Frivillig, ubetalt reklame
Jeg synes alltid november er en utrolig travel måned. Verre enn desember. Forrige uke forsvant i et svosj, og jeg rakk ikke blogge halvparten så mye som jeg hadde tenkt. Denne uken er dessverre også litt overbooket med avtaler og aktiviteter, men forhåpentligvis får jeg sneket inn et innlegg eller to allikevel. Puh. Gleder meg til det roer seg i midten av desember.

I kveld fant jeg ut at jeg måtte synse litt om Orkla sin Solidox tyggegummi. Et produkt som dukket opp allerede i februar, og som nå finnes i flere smaker. Jeg har sett pakkene og boksene ligge i kasseområdet i massevis av butikker, men de er utrolig vanskelig å snikfotografere. Det sitter jo alltid en ansatt bare en liten meter unna. Her er i alle fall det jeg har klart å få til. 😆

Jeg er ingen tyggisperson. Langt i fra. Jeg irriterer meg tvert i mot over de som ALLTID har tyggegummi i munnnen, og som slafser inn i øret mitt når vi snakker i telefonen. Jeg blir heller ikke videre imponert over de som blåser bobler som sprekker rett fremfor meg når vi har en samtale, eller de som smeller tyggisen mellom tennene for annet hvert ord de sier. Noe så distraherende! OK, jeg overdriver litt her altså, men dere skjønner tegninga? Tror vi alle har møtt disse personene som tygger som om de skulle være med i et mesterskap. Heldigvis er de fleste mye mer diskret og man merker nesten ikke at de har noe i munnen.

Selv om jeg selv ikke spiser tyggegummi hver dag, ser jeg selvfølgelig nytten av produktet i flere sammenhenger. F.eks ved press i øret når man sitter på fly, når man har spist makrell i tomat til lunsj og fiskeånden står som en eim når man forlater kantinen, eller når man skal inn i et møte og trenger en rask oppfreshing av tenner og munn. Jeg har derfor som regel alltid ei tyggispakke liggende i veska, i tillegg ei i bilen og ei på jobben. Det er åpenbart et enormt marked for disse små enhetene, og jeg synes det er kult at det nå finnes en norsk variant sammen med de store, utenlandske merkene. About time.

Jeg har selvfølgelig testet de ulike smakene etter tur og synes absolutt de kan måle seg med f.eks Extra og Stimorol. Både hva gjelder konsistens og smak. Smakene til Solidox er ikke så sterke, man kjenner ingen nordavind feie gjennom munnen, men de holder seg friske og tydelige overraskende lenge. Smaken forsvinner ikke etter bare noen minutter. Veldig bra. Sammenlignet med Extra synes jeg nok Solidoxen har litt for lite knasende lag ytterst, den kunne med fordel vært litt mer krispy og spennende, men når man først er i gang med å tygge synes jeg konsistensen er bra. Tyggegummien henger liksom bittelitt igjen for hvert tygg, den er smidig og fin, og den blir ikke tørr eller kornete selv om man har den i munnen ganske lenge. Slike sorter som nærmest går i oppløsning etter ti minutter er bare overflødige produkter spør du meg. De består virkelig ikke tyggisprøven.

Det jeg ikke var fullt så imponert over var papiret som er brukt i Solidoxemballasjen. Når man åpner en pakke faller liksom flere biter enn den ene man skal ha lett ut. Det kunne altså med fordel vært brukt et litt mer formelig slags papir eller folie. #forbedringspotensiale Heldigvis finnes det også en variant i boks, – en slik har jeg faktisk stående på jobben nå. Greit å kunne ta en bit etter lunsj. -Og selvfølgelig tygge med munnen igjen og ta den ut om noen ringer. 😀

Kan jo til slutt ta med at de tre variantene fra Solidox skal ha ulike egenskaper:
Solidox Frisk Pust Peppermint inneholder sink som motvirker årsaken til dårlig ånde.
Solidox Hvite Tenner inneholder karbonater som motvirker misfarging.
Solidox Rene Tenner Spearmint inneholder fluor, som rengjør tennene og styrker emaljen.

