Frivillig, ubetalt reklame

Jeg har aldri helt forstått folks begeistring for Gifflar. Synes stadig jeg ser disse posene i diverse sammenhenger, og tenker alltid at det da må være mye bedre med ordentlige kanelboller? Som man enten baker selv, eller kjøper hos en baker? Eller i en dagligvarebutikk? Ikke disse bitene med veldig lang holdbarhet, og tilhørende E-stoffer? (Og et snev av industrismak.) Visst kan de være gode, om man er heldig og får tak i en fersk pose, men man kan også ha uflaks og få noen riktig tørre eksemplarer. Jaja, smak og behag, og det er åpenbart mange som både liker og kjøper Gifflar. Veldig flott for Pågen.
Jeg registrerte selvfølgelig at det for noen uker siden dukket opp en ny Gifflarvariant i butikkene. Med smak av sjokolade og karamell. Jeg tok et bilde, tenkte “artig”, og ruslet videre. Tenkte at selv om det var spennende ble det nok ble for mye av det gode, og jeg hadde ikke sånn voldsomt lyst til å teste den. Men så dukker det opp situasjoner, avgjørelser revurderes, og vips ble det testing allikevel. Pussig det der.
Det luktet søtlig, på grensen til kvalmende da jeg åpnet posen. Vet av erfaring at ikke det behøver bety noe for smaken, så jeg tok optimistisk en godt jafs og begynte å kjenne etter. Det smakte veldig Gifflar, men på en litt uekte måte. De kjentes ikke helt slik jeg umiddelbart forventet, selv om mye av inntrykket var som antatt. Sjokoladesmaken var tilstede, nesten som et slags sjokoladepålegg, men karamelldelen var noe mer diffus. Merket den som noe søtt attåt, som på sin måte bidro til helhetsinntrykket. Deigen smakte slik de vanlige Gifflene gjør, men allikevel synes jeg ikke alle smakene harmonerte så godt sammen som de burde for at dette skulle bli en vinner.
Jeg klarte ikke helt bestemme meg for hva jeg syntes sånn oppsummert. De var ganske all righte, og plutselig hadde jeg spist tre stykker, men brått ble det for mye av det gode. På alle måter. Jeg skal medgi at størrelsen pr. enhet kan være praktisk, og sånn sett egner posen seg greit f.eks i sekken på tur når flere skal dele, men jeg hadde nok da valgt den originale sorten med kanel i svingene fremfor denne med sjokolade og karamell.
Vet ikke om dette er en variant som selges kun en begrenset periode eller om det er et langtidsprodukt, men jeg synes som alltid det uansett er moro at vi får prøve. Bra at nye smaker også blir lansert i Norge, særlig nå når det er dårlig med handling i Sverige for en stund.
Hos oss blir det dessverre ikke gjenkjøp, men har skjønt at flere får vann i munnen bare de ser bilde av posen her. Kos dere!  🙂

