Frivillig, ubetalt reklame

Selv om dette ikke er en revolusjonerende nyhet, snarere et gjensyn med en gammel kjenning, må jeg skrive et lite innlegg. Maarud har nemlig tatt en glimrende avgjørelse; de har relansert Røffe Rifler!
Ble så glad da jeg så det. For alle oss snackselskere er jo dette tidenes comeback.

De kommer nå to smaker Sourcream & Onion, og Pepperbiff som jeg har smakt.

Det som gjør dette potetgullet så spesielt er jo konsistensen. Flakene har dype, gode rifler og er både ganske harde, knasende og sprø. Grunnet den grove konsistensen har jeg lyst til å kalle flakene litt maskuline, og tenker de nesten passer som tilbehør til en biffmiddag, grillmat eller hva man nå liker å ha potetgull til. Vi spiste dem som snacks denne gangen, men jeg prøver dem mer enn gjerne sammen med mat en annen gang. Tror konsistensen e den samme på det som en gang het Exxtra Røffe Rifler, ikke de “vanlige” Røffe Riflene som eksisterte først.

Smaken er som nevnt Pepperbiff, og det var først og fremst pepperet jeg kjente. Ikke så mye biffen.  Peppersmaken var tydelig, fyldig og saftig, men ikke sterk slik at det brant i munnen. Fint synes jeg, for hvis smaken blir for fresende og intens forsvinner kosen. Noen av de største flakene var forresten også ganske salte, jeg synes derfor de litt mindre bitene var best.
Eldstejenta likte også disse her, hun mente det var nyydelig chips og sa ja til gjenkjøp før jeg rakk å spørre. -Men hun poengterte at man trengte mye drikke ved siden av og det er jeg enig i.

Som dere skjønner er jeg veldig glad for at disse er tilbake. Smaken var heftig og god. Det helt optimale for meg hadde imidlertid vært om varianten som het Rock Salt også returnerte! Den var helt magisk. Jeg krysser fingrene for at disse to første sortene selger så bra at serien utvides både med en salt og en med paprikasmak. Det er jo alltids lov å drømme. Enn så lenge er jeg hoppende glad for posen med pepperbiff, og tenker det helt sikkert blir gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Egentlig synes jeg tomatsuppe er litt kjedelig mat. Tror jeg har skrevet det her tidligere også. Jeg kan bare ikke fatte og begriper hva som er så fantastisk med vanlig tomatsuppe fra pose. Dere vet den med makaroni som tilnærmet alle barn i Norge elsker. Når man derimot lager tomatsuppe selv, helt fra bunnen, eller velger en litt mer spennende ferdigvariant, blir det noe annet.

Og nå har Toro kommet med et nytt bidrag til oss som setter pris på litt tomatsuppevariasjon, Amerikansk Spicy Tomatsuppe. Jeg så den først på Coop Mega Bekkestua, men antar at flere butikker også har fått den inn. Vi prøvde den til middag i går.

Som dere ser er dette en ordinær Toropose, hvor man så klart følger Toros velkjente fremgangsmåte. Tilsett vann, kok opp, spis. En velsignelse på travle hverdager. Suppen inneholder blant annet bønner, paprika, løk og mais, og… kajennepepper. Hmm, var litt spent på hvordan det ville treffe både min og barnas ganer.

Da jeg åpnet posen og tømte pulveret i kjelen, syntes jeg det duftet tacoaktig. Eldstejenta mente det luktet litt som meksikansk gryte. Vi undret oss litt, men fant ut at det sikkert ville komme et mer amerikansk preg etter hvert.

Etter åtte minutter koking var den klar, og jeg syntes fortsatt det duftet litt tex mex på kjøkkenet. Nesten som Chili con carne.

På posen står det at man kan lage sin egen vri og tilsette kjøttdeig, kidneybønner og løk. Da vil jo suppen mette mer. Vi lagde den bare med vann denne gangen, men hadde ei skål med biter av kjøttpølse og litt makaroni på lur som det var lov å putte oppi etter hvert.

Jeg tok en første skje, og klarte fortsatt ikke kvitte meg helt med tex-mex assosiasjonen. Helt greit det. Smaken var krydret og hadde et tydelig sting, og selv om den ikke var alt for kvass var det ingen tvil om at suppen inneholdt pepper. Som dere vet er jeg skikkelig krydderpingle, men med en liten dæsj rømme oppi, og noen brødbiter ved siden av gikk det fint. Jeg syntes faktisk den ble bedre når den hadde fått avkjølt seg litt også, da kjentes de medfølgende grønnsaksbitene bedre. Og dere, det var en bra mengde biter oppi her. Allright konsistens med litt tyggemotsand hadde de også. Jeg tenkte vekselvis på både grønnsakssuppe, betasuppe og minestronesuppe mens jeg åt, og disse bitene var med på å dempe litt av de små pepperflammene som innimellom kunne anes på tungen.

