Her kommer det faktisk et innlegg til om Sørlandschips. Det var absolutt ikke planlagt å skrive to på rad, men tilfeldighetene ville det visst slik. På Meny i helgen oppdaget jeg nemlig tre nye poser fra nevnte produsent.

Den ene hadde smak av Rømme, Chili &Lime, den andre Pink Himalaya Salt, (som jeg kjøpte,) og den tredje den klassiske engelske sammensetningen av Salt & Vinegar. Sistnevnte har jeg ikke vanlig bilde av, men de av dere som følger meg på Snap, så kanskje at jeg la den ut der på lørdag.

Nesten til hvert slipp gjør Sørlandschips dette. De kommer med nyheter litt før alle andre og får oppmerksomhet. I alle fall fra meg. Hadde disse posen kommet om to uker, når jeg regner med at mye annet nytt er på plass, hadde jeg trolig nøyd meg med å ta bilder, kanskje snappe litt og deretter gå videre. Nå sto de der som eneste nyhet, og jeg lot meg friste.  Jeg mener forresten at både Himalaya Salt og Rømme, Chili & Lime er smaker Sørlandschips har hatt tidligere, så her snakker vi bare gjensyn og relansering med oppgradert emballasje. Salt & Vinegar tror jeg imidlertid ikke jeg har sett fra dem tidligere.

Tilbake til denne lekre posen med Himalaya Salt. Sølv og rosa – en ytterst feminin kombinasjon. Skulle nesten tro den var spesiallaget til meg. 😀

Smaken på chipsen var okay, men ikke særlig spesiell. Det smakte Sørlandschips med salt, og jeg kjente heldigvis ikke noe til jordpreget som enkelte av sortene fra Sørlandschips innimellom har. Dette var bare helt vanlig saltsmak. Jeg hadde nok ikke klart å kjenne at det skulle være en spesiell type salt om jeg ikke hadde lest det på posen. Så velutviklet smaksans har jeg ikke. Men vanlig salt chips duger det altså.

Oppsummerer med at det er moro med nyheter og flott med tiltalende emballasje i butikkhyllene.
Dette var helt OK chips som jeg kanskje kjøper igjen.

Gjenkjøp: Vet ikke

Etter at jeg ikke lot meg imponere av sjokoladechipsen fra Sørlandschips tidlig i vinter, var det moro å se at det dukket opp noen nye og unormalt lekre poser fra dem til hovedslippet i februar. Den lille serien heter Krydderhagen og ut i fra det jeg har sett finnes det tre ulike smaksvarianter. Jeg gjetter at serien er kjedespesifikk for Coop, for jeg har ikke sett posene andre steder. Denne har har jeg i alle fall kjøpt på Coop Extra og den har smak av Paprika & Persille.

Paprika er et trygt valg for meg. Har alltid likt den smaken på potetgull og å kombinere den med persille virket som en god idé.

Det luktet litt ubestemmelig fra posen da jeg åpnet. Hadde håpet på en tydeligere inntrykk, men fraværet av krydderduft behøvde jo ikke ha noe å si for smaken. Bare en måte å finne ut det på. Vi tømte innholdet over i skåla og gomlet i vei.

 Tja, her var det litt vanskelig å bli enig med seg selv. Jeg var ikke overstrømmende begeistret for duften jeg kjente rett før flaket forsvant i munnen. Dere vet det lille inntrykket nesen rekker å danne seg rett før man begynner å spise. Det luktet litt tamt og litt gammelt, slik som bøkene med gulnede sider som står i hylla på hytta, men igjen; det er ikke alltid samsvar mellom duft og smak. Og selve paprikasmaken her var faktisk grei. Litt veik i starten, men så ble jeg liksom vant til den. Etter å ha spist en neve flak fylte smaken opp munnen ganske bra, og ettersmaken var også okay. Det kjentes som knasende paprikachips med litt ekstra krydder, og på noen av flakene var det tydelig at akkurat urten persille var brukt. Veldig bra. Fint at smaker er identifiserbare og ikke bare drukner i alle andre inntrykk. Mente jeg kjente litt løk også, og en titt på innholdsdeklarasjonen bak på posen bekreftet antagelsen min. Jeg fant faktisk ikke posen på hjemmesiden til Sørlandschips, noe jeg syntes var litt underlig. Kanskje de ikke har hatt tid til å legge ut serien enda? Jeg var i alle fall ikke i stand til å spore den opp. -Men det kan godt hende jeg bare er skikkelig dårlig til å lete.

