Frivillig, ubetalt reklame
Forrige uke var det helt fantastisk vær, og da passet det ypperlig å teste en isnyhet. Jeg fant denne pakken med Fun Light Is fra Diplom-Is på Coop, og syntes det var en både overraskende og gledelig nyhet. Eller, egentlig var det ikke så veldig overraskende. Siden Hennig-Olsen og Zeroh! allerede har et vellykket issamarbeid, var det vel bare et tidsspørsmål når dette samarbeidet ville komme også. Helt greit det, jeg liker godt utvalg. 
Pakken inneholder ti ispinner, fem av hver smak. En grønn med eple & kaktus og en rosa med tranebær, bringebær og sitron.
Må si de hadde utrolig kule farger. Ordentlig knæsje, på grensen til neon. Artig. Og for de som er opptatt av sånt, isen er uten sukker, og den inneholder 17 kalorier pr. 100 gram, 9 kalorier pr stk. Slett ikke ille, altså er det null problem å spise en selv om det er hverdag.
Jeg likte den grønne best. Frisk og syrlig uten å være sur. Smaken var liksom litt kul og annerledes, uten å være for spesiell. Altså kan voksne damer (som meg) også like den. Jeg kjente for det meste eplesmaken, men man kan ane at det er noe annet der i tillegg. Denne kaktussmaken synes jeg er veldig vanskelig å både identifisere og definere, men det er sikkert greit å ha noe å supplere eplesmaken med som ikke gjør for mye ut av seg.
Den rosa smakte for meg litt mer syntetisk. Jeg kjente en del bringebær, men også veldig mye sitron. Så ikke helt den komme når isen var så rosa. Jeg er ikke så glad i sitronsmak, og dermed ble ikke dette noe voldsom høydare for meg. Den smakte greit, men det stoppet der. Tranebærsmaken hadde jeg nok ikke merket i det hele tatt om det ikke hadde stått på pakken, og selv om jeg var bevisst på den, var den veldig vanskelig å skille ut. Men den bidro nok sitt til helhetsinntrykket.
Akkurat som når jeg spiser Zerohis, fikk jeg litt samme inntrykk som når man lager saftis hjemme. Det kjennes liksom litt vannete og smaken er ikke så veldig sterk. Allikevel var det godt, og jeg er overbevist om at det blir gjenkjøp av Fun Lightisen. Bare sola kommer tilbake.🌞
Gjenkjøp: Ja
Pastaen tilberedes på helt vanlig måte. Opp i boblende vann, og så koke i 7-8 minutter. Jeg tok den etter 7, og da var den fast og fin. Bitte litt al dente.
Jeg prøvde den i en enkel kyllingsalat, og ble veldig fornøyd. Konsistensen var super og det smakte akkurat som annen lys pasta. Dette særlig til glede for noen rundt bordet som foretrekker lys pasta fremfor mørk (aka. fullkorn). Og så momentet jeg var mest opptatt av, om den mettet bra. Og ja, jo, den gjorde i grunnen det. Jeg tenkte ikke så veldig mye over det under måltidet, når man spiser er det litt vanskelig å skille ut hvilken av munnfullene som gjør at man blir mest mett, men utover ettermiddagen kom ikke sultfølelsen snikende like raskt som jeg ofte synes den gjør etter å ha brukt vanlig lys pasta. Veldig bra. Det kan for all del hende det er innbilling altså. Vi vet jo at tru kan flytte fjell, og jeg kjøper veldig lett produsentenes argumenter, påstander og lovnader. Noen ganger alt for ukritisk. Gulp. Allikevel vil jeg si at jeg var fornøyd med disse her. Innimellom er det fint å kunne variere litt bort fra fullkornspastaen uten at det går på bekostning av den helhetlige metthetsfølelsen etter måltidet, og det synes jeg gikk fint med disse.
Dette synes jeg var en fin pastanyhet. Likte den. Og så lurer jeg så klart på; er det mulig å lage en fullkornsvariant med ekstra fiber også? Det må jo være enda bedre? Kanskje vi får det hvis disse to eskene selger bra? Krysser fingrene.
Vet noen irriterer seg litt over at Freia stadig pøser på med nye plater, nærmest bare for å i en periode ta salg og markedsandeler fra konkurrentene. Jeg ser den, men synes samtidig det er gøy at de kommer med nyheter såpass hyppig. Ok, det er ikke alle lanseringene som er like spennende. Ofte er det varianter som allerede finnes hos Cadbury eller Milka, og dermed forsvinner noe av overraskelsesmomentet og originaliteten. Denne her hadde jeg for eksempel en sterk mistanke om at kom til å dukke opp, siden Marabou lanserte en tilsvarende plate i mars. Allikevel er det noe eget når vi får vår egen variant med den deilige Freiasjokoladen.