Ingen av barna ble spesielt begeistret. Suppen ble for sterkt og heftig for dem. Jeg kan forstå det, smaken var tross alt ganske voksen.

Jeg er ganske usikker på om det blir gjenkjøp av denne posen. Smaken var som sagt helt grei, men jeg har ikke fått noen ny favoritt. Siden barna også fortsatt sverger til den vanlige tomatsuppeposen skal det litt til at jeg kjøper denne til bare meg. Men kanskje den kan brukes som base til en spennende amerikansk tex mex-rett en gang? Vi får se.

Gjenkjøp: Tviler

Frivillig, ubetalt reklame

Wow, har dere sett for en lekker, feminin pose med Doc som har dukket opp?
En sukkerfri variant med smak av bringebær og sitron. Så spennende! Her er den på Meny på Rykkinn.

Siden jeg er veldig glad i rosa, -og selvfølgelig også halspastiller, anser jeg meg som midt i målgruppen for dette produktet. 😃 Jeg pleier uansett å kjøpe poser av de allerede eksisterende Docvariantene med jevne mellomrom, og enda en valgmulighet hva gjelder smak er ikke å forakte.
Det måtte så klart bli testing.

Illustrasjonen på posen viser tydelig at bringebær er det første man skal kjenne. Og det stemte.
Jeg synes ikke smaken var veldig markant, vil heller kalle den en mild, svak, nesten litt slapp bringebærsmak, men den var fortsatt god. Søt og dropslignende. Nesten som godteri. Den varte imidlertid ikke så lenge, og når det ytterste laget var oppløst ble smaken straks friskere med mer sting. Den ekte Docfølelsen gjorde seg gjeldende. Dere vet den litt lindrende, nesten varme følelsen i halsen. Smaken forandret seg til en slags frisk sitron, dog uten å være veldig syrlig. Det minnet meg veldig om noe jeg ikke klarer å plassere. Noen som kan hjelpe? Tenkte faktisk litt på de gamle solbærdropsene fra Vicks, mulig det var rester av bringebærlaget som fremkalte de assosiasjonene. Samme smak varte i alle fall helt frem til alt var oppløst.

Etter å ha spist flere gjennom dagen på jobb, konkluderte jeg med at dette var gode, allrighte halspastiller som smakte behagelig hele veien. -Men veldig spennende var de ikke. Tenk om de hadde hatt en overraskende, mjuk kjerne i midten? Bare en liten en? En magisk, flytende dråpe til slutt. Det hadde vært prikken over i’en det. Ja ja, vet at Doc ikke pleier å ha det, men hadde det ikke vært kult?

Selv om det altså ikke var noe endringer i konsistens etter at bringebærtrekket var oppløst her, og det kanskje minnet litt mye om godteri i starten, synes jeg disse kvalifiserer for gjenkjøp. Jeg likte smaken. Merket meg også at det står Årets Smak i hjørnet på posen, og lurer jo da på om dette er en limited edition? Noen som vet? Og kan vi da forvente oss en ny Årets Smak neste høst?
Blir spennende å se.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det pizzatime igjen på bloggen, og denne gangen er det BigOne som frister med en nyhet. En herlig Giantsvariant som heter Mighty Meat. For en velklingene allitterasjon. Og så moro å teste noe annet enn godteri og snacks igjen.

Dette er en real, firkanta delepizza på hele 810 gram. Den er toppet med kjøttboller, pepperoni og cheddar, og en liten pose rømmedressing følger med i esken. Med andre ord alt man trenger etter en dag med iherdig innsats i bod, hage og på gårdsplass før vintersesongen setter inn. Eller tilsvarende dager når man ikke engang orker tanken på å stå over grytene og kokkelere. Slike dager en frossenpizza duger i massevis.

Pizzaen skulle stekes på vanlig over- og undervarme i 14-17 minutter, og imens den sto i ovnen skulle posen med rømmedressing tine i en skål kaldt vann. Tips; husk å dytte hele posen ned i skåla med en gang. Det gjorde ikke jeg, og resultat var flytende dressing nederst og isklump øverst. Heldigvis oppdaget jeg det før jeg klippet hull, og etter litt massasje av posen var konsistensen jevn over det hele.