Jeg kan virkelig ikke hverken bekrefte eller avkrefte at disse egenskapene er tilstede i de små tyggisbitene, jeg har ingen måte å måle eller kontrollere det på. Jeg har heller ikke tatt tiden på hvor lenge jeg har hatt hver bit i munnen. -Men om det stemmer er det jo flott. Særlig for de som tygger mye og ofte og lenge.

Selv om jeg som nevnt innledningsvis spiser relativt lite tyggegummi, kommer jeg nok til å fortsett å kjøpe Solidox sine de gangene jeg trenger en boks eller ei pakke. Liker norske varianter, og håper virkelig det er marked for merket sammen med de andre store. Kanskje det kommer en ny smak til neste slipp også?

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Siden vi nå går inn i årets absolutte høysesong for baking, tenkte jeg at det passet med et lite tips. I høst dukket det nemlig opp en marsipan uten sukker i bakehyllen; Sukrin marsipan til kaker og konfekt. Her er den på Meny.

Etter litt googling fant jeg ut at denne marsipanen er søtet med både sukrin og stevia. Den er uten eggehvite og dermed også vegansk.

Vi bruker egentlig ikke så mye marsipan her i huset, men innimellom går det med litt til baking. I helgen skulle vi pimpe opp en litt lav brownie, og fant ut at det passet med små marsipanlokk.

Jeg skar opp emballasjen og det første jeg reagerte litt på var fargen. Den virket noen nyanser gulere enn ordinær marsipan. Kanskje det skyldtes fraværet av nettopp sukker? Eller eggehvite?

Jeg måtte så klart smake en liten bit rett i munnen før jeg begynte å kjevle. Det smakte marsipan, virkelig, men den kjentes nok noe strammere og nesten bitrere enn den vanlig sorten. Selv om marsipan med sukker også så klart varierer litt i smak fra produsent til produsent. Mandelsmaken var veldig tydelig, og selv om marsipanen ikke inneholdt sukker var den absolutt søt nok. Check!

Så skulle jeg kjevle ut en bit til ei tynn leiv, og møtte på en litt uventet utfordring. Hva skulle jeg bruke til hjelp når det ble klissete? Hvis poenget er å styre unna sukker, er det vel ikke helt heldig å hente fram melispakka? Slik jeg pleier når jeg kjevler annen marsipan?
Vel, i fravær av et sukkerfritt alternativ måtte jeg bruke et bitte lite melisdryss for at det ikke skulle bli bare klin, jeg innrømmer det, men jeg tar gjerne i mot tips til hva jeg kunne brukt i stedet.

Vi fikk den da utover etter hvert og kunne begynne å forme. Min lille assistent hentet fram en rund utstikker, og laget små marsipanlokk som vi la på lave stykker av brownies. Det ble faktisk veldig godt. Sammen med sjokoladesmaken fra kaken virket ikke marsipanen på langt nær så skarp som da jeg spiste den alene. Altså fungerer den fint i kombinasjon med andre smaker. Veldig greit å vite. Kan godt tenke meg at den egner seg til å lage marsipankonfekt med sjokolade på også. Det vil jeg teste nærmere jul.

Her er kakene til min lille hjelper. 

Tenker dette er en nyhet mange blir glade for. Synes det var bra at smaken var såpass okay, selv om den ikke var helt innertier når jeg spiste den bar. Vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den eller vanlig marsipan neste gang, men setter som alltid pris på muligheten til å velge. Det blir et kanskje til gjenkjøp fra meg.🎄😃

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame
Tenkte jeg måtte skrive et lite innlegg om Zeroh! sin pre-christmas edition med smak av Klementin & hint av Stjerneanis. Jeg oppdaget flaskene på Meny på CC Vest allerede 1. oktober, men nøyde meg med å ta et bilde og rusle videre. Synet utløste ingen umiddelbar kjøperefleks hos meg. Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg hørte fra flere at saften var veldig god, og at den begynte å bli vanskelig å få tak i. Greit nok, jeg dro allikevel ikke ut på leting for å kjøpe. Tenkte at den fikk komme og forsvinne igjen uten at jeg testet den. Men så, helt tilfeldig oppdaget jeg den i en annen Menybutikk nå rett før helgen. Dermed ble det smaking allikevel.

