Frivillig, ubetalt reklame

Det har nærmest blitt obligatorisk for meg å teste hver nye Grandiosa som slippes. Og et kjapt søk her på bloggen viser at det har blitt en del varianter opp igjennom. Og selvfølgelig har det kommet nyheter til dette slippet også. Noe annet ville nesten være rart.
Grandiosa har akkurat fylt 40 år, og feirer med to nye sorter med tynn bunn. Prima Peppeoni og Norsk Mozzarella. ❤

Jeg kjøpte begge på Kiwi allerede i uke 7, og for litt siden smakte vi dem etter tur.

Den jeg var mest nysgjerrig på, var den som heter Prima Pepperoni. Den har faktisk to sorter pepperoni, den ene, som er minst i størrelse, skal være fra Dal ved Eidsvoll og den andre er fra Voss. Selv om pizza i utgangspunktet bør fremkalle visse italienske assosiasjoner synes jeg det er fint at det brukes norske råvarer. Det er vel ingen tvil om at vi liker best utenlandske smaker som i større eller mindre grad er tilpasset våre norske ganer.

Tatt i betraktning at dette er en ferdigpizza, syntes jeg mengden fyll virket lovende i frossen tilstand. Heldigvis endret ikke inntrykket seg etter at den var ferdig stekt.

Som lovet var bunnen tynn og litt knasende. Jeg foretrekker absolutt mjuk, fyldig bunn på pizza, men denne var overraskende god. Bedre enn hos vanlig Grandis, mente eldstejenta. Videre påpekte hun at pizzaen så litt sterk ut, men at den ikke var det. Tomatsausen var smaksrik, nesten søt, og mengden var bra tilpasset. Jeg syntes begge pepperoniene smakte godt også. De små var litt mer pølsete i konsistensen enn de store skivene, men smakene passet fint sammen. Osteblandingen med Edamer toppet det hele og bidro til å heve totalinntrykket. Oppsummert synes jeg dette var en veldig all right pizza. Fin og rund smak, og siden størrelsen er ganske liten, kunne jeg fint klart en hel alene.

Den andre sorten er Norsk mozzarella med grønn pesto og små søte tomater. En lovende vegetarvariant.
Jeg synes ofte pizza uten kjøtt blir litt nakent, men gledet meg allikevel til å prøve. Det meste blir jo godt med pesto på.

Også denne virket OK i frossen tilstand, men hadde antydning til våt-dam-på-midten-syndromet etter steking. Enkelte frossenpizzaer får jo en litt uheldig væskeansamling som er synlig når den tas ut av ovnen, men heldigvis forsvant den ganske kjapt igjen.

Jeg likte i grunnen denne også jeg. -Men nå er jeg veldig glad i pesto i utgangspunktet. Bunnen var den samme tynne sprø, sausen var god, og skivene av mozzarella oppå den raspede osten hadde en herlig, mjuk konsistens. Så langt var alt vel. Men tomatene syntes jeg var blaute og vannete. De smakte ganske lite og jeg skulle i hvertfall ønske de hadde kjentes mer stekt. -Men om pizzaen hadde stått lengre inne i ovnen ville den blitt for mørk i kantene. For min del kunne tomatene like gjerne vært utelatt.
Totalt sett var nok dette en mer anonym og pregløs variant enn pepperonipizzaen, selv om den smakte all righ.t. Satt og tenkte at jeg fikk mer følelsen av en lunsjpizza enn noe jeg ville valgt til middag.

Dette var absolutt godkjente Grandiosanyheter, og jeg synes det er flott at det stadig blir bedre utvalg av matvarer i porsjonsstørrelser. Må også gi litt skryt til de stilige, hvite eskene. Det er fint med litt variasjon fra den tradisjonelle gulfargen.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Nidar Favoritter i plateform! Jeg brukte faktisk litt tid på å ta det inn over meg da jeg hørte det første lille ryktet. Det virket unektelig for godt ut til å være sant. Så dukket det opp bilder, og deretter ekte produkter. Sjokoladen er et faktum.⭐

Platen finnes i to varianter, satt sammen av ulike smaker fra Nidars mange sjokoladebiter. Når de først skulle lansere et slik produkt synes jeg det var lurt å lage to sorter. Gjetter at Nidar har undersøkt grundig hvilke smaker folk liker best i posene med Nidar Favoritter, og videre kartlagt hvilke foretrukne kombinasjoner av smaker som går igjen oftest. Det er vel nesten en forutsetning for å lykkes med et slik produkt.

