Frivillig, ubetalt reklame

I forrige uke oppdaget jeg at både Deli de Luca og Meny hadde fått inn flere sjokolader fra nederlandske Tony’s Chocolonely. Så kult. De lå så sirlig oppstilt etter farge i hylla. Jeg la dem ut på både Snap og Instastory, og ut i fra responsen fra dere skjønte jeg at flere kjente til Tony’s fra før og ble jublende begeistret over at de er kommet hit.

På den norske nettsiden (her) hadde de et eget kart over hvor man kan få kjøpt sjokoladen i Norge.
Så genialt. Slik burde flere produsenter gjøre.

Jeg ble først introdusert for merket tidligere nå i vinter, og må si at konseptet virker ganske fint.
I følge nettsiden jobber Tony’s for å gjøre kakaoindustrien slavefri. Ikke bare sin egen sjokolade, men de ønsker å påvirke andre store aktører til å gjøre det samme. Jeg kan ikke så mye om dette, men har forstått at det er mange som dessverre blir tvunget til å jobbe på kakaoplantasjer, også barn, som da følgelig ikke får gått på skole. Om Tony’s kan hjelpe til med å gjøre slutt på dette, f.eks ved å sørge for gode vilkår for kakaofarmene og menneskene som jobber der, må det jo være en god ting.
Les evt. mer på nettsiden deres her.

Jeg synes emballasjen var ganske kul. Kanskje litt rotete skrift/design, men det er sikkert slik tegneserieaktig image de ønsker. Overflaten på papiret passet veldig bra til formen syntes jeg. Litt sånn matt og ordentlig papiraktig, i tillegg bidro fasongen med sine rette kanter og rene linjer til med å gi et ganske ryddig inntrykk allikevel.

Jeg var litt avventende før smaking. Synes en del sjokolade fra EU er både for lys og for søt, så man blir sittende igjen med samme opplevelse som når man har spist kalendersjokolade. Heldigvis var ikke denne slik. Den var tvert imot veldig god. Den røde er kun ren, klassisk sjokolade, den heter også bare milk chocolate, og jeg syntes egentlig den minnet om Freia sin gamle Basic fra sent på 80-tallet. Man kjenner at den er fra et annet land altså, men jeg kan uansett tenke meg at den passer våre preferanser. Som dere ser var den ganske tjukk og massiv, og smaken var ren og nesten frisk. -Om man kan si det om sjokolade.

Selv om den var såpass kraftig, noe som så klart gjorde den litt mektig synes jeg ikke den ble kvalmende. Veldig bra. Om man begrenser mengden noe, skal det litt til å ikke like den.

Så har vi smakt den orange. Den heter milk caramel sea salt, og jeg så for meg sjokoladebiter fylt med deilig, flytende karamellmasse. Men neida. Har får vi sjokolade med knasende, bittesmå biter av karamellkrisp. Nesten som en slags knekk. Eller som Krokanrull. I tillegg kom det fram en veldig god, tydelig saltsmak på slutten hver bit og den ble værende igjen i munnen litt etter at selve sjokoladen var svelget unna. Nam. Totalinntrykket var litt søtere enn hos den røde helt i begynnelsen, men samtidig brøt krispen opp konsistensen såpass at den ikke virket like massiv. Jeg tror jeg likte den orange best, mens jentene mente den røde måtte få førsteplass.

Som dere skjønner blir det lett gjenkjøp av disse. Tenker de er et godt valg om man har ordentlig sjokoladecraving og vil ha noe som fyller opp i hele munnen.
Videre er jeg selvfølgelig nysgjerrig på de andre to fargene også. Den blå og den grønne. Noen som har testet dem?

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har svenske Candy People kapret stadig mer hylleplass i norske butikker. Veldig spennende. Mener å huske at de har kommet med nyheter til hvert eneste slipp i alle fall de to siste årene, og også nå i februar dukket det opp noen nye fristelser. Se he; S-Märke Hallonsura og S-Märke Colasura. Altså sur bringebær og cola. Moro at serien stadig utvides.

Jeg hørte om dem ganske tidlig i vinter faktisk, men har brukt litt tid på å spore dem opp. Nå er de i alle fall å finne i flere Menybutikker.

Vi har smakt begge sorter, og likte nok den som heter Hallonsura best. De smakte ordentlig rødt barnegodt med bringebærsmak. Det lille laget med syrlig kandering på utsiden gjorde at det ikke kjentes for søtt slik at det fint kan passere som voksengodt også. Egentlig var ikke smaken spesiell på noe vis, det kjentes kjent og trygt i munnen, allikevel var de litt vanedannende. Ei av jentene mente de smakte som de små røde sukkertoppene man kjøper som smågodt, bare at disse var bitte litt surere helt i begynnelsen. Men ikke sånn sure at det ble ekkelt i kinnene.
-Så da har dere en referanse.
Skåla vår ble tom ganske raskt, og jeg kan ikke skylde på barna. Jeg forsynte meg ganske så hyppig jeg også.