Dette er chips som duger for meg. De manglet den siste ekstra lille punchen som kanskje kunne kommet i kombinasjon med chili eller mer løk, men på et vis var det behagelig at flakene overhodet ikke kjentes sterke. Eldstejenta var superfornøyd med det. Vi hadde ikke dipp til, men jeg gjetter at den gamle oniondippen fra Maarud hadde passet ypperlig her. Den passet jo perfekt til all slags paprikachips. Synes det er så utrolig synd at den forsvant. Den er virkelig dypt savnet. Skulle så ønske den kom tilbake, om så bare som en limited edition i sommerhalvåret. Den passet jo også så vanvittig bra som dressing/saus/tilbehør til grillmat. Ja ja, bare å drømme.

Tilbake til Sørlandschipsen med den innbydende emballasjen. Det kan godt hende jeg kjøper den igjen. Smaken var absolutt duganes. Og som sagt, pluss for delikat innpakning med noe annet enn chipsflakene med armer og bein. Tenker også å prøve en av de andre smakene i serien, den med salt. Noen som kan gå god for den?

Gjenkjøp: Kan hende

Jeg liker smaken av Heinz. Jeg har alltid gjort det, og tror det er fordi det minner meg om ferie. Husker det alltid ble satt fram Heinz ketchup til måltidene alle somrene jeg var i utlandet som liten og det er noe med den der småspisse syrligheten som gjør den så god. I tillegg til ketchupene synes jeg både hermetikken og en del av sausene fra Heinz smaker fortreffelig. Jeg ble derfor positivt overrasket da jeg her om dagen oppdaget hakkede tomater i pappkartonger fra dem på Meny. Ser ut til at de er nye fra februarslippet.

Det var tre ulike sorter, og vi testet en med basilikum og oregano. Varianten med hvitløk fristet også, men siden jeg skulle bruke boksen til pizza landet jeg på at den med urtene passe best.

Mmm, duften av Italia slo liksom litt mot meg da jeg sniffet ned i kartongen. Herlig! Kjente uten tvil både basilikumen og oreganoensammen med tomateimen, noe som lovet bra for smaken. OK, det er faktisk bare hakkede tomater vi snakker om, men jeg var så sulten der jeg sto og lagde mat at begeistringen min var lett å trigge, og økte i takt med rumlingen fra magen. Når man er veldig sulten dufter og smaker jo det aller meste digg.

Jeg pleier ofte å bruke hakkede tomater istedenfor pizzasaus på pizza. Det er utrolig kjapt og lettvint, og så liker jeg å kjenne tomatbitene tydelig når jeg tygger. Slike varianter som denne, som attpåtil er ferdig krydret, er midt i blinken til akkurat det formålet. Jada, jeg vet at jeg sikkert heller burde mikset sammen en totalt hjemmelaget og ultrasunn tomatsaus fra bunnen, tilsatt massevis av knuste grønnsaker, men jeg er alt for lat.

Måtte ta meg en liten smak rett fra boksen før jeg fordelte det utover, og var fornøyd med at det også smakte litt mer enn bare tomater. Kryddersmaken kjentes den, altså var det ikke bare en duft som ga falske forhåpninger.

Jeg pleier alltid å sile av en del av væsken før jeg fordeler tomatene utover pizzabunnen. Om jeg tar med all saften blir bunnen litt for soggy etter min smak. Så var det bare å fordele resten av fyllet og håpe at steketiden gikk raskt.

Den ferdige pizzaen ble ordentlig god den. 🍕🍕Om jeg så må si det selv. Det var passelig med smak i tomatene, de ga på en måte et helhetlig inntrykk uten å være i nærheten av å kjennes sterkt, og selvfølgelig passet kryddersortene perfekt inn. Jeg skal ikke påstå at disse tomatene var veldig mye bedre enn andre hakkede tomater i kartong altså. Det finnes mange sorter som også smaker ordentlig godt. Men så var det noe med den psykiske effekten Heinz har da. Den skal vi ikke undervurdere. 🙂

Det kan godt hende jeg kjøper denne igjen. Den er imidlertid ikke den billigste i hylla, så jeg kommer nok til å bytte på litt. Skal uansett også prøve den med hvitløk ganske snart, gjetter at den også er god.