Saften hadde en nokså dyp, klementinorange farge så lenge den var konsentrert. Som utblandet utgave var den mer klar gul. Den så både delikat og leskende ut, og jeg var klar til å ta første slurk.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til den tydelige duften som traff nesen i god tid før glasset nådde munnen. Det luktet virkelig klementin. På en voksen, og nesten litt stram måte. Det var selvfølgelig hintet av anis som sørget for den småstramme eimen, men jeg må understreke at det ikke var noe ubehagelig eller beskt over den. Jeg fikk ingen trang til å stoppe opp eller rynke på nesen. Et lite øyeblikk fikk jeg assosiasjoner til både hostesaft og Pernod, men de forsvant så fort jeg fikk tatt en slurk i munnen. Smaken var overraskende søt. Jeg måtte faktisk dobbeltsjekke på etiketten om saften inneholdt sukker, men det var kun oppført kunstige søtningsmidler. Det smakte mye klementin. Ikke noe særlig annet. Og da mener jeg klementin og ikke appelsin. Det er virkelig en forskjell. Når jeg hadde svelget kjentes det lille lakrisaktige hintet av anis som en ettersmak, noe som ga saften et dypere og mer voksent helhetsinntrykk en ordinær appelsinsaft, men det dominerte overhodet ikke smaken. Egentlig var det bare en voksen, gul saft med en positivt, krydret ettersmak av jul.

Synes det var moro at Lerum kom med en slik førjulsutgave av Zeroh! til oss. Originalt og kreativt. Jeg er glad jeg fikk testet allikevel Å kjøpe flere flasken nå har jeg skjønt blir vanskelig, men om den dukker opp neste høst vil jeg nok sikre meg et eksemplar da også. Håper også Zeroh! fortsetter å komme med limited editions i tiden fremover. Hva med en påskesaft? La oss krysse fingrene.

Gjenkjøp: Neste år

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst så jeg at Meny hadde fått inn Madagaskaregg. Altså sjokoladeegg med figurer fra animasjonsfimene Madagaskar og Madagaskar 2. Antar at de var en del av høstslippet i september, jeg hadde i alle fall ikke lagt merke til dem før. De kommer fra italienske Zaini, og i Norge distribueres de av Candy People.

Jeg har ikke sett Madagaskarfilmene, men forrige helg fikk jeg besøk av to små karer som jeg visste har full oversikt over både filmer og figurer. Jeg tenkte derfor de kunne teste eggene, og de tok oppgaven veldig på alvor.

Boksen her inneholder tre sjokoladeegg. Akkurat slik boksene med Kinderegg gjør. Lekene inni er kun relatert til Madagaskar, man risikerer altså ikke å få noe annet ræl når man egentlig bare har lyst på leker fra et bestemt tema. Pluss for det.

Gutta satte i gang og åpnet hvert sitt egg. Det falt fort en kommentar om at det kun var brun sjokolade, ikke noe hvitt på innsiden, men det var helt okay. De mente at da fikk man i alle fall bare “ekte” sjokolade.

Sjokoladen som er brukt i eggene er forøvrig en ren, italiensk melkesjokolade, og den er både glutenfri og fri for palmeolje. Greit å vite.

Så skulle det spises og begge mente så klart det smakte bra. Noe annet hadde egentlig overrasket meg. Hvilken 5-åring vil si at sjokolade ikke er godt? Fraværet av hvit innside ble ikke kommentert flere ganger, og på null komma niks hadde begge spist opp hele egget sitt. En grei bekreftelse på at de snakket sant vedrørende smaken. Deretter tok det heller ikke så lang tid før det siste egget i kartongen ble tema. Hva skulle vi gjøre med det? Det kunne jo ikke bare bli liggende. Vi fant ut at det rett og slett måtte åpnes så vi fikk se hvilken figur det inneholdt. I tillegg kunne jo jeg også få en smak. 5-åringen skrellet ivrig av papiret og ga meg et flak. Jeg ble nok ikke like begeistret for smaken som gutta, men det hadde jeg heller ikke forventet. Sjokoladen var i søteste laget for meg, og jeg syntes den minnet om slik typisk ukjent og utenlandsk sjokolade som ikke gir så mye inntrykk. Videre manglet den nok litt av fylden mye annen sjokolade har. Men hvilken rolle spiller det? Vi vet jo at voksne og barn har ulike smakspreferanser, og strengt tatt er vel ikke jeg i målgruppen for dette produktet annet enn som innkjøper. 😀

