Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk “helsegodt” som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en “treningsbar”, som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når jeg skal ha besøk og ikke klarer komme på noe å servere, tyr jeg alltid til ost og kjeks. Det er både godt og lettvint, og trenger heller ikke bli så dyrt om gjestene tar med seg en ost hver. Her for litt siden hadde vi ostekveld igjen, og da benyttet jeg anledning til teste noen nye kjekstyper de hadde fått inn på Meny.
Tre sorter Scrocchi fra italienske Laurieri.

Smakene er rosmarin, havsalt og pizzakrydder. Med andre ord noe for enhver smak.

Synes emballasjen var veldig lekker. Ikke et vondt ord om Ritz, -det er superdigg, men disse posene ga da et noe mer sofistikert inntrykk?

Alle variantene hadde lik fasong. Små firkantede enheter med litt toastaktig konsistens.

Her er den med rosmarin:

Her er den salte:

Og til slutt pizzavarianten:

Synes de var ganske dekorative. Hadde tenkt å dandere dem enda litt penere på fatet, men i kjent stil ble det litt småstress rett før gjestene kom – enda jeg trodde jeg hadde god tid. Huff, det skjer alltid.

Jeg er ikke kjempeglad i rosmarin, og var dermed mest skeptisk til den sorten. Her var imidlertid krydderet bare godt. I tillegg til rosmarinen og så klart salt, syntes jeg det smakte litt olivenolje. Helheten minnet dermed om en slags småsprø focaccia. Skikkelig italiensk og slett ikke dumt. Den var god med pålegg, men også veldig all right å sitte og småspise alene når man egentlig var mett. En av gjestene hadde denne som soleklar favoritt.

Varianten med havsalt, som jeg på forhånd trodde jeg kom til å like best, var faktisk den minst spennende av de tre. Jeg syntes saltmengden var perfekt tilpasset, og man kunne kjenne de små krystallene fint spredt på overflaten, men smaksmessig syntes jeg ikke den utmerket seg voldsom fra annen salt kjeks. Den var nydelig med brie på, ikke fullt så spennende alene. Konsistensen var med på å trekke inntrykket opp. Akkurat som den med rosmarin var overflaten tørr og matt, og heldigvis ikke sånn fettete så man ble glinsende og ekkel på fingertuppene. Bra!

Pizzakjeksen var overraskende god. Den ble helt klart favoritt hos meg, og var sorten det først ble tomt for på fatet i løpet av kvelden. Jeg synes noen ganger mat med pizzasmak kan virke både syntetisk og tilgjort, men denne likte jeg godt. Førsteinntrykket var salt og litt tomataktig, og så kjentes en fin miks av rosmarin og oregano etter hvert. Den hadde også en mild og behagelig ettersmak av krydder som satt igjen på utpust en stund etter at jeg hadde spist. Disse pizzakjeksene kunne jeg godt tenke meg å kjøpe utenom en osteanledning også, og bare ha dem i en skål på bordet. Mmm, med et glass kald Pepsi Max ved siden av holder det i massevis som kveldssnacks for meg.

Siden disse kjeksene hadde litt smak i seg selv er de sikkert gode til tapenade, pesto, ved siden av spekeskinke eller til tomat og mozzarella. Eller hva man nå måtte finne på.
Kan ta med at de både er veganske og uten tilsetningsstoffer også.
Jeg kan godt tenke meg å kjøpe dem igjen, men synes ikke de har vært så lette å finne. Har foreløpig bare sette dem på Meny på CC Vest. Si gjerne i fra om dere ser dem flere steder.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når man tester nyheter kommer man ikke hoppe over en lasering som denne.
Melkesjokolade Pepperkaker fra Freia.

Jeg så først bilde av tilsvarende plate fra Marabou tidig i høst. Noen dager senere dukket det også opp bilde av en Cadburyvariant og jeg fikk bange anelser. Da Freias utgave åpenbarte seg var det derfor ikke verdens største overraskelse, men fortsatt spennende nok.

Med en gang jeg fikk laget en gløtt i papiret synes jeg duften av jul sivet ut. Hovedinntrykket var nellik, så assosiasjoner til både Jens Petrus’ juleappelsin og nyfylte kakebokser med sirupsnipper og peppernøtter strømmet på.