Gjenkjøp: Ja

“En ekstra god start på dagen!”, står det på pakken med Bare Bra Ovnsristet Supermüsli fra Toro. Artig. Det er ingen matvarer i hele verden som kan gi meg en ekstra god start på dagen en mandag morgen. Når jeg må stå opp mye tidligere enn det jeg synes er naturlig, og det gjør fysisk vondt å brekke kroppen ut av sengen. Antar at alle B-mennesker der ut vet hva jeg snakker om. Da smaker alt papp/høy. (Stryk det som ikke passer.) Men sånn litt utpå formiddagen, når søvnen er ristet ordentlig ut av kroppen, da er jeg mottagelig for gode produkter som smaker bra. Og som legger grunnlaget for en fin dag.

Nå vet jeg altså ikke om en porsjon med denne müslien spiller noen rolle for utfallet av resten av dagen, tror egentlig ikke det, men tenkte uansett å fortelle at den er okay.

I tillegg til korn, slik alle müslier inneholder, har den både mandler og hasselnøtter, og jeg synes det ga den et litt annerledes inntrykk. I alle fall annerledes enn de sortene müsli jeg vanligvis spiser. Selvsagt kjenner man i hovedsak de ulike kornsortene (ingredienser her), men rett som det er støter tennene borti noe som er litt hardere å tygge. Disse bitene er enten mandler eller hasselnøtter og de etterlater både tydelig smak og litt nøtteknas i jekslene etter at man har svelget unna. Særlig hasselnøttene. Nice. I tillegg er det en grei mengde tørkede bringebærbiter, med overraskende frisk farge, som jeg synes setter et fint, småsyrlig preg på totalsmaken.

På bildet under her spiser jeg müslien med vaniljeyoghurt, men jeg synes også den smaker bra i kombinasjon med jordbæryoghurt. Og bare så det er sagt; disse bildene er fra en morgen i påsken da jeg hadde god tid – og rester av bringebær etter å ha pyntet ei kake. De er ikke tatt i morges da jeg var trøtt som ei strømpe og spiste frokost i halvsøvne.

Jeg kan godt kjøpe denne boksen igjen. Jeg liker aller best müsli som inneholder lyse rosiner, og velger derfor ofte slike sorter, men tenker det er helt greit å variere litt. Synes egentlig de fleste slike blandinger er gode, bortsett fra de som har store biter av tørket banan. Den smaken blir alt for dominerende.

At denne Bare Bra-serien ser ut til å gjøre det okay er også fint. Det er jo sunne produkter med naturlige råvarer, som i tillegg smaker greit, og da bør de svært synlige, grønne boksene få beholde sine tildelte hyllecentimeter i butikkene. Ser de ofte er utsolgte for dem på min nærmeste Kiwi, så jeg antar at de selger bra. Det kom også en Bare Bra granola med kakao nå i februar, så den får jeg kanskje smake neste gang. Er litt redd for at kakaoen skal få yoghurten til å smake sjokomelk (som jeg ikke liker noe særlig), men tror jeg må ta sjansen allikevel. Men først skal jeg altså kose meg med noen flere porsjoner müsli med mandler og nøtter. -Og jeg spiser den like gjerne til kveldsmat som til frokost altfor tidlig på morgenen. 😀

Gjenkjøp: Antar det

Da har jeg endelig smakt på Maaruds nyeste Ostepop, den som heter XL. Så fine, lilla glinsende stjerner på posen!✨

Egentlig er det litt snodig at jeg ikke har somlet meg til å smake den for lenge siden. -Jeg er jo generelt veldig glad i ostepop. Det har bare vært så mye annet godt å stappe i seg i helgene (gulp), så jeg har liksom nærmest ubevisst utsatt å smake. Dessuten spiser jeg ostepop litt i perioden, så kanskje jeg befant meg in between slike perioder akkurat når den kom i februar. Men nå, nå har jeg smakt (og spist opp), og kunne allerede etter første pop konstatere at de smakte godt.

Som dere ser er fargen ordentlig orange, enda mer orange enn det kommer fram på bildet her. De lignet på de “vanlige” ostepopene til Maarud, de som bare selges på Rema (her), men konsistensen på disse var mye mer kompakt. De var liksom tette og sprø tvers igjennom, så det ble mer å tygge på. De hadde hverken like mange luftlommer eller tilsvarende grad av porøsiteten som de vanlige har. Disse minnet litt mer om oasis, for å ta i litt. Smaken var ganske tydelig, og selv om dette er mild og fin snacks var ostespreget noe skarpere og tydeligere her enn på de andre Maarud har. De er også ganske annerledes enn f.eks OLW sine – som jo også er knallgode på sin måte.

