Frivillig, ubetalt reklame

De siste to ukene har jeg fått veldig mange tips om en ny ost fra Synnøve: Fløyemys med smak av lakris.  Helt supert, tusen takk! Jeg ble så klart både ivrig, begeistret og nysgjerrig fra først bilde, og begynte å tråle Remabutikkene i nærområdet for å finne den jeg også. Jeg vet faktisk ikke hvor mange steder jeg var innom, men etter flere runder, og etter å ha utvidet radiusen en del fant jeg endelig en stabel. Se her:

Brunost og lakris er vel ikke akkurat en veldig selvsagt og forventet kombinasjon, heller en overraskende og en smule snodig? Men absolutt kreativt og spennende. Jeg måtte kjøpe, og det til tross for at jeg hverken er glad i brunost eller lakris. Leve nysgjerrigheten.

Da jeg la ut bilde av herligheten på Instagram kom det litt ulike tilbakemeldinger. -Som forventet. En av dem jeg festet meg ved var at det egentlig smakte mest brunost, med bare en ettersmak av lakris. Med dette i bakhodet ble jeg derfor litt forbauset over at en nokså tydelig lakrisduft strømmet mot meg med en gang jeg løftet plastikken til side.

Fargen og konsistensen var som dere ser helt lik annen mysost, ikke noe spesielt der. Smaken derimot, var ganske annerledes. Jeg kjente at jeg spiste brunost, bevares, men lakrissmaken fylte munnen min med en litt overraskende intensitet allerede fra første rundstykkebit. Den klassiske brunostsmaken kom litt i skyggen, og jeg synes ikke det mjuke, søte og milde klarte å harmonere helt med lakrisen. For meg var det ikke bare en ettersmak, det var hovedsmak. Av en eller annen grunn minnet det meg om HaPå også, i mye større grad enn vanlig fløtemysost gjør. Og jeg synes egentlig ikke HaPå smaker særlig lakris. Merkelig.

Oppsummert var dette en artig smaksopplevelse, men ingen spesiell høydare for meg. Om man er glad i lakris kan den sikkert utløse både jubel og glede ved frokostbordet, men jeg tror uansett ikke det er en ost som vil overleve lenge. Til det er den for spesiell. Dette er et produkt de fleste kjøper en gang for å prøve og så blir det med det. Nå står det jo også “Sjelden utgave” på pakningen, så det er helt sikkert en veldig limited edition som forsvinner om ikke lenge. Kanskje allerede når juleostene inntar kjølediskene? Vi får vente og se.
Må til slutt legge til et pluss for emballasjen. Fint design, og jeg er overbevist om at tante Fiolett liker den delikate fargen.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

For en drøy uke siden, i min desperate jakt etter høstnyheter, fant jeg en pastillpose jeg ikke hadde sett før. Läkerol sin YUP Mix Frozen Mango & Lime.

Skjønte at den har vært i salg hos Narvesen en stund allerede, men at den først kommer i matbutikkene i uke 38. Jeg har ikke registrert den før nå. -Får skylde på at det har vært ferietid. Pastillkonsumet mitt går drastisk ned når jeg har fri fra jobben.

Siden det sto at pastillene smaker mango og lime, forestilte jeg meg en slag kombinasjon av de to i hver enhet. Det var det selvfølgelig ikke. Posen inneholdt to sorter; gule med mangosmak og lysegrønne med lime. Begge med et tynt lag lett knasende kandering på utsiden. Lurte forresten litt på hvordan frossen mango smaksmessig skulle skille seg fra vanlig mango. Kanskje den ville være friskere og kjennes kald i munnen? Hm, kan ikke si jeg kjente så mye til det frosne innslaget altså. Gul pastill smakte mango. Litt svak og nesten litt slapp mango, men ikke spesielt frossen eller kjølig. Den ble ikke noe umiddelbar ny favoritt hos meg, men eldstejenta likte den godt. Jeg kunne ønsket meg litt mer intensitet.

Limepastillen var mye bedre. Snill, behagelig limesmak, småsyrlig uten å være sur, og etter hvert kjentes den nesten søt. Men bare nesten. Den minnet meg litt om Jelly Tots fra Rowntrees som jeg spiste i England da jeg var liten, og ga meg mer følelsen av spise gelegodteri enn pastiller. Helt okay det. Bare bra at det finnes pastiller i ulike kategorier, til ulik bruk og anledning. 🙂

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper disse igjen. Hadde posen bare inneholdt varianten med lime hadde det ikke vært tvil, men siden blandingen ofte er tilfeldig, og jeg kan risikere å få en pose med nesten bare mango ser jeg det litt an.