En ren melkesjokolade, bare med et hint av havsalt som tilleggssmak synes jeg var en veldig god idé. Så befriende enkelt, samtidig nærmest garantert å bli vellykket. Tror ikke jeg kjenner mange som ikke liker kombinasjonen søtt og salt.
Denne platen ser ut som en helt ordinær, klassisk Freia melkesjokolade. Samme farge, utforming og tykkelse. Munnfølelsen er også den samme, den litt tykke fyldige som brer seg bakover i munnen og ned i halsen. Man kjenner først den forventede, søte sjokoladesmaken, men ganske fort merkes også saltet. Både i form av bitte små, forsiktige knas mellom jekslene og selvfølgelig som en tydelig smak på tungen. Saltinntrykket sitter også igjen både i tennene og inni kinnene etter at sjokoladebiten er spist opp, og det er slett ikke den dummeste ettersmaken jeg har kjent.
Så mye mer er det ikke å si om Freias siste lansering. Den var kjempegod, og platen forsvant på et blunk. Kan ikke se for meg noen annet enn at dette er en stayer. Jeg skal i alle fall kjøpe den igjen. Mange ganger.
Først var jeg faktisk litt usikker på hva det var. Lurte på om det var “ris” laget av en slags eggeblanding eller noe annet orientalsk. Gulp. Er det mulig? Heldigvis demret det for meg etter hvert, og jeg skjønte at dette måtte være en slags utgave av stekt ris med egg. Som navnet indikerer er det en ekspressvariant, og selv om mange av oss er mye hjemme om dagen og kanskje har litt bedre tid til å lage mat enn ellers, er det alltid moro å teste for å se om produktet duger opp i mot de vanlige sortene som har litt lenger tilberedningstid.
Pakken inneholder ferdig ris i en fast klump, og den kan varmes både i kjele og mikrobølgeovn. Jeg har fremdeles ikke mikro, og gikk dermed for kjelemetoden. I tråd med slagordet sitt lovet Uncle Ben’s “perfekt resultat hver gang i en kasserolle”, så jeg var sikker på at det kom til å gå fint.
Jeg syntes det duftet litt ubestemmelig og var spent på å smake. I følge Uncle Ben’s skulle dette være langkornet ris og nøye utvalgte egg, hvitløk og løk som skulle gi oss den velsmakende, thailandske klassikeren. Jeg spiser svært lite asiatisk mat og er derfor på ganske gyngende grunn hver gjelder å vurdere om smaken er autentisk eller ikke. Fant ut at jeg heller måtte fokusere på om helheten fungerte eller ikke. Egentlig burde jeg testet risen som base i en typisk rett stekt ris. Med innblandede grønnsaker og kjøtt eller reker. Men siden vi bestemte oss for å teste litt på sparket, ble det heller som tilbehør til kyllinglår. Det gikk helt fint det også.
Til tross for bare tre minutter i kjelen var all risen gjennomvarm. Ikke verst. Innslagene av egg dukket opp sporadisk, og for min del kunne det godt vært litt mer av det. Men greit nok. Det som var smakte i alle fall okay og hadde typisk eggkonsistens. Å beskrive smaken på resten er litt vanskelig. Jeg kjente definitivt hvitløken, og totalen var… annerledes enn risen jeg vanligvis spiser. Konsistensen tenderte mot slapp, men heller det enn ukokt og hard, eller slik glassaktig og anonym. Egentlig var det godt med ris med såpass mye smak. Jeg trengte bare noen munnfuller på å venne meg til akkurat den type smak. Ja, jo, det fungerte dette her. Spennende.
Selv om det ikke var det beste smaken jeg har kjent i mitt liv var ikke denne risen så dum. Og så kjapt og enkelt det var å tilberede den. Jeg synes egentlig ikke det er noe heft å koke vanlig ris heller, enten det er boil-in-bag, Boil-in-box eller i vanlig kjele, men det må være lov å si at dette var usedvanlig lettvint. Om jeg kjøper akkurat denne varianten igjen er jeg litt usikker på, men Uncle Ben’s har jo poser med expressris med flere andre smaker også. Noen av dem kommer jeg helt klart til å prøve etter hvert.
Det sto at de skulle stå i ovnen 12-15 minutter på 180 grader. Jeg har ganske varm ovn, så jeg startet med ti minutter. Det var ikke nok, og jeg måtte sette på litt og litt mer tid til det var gått 15 minutter. Da var baguettene fortsatt ganske lyse oppå, men jeg turte ikke la dem stå inne lengre av frykt for at bunnene skulle bli steinharde.