Den blå platen har biter med smak av Spragleknas, Melkedrøm og ren melkesjokolade. Den røde er delt inn i Crispo, Bringebærgele og Spesial. Hver smak har sin rad på langs, så hvis man skal dele platen med noen kan man jo bare spise hver sin lengde. Bitene har også ulikt design på toppen, så man kan fint se forskjell om man bryter opp platen og legger bitene i skål. Rutene i midten har et lite kryss og de to ytterbitene har Nidarlogo. De med logo har heldigvis ulik fasong, en helt avrundet, den andre med bue på langs av hver bit. Dermed er det bare å pugge utseende på sin favorittbit så man velger riktig fra skålen hver gang.

Jeg likte den røde best. Crispo er en av min absolutte favorittsjokolader, og jeg er i tillegg veldig glad i bringebærgele. Har skjønt at folk er veldig enten eller hva gjelder akkurat den biten. Spesial synes jeg er en litt treg, gammelmodig smak, så det optimale for meg hadde vært om det heller var ren melkesjokolade der. I-landsproblem, jeg vet.

Barna likte den blå best. Både Melkedrøm og Spragleknas er favoritter, mens de gjerne ville hatt Spesial istedenfor melkesjokolade som sin siste smak. Ha ha, håpløst. Man kan jo uansett aldri gjøre alle til lags. Løsningen må definitivt bli å kjøpe begge platene hver gang og dele. Men obs, legge bitene i hver sin skål. Da jeg ryddet for kvelden tømte jeg bare restene fra den ene skålen over i den andre, men da kunne vi jo ikke vite hvilke som var hva dagen etter. Ja ja, greit å lære the hard way.

Dette synes jeg var en veldig fin nyhet. Å beskrive de ulike bitene tenker jeg er overflødig, da det skal mye til å ikke ha smakt Nidars sjokoladebiter ved en eller annen anledning.
Glad, fargerik emballasje med designet fra posene med Nidar Favoritter var det også. Og så kult med litt ulik overflate på de forskjellige elementene i designet.

Jeg setter pris på at Nidar har brukt tid og krefter (og sikker masse penger) på å utvikle noe som er tilpasset norske smakspreferanser og gitt oss disse fristelsene. Da føler jeg meg satt pris på som forbruker. Disse kjøper vi selvfølgelig igjen.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg synes alltid det er moro å oppdage nyheter det ikke har vært så mye blest og skriverier om før lansering. Dette er en av dem; Lys Brownie fra Regal.

Jeg fant pakken på Meny forrige uke, og kjøpsinstinktet meldte seg umiddelbart. Kan ikke si jeg vet om noen andre som har bakemix for en slik kake, dermed ble det jo en ekstra interessant nyhet også.
Stusset dog litt over navnet. Lys Brownie? Heter ikke det Blondie?
Vel, navnet skjemmer ingen, og nå har vi smakt.

Fremgangsmåten var ganske standard. Man blander innholdet i pakken med smør, egg og vann, og på et blunk var røren ferdig. Pulveret var utrolig delikat og finkornet. Det duftet søtlig, og minnet meg nesten om babygrøtpulver.

Da alt var blandet ferdig kunne vi også se små biter av hvit sjokolade stikke opp. Det lovet bra for resultatet. Kakerøren smakte forresten helt magisk. Jeg fikk lyst til å spise den opp med skje.

Da jeg fordelte røren utover i formen stusset jeg på at det var litt lite. Fikk i alle fall inntrykk av at det var mindre enn i andre mikser jeg pleier å steke i samme form. Jeg slo meg imidlertid til ro med tanken om at den helt sikkert kom til å heve litt, og at kaken dermed ville få en OK høyde og tykkelse etter hvert.

Det duftet gradvis ganske likt lyse cookies i hele kjøkkenet mens kaken sto i ovnen, og vi gledet oss. Steketiden bak på pakken var oppgitt til ca 35-40 minutter Jeg tok ut kaken etter 35. Var redd for å steke den for lenge slik at resultatet ble mer vanlig kakete, enn en seig brownie. Det viste seg dessverre å være litt for kort tid, for kaken kjentes bitte litt rå. Den var dessverre også fortsatt ganske flat. Isj da, min feil.
Smaken var okay. Den kjentes som en blanding av typisk lys kake og hjemmebakte cookies, og den var veldig søt og mild. Bitene av hvit sjokolade var vanskelig å identifisere, jeg kjente bare en bit på ett av alle stykkene jeg åt. Det kunne med fordel vært litt flere av dem, eller de burde vært større. Konsistensen var seig og fin, og dermed veldig riktig for den type kake, men jeg kjente også et lite preg av en slik tørr, litt industriaktig tendens som avslører at kaken ikke er bakt fra bunnen. Uten at det egentlig gjorde noe. Bak på esken er kaken avbildet med bringebær inni og det tror jeg hadde vært med på å løfte inntrykket noen hakk. Eller man burde hatt noen bringebær ved siden av for å utligne litt av det søte.