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

Allerede på forsommeren begynte det å dukke opp bilder på Instagram av en pose med M&M’s Salted Caramel. En limited edition. Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig, og da jeg dro på ferie og så et digert display med nevnte poser på Gardermoen måtte jeg kjøpe. -Og ja, jeg vet at noen av dere ikke er spesielt begeistret for at jeg skriver om produkter man må til utlandet for å få tak i, men siden det fortsatt er stille på nyhetsfronten i norske butikker, og denne faktisk selges på Gardermoen, Color Line og i tillegg kan bestilles på nett, gjør jeg et lite unntak.

I utgangspunktet er jeg ikke sånn kjempeglad i M&Ms. Synes varianten i den gule posen er all right, den med peanøtter, men jeg velger nok heller en pose norsk M eller annet snop om jeg har muligheten. Allikevel var det noe med kombinasjonen sjokolade og salt karamell – som er ganske poppis om dagen, merkenavnet, og alt skrytet på SoMe som trigget nysgjerrigheten nok til at jeg ville teste.

Enhetene så ut som annen M&Ms. Runde kuler med fargerikt skall. De smakte på en måte kjent også. Den knasende, søte utsiden, laget med sjokolade, og så karamellen da. Som var en ny vri. Konsistensen var akkurat passe fast, som litt tett fudge, og det salte innslaget slo inn umiddelbart etter at tennene hadde beveget seg forbi sjokoladen. -Hos noen av kulene. Jeg synes saltmengden var litt variabel. Noen biter hadde bare et lite, gjerrig hint, mens andre hadde akkurat passe mengde til å balansere alt det søte. Altså var totalsmaken litt tilfeldig, avhengig av hvilken kule man tok. Men så klart de var gode. Riktignok ikke så gode at de automatisk får en hylleplass i entusiasmeavdelingen min, men nok til at posen forsvant rimelig kjapt. Allikevel drister jeg meg til å si at jeg synes produktet er bitte litt oppskrytt. Kanskje hypet opp fordi salt karamell er en slags trendkombinasjon? Jaja, spiller jo ingen rolle. Begge barna likte dem kjempegodt, så om det ikke blir gjenkjøp til meg selv, blir det kanskje til dem.

Selv om det ikke ble 10 av 10 hos meg, er jeg overbevist om at disse posene kommer til å selge i bøtter og spann. Jeg aner ikke hvor lenge limited perioden skal vare, men det blir vel en stund. Og kanskje vi er så heldige at de blir litt lettere tilgjengelig også etter hvert?

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

De siste ukene har jeg gått og småventet på en prelansering før høstslippet. Vi får jo alltid ett eller annet. En pose høstlig potetgull, en ny frossenpizza eller en påleggsvariant til skolestart. Men det har vært sørgelig lite å oppdrive. Frem til i dag. Da lyste nemlig en sjokkselger mot meg på Kiwi, fullstappet med nyheten Japp Protein fra Freia. Endelig.

Selv om det finnes en proteinutgave av Mars, ble jeg litt overrasket over at merkenavnet Japp nå er bruk til en proteinbar. Men i disse proteintider er det kanskje ikke så underlig?

Jeg måtte så klart kjøpe, og selv om det i mitt vokabular ikke er noe som heter torsdagsgodt, sprettet jeg papiret med en gang jeg kom hjem. Det åpenbarte seg en søt liten sjokolade på 49 gram.

På papiret sto det “Melkesjokolade med lag av karamell og proteinflak”, så min umiddelbare (og tydeligvis naive) forventning var en ganske vanlig Japp med små flakinnslag som brøt litt med resten av konsistensen og smaken. Opplevelsen sto nok ikke helt i samsvar til det. Selv om dette må være en av de ferskeste sjokoladene jeg noen gang har smakt, med helt utrolig mjuk karamell, kjentes det ikke som vanlig Japp. Jeg skal absolutt ikke påberope meg å ha masse erfaring med proteinprodukter, men smaken minnet meg mer om en annen type proteinbar enn om vanlig Japp. Man kjenner en slags bismak som minner om sjokoladepålegg. Ikke som Nutella eller Nugatti, men slikt lyst melkesjokoladepålegg på glass. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Proteinflakene er ganske knasende, nesten som små kjeksbiter, noe som bidro til at det minnet litt om Twix også. Totalen hadde noe melkeaktig ved seg, og jeg antar at denne inneholder en del mindre sukker enn vanlig Japp. Den kjentes ikke så veldig søt, og selve sjokoladen var ganske anonym på smak. Noe som sikkert er meningen. Mengden protein var 24%, resten av næringsinnholdet ser dere nederst her.