De med cola var også gode, men kjentes for meg litt mer anonyme. De hadde en jevn colasmak tvers  igjennom og heller ikke her var syrligheten ubehagelig eller for intens. Bare en fin liten kontrast til resten av colageleen. Geleen i seg selv var akkurat passe søt. Allikevel fenget ikke disse like godt som de med bringebærsmak. Klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor. Alle her i huset er jo i utgangspunktet glade i colagodteri.

Konsistensen på begge variantene var bra. Geleen var ikke så seig at den ble dratt veldig lang når vi bet over og tygde, og de satt heller ikke noe særlig igjen i tennene etter at vi hadde spist opp. Bra. Allikevel var den mjuk og fersk og ga liksom litt etter slik gelegodt både pleier og skal gjøre. Helt innafor der altså.

Når det gjelder gjenkjøp sier jeg nok ja til den røde og nei til den brune. Ikke at det var noe galt med colasmaken, det finnes bare annet colasnop vi liker bedre.
Liker forresten størrelsen på posene til Candypeople. For både helse og tenner er det fint med en viss porsjonskontroll.Og med mindre poser blir ikke prisen så gæærn heller.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame

På onsdag fant vi ut at det passet bra med ei rask sjokoladekake. Det passer jo egentlig alltid med sjokoladekake når jeg tenker meg om. Yngstejenta slang sammen en kakemix, og vips hadde vi en perfekt anledning til å teste Toros nye Kremet Sjokoladeglasur på boks.

Dette er som en boks sjokoladepålegg, bare at den inneholder kakeglasur. Helt genialt spør du meg. Og så utrolig rart at ingen har lansert det for lenge, lenge siden. Det er jo redningen for alle som i hui og hast må bake kake til dugnad, loppemarked, cup, klassefest eller hva som enn måtte dukke opp.

Se her da. -For en utrolig mjuk og glatt konsistens!

Det så virkelig ut som sjokoladepålegg da jeg tok av lokket, men konsistensen var mer fluffy og kremet. Og den var helt utrolig lett å smøre utover! Med denne går det virkelig ikke an å gjøre feil.

Konsistensmessig kjentes den litt sånn småsukret og diffust knasende som Nugatti eller melis. Videre etterlot den noe av den samme tørrheten i munnen som jeg synes ulike typer sjokoladepålegg har. -Men bare litt altså. Smaken var heldigvis også helt okay, selv om den ikke kan kalles hverken dyp eller rik. Vil heller si den smakte mild sjokolade. Søt og barnevennlig var den, uten et eneste hint av kaffe, mocca eller rom. Tenker smaken er perfekt tilpasset målgruppen. Begge barna her mente i alle fall at den var syykt god.

Jeg har egentlig ikke sett boksen i så mange butikker og det synes jeg er utrolig rart. (Bildet øverst i innlegget er fra Coop Extra i Lommedalen.) Håper virkelig flere kjeder tar den inn og at Toro kjører en kampanje for å gjøre den mer kjent. Dette er et produkt vi trenger. Interessen og tilbakemeldingene fra dere da jeg la ut vår lille bakeseanse på Snap og Instastory tidligere denne uken bekreftet virkelig det.
Butikkene burde plassere boksene i bakehylla ved siden av pakken med miks for sjokoladekake i langpanne. To komplementære produkter som fører til flere varer i kundenes handlevogner er vel ikke feil for de som driver butikk? Til og med de som sitter på toppene og bestemmer hvilke varer som skal få innpass hos de ulike kjedene må jo være enig i det? Men dette er jo mitt syn fra et forbrukerperspektiv. Det finnes helt sikkert årsaker og begrunnelser for sortimentsvalg som ikke jeg kjenner til.
Jeg er forsatt absolutt størst tilhenger av å bake ordentlig fra bunnen, og lage mitt eget kakefyll, det har jeg skrevet her mange ganger før.  -Men noen ganger strekker ikke tiden til. Og jeg vet at det gjelder flere enn meg. Hvor ofte må man ikke stille med langpannekake til diverse arrangementer og anledninger når man har barn? Det er bare å begynne å telle folkens. Dessuten kan fyllet helt sikkert brukes på runde kaker og muffins også. 🙂

Denne boksen kjøper jeg garantert igjen.

Gjenkjøp: Ja!

Frivillig, ubetalt reklame

For litt siden smakte jeg på Verdens Tynneste Sørlandschips. Det kom jo to slike varianter i februar, en med smak av kvernet havsalt, og en med havsalt og ellevill pepper. Her er de på Meny.

Jeg har prøvd den orange.