XL ostepop med smak av ekte cheddar funket veldig bra for både medsmakeren min og meg. Vi åt lett opp hele posen. -Selv om vi hadde fortært et helt brett sushi i forkant.

Må ta med at da posen ble lansert fryktet jeg et øyeblikk at den andre Maarudvarianten skulle forsvinne igjen, men det har den ikke gjort. De har faktisk heller kommet i en mindre pose i tillegg til den som allerede eksisterer. Det virker imidlertid å bare være marked for en viss mengde ostepop i butikkhyllene her i landet, så det skal bli spennende å følge disse pluggene. Håper de klarer seg. 🧀

Gjenkjøp: Jepp

Jeg syns alltid det er gøy å se hva som blir årets smak fra Fun Light. Blir det en ren smak fra en konkret, eksisterende frukt, eller en mer syntetisk og kreativ kombinasjon?
Årets variant er kanskje noe midt i mellom. Den heter i alle fall Strawberry Passion.

En drikk med lidenskapelig smak av jordbær ville man i utgangspunktet tro var ordentlig rød, sant? Men ikke denne her. Den har en fin orange farge, spesielt når den er utblandet. Første gang jeg smakte den, fikk jeg den servert fra en fullblandet karaffel, og det så faktisk utrolig lekkert ut.

Smaken er litt ubestemmelig synes jeg. Man kjenner jordbær, ja, men mest som en ettersmak etter noe som smaker fruktig og eksotisk. Den er ikke som “vanlig” jordbærsaft for å si det sånn. Men det er vel der passion-delen kommer inn. Jeg kunne f.eks fint trodd saften inneholdt appelsin, pasjonsfrukt eller en slags blanding av mange tropiske frukter, men det er litt vanskelig å konkretisere eksakt hva man kjenner. Den er uansett veldig god, og jeg antar at den smaker leskende og forfriskende i sola til sommeren. Yngstejenta syntes den var supergod, og jeg kan forstå. Smaken er ganske barnevennlig. Når jeg tenker etter minner den litt om slike hvite fruktkarameller med jordbærsmak. De som er pakket inn en og en. Man kjenner noe av det samme syntetiske elementet. -Fortsatt godt altså.

Strawberry Passion vil nok aldri klare å ta plassen fra gul saft her i huset. Det er og blir favoritten. Men som en variasjon innimellom kan vi gjerne ha den. Tror nok det blir et og annet gjenkjøp.

Gjenkjøp: Noen

I påsken prøvde jeg en av de nye glutenfrie melblandingene fra Møllerens. De kom med en grov og en fin pose til slippet i februar og jeg valgte å teste den fine. Sånn i første omgang i alle fall.

Som dere ser inneholder posen en ren og jevn lys melblanding. Sånn ved første øyekast kunne det fint ha gått for å være en fin sort vanlig hvetemel, men når jeg kjente på det virket det mer kompakt og potetmelaktig enn glutenholdig mel. Jaja, jeg tenkte at det sikkert ikke var noe problem.

Hjemme hos oss spise vi vanligvis ikke glutenfritt. Jeg liker gluten, og heldigvis har ingen i huset noen matallergier. Innimellom har vi imidlertid noen små gjester som trenger litt tilpasninger i matveien, så da må vi servere litt annen mat enn vi vanligvis pleier.

Og siden vi nå skulle ha litt lunsjbesøk tenkte jeg å kjapt hive sammen en gjærdeig og trille noen rundstykker. Slik jeg ofte gjør. Og da kunne jeg jo bare bruke melblandingen istedenfor hvetemel. Som tenkt så gjort. Men ai ai ai. Det gikk virkelig ikke som det pleier. Jeg baker veldig ofte gjærbakst, og synes egentlig jeg har ordentlig dreisen på det, men her fikk jeg meg en liten overraskelse. For det første var det vanskelig å kna deigen slik at den hang ordentlig sammen. Den smuldret bare opp hver gang jeg forsøkte å snu den rundt. For det andre hevet den seg ikke. Ikke noen ting. Jeg har hørt at heving kan være en liten utfordring med glutenfri bakst, men av en eller annen grunn tenkte jeg at det ville gå helt fint med akkurat denne blandingen. Det gjorde det ikke. Ikke klarte jeg å trille fine rundtsykker heller. Til min store irritasjon og ergrelse. Det ble bare noen knortete klumper med sprekker. Og ikke så de særlig bedre ut når de hadde etterhevet. Se her:

Vel, jeg satte brettet inn i ovnen og håpet noe magisk skulle utspille seg der inne i varmen. Neida. Ingen endring. Rundstykkene som kom ut var akkurat like uskjønne og fulle av sprekker som da jeg satte dem inn. Argh.

