Her forleden smakte jeg en av høstens nye barer fra Nutrilett; Nut & Chia. Har sett så mye reklame for den, og i tillegg er en av mine kolleger skikkelig chiafrøentusiast, så da måtte den testes.

Som jeg har skrevet før har jeg stort sett alltid en bar liggende i veska, og opptil flere i kontorskuffen. Smak og merke varierer, og jeg synes alltid det er gøy å prøve de nye som kommer.

På nettsiden til Nutrilett sto det at dette var en “helt naturlig snackbar med en deilig smak av ristede nøtter, frø og mørk sjokolade”. I tillegg stod det at den har høyt innhold av protein og fiber, og kun 127 kcal. De der kaloriene er ikke jeg så opptatt av, men ble bittelitt skeptisk til det med sjokoladen. Jeg synes ofte mørk sjokolade blir for sterkt på slike barer, men om mengden er liten pleier det å smake greit.

Som dere ser tok jeg med baren ute på en frisk høsttur, og den gikk nesten litt i ett med høstfargene.

Man kunne ikke unngå å se mangfoldet av korn og frø her, og den lille sjokoladestripen på toppen var da ganske så dekorativ. Baksiden var også dekket med sjokolade, men heldigvis ikke for tykt lag.

Mmm, denne måtte være ganske nylaget. Liker ferske barer, man kjenner det alltid så godt på konsistensen. Denne var seig på en ikke-gammel måte, men samtidig var det lett å brekke av biter. -Uten at det smulte.

Korn og frø er ganske tørt, det komme man ikke unna, men tennene støtte også borti en og annen mjukere konsistens. Jeg trodde først det var rosiner, men det viste seg faktisk å være dadler. Veldig bra, det spritet opp litt. Totalsmaken var ikke spesielt søt selv om det er brukt litt honning, det smakte egentlig akkurat som forventet. Grei balanse mellom frø og sjokolade. Bitene var akkurat like trå å tygge igjennom som hos andre tilsvarende barer, men det kjentes ikke som halm og det bitene vokste heller ikke i munnen. Dermed må vi konkludere med at dette var en bra bar. 🙂

Her ser man faktisk alle chiafrøene, det var ganske mange av dem. De kunne også merkes om man gikk inn for å kjenne etter. Chia skal være en god kilde til både antioksidanter, proteiner, omega-3, fiber, sink og kalsium, så det er ingen tvil om at næringsinnholdet er tilstede.

Som hos mange slike barer varte hver bit ganske lenge, de mettet bra, og jeg fikk lyst på et glass vann da jeg hadde spist opp. Må dermed si at den absolutt gjorde nytten sin. Det kan godt hende det blir gjenkjøp, men jeg lover ikke noe. Har fortsatt noen favoritter jeg rangerer litt høyere enn denne.

Gjenkjøp: Kanskje

Siden jeg har vært så fornøyd med Hackit’en min i mange år, og nylig også blitt ganske så frelst av Tubit (her), har jeg nå prøvd pizzahjulet fra samme leverandør. Det heter Sliceit, og jeg synes det er moro at alle produktene i serien har navn som slutter på it. Genialt på en litt komisk og folkelig måte.

OK, det finnes ca en zillion andre pizzahjul, men dette her skiller seg litt ut ved at det har to egne knivkanter på hver side av hjulet. De knivene er skorpekuttere og skal hjelpe med å få delt over pizzaskorpen når man f.eks steker en stor pizza i langpanne. Ja jo, ser den. Det er ikke alltid helt lett å få pizzahjulet til å rulle helt ut i kanten på langpanna. Bra ide, og skorpeknivfunksjonaliteten skulle bli artig å teste.