Her ser dere figurene vi fikk. Gutta kunne så klart navnene på alle tre og var strålende fornøyde.
Så vidt jeg husker er de der Moomineggene som har eksistert en stund også fra Zaini. Det virker som de har lisens på leker fra en del ulike tema og konsepter. Det sto i alle fall tilsvarende esker med egg med Shimmer and Shineleker ved siden av disse Madagaskareggene også. -Sikker til glede for mange små frøkner der ute.

Det kan godt hende jeg kjøper Madagaskareggene igjen. Eller Shimmer and Shine. Ikke til meg selv, men til små gjester. 🙂

Gjenkjøp: Mulig

Frivillig, ubetalt reklame
Mulig jeg banner i kjerka nå, men noen ganger orker jeg bare ikke taco. Er skikkelig lei smaken, og etter ei lang uke på jobb frister det minimalt å stå på kjøkkenet en evighet og hakke, kutte, raspe, skjære og ordne. Det er så uendelig mye raskere å bare slenge en ferdigpizza i ovnen, og ligge på sofa’n til den er ferdig. Slik ble det her på fredag. Vi droppa taco’n og spiste pizza fra Pizzabakeriet. Den med spekeskinke og mozzarella.

Dette er en pizza som har vært i salg siden 2015 og vi har spiste den flere ganger før. Det har sikkert dere også. I høst fikk den en liten overhaling og er nå lansert i oppdatert og forbedret utgave. Den har fått mascarponekrem for økt saftighet, ny osteblanding med revet mozzarella og grana padano, og ekstra tynn bunn. Jeg syntes pizzaen var god i utgangspunktet og var spent på om den nå ville være enda bedre. Særlig med grana padano, noe jeg aldri hadde hørt om før. 😀

Akkurat som tidligere fulgte det med en liten separat pakke spekeskinke. Skinken tiner på benken mens pizzaen stekes, og fordeles jevnt utover som topping når pizzaen er ferdig i ovnen.

Over ser dere pizzaen i frossen utgave og under er den ferdigstekt. Den gir kanskje ikke det beste visuelle inntrykket, i alle fall ikke før man får dandert på skinken, men den er veldig god.

Bunnen her var veldig tynn. Ikke slik at den kjentes som en kombinasjon av bare skorpe og kjeks, for den var både luftig og mjuk under fyllet selv om den ikke var så tjukk, men det var ikke voldsomt volum. Noen steder knaste den litt i kantene. Hos oss liker vi best litt fyldigere bunn, og denne bunnen balanserte helt på grensen for hva som funker, men det var akkurat innafor.

Mascarponekremen var okay, men jeg hadde nok foretrukket pizzaen uten. Sausen lå litt hist og her, og hver gang jeg fikk en slik bit, ga det meg følelsen av å spise hvit pizza. Selv om det var tomatsaus på denne her. Smaken ble fyldig og det var godt, men for min del kunne den altså like gjerne vært sløyfet.

Resten av inntrykket var veldig kjent. Dette er fortsatt en god og mild pizza. Det rare er at totalinntrykket er ganske svakt, men man får allikevel lyst til å ta det ene stykket etter det andre. Mulig det bare hadde med en rumlende mage på gjøre, men jeg vil nok tro smaken bidro litt i tillegg.