Her ser dere et ferdig rundstykke. OK, relativt bloggvennlig på bildet akkurat det altså, men det var vel det fineste.

Jeg har tilnærmet ingen erfaring med å bake glutenfritt, så her er det tydelig at jeg trenger mer trening. Videre fikk jeg jo tilbakemelding på Instagram om at denne blandingen passet mye bedre til vafler/ pannekaker/lapper og scones enn gjærbakst. Det er notert. Altså er det ikke noe feil med blandingen til Møllerens, den passer bare bedre til annen type bakst enn det jeg brukte den til. Fikk også kommentar om den grove blandingen var ganske allright, så det skal jeg huske til neste anledning.

Tror nok jeg holder meg til de glutenholdige melsortene fra Møllerens framover (de bruker jeg massevis av!), men synes det er bra at det glutenfrie sortimentet utvides. Flott at de som trenger allergivennlig mat stadig får bredere utvalg. Disse selges på Meny, kan ikke i farten huske å ha sett dem i andre kjeder, men der sikkert å få tak i flere steder.

Gjenkjøp: Nei

Da var det hverdag og på høy tid å poste noen innlegg igjen. Det var ikke helt planlagt å ta så lang påskeferie fra bloggen, det bare ble sånn. Alltid godt med litt fri.🙂
Men selv om det har blitt ei ukes skrivepause har jeg så klart smakt en og annen nyhet. Og blant dem er en av de to nye melkesortene med smak fra Tine; Melk med kaffe og kakao.

Som dere vet er jeg ikke så glad i sjokolademelk. Jeg er heller ingen kløpper til å drikke iskaffe, men synes det er OK en gang imellom. Jeg var derfor ganske spent på om jeg kom til å like denne eller ikke. Utgangspunktet var jo ikke det aller beste.

På hjemmesiden sin beskriver Tine dette som en frisk og lettdrikkelig melk med lavt fettinnhold, uten tilsatt sukker. Den har bare et naturlig innhold av sukker fra selve melken. I tillegg er den laktoseredusert og tilsatt vitamin D. Hørtes jo bra ut.

Det duftet mest melk og litt kaffe da jeg snuste ned i kartongen. Innslaget av kakao kjente jeg foreløpig ikke noe til, men antok at det ville merkes så fort jeg tok en slurk.
Så fylte jeg opp glasset og smakte forsiktig. Og har du sett – her ble jeg faktisk positivt overrasket. Konsistensen var tynn og fin som hos vanlig melk, ikke tykk som Biola eller drikkeyoghurt om noen skulle tro det. Bra.

Synes ordet frisk virker litt malplassert i beskrivelsen av kakao og kaffe, men mangler et mer dekkende uttrykk. For smaken, eller i alle fall inntrykket var ganske friskt. Det smakte kald melk og det smakte iskaffe. Men ikke sånn alt for søt iskaffe, – selv om det var en slags undersmak av kakao tilstede. Jeg synes egentlig den minnet om den orange iskaffen fra Tine, men siden denne her ikke kjentes like søt var det ikke en smak som ga dårlig samvittighet eller følelsen av å skeie ut. Om dere skjønner hva jeg mener. Men selv om den ikke var så søt var det noe mildt sammen med det friske. Kanskje det kom fra den mindre tydelige kakaoen? Melken smakte i alle fall hverken for strengt eller for voksent selv om man kjenner mye mer kaffe enn kakao.
Medsmakeren min syntes den var kjempegod. 🙂
Hun drikker mye mer både iskaffe og vanlig kaffe enn meg, så jeg tenker at uttalelsene hennes i dette tilfellet kanskje bør vektlegges mer enn mine.

Som jeg har skrevet før setter jeg pris på stadig flere valgmuligheter til oss forbrukere og synes således dette var et spennende produkt. Siden jeg er mest glad i vanlig melk kommer jeg nok ikke til å kjøpe kartongen fast framover, men kan godt handle den inn f.eks når jeg får gjester til lunsj.
Det blir interessant å se om det er et produkt som vil vare. Folk liker jo iskaffe så jeg har trua. 🥛☕

Gjenkjøp: Kanskje