Jeg ble ikke helt blåst av banen av denne her, selv om den var all right. Hvis Regal lager en versjon 2.0 håper jeg det er litt større sjokoladebiter og at mengden røre justeres bitte litt opp. For egen del er jeg veldig usikker på gjenkjøp, men siden den var en kjempehit for husstandens yngre medlemmer, er det ikke utenkelig at vi lager den igjen.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Må bare komme med et bitte lite påleggsinnlegg til dere. Jeg ble nemlig så glad da jeg så at Gilde hadde lansert denne pakken med Biffpålegg!

Tidlig på 2000-tallet hadde jeg en ordentlig påleggsfavoritt som het Krydret lunsjrull. Også den fra Gilde. Men som så mye annet jeg liker forsvant den dessverre, og jeg har aldri helt klart å finne en verdig erstatter. Før nå.

Dette er som dere ser gode sneier av rødt kjøttpålegg, mørbrad faktisk, med en fin, passe sterkt kant av pepper rundt. Jeg er veldig glad i okserull, -bortsett fra de tradisjonsrike, men i mine øyne unødvendige fettrennene den har i midten, og dette kjøttet minnet veldig om okserull. Pepperkanten satte i tillegg en ekstra fin snert på smaken, uten å dominere eller være for sterk. Tror dere lett kan tenke dere smaken.

Det er ikke så veldig ofte jeg spiser kjøttpålegg, men jeg er superglad for at denne nå finnes. Så har jeg muligheten til å kose meg innimellom. Slikt mørkt kjøttpålegg sammen med brie smaker helt nydelig på rundstykker. Det ligger tjukke lag med brie under sneiene på bildet over her, nam nam. 😆
Så da er dere tipset. -Håper mange deler min begeistring så pakken aldri forsvinner.

Gjenkjøp: Ja, mange 

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg liker å teste middagsmat. Som i de fleste andre hjem er det stadig tilbakevennende hva-skal-vi-ha-til-middag-spørsmålet helt håpløst vanskelig å besvare gjennom uken, og ender veldig ofte opp med samme svar som utallige ganger før. Synes vi har et lite knippe retter som går på rundgang, om og om igjen. Og jeg blir SÅ lei! Selv om vi prøver å variere med noe nytt innimellom, ender vi fort tilbake på den samme gamle lista. Noe så ufattelig kjedelig. Derfor håper jeg alltid at middagsnyhetene jeg tester er så gode at de kan få en fast plass i repertoaret, slik at antall retter vi rullerer på etter hvert kan bli litt høyere. Men det skjer ikke så ofte.
Uansett, nå har vi testet Chicken Chili Bowl fra Toro. De hadde fått inn både den og en variant med Chili con carne  på Meny.
Dette er som dere kanskje gjetter en rett som lages på klassisk Torovis. Man steker kylling, tømmer over pulveret fra posen, tilsetter vann og hakkede tomater, og koker opp. Sånn enkelt og hjelpsomt som ofte trengs i en travel hverdag.
Etter 20 minutter koking var maten klar, og det duftet lett meksikansk gryte i rommet.
Konsistensen var såpass flytende at det var helt okay å spise den i skål. Når jeg tenker meg om burde jeg tilsatt de hakkede tomatene mer mot slutten av koketiden, så hadde bitene kanskje vært litt tydeligere. Liker at man kjenner litt tyggemotstand, ikke bare en jevn masse. Risen hadde bra, gjennomkokt konsistens, og bønnene kjentes faste og fine. Smaken var egentlig som forventet. Litt typisk gryterett med ris, bønner og lett chilismak. Den var ikke kjempesterk, men den hadde litt sting. Eldstejenta mente den brant bittelitt på tunga. Med litt rømme til gikk det imidlertid helt fint å spise den. Når vi også hadde små tortillalefser og chips ved siden av, ble det riktig så bra middag.
Vi syntes smaken her var god, men den skilte seg ikke veldig ut fra mye annet jeg har smakt. Må være såpass ærlig og si det. Men den var ikke dum heller. En helt okay middagsrett, som kanskje, eller kanskje ikke kommer inn på listen over retter som går igjen her i huset. Vi får se.
Må på tampen gi en tommel opp til Toro for at de har redusert størrelsen på pakningene sine, og merket alle Toro-produkter som har lavt klimaavtrykk. De har mer info om dette på hjemmesiden sin her.