Så da lagde vi pizza til middag en dag da. Og når den var ferdig stekt og hadde fått stå og hvile seg litt, rullet vi hjulet over. Og det ble fine stykker med Sliceit’en. Ingen klager på det, og hjulet dro ikke med seg noe særlig ost underveis i skjæringen. Det er nemlig noe av det kjipeste jeg vet. Når hjulet på pizzaskjæreren drar med seg en diger ostehaug bort til kanten av pizza’n og fyllet som er igjen på deigen under der osten lå ser helt maltraktert ut. OK, det ble med litt ost her også, men slett ikke mye. Nå kan det jo hende det blir med mer om man bruker en mer klissete ost enn vi gjorde, vi hadde bare vanlig Norvegia, og den er jo rimelig safe.

Under selve rullingen og skjæringen av innmaten på pizza’n, hvis jeg kan kalle det det, synes jeg disse skorpeknivene var litt i veien. De kom litt langt ned og liksom brøytet seg vei i pizza’en om jeg ikke passet på å holde hjulet i riktig vinkel hele tiden. Trenger nok litt mer øvelse før jeg får helt dreisen.

Så forsøkte vi å kutte skorpene, og ja, det funka greit det også. -Selv om jeg også her brukte litt tid på å få rette teken. Er nok bare en vanesak. Ser at bakepapiret har krøllet seg litt opp over skorpen akkurat da vi tok bildene her, men dere skjønner prinsippet. Som jeg har skrevet før er jeg opptatt av å teste produkter i reelle situasjoner, og dette var en pizzamiddag vi hadde her en helt vanlig ettermiddag. -Og alle var så klart ivrige etter å komme i gang med spisingen, og da er det ikke alltid det faller i så god jord at a mor skal ta 40 bilder før det er lov å forsyne seg. Stykkene ble ikke så verst altså. 😀

Må også ta med at denne Sliceit’en faktisk kan demonteres før vask. Den består av tre deler, og det står en liten bruksanvisning for hvordan det gjøres på baksiden av emballasjepappen. Det var slett ikke vanskelig. Jeg vet imidlertid ikke helt hva jeg synes om det. Selvfølgelig er det topp at man kommer til og får vasket alle flater helt rene. Har ingen argumenter mot det. På andre, faste pizzahjul kan det jo lett sitte igjen små, nesten usynlige matrester eller i hvetfall bakterier inni kriker og kroker. Det er ikke særlig hygienisk. Men det er liksom litt hassel å skulle holde på med denne demonteringen også. Jeg så for meg at den minste delen lett kunne forsvinne i oppvaskmaskinen og var derfor veldig påpasselig med å legge nettinglokket på bestikkurven over akkurat det rommet hvor den delen lå. Hmm, jaja. Det gikk jo veldig raskt å sette den sammen igjen, men allikevel…

.

Oppsummert er jeg sånn passe fornøyd med Sliceit. Både hjulet og skorpeknivene gjorde jobben sin, og designet var kult rent visuelt. Men jeg er ikke helt overbevist, og ble dessverre ikke like begeistret som jeg er for Hackiten. Nå må jeg i rettferdighetens navn ta med at jeg egentlig foretrekker å dele pizza med saks. Har en rød saks med Mummitroll på som jeg har klippet pizza med de siste 10 årene. Derfor blir konkurransen litt urettferdig for Sliceit’en. Men jeg har flere andre pizzahjul også, så innimellom pleier jeg å variere og bruke det istedenfor saks. Tenker det er dem Sliceit’en førts og fremst skal utkonkurrere. Så ja, jeg kommer helt klart til å fortsette å bruke denne pizzaskjæreren, og så satser jeg på at jeg får bedre teken på både rullingen og skorpekuttingen etter hvert.

I høst kom det en ny Hoste & Hals-variant fra CuraMed, og jeg har bare gått og småventet på en passende anledning til å teste den. Og anledningen kom i dag. Mens jeg satt på jobb snørte nemlig halsen min seg mer og mer sammen, og det kjentes som om noen hadde skrubbet den opp med grovt sandpapir. Usj. Dere kjenner følelsen? Når man bare svelger og svelger for å få bort imaginært grums, men halsen forblir like ru etter hvert svelg? Irriterende. Så da måtte CuraMedesken fram da. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Bloggen lider jo litt under manglende produktlanseringer om dagen, så et vondt-i-halsen-innlegg passet helt greit akkurat nå.