Jeg likte ikke denne sjokoladen noe særlig. Eller proteinbaren som jeg helst vil kalle den etter å ha smakt. Og siden hverken husets tenåring eller jeg ble særlig begeistret, blir det åpenbart ikke gjenkjøp fra oss.
Allikevel tror jeg den kan slå an. Det er jo et tidsriktig produkt med et kjent merkenavn. Eller hva tror dere? Noen flere som har prøvd? Det skal bli spennende å følge med.

Og folkens, tips meg om dere ser noe mer høstnytt da. Det er lenge å vente fram til uke 38.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

På forsommeren dukket det opp to nye poser med Dream Marshmallows fra Diplom-Is i butikken.
En med mørk sjokolade og bringebærbiter, og en med melkesjokolade og karamellsmak.
Jeg synes Diplom-Is har kommet med veldig mye spennende tilbehør til is de siste årene.
Artig at de satser og gir oss enda to variasjonsmuligheter.

Jeg hadde først tenkt å bare teste den med bringebær, siden jeg ofte synes karamellsmak på annet enn karameller er litt kvalmende, men da flere av dere skrev på Instagram at den med karamell var god, lot jeg meg friste til å kjøpe den også.

Egentlig er jeg usikker på om disse er ment å spise som vanlig godteri, eller om de skal brukes som topping på is i skål. De står plassert på den lille hylla over isdisken i butikken, så antagelig skal de nytes sammen med is på et vis, men jeg synes enhetene var litt for store til det. Faktisk reagerte jeg umiddelbart på størrelsen pr bit da jeg tittet ned i posen. Hadde forestilt meg dem mye mindre. I mitt hode skal istopping være litt mer diskret. Men smak og behag selvfølgelig, og nå har jeg uansett spist dem både alene og sammen med vaniljeis.

Jeg likte den mørke best. Uten tvil. Vanligvis foretrekker jeg lys sjokolade fremfor mørk, men her brøt den mørke sjokoladen fint med den søte marshmallowen. Bringebærkrispen som var strødd på overflaten kjentes som et fint, småsyrlig innslag på tungen helt i begynnelsen og hjalp også til med å balansere totalinntrykket. Jeg syntes det smakte greit. Selve skummet hadde god konsistens. Mjukt, fluffy og passe seigt. Akkurat slik marshmallows skal være. Som antatt var biten ganske massiv i munnen, og jeg syntes den tok alt for mye plass. I alle fall om den var ment som topping. Når konsistensen i tillegg var såpass seig, -som den jo skal være, og dermed åpenbart litt vanskelig å dele, ble det litt klønete å bite over og spise en bit av den sammen med en ismengde fra skåla. Om dere skjønner. Så størrelsesmessig passet den best som selvstendig godteri. Virkelig.

Varianten med lys sjokolade og karamellsmak ble alt for søt for meg. Det smakte så klart marshmallow med lys sjokolade, men karamellsmaken forstyrret liksom litt, gjorde at det ble en slags spesiell ettersmak. Så klart av karamell, men det minnet meg også om noe nesten karamellkaffeaktig, eller noe jeg ikke helt klarer å definere. Uansett ble det for mye av det gode, men mulig smaken ikke er ment for voksne damer godt over 40 år. 🙈 Eldstejenta mente nemlig at den var kjempegod!

Som dere skjønner synes jeg dette passet best som selvstendig godteri i skål, ikke som tilbehør til is. Men med 100 gram (altså 8 biter) i posen, blir det liksom ikke så mye å fylle ei skål med heller. -Om man bare kjøper en pose altså. Tror uansett ikke det blir gjenkjøp av noen av variantene her i huset, det var liksom ikke full klaff. Men kjære Diplom-Is; bare fortsett å komme med spennende tilbehør til oss! 🍦🍧🍨

Gjenkjøp: Nei