Gjenkjøp: Kanskje 

Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være tidenes smøreostslipp. Nesten så det er komisk. Både Tine, Kavli og Synnøve har kommet med nyheter, og sikrer dermed et enda bedre smøreostutvalg til oss forbrukere. Synnøve har i tillegg slått til med en emballasjemessig tvist, og gir oss tre varianter i klemmepose. Det var kreativt.

Smakene er de tradisjonelle skinke og bacon, og den litt mer spennende salami. Den har jeg testet.
Jeg lar meg lett begeistre når noen tenker utradisjonelt rundt emballasje. Og min første reaksjon da jeg hørte om disse posene var at det var kult. Allikevel undrer jeg meg litt over bakgrunnen for valget. Tube er jo fryktelig praktisk og smidig. Hvorfor utfordre akkurat den? Gjetter at det er av miljøhensyn? Disse posene er jo av et annet materiale enn de metalliske tubene. Noen som vet?

Siden salamivarianten var mest ny, og jeg egentlig er ganske glad i salami, var jeg spent på å prøve den. Jeg synes mange av smøreostene som finnes er temmelig like, selv om de er oppgitt å være ulikt smakssatt, så jeg lurte på om jeg faktisk ville kjenne noe salami i det hele tatt. Mener forresten Kavli hadde en salamiost for veldig mange år siden? Som forsvant igjen?

Vel, jeg prøvde i alle falle denne posen fra Synnøve til frokost her forleden, og det første jeg merket meg var at det kom ganske mye ost ut fra tuten. Og posen var relativt lettklemt. Man må altså lære seg å tilpasse presset på posen sammenlignet med en tube.

Konsistensen var kjent, osten var lett å smøre utover, og den hadde greit med små biter av det jeg antar var salami. Synes den så ganske så glansfull ut på den veldig ordinære kneippskiva mi.

Smaken var ikke uventet temmelig lik annen smøreost. Men midtveis i tyggingen av hver bit, samt i pusten og som en ettersmak, mener jeg at jeg kjente noe av den karakteristiske salamismaken. Ikke mye, men litt. Veldig bra. Synes også osten hadde en saltere tendens enn mye annen smøreost, og bittelitt mer smak totalt sett. Altså, den kunne gjerne hatt enda tydeligere smak for min del, det er kun snakk om nyanser her, men allikevel. Jeg synes også inntrykket av salami kom bedre fram jo mer jeg spiste. Så godt inn i brødskive nummer to var jeg ganske sikker på smaken.

Dette var en helt okay ost. Og å bruke klemmepose som emballasje var absolutt oppfinnsomt. Om den skilte seg nok ut på smak til at jeg vil foretrekke den fremfor andre smøreoster, har jeg derimot ikke helt bestemt meg for enda. Gjenkjøpsspørsmålet står foreløpig åpent.
Det blir også spennende å se om den overlever i ostehylla i tiden som kommer. Om folk velger pose istedenfor tube. Vi får vente og se.

Gjenkjøp: Muligens

(Jeg vant disse i en konkurranse på profilen til Synnøve på Instagram. Har imidlertid fått tips om at de allerede er i salg på Rema, og de er sikkert straks på plass i de andre kjedene også.)

Frivillig, ubetalt reklame

Dere som har fulgt meg en stund, lang eller kort, vet at jeg liker potetgull. (Alt for godt.) Og hjertet mitt har alltid banket litt ekstra for Maarud. Antar det skyldes at det er merket jeg har vokst opp med, og at de stadig kommer med smaker som treffer meg veldig bra. Derfor synes jeg så klart det er ekstra moro når de lanserer nyheter, og særlig når de også gir oss sesongprodukter i begrenset opplag.

For ca to uker siden dukket to Maarudposer med vinterdesign opp i snackshyllene på Kiwi. En med Vintergull Rifla Bacon, og denne her; Superchips Holiday. Så fint Fjols til fjells-bilde!