Jeg vet at vi kommer til å kjøpe denne igjen. Den var ikke så forandret at det kjentes som et annet produkt, og selv om den for min del like gjerne kunne forblitt slik den var, tror jeg fint den vil klare seg i pizzakonkurransen i frysedisken. Som jeg skrev da jeg smakte den forrige utgaven for første gang i 2015 er jeg i utgangspunktet svak for pizza med spekeskinke, og derfor ganske lett å imponere.

Hvis jeg ikke tar feil kom Pizzabakeriet også med en kyllingpizza i høst. Kan det stemme? Og er det noen som har smakt den? Tror det må bli neste pizzatest.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Vi er godt inn i november og dermed er det helt okay å sniksmake litt på julesnacksen.
Allerede forrige helg måtte vi åpne en pose med Maaruds Julegull, den var liksom litt for vanskelig å motstå.
Synes designet er så koselig. Ekte, tradisjonelt julemotiv.

Akkurat som i fjor inneholder posen rifla, salt potetgull. Veldig godt, og perfekt å dippe, men egentlig ikke noe nytt i seg selv. Det som imidlertid er nytt, er at Maarud i år donerer en del av overskuddet fra salg av Julegull til et veldedig formål. Det synes jeg er fint gjort. Absolutt i tråd med høytidens budskap. En krone pr solgte Julegull går direkte til Matsentralen, en organisasjon jeg må innrømme ikke å ha hørt om før jeg så navnet i gulltrykk på emballasjen.

Heldigvis har vi O store internett, og i tillegg står det litt informasjon trykket bakpå posen.

Slik jeg har forstått det fordeler Matsentralen mat som ellers ville gått i søpla, ut til vanskeligstilte via frivillige organisasjoner. Dermed slår de to fluer i en smekk. De bidrar til å redusere matsvinn, og hjelper mennesker som lever i en vanskelig situasjon. Matsentralen i Oslo ble etablert tilbake i 2013 og nå finnes det avdelinger flere steder i landet. Veldig bra at noen bidrar til å spare miljøet for unødige CO2-utslipp, samt å redusere kostnadene knyttet til matsvinn.
Her er link til nettsiden deres hvis noen ønsker å lese mer.

Dette er faktisk den enste Juleposen jeg har sett fra Maarud i år. Så langt i alle fall. Noen som vet om det kommer flere smaker etter hvert? Husker det var tre ulike varianter i fjor, men kanskje det bare blir denne ene i år?
Greit nok det, fra oss blir det helt sikkert gjenkjøp uansett.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Tror aldri jeg har skrevet om noe fra Daloon her på bloggen før. Ikke at jeg er storforbruker av produkter fra merket, men en og annen pakke med vårruller hender det jo at vi kjøper. Og de smaker helt okay.
Her forleden klarte jeg å forville meg bort i vegetaravdelingen på Meny. Der hadde de fått inn esker med noe som heter Snack Bites. Har dere sett dem før? Selv om jeg absolutt ikke kan påberope meg å ha totaloversikt over produktgruppen, eller vite sikkert hva som er nytt fra Daloon, mener jeg dette må være en nyhet. Og uansett, jeg hadde ikke smakt dem før, dermed måtte vi teste.

Jeg er veldig glad i snacks som løkringer, mozzarellasticks og jalapeño poppers, og dette er litt samme type produkt. Jeg tenker man i alle fall kan si de tilhører samme kategori. De er laget av blant annet mais, ris, løk, paprika, cheddar og chipotle chili, og det står Spicy Mexican Style på pakken. De passer altså på en fredag. 😀

Bitene varmes i stekeovnen i 10-12 minutter og så er de klare. Veldig enkelt.

Vi prøvde dem sammen med salsa, guacamole og rømme og jeg skal love at den rømmen var nødvendig. Disse bitene bet nemlig bra fra seg, og kjentes definitivt sterkere enn forventet. Dere som leser her regelmessig vet at det ikke skal så mye til før jeg synes noe smaker sterkt, men fra den ene medsmakeren min, som tåler adskillig mer krutt enn meg, unnslapp det også et ganske kontant lite utrop om at de var spicy. Man får i alle fall det som er lovet på esken.