Platen så ut som alle andre store Freiasjokolader. Vanlige ruter med stork på.
Jeg tok en bit og her var det ingen tvil om at den inneholdt pepperkakebiter nei. Mange, med svært tydelig pepperkakesmak. Ikke verst produksjonsresultat dette her. Bitene hadde imponerende krisp og sprø konsistens, og de satt tett i tett i sjokoladen. Heldigvis var det også nok, god sjokolade til å dempe litt av krydderinntrykket som var så tydelig i duften. Bra, ellers er jeg redd smaken hadde blitt for intens. Jeg synes egentlig den smakte litt som de pepperkakene med sjokolade på baksiden i rund boks. Hvis dere vet hvilke jeg mener?

For min del uteble den store smaksmagien her. -Selv om jeg synes pepperkaker er ganske godt. Kanskje jeg ikke er i målgruppen? Barna mine derimot, de ble kjempebegeistret. De mente den var en av de beste sjokoladeplatene de hadde smakt, og at det var bra ettersmaken varte så lenge. Og det er godt mulig kombinasjonen appellerer mer til barn enn voksne? Eller at den bare ikke traff meg?

Jeg har forstått at mange synes denne fortjener terningkast 6, mens andre ikke liker den i det hele tatt. Så kanskje det er litt enten eller akkurat med denne kombinasjonen? Uansett synes jeg det var en artig lansering. Planten kommer forresten i begrenset opplag, så det er bare å skynde seg om man ønsker å teste. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Har dere sett at Zeroh har kommet med en ny limited edition igjen? Før jul i fjor fikk vi en variant med smak av Klementin & hint av Stjerneanis, i år er smaken Clementine. Vi fortsetter altså i samme fruktige sitrusgate. Her er den på Kiwi.

Vanligvis foretrekker jeg FUN Light fremfor Zeroh! når jeg skal drikke saft. Allikevel lar jeg meg alltid friste til å prøve nylanseringene fra Zeroh!. Aner ikke hvilken av dem som selger best i norske butikker egentlig, men jeg har inntrykk av at Zeroh! er litt mer poppismerke? Kanskje fordi de er så aktive på Instagram? Og så foretrekker folk som meg – altså de over 40, til syvende og sist FUN Light som sin vanlige hverdagssaft? Fordi de har gode minner fra barndommen knyttet til Gøysaften? Dette er bare undring og spekulasjoner fra meg altså. Jeg havner i alle fall alltid tilbake på FUN Light appelsin etter hver nye smak vi har prøvd.

Vi smakte altså uansett nye Zeroh! Clementine i dag. Jeg syntes fargen var veldig lik fjorårets utgave, tett og dyp klementinorange så lenge den var konsentrert, og mer gjennomsiktig og klar som utblandet. Det duftet deilig og fruktig klementin da vi tok av korken, og jeg var ganske så sikker på at smaken også kom til å være god. Og o’store glede og begeistring, det var den.

Selv om sitrus og klementin i utgangspunktet tilsier en litt syrlig smak, kjentes denne overraskende søt. Slik ganske mange av Zerohvariantene gjør. Jeg kjente ren, veldig helhetlig klementinsmak. Fullverdig på en måte, om dere skjønner hva jeg mener. Det ble til at jeg litt ubevisst sammenlignet med Mandarin Madnessen fra FUN og den mener jeg å huske var litt litt friskere og syrligere. Denne Zerohen var på en måte en anelse søtere og snillere. Selv om de egentlig er temmelig like. Godt var det i alle fall, og igjen blir det tommel opp til Zeroh for å ha lansert en god limited edition.

Jeg kjøpte flasken min på Kiwi på Liertoppen, det er foreløpig eneste sted jeg har sett den. Antar at den er i salg rundt omkring flere steder, men vet ikke om vi rekker noe gjenkjøp før den forsvinner igjen. -Men om den dukker opp neste jul kjøper jeg gjerne et eksemplar.

Gjenkjøp: Ja 

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg raste i full fart gjennom Coop Extra i ettermiddag, og der hadde de flaskene med Coca-Cola Cinnamon. Siden jeg har fått så mange tips om dem de siste ukene falt jeg for fristelsen og kjøpte med et eksemplar.

Bortsett fra sitron, synes jeg ikke det har vært så vellykket å tilsette andre smaker i cola. Hadde derfor ikke sånn alt for høye forventninger til denne heller. Men kanel er godt, og siden cola nesten er litt kanelaktig i sin originale form, tenkte jeg at dette nok ville være en vinnende kombinasjon. Akk så feil man kan ta.

Det duftet både cola og kanel da jeg tok av korken. Egentlig mest cola, og jeg trodde dermed kanelsmaken kom til å være tilsvarende svak. Dere vet slik både cola med bringebær og fersken er. Og cola med en touch av kanel virket ikke så dumt, sant? Men her fikk jeg mye mer enn et hint.