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Siden Toro lanserte bakemixen Brownies Salt Karamell i februar hadde jeg ikke trodd de skulle komme med noe nytt til dette slippet. Overraskelsen, -og gleden, var derfor stor da jeg allikevel oppdaget en ny gul pose på Rema. Se her, Triple Chocolate Chip Muffins. Kjøperefleksen min ble så klart utløst umiddelbart, og i går passet det bra å teste.
Dette er en variant av Toros klassiske lyse muffins. Røren er imidlertid tilsatt biter av hvit, mørk og lys melkesjokolade, og skal lages i litt større former. Fantastisk.
Fremgangsmåten er utrolig enkel, (-som alltid med Toro,) man skal kun tilsette vann og olje, så er røren klar for formene.
Røren var litt mørkere enn vanlig lys kakerøre. Den så beige og nesten lett karamellaktig ut. – Og den var veldig god. 😋
Vi fordelte røren i 7 store muffinsformer. Det sto at formene skulle være mellomstore og 3/4 fulle, så de jeg hadde liggende var nok litt store. De ble bare ca halvfulle når det var tomt for røre. Men helt greit, vi får evt. prøve med litt mindre en annen gang.
Steketiden var oppgitt til ca 15 minutter bak på posen, våre var klare etter 13. Det duftet så klart deilig bakst fra stekebrettet, og vi var spente på å ta første bit.
Hmm, disse smakte godt, men samtidig litt mer anonymt enn jeg hadde håpet. Den der kjente, gode smaken til de små, lyse muffinsene til Toro var ikke der, den var erstatte av noe litt ubestemmelig plassert mellom de lyse og noe med en anelse sjokolade i deigen. En av døtrene mine mente det smakte som “sunne muffins”, selv om de ikke var det, og at det kunne vært litt flere sjokoladebiter. Jeg er litt enig. Det burde vært både større og flere sjokoladebiter, slik at man lettere kjente forskjell på de ulike sjokoladesortene. Deigen burde også hatt litt mer særpreg.
Selv om smaken ikke var helt slik vi hadde forestilt oss var det ingen problem å spise opp alle muffinsene. Det gikk faktisk ganske kjapt. -Så selvfølgelig var de gode. Det er jo det meste som er nybakt, og disse var aller best når de hadde fått avkjølt seg litt.
Egentlig var 7 stk et veldig dumt antall med tanke på deling. Det burde vært 8 eller 9. Tor jeg må tilpasse til litt andre former neste gang altså. Så blir det lettere å dele rettferdig. -For det blir nok gjenkjøp av denne posen. Vil gi den en sjanse til og eventuelt pimpe opp muffinsene med litt ekstra sjokolade selv. Eller noen bringebær. Mye som kan være godt.
Håper posen er en stayer, krysser fingrene.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Det er vel ingen tvil om at smaken som har gått igjen på flest nyheter til dette slippet er salt karamell. Synes nesten det er både påfallende og komisk, og kanskje en smule fantasiløst at alle har hatt den gode ideen om å smaksette produktet sitt med akkurat den kombinasjonen. Men for all del, salt karamell er godt det. Absolutt. Og med det som utgangspunkt gledet jeg meg til å teste Toros nye Brownies Salt Karamell.
Dette var en av de aller første nyheten jeg så i vinter. Den dukket opp i en Menybutikk lørdag ettermiddag allerede i uke 6, personalet holdt på å sette den fram, klar for kampanje i uke 7.
Den originale posen med brownies fra Toro er nærmest blitt en klassiker. Litt rart å bruke den betegnelsen på en kakemix, jeg som stort sett sverger til “ordentlig baking” fra bunnen, men akkurat den mixen bruker jeg veldig regelmessig. Jeg var derfor selvfølgelig svært spent på å prøve den nye varianten.
Fremgangsmåten kan vi fra før. Nesten. Her skal pulveret bare vendes inn med slikkepott etter at egg, vann og margarin er blandet, ikke røres. Sikkert for å sikre seigest mulig konsistens. Jeg var kjempeforsiktig og det gikk overraskende fint å få pulveret til å blande seg med væsken. Dernest var det inn i ovnen en halvtime, og eimen av brownies bredte seg raskt i kjøkkenet. Duften av kakelykke.
Vi lot den avkjøle seg litt, og så var vi klare for å kaste oss over stykkene. Som dere ser ble det små merker i kaken der karamellbitene lå.

Kaken var utvilsomt god. Konsistensen var noe mer kakete enn den originale browniesen, -selv om jeg var kjempeforsiktig og ikke pisket pulveret inn i røren. Skulle egentlig ønske den hadde vært hakket mer seig og fudgy. Mulig det var jeg som bakte den feil? Saltsmaken sammen med det søte var helt nydelig. Og det var akkurat passe mengde salt. Videre kjente vi en underliggende, dog tydelig karamellsmak fra første bit, men etter hvert som vi ble vant til den var den ikke like utpreget som i starten.
Selve karamellbitene var ikke like gode. De smakte som krokan/knekk/Daim, og satte seg litt i tennene.  Jeg kunne faktisk heller tenkt meg kaken bare med karamellsmak og saltinnslaget, uten de harde bitene. Evt. erstattet knekken med noen mjuke og kanskje litt mindre karamellbiter/karamellkuler?

Begge barna likte så klart også denne her, og mente kaken smakte masse karamell. Men også de var litt skuffet over karamellbitene. De hadde sett for seg flytende karamell, slik som er inni Stratos Salty Caramel og det var det jo ikke. Hvor godt hadde ikke det vært forresten? Uansett mente yngstejenta at kaken ble bedre for hvert stykke, og at den hadde passet godt i bursdag.

Selv om denne kaken var god, ble det litt i søteste laget for meg i lengden. Jeg orker i alle fall færre stykker enn jeg gjør av den vanlige brownien fra Toro. Vi kunne nok uansett valgt denne igjen, men foretrekker den vanlige. Som nevnt hadde det optimale for meg vært en brownie med et touch av havsalt. Uten klumper. Er det en uoppnåelig drøm?

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg synes alltid det er moro å oppdage nyheter det ikke har vært så mye blest og skriverier om før lansering. Dette er en av dem; Lys Brownie fra Regal.

Jeg fant pakken på Meny forrige uke, og kjøpsinstinktet meldte seg umiddelbart. Kan ikke si jeg vet om noen andre som har bakemix for en slik kake, dermed ble det jo en ekstra interessant nyhet også.
Stusset dog litt over navnet. Lys Brownie? Heter ikke det Blondie?
Vel, navnet skjemmer ingen, og nå har vi smakt.

Fremgangsmåten var ganske standard. Man blander innholdet i pakken med smør, egg og vann, og på et blunk var røren ferdig. Pulveret var utrolig delikat og finkornet. Det duftet søtlig, og minnet meg nesten om babygrøtpulver.