Jeg har ganske varm stekeovn så allerede etter 12 minutter var maten klar. Duften var klassisk og appetittvekkende og vi hev oss over stykkene.

Denne pizzaen ble en ganske umiddelbar suksess rundt bordet. Tenåringen hadde besøk av ei venninne, og begge ble begeistret for smaken. De mente bunnen var fyldig, mjuk og saftig, skikkelig Chicagostyle, men at det var litt lite skorpe. Ikke at det gjorde noe, siden så mange andre pizzaer ofte har for mye skorpe og da smaker det tørt. Videre kommenterte de at det var bra med kjøtt, altså kjøttboller og pepperoni, og mye deilig ost som hang igjen på ordentlig pizzamåte når man bet over.

Jeg er enig i at bunnen var fersk og fyldig, og mengden topping var godkjent. Både kjøttboller og pepperoni var jevnt fordelt og begge hadde OK smak og konsistens. Ikke spesielt sterke noen av dem, men fortsatt tydelige og merkbare. Osteblandingen var også fin, jeg synes det gjør seg med cheddar på pizza. Tomatsausen ble litt dominerende på noen biter, men ikke på en plagsom måte. Alt i alt smakte det passe sterkt, klassisk og ganske harmløs pizza. -Selv om yngstejenta mente de innimellom var litt mye krydder.

Rømmedressingen synes jeg ikke var sånn kjempegod. Den ble litt kunstig, tam og pregløs. -Men om man ikke har noe annet stående, og må ha dressing på pizzastykket sitt, gjør den nytten sin.

Ikke så dum nyhet dette her. Både størrelse, konsistens og smak får tommel opp.

Det begynner å bli lenge siden sist jeg skrev om noe fra BigOne her på bloggen. Varianten de kom med i vinter ble for kvass for meg, og jeg kom aldri så langt at jeg skrev noe innlegg om den heller. Selv om jeg testet. Jeg har uansett aldri kjøpt den igjen. Denne her kan jeg derimot se for meg å spise flere ganger. Den hadde mer enn nok smak for oss. 🍕🍕

Til slutt må jeg ta med at selv om vi nå er midt oppi høysesong for nyheter rekker jeg ikke blogge hver dag. Selv om jeg så gjerne skulle ønske det. Det er på Instagram det skjer, det er der jeg er mest aktiv.
Brukernavnet mitt er @consumings

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Nyheter fra Cloetta er alltid gøy. Pops er et av mine absolutte yndlingsgodterier, noe som kanskje gjør meg litt ekstra positiv til nyheter fra samme produsent.
Et sterkt merkenavn fra Cloetta er som dere vet Ahlgrens biler, eller bilar som jeg pleier å si, og nyeste medlem av Ahlgrensfamilien er denne posen med Fartshumper. Fant den på Meny på lørdag.
For en glad og fargerik emballasje!

Sånn umiddelbart forestilte jeg meg at disse kom til å smake som Polly. Dere vet de originale i den blå posen. (Link her for dere som ikke kjenner til produktet.) Cloetta har jo ulikt sortiment i Sverige og Norge, og jeg tenke dette kanskje var en tilpasning gjort for det norske markedet. Vi har jo gjerne litt andre preferanser enn svenskene. Merkelig nok.

Og selv om antagelsen ikke akkurat ble bekreftet da jeg tittet ned i posen, forsvant den heller ikke. Her var det små Pollylignende kuler, riktignok bare med lys sjokolade, men fortsatt ganske like Polly. Lovende.
(Etter litt googling fant jeg ut at det faktisk finnes en Pollyvariant med bilarsmak  i Sverige. Kult.)

Det duftet sjokolade og nesten litt vaniljeaktig fra den åpne posen. Søtt og godt.
Og smaken, den var akkurat slik man kan forvente fra Ahlgrensfamilien. Mild, lett fruktig og veldig kjent. Dette er rett og slett bilarkuler med sjokolade på folkens. Intet annet. Og de var selvfølgelig gode. Som dere ser har de også ulike farger og smaker, akkurat slik de originale bilene har.

Jeg hadde besøk av to små hjelpere da posen skulle testes, og de var helt enige med meg. Det smakte “helt riktig”, sånn bilar skal smake, bare med sjokolade på. Begge mente vanlige bilar var bedre, men de kunne fint spise disse hvis ikke butikken hadde vanlige bilar. Sammen klarte vi å tømme skåla ganske fort.

