la merke til var størrelsen på boksen. Den inneholder 360 gram og så ganske snerten ut. Fin mengde til en sånn liten husholdning som hos oss, kanskje litt snau om man er mange eller skal ha gjester. Da får man kjøpe to.

Jeg skal definitivt ikke påberope meg å ha noe detaljkunnskap om potetsalater. Videre er det vel en grense for hvor mye de ulike sortene kan skille seg fra hverandre. Men litt forskjell er det jo. Og potetsalat med kefir har jeg aldri hørt om før.

Visuelt sett synes jeg den minnet ganske mye om potetsalater med creme fraiche. Kanskje ikke så rart. Stedvis var det mye grønt å se, altså vårløk og urter, og det syntes jeg var bra. Når en ingrediens først er nevnt i navnet på et produkt, bør det både være synlig og man må kunne kjenne det på smaken.
Jeg tok første munnfull, og det kjentes ganske som forventet. Jeg syntes den hvite basen var ganske fyldig, på en litt uvant måte, og ellers virket den frisk og kjølig og en anelse syrlig. Urtene ga også en tydelig smak fra seg, og om jeg hadde blitt spurt i en blindtest hadde jeg trolig svart at her var det mye gressløk. Konsistensen på potetene var ganske fast, jeg kjente en jevn, fin motstand når jeg tygde. Innimellom støtte tennene også borti noe som liksom gled litt, som jeg gjetter var biter av vårløken. Eller var det bare noen potetbiter som var blitt litt slappe? Ikke godt å si. Smaken var i alle fall god, og den gjorde seg som et ekstra tilbehør til biffen og noisettene. Særlig fordi vi ikke hadde noe saus til måltidet.

Tja, den var okay denne her. Kan ikke si annet. Det er begrenset hvor mye entusiasme og begeistring jeg klarer å oppdrive for en potetsalat, men i tillegg til at smaken var god synes jeg det er fint med potetsalater som ikke har for oljete base. Hos noen av verstingen føles det jo mest som om potetbitene bader i noe fettete, glinsende majonesaktig masse, og det blir fort litt voldsomt for meg. Det var heldigvis ikke tilfelle her.
Gleder meg til grillsesongen, da kan jeg gjerne kjøpe denne igjen. ☀

Gjenjkøp: Ja

I dag hadde vi akkurat nok tid mellom lunsj og middag til at det passet å åpne ei pakke kjeks. Og som dere kanskje så på Snap falt valget på den nye Café Bakeriet Myk Karamell fra Sætre. Her er den på Coop Mega:

I tillegg til at det har kommet flere nye varianter fra Café Bakeriet til dette slippet, ser det til at hele serien har fått en liten makeover. Den runde logoen på pakken hadde  litt annerledes skrift før, hadde den ikke? Jeg er ikke sikker på om jeg likte den gamle eller denne nye looken best. Inntrykket er ryddigere og mer stilrent nå, men den nesten militære fonten der det står Café Bakeriet var kanskje en smule stram til et sånt koseprodukt? Mulig jeg bare trenger litt tid til å venne meg til den.

Pakken inneholdt åtte kjeks fint fordelt i to rom. Ingen var knust eller skadet.

Kombinasjonen av cookie, sjokoladebiter, myk karamell og salt hørtes unektelig fantastisk ut. Jeg var dermed ganske sikker på at dette kom til å smake himmelsk. Etter at jeg hadde smakt endret imidlertid oppfatningen min seg noe. Dette ble faktisk for mye av det gode.

Undersiden av hver kjeks var dekket med sjokolade og alle hadde en kjerne av fersk, mjuk karamell. I tillegg var små sjokoladebiter jevnt fordelt gjennom hele kjeksen og totalen ble derfor veldig søt. Videre kjentes hele tiden en svak karamellsmak, eller eim, som liksom omsluttet det hele. Sikkert noe som smittet over fra karamellpunket i midten. Saltet kjente jeg ikke noe til. Kom ikke på at det skulle være der før etter at jeg hadde spist opp hele cookien, men hadde ikke registrert antydning til saltsmak mens jeg spiste. Kan jo hende det var tilfeldig. At jeg bare hadde litt uflaks med akkurat det eksemplaret jeg tok. Uansett holdt det med en eneste kjeks, både for meg og min medsmaker.

Lurer på om denne varianten kommer til å vare lenge? Vi får vente og se.
Kan godt hende mange vil like den selv om den ble for søt for oss. Alle kan jo ikke like alt.

Gjenkjøp: Nei