Det står på posen at chipsene bare er 1,2 mm. Det er ikke særlig tykt. Spennende. Posen har forresten en matt, kul overflate. Tor ikke jeg har kjent på akkurat en slik finish før. Liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutformingen. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. I alle fall for meg.

Oppi posen lignet chipsen veldig på vanlig Sørlandschips. Og det er jo nettopp det det er. Bare tynnere. Smaken var også temmelig lik, man får altså det man er lovet. Det er bra. Tynn, salt Sørlandschisp som smaker helt okay, men som ikke er så veldig spennende. Må være lov å si det. Jeg er glad i en del rene, salte chipstyper jeg altså, men denne ble litt tam og anonym for meg. -Men, den fungerte veldig godt som støttechips! Ofte når jeg spiser annen snacks, som ostepop og popcorn, eller potetgull med litt sterke smaker for den saks skyld, liker jeg å ha ett og annet salt chipsflak i tillegg. Enten for å bryte opp smaken på det andre jeg spiser, eller for å løfte den. Altså støttechips. Mmm, vet ikke om det er andre enn meg som bruker det, men jeg har det rett som det er. Bare prøv. Ostepop og støttechips er nydelig. 🤤

Det kan faktisk hende jeg kjøper denne posen igjen. Ikke for å spise helt alene, men til bruk i nevnte støttefunksjon. Eller til dipp. Kan godt tenke meg at den passer som tilbehør til nygrillet kylling også. Tror jeg må prøve det.

Er det noen av dere som har smakt varianten med salt og pepper? Er den god?

Gjenkjøp: Tror det

Frivillig, ubetalt reklame

I fjor høst kom Toro med en Mac’n Cheese i pulverpose. Jeg ble ikke sånn overvettes begeistret for smaken på den, det må jeg bare si, men da jeg så at samme rett nå ble lansert som ferdigvariant, ble jeg allikevel ganske nysgjerrig. Det var jo ikke sikkert smaken ville være den samme som på pulverpakken?
Her måtte det testes.

Som de fleste andre ferdigretter kunne den varmes kjapt i micro’n, i vannbad eller tømmes over i en kjele. Jeg har som dere vet ikke mikrobølgeovn, så jeg brukte vannbad. Det tar litt lengre tid, men om man bare passer på at vannet er varmt nok går det helt fint.

Gulp, jeg er alltid bekymret for at plasten skal sprekke eller være utett når jeg varmer ferdigmat, men det går heldigvis alltid bra.

Etter en liten omrøring for å være sikker på at varmen var spredt jevnt utover, var vi klare til å smake.

Med bakgrunn i erfaringen fra forrige Mac’n cheeserunde hadde jeg baconterninger klare. Nesten alt blir jo bedre med bacon, og makaroni i ostesaus alene synes blir litt ufullstendig og nakent. Men jeg smakte så klart først en munnfull uten baconbiter, for å kunne kjenne den originale smaken ordentlig og gjøre meg opp en mening. Det samme ba jeg barna gjøre.
-Heisann, hva var dette? Hadde Bakergutten vært innom med pepperbøssa si tru? Vi reagerte alle på den litt overraskende, merkbare peppersmaken på sausen. Den var sterkere en forventet ja. Ordentlig tydelig omtrent med en gang. Og her var det nok ikke bare vi som var kryddersensitive, for jeg har fått tilbakemelding om akkurat det samme fra flere av dere som også har testet. Jaja, det gjorde ikke retten vond, og det var heller ikke brennende sterkt, men pepperen var veldig lett å identifisere.

Sånn ellers syntes jeg ostesausen var god. Totalinntrykket var uten tvil bedre enn pulvervarianten og sammen med bacon funket den veldig bra. Det var autentisk ostesmak på sausen uten at det ble for sært, spesielt eller stramt, men det smakte heller ikke slik alt for mild, anonym slapp ost som noen ferdigretter kan ha. Den ble heller ikke kvalmende etter hvert som jeg åt og retten mistet temperatur, tommel opp for det. Det tar jo litt tid å spise en hel porsjon og det er kjedelig med mat som må være helt rykende varm for å være god. Jeg var faktisk mer imponert enn barna. For dem ble det for mye av det gode med ostesausen og pepperet, og siden det så ut som fiskegrateng med all makaronien hadde de nok forestilt seg og ønsket mer tyggemotstand og substans. Det hjalp så klart med bacon, men ikke nok. Greit nok.

Med mac’n cheese fra pulverpakke som referanse, ble jeg positivt overraset over denne her. Det er ikke så ofte jeg spiser slike ferdigretter og dette må vel mer kunne kategoriseres som kosemat enn middag, men allikevel sier jeg kanskje til gjenkjøp. Retten er jo en klassiker, og hvis jeg er alene hjemme en gang kan det hende jeg unner meg en porsjon.

Gjenkjøp: Kanskje