Konsistense her er som et tett, seigt skum. Jeg ble faktisk litt sliten bak i kjeven når jeg åt mange rett etter hverandre, noe som egentlig bare var fint. Da begrenser inntaket seg litt selv, og posen varer lengre.

Jeg synes dette var en artig nyhet. Eller, skal vi kalle det comeback? Når jeg tenker etter har jo samme produkt vært tilgjengelig tidligere, da under navnet Chewy Pops Bilar. Noen som husker dem?
Det skal uansett bli spennende å se om posen klarer seg i mylderet av godsaker, kampen om hyllecentimeter i butikkenes godtereoler er som kjent beinhard. Vi kan gjerne kjøpe de igjen, men jeg foretrekker nok originale bilar fremfor disse fartshumpene. Eller Ahlgrens grillbilar – de er de aller beste.

Gjenkjøp: Kan godt hende

Frivillig, ubetalt reklame 

Dere, dette synes jeg var en spennende nyhet. Har dere sett?
Candy People har lansert noe som heter Sandwich Bites. For en kreativ og nytenkende idé.

Her har de tydeligvis hentet den kalde Sandwich-isen ut av fryseren og trylle den om til godteri. Det må vi få kalle innovativ. Kan ikke huske at noen har gjort tilsvarende tidligere?
Jeg var så heldig å få tilsendt noen prøveposer forrige uke, og på lørdag så jeg dem også i butikk. Fint at de er tilgjengelig for alle som vil prøve.

I likhet med veldig mange andre har jeg alltid hatt Sandwich som favorittis. Dermed var jeg faktisk litt redd for å bli skuffet når jeg skulle teste godteriutgaven. Kjedelig om smaken ikke var autentisk.

Jeg åpnet posen og tittet litt avventende nedi. Den inneholdt 15 små biter som så akkurat ut som isen. Duften var heller ikke til å ta feil av. Ekte Sandwich. Så kult. Jeg tok første lille smak og ble nesten litt overrasket. Her har Candy People virkelig lyktes med produktutviklingen sin. Først kjentes biten mjuk og bittelitt seig, nesten som en slags brownie. Rett etterpå kom det kjente, litt “tørre” fra sandwichkjeksen fram, og videre noe mjukt vaniljeakatig som åpenbart erstatter isen i midten. En glatt, kremet vaniljefudge. Altså, dette smakte helt ekte. Og vanvittig godt! Jeg pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg godteposer, snop kan fint gå ut på dato hjemme hos oss, men her var det ekstremt vanskelig å stoppe før alt var oppspist.

Begge barna har selvfølgelig også smakt, og yngstejenta likte dem bare sånn passe. Hun mente de kjentes som ordentlig sandwich, men at smaken var litt søt i forhold til isen. Tenåringen var solgt etter første bit. Jeg måtte umiddelbart love gjenkjøp, og hun har allerede planlagt å ha med seg en pose på skolen til juletentamen. Og der har vi jo fordelen med disse; siden det ikke er fare for smelting kan de nytes i mangel flere situasjoner enn en ordinær is kan. For mitt vedkommende tenker jeg den egner seg ypperlig på kontorpulten. Regner med at det er flere enn meg som innimellom gnafser i seg godteri foran PC’n på jobb. 🙈

Må på ta med et lite tips til dere som evt. skal ut og kjøpe. Vær litt forsiktig med posen. Bitene er bløte, nesten litt klissete, og kan lett feste seg sammen eller klemmes i stykker om man er uvøren. Behandle posen med litt andakt så går det bra.

Emballasjen er kanskje ikke den sprekeste i godtehylla, men akkurat her gjelder det å ikke skue hunden på de berømmelige hårene. Se inn i posen istedenfor utenpå. Bitene finnes forresten også singelpakket i smågodthyllene til Candy People. Tips meg gjerne om dere ser dem noe sted.

Som dere skjønner er dette en nyhet jeg har tro på. Alle vet hva Sandwich er, og smaken var helt magisk. Velkommen ut av fryser’n lille Sandwich! 😊

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Dette er nærmest en drøm som går i oppfyllelse. Se her da, en hel boks med Gomp!

Fant den på Meny i går, og tror jeg kom med et lite gledesutbrudd da jeg gjorde oppdagelsen.
Dette er jo noen helt magiske små gelebønner og jeg har ønsket meg større bokser enn de små dropseskene veldig lenge. Etterlyste det her på bloggen allerede i februar 2013, og sendte forespørsel på mail til Brynild. Fikk da til svar at de fikk se, men at ting tok tid. Vel, over seks år senere har jeg altså fått ønsket mitt oppfylt. Tusen takk!