Disse Hoste & Hals-tablettene har smak av eukalyptus og en mjuk kjerne med et hint av sitron. Egentlig har jeg pleid å kjøpe varianten med lakrissmak, men den pakken hadde de ikke i butikken nå. Når jeg tenker etter er det en stund siden jeg har sett den. Frykter de har gått ut av produksjon? Leit hvis det er tilfelle. De var skikkelig gode.

På nettsiden til CuraMed står det at disse tablettene inneholder aktive ingredienser fra naturen som tradisjonelt er brukt for å lindre forkjølelsessymptomer. Eukalyptus, mentol og fennikel. Videre skal den mjuke kjernen smøre irriterte slimhinner i halsen. Hørtes veldig bra ut det, og jeg åpnet entusiastisk den lille esken. Inni der lå det to brett med ti blekgrønne tabletter på hver. Det burde holde et par døgn, det er uansett ikke anbefalt å spise mer enn 15 tabletter pr dag.

Smaken var akkurat som forventet, typisk eukalyptus. Noe annet hadde egentlig vært unaturlig når enhetene hadde den grønnfargen. Jeg synes tabletten, eller dropset som det er fristende å kalle den, veldig fort ble glatt på overflaten når jeg fikk den i munnen og egentlig ble jeg liksom litt glatt inne i hele munnhulen også. Smaken var bittelitt intens de første sekundene, men så ble den svakere og mer behagelig. Ganske raskt glemte jeg litt at jeg holdt på å teste og skulle gjøre meg opp en mening om smaken, siden tabletten bare lå og hvilte på tunga og lindret krislingen i halsen slik den skulle. Når jeg kom inn til det mjuke senteret kom en klar smak av sitron smygende. Jeg tenkte umiddelbart på Strepsils med sitronsmak som jeg alltid kjøper når jeg er i England, og synes godt det kunne vært en litt større mengde med kjerne. Kjernen var forresten ikke så mjuk som jeg skulle ønske heller, den kunne gjerne hatt enda mer flytende konsistens.

Oppsummert var dette gode, forfriskende og beroligende halstabletter. Selv om det var litt for lite og litt for fast kjerne. Smaken er ikke spesielt unik, men det er helt okay når man først og fremst er ute etter lindring for hoste og hals. Jeg hoster ikke, så jeg aner ikke om de også demper hosteanfall, men siden egentlig alle slags pastiller hjelper noe når man hoster, vil jeg anta at disse gjør det også. Og mot irritasjon i halsen fungerte de fint. Jeg kan dermed gjerne kjøpe en ny eske neste gang halsen er sår.

Gjenkjøp: Ja

Siden vi er over halvveis i november allerede er det på høy tid å få adventskalenderen i hus. Og i år som i fjor har det blitt et eksemplar fra Haribo på meg. Mmm, gleder meg. Candy fra Haribo er alltid digg.

I fjor var det litt snop og litt leker bak lukene, men i år skal det være bare godteri i kalenderen. Dette etter diverse tilbakemeldinger fra forbrukerne.

Selv om jeg i utgangspunktet syntes det var greit å bryte opp godtespisingen med en liten ting nå og da i fjor, er det veldig positivt når produsenten tar hensyn til kva konsumentene ønsker. Så da er det altså 40% mer godteri i år.  – Skal vel klare å få ned det også jeg altså. 🙂

På baksiden er det bilde av hva kalenderen inneholder. Som i fjor er jeg litt todelt i hva jeg synes om det. Skjønner på en måte at det må opplyses slik at man vet hva barna evt. får og spiser, samtidig fjernes noe av mystikken, magien og forventningene til hva som skjuler seg bak hver luke. Jeg legger ikke ut bilde av baksiden her nå, skal heller legge ut åpning av noen av lukene på Snapchat når vi kommer til desember. 🎅🏻🎄🎁🎍

(Brukernavn på snap: consuming.no)

Må i farten bare si at jeg synes disse flaskene med såpe fra Palmolive er ordentlig fine!
Bra at man kan få tak i noe som ser litt allright ut i dagligvarebutikkene. At man ikke utelukkende må handle sånt i parfymeri.