Første lille nanosekund etter at jeg hadde tatt første slurk smakte det vanlig cola. Greit nok. Så fyltes hele munnhulen med kanelsmak, og det kjentes bare rart. Virkelig. Det kjentes som tic tac med kanel, kanelboller og julebakst med en gang. Det ble både sært og rart, og ikke spesielt godt. Etter noen slurker til måtte jeg bare gi meg og helle resten i vasken. Kjedelig.

Det er sjelden jeg finner så lite positivt å si om en nyhet, men dette var bare skvip. Da jeg var i Sverige i forrige uke så jeg en zerovariant av samme brus. Kanskje den er bedre? Denne her er det i alle fall bare å styre unna.

Gjenkjøp: Aldri

Jeg må komme med et lite Maarudinnlegg til. Vi har nemlig testet posen deres med Veggie Straws.

Mener jeg har sett tilsvarende produkter fra andre produsenter tidligere, men var fortsatt nysgjerrig på å teste disse. Og det gjelder tydeligvis flere enn meg. Dette er nemlig også et av produktene jeg så hadde nærmest tomme hyller i butikken rett etter lansering. Gjetter at det har med det tidsriktige veggienavnet å gjøre. Frisk og fin farge på posen forresten.

I følge teksten bakpå emballasjen er det i tillegg til potet,  har disse innslag fra flere andre grønnsaker. Spinat, gurkemeie og rødbeter. Enhetene har forskjellige farger, og smaken er ment å variere avhengig av hvilke grønnsaker de er basert på.

Da jeg åpnet posen og tittet nedi syntes jeg fasongen minnet om pommesene i posen med Chicken pomm’s som var i salg for 7-8 år siden. Smaken og munnfølelsen minnet imidlertid veldig om French fries. God, lett og luftig snacks med passe mye salt. Ikke sånn kjempespennende egentig, og jeg kjente ikke noe særlig forskjell fra farge til farge, men det var allikevel noe ved dem som fenget. Selv om de kjentes temmelig identiske ut under tygging, var ettersmaken litt ulik, og både barna og jeg mente den grønne smakte mest grønnsak. Den røde hadde en nesten litt tomataktig ettersmak. -Hvis vi kjente ordentlig godt etter.

For meg var dette en allright, lettspist snacksvariant, som plasserte seg litt over midten på begeistringsskalaen. Jeg bidro absolutt til å tømme skålen ganske fort. Må også innrømme at jeg spiste noen av dem med dipp (Tortilla), og det var skikkelig digg. -Men nesten alt blir jo digg med dipp. (Ha, det der burde jo noen bruke som slagord: “Nesten alt blir digg med dipp!”) 😁 Barna utviste forøvrig en helt annen entusiasme enn meg. Særlig eldstejenta. De mente disse var både supergode og nydelige, og jeg måtte straks og med en gang sverge gjenkjøp. Og jeg kan forstå at de fikk sansen for dem. Smaken er både snill og barnevennlig uten å bli for kjedelig. Så ja, det blir gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Rett før høstferien så jeg en sjokkselger med nye Ricolaesker ved kassene på Meny. Jeg skal ikke påstå at jeg har full kontroll på alle variantene som finnes, men har skjønt at denne er ny. Ricola Active Strong Menthol. Hele esken skriker nærmest friskhet, ikke sant?

God timing fra handelen å presentere den nå på høsten, nå som vi er på full fart inn i forkjølelsessesongen. Og fint for oss som lett blir grumsete i halsen.

Som dere ser hadde vi litt tåke i høstferien, men jeg syntes det passet så fint å ta bilde av esken i fjellheimen. -Selv om jeg ikke akkurat var i de sveitsiske alpene. Hallingdal duger det og.

Jeg smakte den første på tur etter nistepausen vår, og brukte litt tid på å finne ut hva jeg egentlig syntes. Først kjentes litt typisk fresh, lett peppermyntesmak og menthol. En snill, nesten litt svak kosepastill av en Ricolavariant, tenkte jeg en smule overrasket. Men så, bare sekunder etter, satte den inn litt mer støt og ble merkbart sterkere. Nesten sånn på grensen til hva som er behagelig. Samtidig kjente jeg både friskhet og varme spre seg bakover mot halsen, og så roet hele inntrykket seg igjen og ble til en pastill full av menthol. Klassisk og frisk. Jeg trengte bare et øyeblikk til å bli vandt til den, og så lå den rolig og veltilpasset bak i munnen resten av tiden.