Boksen inneholder 145 gram, og mengden tilsvarer innholdet i seks vanlige esker med Gomp. Målgruppen skal være ungdom og voksne som ønsker mer Gomp av gangen. – Passer meg perfekt. Barna kan fortsette å få de små eskene eller posene, og så kan vi som er litt mer godteglupske kjøpe de nye boksene.

Det er sikkert flere enn meg som husker både Sport Goofy og Gomp på sylinderbokser med mjuke, røde plastlokk fra 80-tallet. Sport Goofy hadde de på danskebåten, og Gompeboksene var sesongvare til jul i matbutikkene. Håper disse nye begrene blir en helårsvare, og at de har kommet for å bli.

Sånn til slutt, om noen lurer, bønnene smakte akkurat like godt som alltid. Snill og søt tuttifrutti. Og som den eldste datteren min påpekte var det uventet mye i boksen. Veldig bra, siden den kostet 42,90.
Det blir garantert mange gjenkjøp herfra, og så håper jeg virkelig flere kjeder også har tatt den inn. Tips meg gjerne om dere ser den andre steder enn hos Meny

Gjenkjøp: Ja!

Frivillig, ubetalt reklame

Hver høst har Maarud pleid å komme med noen potetgullvarianter av nypotet, litt før selve hovedslippet. Det liker jeg. Alltid fint med nyheter som får skinne alene og ikke må dele oppmerksomheten med hundrevis av andre nyheter som avsløres samtidig.
Til min glede og begeistring har Maarud fulgt opp tradisjonen sin i år også, og har lansert to sorter nypotetgull til oss snackshungrige forbrukere. På fredag fant jeg en fullstappet hylle på Meny, og årets smaker er Kantarell, hvitløk & chili, og Fire løk & rømme. Spennende kombinasjoner. -Og så fine poser!

Jeg er ikke noe soppmenneske, men som dere vet er jeg veldig begeistret for løk. Valget ble dermed enkelt. Jeg kjøpte den grønne posen, og det til tross for en liten skepsis rundt rømmedelen av smaken. Chips med innebygd rømme- eller sour creamsmak har aldri vært noen favoritt hos meg. Jeg vil helst ha det innslaget fra en skål med dipp. Ikke fra chipsen. Tok allikevel sjansen, og satset på at de fire løkene ville dominere smaken.

Som vanlig var flakene lyse, rene og delikate, med bølgestrukturen jeg liker så godt. Jeg tok et dypt drag for å få inn duften fra posen, og dermed danne meg den første inntrykket. Til min forbauselse kjente jeg tilnærmet ingenting. Merkelig. Kanskje det har hendt noe med luktesansen min?
Bare en ting å gjøre. Ta et flak, og håpe at det var mer smak enn duft. Og det var det.

Den fyldige rømmesmaken fylte hele munnen med en gang jeg fikk flaket i munnen. Altså akkurat det motsatte av hva jeg hadde håpet. Men det kjentes faktisk ikke så gæærnt. Helt spiselig. Ganske raskt kom også løken og tok over, og da var smaken løksaftig, nesten litt sylta, syrlig og godt. Ikke for sterk, spiss eller søt, bare god, krydret løk. Etter hvert som jeg spiste flere flak var ikke den innledende rømmesmaken så tydelig lenger heller. Fint for meg. 😀
Da jeg tok første flak hadde jeg aldri trodd jeg kom til å spise mer en enn noen få for å kunne beskrive smaken, men der tok jeg feil. Det tok ikke lang tid før jeg var langt nede i skåla.

Selv om jeg etter hvert ble fortrolig og fornøyd med denne smaken, tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Synes så mange andre potetgullsorter smaker bedre. Litt dumt, for jeg ønsker meg så veldig ny en innertier fra Maarud snart. Vel, forhåpentligvis kommer de med noen spennende overraskelser til oss i uke 38. Kanskje jeg finner en ny favoritt da?

Denne posen kommer nok uansett bare til å være i salg en begrenset periode, så hvis du er nysgjerrig må du være rask og sikre deg et eksemplar. Jeg synes uansett det er artig å ha prøvd, og siden ei venninne sa at varianten med kantarell, hvitløk & chili var veldig god, vurderer jeg faktisk sterkt å kjøpe den også.

Gjenkjøp: Nei