At det faktisk finnes dekorative såpedispensere som ikke koster helt kunstig mye til såpe å være er jo bra. Blir så fornøyd når jeg ser sånt. Si i fra hvis dere vet om noe annet lekkert jeg burde merke meg.

Har dere sett denne esken med 3 Cookies & Cream barer fra Nutrilett? Fristende eske. Det ser jo unektelig ut som en Oreo har forvillet seg inn i Nutrilettland, så jeg var ganske spent på å smake.

Pakken inneholder 3 små barer a 30 gram, og de var så lette, så lette! Tenkte de kjentes som slik lekemat barna har når de leiker butikk, men jeg kan forsikre om at det var ekte vare og fullt spiselig. Baren inneholder lite sukker, få kalorier, og skal ha et høyt innhold av protein. Egentlig kult med en slik liten snack size.

Baren er tredelt og det et øverste laget ser ut som hardt sammenpressede kjekssmuler. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til nylagt asfalt. Heldigvis smakte det langt fra oljete, jeg kjente bare gode sjokoladecookiessmuler som småknaste i munnen. De var litt tørre, men hva kan man forvente? Kjeks har ikke for vane å være saftig – da heter det jo kake.
Så kom et tynt lag med kremet, hvitt fyll, og det var nokså anonymt. Kjente brytningen mest i konsistens, ikke noe særlig på smak. Skulle ønske det var litt søtere, kanskje med litt vaniljeinnslag, men de hadde vel kaloriinnholdet også steget. Nederst var det et tettere, litt saftigere lag med mørk sjokoladebar. Det hadde en klassisk, typisk smak som man kjenner igjen fra barverdenen. Også den delen knaste litt, og egentlig klarte jeg ikke å kjenne så stor forskjell smaksmessig mellom den og den øverste delen. Synes totalsmaken her var helt okay og ettersmaken var god. Har ikke noe å utsette, men det var heller ikke noe å slå stiften for. Selv om baren var lett tok det forbausende lang tid å tygge ferdig hver bit jeg tok. Men det er jo akkurat det som kjennetegner mange av disse barene.

Tja, det var en artig liten treat dette her, men det blir ikke gjenkjøp. Ikke fordi det var noe galt, men fordi jeg synes flere andre barer fra Nutrilett smaker bedre.

Er det andre som har latt seg friste av denne pakningen?

Gjenkjøp: Nei

Dere leste kanskje innlegget om den blå Nutty Frutty fra Justnuts?
Nå har vi testet den lilla posen også. Den fineste. 🙂

Denne har de også på Sunkost på Bærums Verk, og innholdet består av tranebær, cashewnøtter og gresskarkjerner. Justnuts bruker bare av økologiske og fairtradesertifiserte ingredienser. Og det vet jeg mange er opptatte av!

Jeg synes nok ikke denne miksen var like god som den i blå pose. Tranebærene, som jeg først trodde var rosiner, dominerte litt for mye, og når jeg ikke er så glad i gresskarkjerner, i hvertfall ikke så mange samlet på en gang, -da blir det for tørt, ble ikke miksen optimal. Cashewnøtter var veldig gode, men det var ganske få av dem i posen jeg hadde.

Jaja. Jeg ble sittende og gnaske i meg alt uansett, og jeg synes størrelsen på posen er perfekt.
Akkurat passe når an trenger en liten treat.

Designet på posen er supersøtt – ingen diskusjon. Men det er ikke nok til at det blir gjenkjøp av akkurat denne for min del. Men artig å ha smakt. Blir nok den blå neste gang jeg er på Bærums Verk igjen.
Er det flere som har testet disse posene enda? Hvilken likte dere best?
Innlegget om den blå kan leses her.

Gjenkjøp: Nei