Dette er nok ikke den beste Ricolaen jeg har smakt, men den var helt allright. Sterk, klar og urtete. Og hver pastill varer veldig lenge. Om den har mer lindrende effekt på hals, nese og pust enn andre mentholpastiller vet jeg ikke, men den var behagelig å ha i munnnen da jeg var krislete i halsen. Og så lenge den gjorde nytten sin er jeg fornøyd.

Om det blir gjenkjøp er jeg ikke helt sikker på, men utelukker det ikke. Kan godt hende den blir valgt som hjelp i et av vinterens garantert kommende forkjølelsesøyeblikk. Vi får se.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Selv om nyheter innen kategorien snacks og godteri alltid er stas, og disse nyhetene uten tvil fenger mest både her på bloggen og på Instagram, synes jeg også det er veldig gøy å teste ny mat. Totalt sett spiser vi jo mye mer ordentlig mat enn snop (forhåpentligvis), og dermed er godt utvalg og variasjonsmuligheter også i den kategorien noe jeg setter pris på. En av høstslippets nyheter jeg fikk kjennskap til ganske tidlig var disse nye knekkebrødene; Go’knekke Fiber og Go’knekke Rug fra Nice &. Det er definitivt ordentlig mat.

Det er tydeligvis en populær nyhet, for da jeg så etter dem i butikken første gang, var begge hyllene bak prisskiltene tomme. Heldigvis var de fylt opp neste gang jeg var innom, og nå har jeg prøvd begge to.

Varianten med lyseblå etikett inneholder 30% fiber og var den jeg testet først.

Det første jeg merket meg var hvor lett hvert knekkebrød var. Videre var de ganske porøse, og jeg fryktet et øyeblikk at de både ville ryke, brekke og smule mye da jeg bet over. Det gjorde de heldigvis ikke, jeg syntes tvert i mot de holdt fasongen overraskende bra. Smaken var god, ganske typisk lett knekkebrødsmak egentlig, men samtidig litt anonym, og dermed noe vanskelig å beskrive. Hullsiden var dekket med små linfrø og sesamfrø og det hjalp til med å heve inntrykket. Frølaget kunne absolutt vært enda tettere for min del.

Jeg spise først et helt knekkebrød uten pålegg, bare for å danne meg et ordentlig inntrykk, og det ble litt for stusslig. Med pålegg var det derimot overraskende godt, det virket som om smaken fra leverposteien hjalp til med å fremheve selve knekkebrødsmaken. Tommel opp. Jeg har også spist dem med magerost på jobben, men har ikke tatt noe bilde av det. (Ikke at det ser så spenstig ut heller. 😆)

Den andre sorten er med rug, og har tilnærmet lik konsistens som de med fiber. Disse hadde imidlertid ingen frø på hullsiden, og som den forutinntatte personen jeg er, var jeg overbevist om at de da kom til å smake bølgepapp eller annen tilsvarende trå masse. De så jo ikke så sjarmerende ut rent visuelt. Men neida. Da jeg tok første bit fikk jeg ganske umiddelbart assosiasjoner til vanlige brødskiver fra rugbrød, – og det er jo godt. Akkurat som med fibervarianten trengte også disse pålegg for å funke optimalt for meg, men da syntes jeg til gjengjeld de var ordentlig gode. Selv om de var ganske like, virket smaken av disse enda mer kjent enn smaken til fiberknekkebrødene, mulig de minnet meg litt om Rugsprø som jeg spiser en del av.

Noen knekkebrød har lett for å være for harde, slik at man blir litt sår oppe i ganen etter å ha spist en to-tre stykker. Det syntes jeg ingen av disse var. Egentlig ble jeg som dere skjønner ganske positivt overrasket og kan lett se for meg gjenkjøp av begge pakker. Jeg spiser ganske mye knekkebrød i hverdagen, blant annet nesten alltid til formiddagsmat på jobb, og synes derfor det er strålende med enda flere valgmuligheter. Jeg har forresten prøvd å finne ut hvilket jeg liker best, men sliter med å bestemme meg.

Selv om dette ikke er en innovasjon i mine øye, -det finnes jo også andre knekkebrødtyper uten gjær, synes jeg det er en fin og veldig velkommen nyhet. Prisene var heller ikke dumme.
Håper de består gjenkjøpstesten hos flere av dere slik at de blir værende i butikkhyllene.

Gjenkjøp: Ja til begge