Jeg tok dem ut, og måtte studere bunnene litt. De så nesten ut som kavringer og jeg forbredte meg på noe med konsistens à la knekkebrød. Gulp. Men de var faktisk forbausende mjuke å bite over. Det hadde jeg ikke trodd. Deigen smakte ikke allverden altså, den fungerte mest som et underlag for fyllet, men det var helt i orden. Selve fyllet smakte også som forventet. Litt sånn anonym kjøpepizza uten særpreg, akkurat som før i tiden. Men fortsatt forbausende allright.
Den med pepperoni hadde litt mer puls. Først kjentes sausen og grønnsakene ganske identisk med skinkevarianten, og jeg tenkte at her kom jeg ikke til å kjenne særlig forskjell, men plutselig begynte det å stikke litt i leppa. Hmm… Chilimistanken snek seg frem og jeg måtte sjekke innholdsdeklarasjon på pakningen. Og jepp, har var det chili ja. Chiliflak sto det. Jeg vet ikke om det lyseste grønne innslaget i toppingen var paprika eller jalapeños, men jeg mistenkte det siste. Smaken var ikke kjempesterk, men skarp nok til at jeg ikke klarte å kose meg ordentlig når jeg åt. Dumt. De små pepperonibitene var helt greie, og de hadde mer smak enn skinkebitene på den andre varianten. Allikevel druknet pølsepreget noe i stinget fra chilien. Litt ergerlig, for det gjorde at mesteparten av denne sorten ble liggende igjen på fatet. Dessverre. Ja ja, da har vi i alle fall prøvd.
Jeg vil ikke kalle dette noe stor gastronomisk opplevelse, men det var artig å smake.
Som andre varianter fra Hatting skulle rundstykkene stekes rett fra frossen tilstand, og ti minutter senere var de klare for frokostbordet.
I oppdelt stand kunne man lett se innslag av revet gulrot, men det var ikke mulig å skille ut smaken når vi spiste. Egentlig ikke så overraskende. Rundstykkene så litt mørke ut, vi trodde derfor de skulle kjennes ganske grove, men de smakte som vanlige rundstykker. Det var ingen hele korn eller frø, bare knasende skorpe og mjuk innmat. Maisflakene på toppen, eller maisstrøet som kanskje er riktigere å kalle det, avga ikke noe særlig smak, men gjorde at det støvet litt fra rundstykkene. Hadde jeg fått velge, ville jeg foretrukket at også maisinnslaget var bakt inn i selve deigen. Ikke drysset som pynt på toppen.
Selv om rundstykkene verken var store eller spesielt høye, mettet de veldig bra. Det er fint. Oppsummert var dette gode, saftige og smaksrike rundstykker som jeg gjerne kan kjøpe igjen.
Tidligere har jeg smakt flere av de andre variantene fra Cafe Bakeriet, men har ikke blitt helt bergtatt. Det hindret meg imidlertid ikke i å glede meg til disse. Cookies fylt med mjuk sjokolade kunne umulig smake særlig ille.
Det første jeg tenkte over etter å ha åpnet pakken, var at kjeksene var overraskende like illustrasjonen på emballasjen. Så bra. Skjønner at man ikke kan forvente helt identisk produkt, men her kom vi godt opp i mot. Kjeksene hadde en dus brun farge, og de små sjokoladeperlene stakk ut både hist og her.
Med en gang synes jeg det smakte som en krysning mellom havrekjeks og Safaricookies. Konsistensen var ganske sprø, så de smulet ganske lett. Det var derfor ikke noe sjakktrekk å spise dem i sofaen uten asjett under. Skulle ønske de hang litt bedre sammen. Egentlig smakte de ikke så mye i seg selv, men sjokoladebitene bidro til å heve inntrykket. Et og annet saltinnslag kunne også anes. Og så var det kjernen. Den var faktisk av mjuk sjokolade, akkurat som navnet lovet. Sjokoladen var sågar så mjuk at den nesten var rennende, ganske likt et slags bløtt og glatt sjokoladepålegg. Jeg syntes kjernen smakte nougat, men mulig det bare var noe jeg innbilte meg. Det samlede inntrykket ble litt i overkant søtt for min del, men begge jentene mine var i fyr og flamme. De mente jeg måtte skrive at det var masse deilig sjokolade i midten, og at man ble ganske tørst av å spise slike kjeks.
Selv om jeg egentlig foretrekker litt lysere cookies, ser jeg ikke bort i fra gjenkjøp av disse. De kan være greie som en variasjon til yndlingskjeksene. Vil også gi pluss for at det var åtte i pakken. Mye lettere å dele enn sju. 😊