Først synes jeg det smakte og kjentes som veldig mange andre typer snacks i samme sjanger. Litt som en type nuggets. Krispy og knasende skall og mjukt fyll. Allikevel skilte de seg litt ut siden skallet var såpass kornete og ruglete av maisen og risen, og innsiden også hadde litt ujevn struktur. Som dere ser på bildet var innsiden ganske lik utsiden. Biten ved pilen er delt i to. Smaken var krydret slik vi her i Norge kaller meksikansk, og jeg klarte å skille ut biter av både mais, løk og paprika i konsistensen. De var absolutt ikke dumme, selv om de var litt vel sterke.
Samtidig var det noe litt slapt over totalen. Og det har ikke med smaken å gjøre, for chipotlen gjorde definitivt jobben sin. Jeg kjente allikevel litt (og bare litt) av det noe nølende preget jeg også synes enkelte andre vegetarprodukter har hva gjelder konsistens. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Kan godt hende det bare skyldes blandingen av ingredienser, og at jeg enda er ganske uerfaren innen vegetarverdenen, men den siste lille piffen manglet for meg. Allikevel var de all right, og liker man sterke varianter av denne typen snacks er det bare å hive seg på.

Veldig moro å ha smakt disse her, og de skilte seg litt ut fra hva jeg har smakt tidligere. Det er uansett bra. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe esken igjen for å nyte som en isolert snack, men i kombinasjon med annen type tex-mex mat er det absolutt en mulighet.
Til dere som lurer fant jeg esken på Meny Fornebu.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg blir ordentlig glad når Brynild kommer med noe nytt. Mulig årsaken er at de ikke pøser på med nyheter hele tiden, og at det dermed blir litt ekstra stas når de først slipper noe, eller så skyldes det kanskje gode vibrasjoner og nostalgi knyttet til merkenavnet. Uansett årsak, posen med Søte Rakkere var en velkommen nyhet til høstslippet i år, og måtte så klart testes.

Produktet er beskrevet som søt og myk gelé med fruktige smaker. Vakre ord for en gelegodtfan.  Disse fruktige smakene er nærmere bestemt jordbær, sitron, kirsebær, fersken og ananas, og det er benyttet naturlig farge og aroma. Motivet og fargenyansene på emballasjen kommuniserer vel ganske tydelig at voksne damer på godt over 40 ikke er hovedmålgruppen, men det spiller ingen rolle. Jeg liker massevis av barnesnop like godt som de mer voksne variantene. Dessuten var det to jenter her som var mer enn klare til å hjelpe meg med testingen.

Det duftet usedvanlig mye frukt da jeg åpnet posen. Veldig lovende. Godteri med for lite smak er nærmest bortkastet bruk av sukkerkvoten, derfor håpet jeg hardt på samsvar mellom duft og smak. -Og det var det. Selv om det ikke var lett å isolere og identifisere de ulike fruktene, etterlot hver lille bit et tydelig fruktinntrykk i munnen. Heldigvis uten å kjennes for søtt og kunstig. Entusiasmen steg proporsjonalt med at vi jobbet oss nedover i skåla, og før jeg rakk å spørre hadde barna forkynt at det ble gjenkjøp.

Konsistensen var bløt/mjuk og lik hele biten igjennom. Ingen hard overflate og ingen spennende kjerne.  Helt okay, men jeg synes det ble litt slapt. Geleen var litt for veik og ryggløs til at jeg ville gitt terningkast seks, men denne innvendingen er åpenbart voksentenkt. Barna hadde ingenting å utsette. En positiv detalj var forresten at det ikke ble liggende igjen gelerester i tennene etter tygging. Noen typer gelegodt, vingummi og gumminammis har jo en tendens til å etterlate seg rester som ikke løsner på svært lang tid. Irriterende for oss med dype furer i jekslene.

Som dere skjønner kommer flere søte rakkere til å havne i handlekurven vår de nærmeste ukene. Jeg håper posen klarer seg, noe som ikke er gitt i kampen mot de utallige gelegodtsortene som allerede finnes i butikken. Vi får krysse fingre og vente og se.

Gjenkjøp: Ja