I tillegg til å være begeistret for potetgull er jeg glad i dipp. Holiday er en av de beste smakene, og når det kommer Superchips med samme smak blir jeg så klart nysgjerrig. Jeg måtte teste.

Som dere ser er flakene som de andre variantene av Superchips både i form og konsistens. Noe annet hadde i grunnen var rart. Jeg snuste inn fra den åpne posen, men kjente ingen markant duft. I alle fall ikke til å begynn med. Men da jeg løftet et flak opp mot munnen for å smake, da dro jeg kjensel på lukten. Det var en slags blanding av paprika og annet krydder, og ja, det minnet veldig om dippmiksen. Kanskje mest om pulveret før det er blandet ut med rømme.

Jeg tok en første smak og ble litt skuffet. Isj da. Den der fyldige sour creamsmaken jeg ikke synes noe om tok umiddelbart plass i munnen og dominerte inntrykket. -Men så forsvant den igjen. Ganske fort. En all right krydderblanding av paprika, løk og noe syrlig dukket opp i steden, og den var slett ikke dum. Og det rare var at jo flere flak jeg åt, jo mindre kjente jeg av sour creamsmaken. Det smakte heller mer ordentlig holidaymix. Kult. Jeg liker best rømmesmak i dippkonsistens, men når jeg tenker etter var det ikke så underlig at de hadde sneket inn litt sourcream i krydderblandingen her også. Folk forventer vel kanskje å kjenne den helhetlige smaken fra dippen. Uansett, det var bra med smak totalt sett, uten å kjennes sterkt, og jeg ble faktisk sittende å spise videre litt automatisk.

Jeg vil ikke påstå at dette er den beste Superchipsen jeg har smakt, men den var helt okay. Kanskje litt voksen i smaken? Eldstejenta her mente den minnet litt mye om sour cream and onion, men at det fortsatt var spiselig. Hva gjelder gjenkjøp er jeg usikker. Det var ikke noe galt, men det finnes chipsvarainter jeg liker bedre. Posen er uansett bare i salg en begrenset periode, så de som vil teste bør ikke vente for lenge. Jeg kjøpte min på Kiwi, men jeg har sett posene på Coop Extra også.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Nå begynner endelig nyhetene å strømme på i butikkene. Egentlig skulle jeg ønske de kom litt mer spredt. For noen uker siden var det ingenting, nå er det alt. Ja ja, det er moro så lenge det varer i alle fall.

I dag fant vi denne pakken med Sjokopinner fra Freia på Mega.

Som mye annet fra Freia, kjenner jeg igjen disse fra tilsvarende Cadburyprodukt. Der heter de Fingers. Er egentlig glad Freia har valgt navnet Sjokopinner fremfor Sjokofingre. Det hadde unektelig virket litt groteskt. Må også si at den gule fargen appellerer mer til meg enn Cadburys litt mørke lilla. Det kan jo være fordi jeg forbinder så mye annet godt med det Freiagule inntrykket.

Egentlig er dette en veldig enkel kjekstype. Små, tette stenger av helt lys kjeks dekket med et lett lag sjokolade. Og noen ganger trenger det ikke være mer avansert for å være godt. Ordentlig godt. Pakken inneholder 144 gram, altså 27 små pinner, og vi spiste dem opp på et blunk.

Selve kjeksen kan minne litt om en blanding av lyse cookies, Kvikk Lunsj og vafler i smaken, men konsistensen er mye fastere. Her er det ikke noe som kjennes luftig eller porøst. Sjokoladetrekket er ikke for voldsomt, bare akkurat nok til å balansere kjeksinntrykket så det ikke blir for tørt. Sjokoladen smakte også mer enn godkjent, synes den var fint tilpasset våre norske sjokoladepreferanser. Etter tygging kunne det innimellom anes et bitte lite (og veldig godt) saltinnslag fra kjeksrestene som lå igjen i jekslene, men det var ikke etter alle bitene. Det kunne gjerne vært bitte litt mer salt for min del.

Selv om førsteinntrykket nesten virket litt enkelt og kjedelig, var disse forbausende lettspiste. Er nesten fristet til å kalle dem vanedannende. Begge barna var enige med meg, og vi konkluderte raskt med at vi burde kjøpt to pakker. Det skal bli spennende å se om dette blir en stayer i butikkhyllene. -Jeg håper det.

Gjenkjøp: Ja