Da alt var blandet ferdig kunne vi også se små biter av hvit sjokolade stikke opp. Det lovet bra for resultatet. Kakerøren smakte forresten helt magisk. Jeg fikk lyst til å spise den opp med skje.

Da jeg fordelte røren utover i formen stusset jeg på at det var litt lite. Fikk i alle fall inntrykk av at det var mindre enn i andre mikser jeg pleier å steke i samme form. Jeg slo meg imidlertid til ro med tanken om at den helt sikkert kom til å heve litt, og at kaken dermed ville få en OK høyde og tykkelse etter hvert.

Det duftet gradvis ganske likt lyse cookies i hele kjøkkenet mens kaken sto i ovnen, og vi gledet oss. Steketiden bak på pakken var oppgitt til ca 35-40 minutter Jeg tok ut kaken etter 35. Var redd for å steke den for lenge slik at resultatet ble mer vanlig kakete, enn en seig brownie. Det viste seg dessverre å være litt for kort tid, for kaken kjentes bitte litt rå. Den var dessverre også fortsatt ganske flat. Isj da, min feil.
Smaken var okay. Den kjentes som en blanding av typisk lys kake og hjemmebakte cookies, og den var veldig søt og mild. Bitene av hvit sjokolade var vanskelig å identifisere, jeg kjente bare en bit på ett av alle stykkene jeg åt. Det kunne med fordel vært litt flere av dem, eller de burde vært større. Konsistensen var seig og fin, og dermed veldig riktig for den type kake, men jeg kjente også et lite preg av en slik tørr, litt industriaktig tendens som avslører at kaken ikke er bakt fra bunnen. Uten at det egentlig gjorde noe. Bak på esken er kaken avbildet med bringebær inni og det tror jeg hadde vært med på å løfte inntrykket noen hakk. Eller man burde hatt noen bringebær ved siden av for å utligne litt av det søte.

Jeg ble ikke helt blåst av banen av denne her, selv om den var all right. Hvis Regal lager en versjon 2.0 håper jeg det er litt større sjokoladebiter og at mengden røre justeres bitte litt opp. For egen del er jeg veldig usikker på gjenkjøp, men siden den var en kjempehit for husstandens yngre medlemmer, er det ikke utenkelig at vi lager den igjen.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Synet mitt på ferdigkjøpte, frosne kaker har endret seg ganske mye de siste årene. Tror det dels skyldes at nye gode produkter stadig dukker opp i frysedisken, og dels at jeg i takt med en stadig travlere hverdag har senket kravene til hva det er greit å servere. Jeg foretrekker så klart fremdeles å bake selv, men det vrenger seg ikke i marg og bein om jeg innimellom må outsource bakingen til en fabrikk. Enten helt eller delvis. Og når jeg nå har begynt å smake på en del ferdigbakst viser det seg jo at mye faktisk er riktig så velsmakende.

Og selvsagt kommer det nyheter innen denne kategorien også. En av dere som følger meg på Instagram tipset om en eske med små, frosne doughnuts på Meny. Eller donuts som det står på pakken. Her er den; Mini Donuts Duo fra Condito.

Pakken inneholder 8 små donuts. Fire med hvit melis og karamellfyll, og fire med sjokolade oppå og inni.

De ulike smakene lå i hver sin pakke slik at man kan velge å tine opp bare en smak om gangen om man ønsker det. Praktisk.

Det første jeg merket meg da jeg åpnet esken var størrelsen pr enhet. Donutsene var så små og snertne. Synes denne størrelsen var mye mer passe enn de der store man får kjøpt i løsvekt i butikker og bakerier. De mektigste av dem kjennes jo nærmest som et lite måltid. Jeg liker at trenden går den veien, det er helt greit med mindre porsjoner av snop, snacks og kaker.

Det sto på esken at de skulle tine i romtemperatur i 45 minutter og etter det var de klare for servering. Utrolig lettvint.

Må si de slett ikke var dumme. Både konsistens og hovedsmak var helt autentisk, slik man forventer at doughnuts skal smake. Litt sånn tett og fett i bakgrunnen, men det kjentes mest som mjuk, fersk og luftig bakst. Til og med den der litt karakteristiske ettersmaken var på plass.

De lyse var fryktelig søte. Som dere ser hadde de et ganske flytende karamellfyll inni, som sammen med melisen på toppen selvfølgelig bidro til det søte totalinntrykket. Jeg er glad i søte smaker jeg, og synes helt klart de var de beste.

De med sjokoladeglasur på ga et litt annet inntrykk. Ikke riktig så søtt, men mer sjokolade- og nougataktig. Fyllet inni minnet meg om Nugatti på smak, selv om konsistensen her var glattere. De var gode de også, og flere av medsmakerne mine hadde den som favoritt. Det passet forresten veldig fint med det lille nøttedrysset på toppen. Alltid godt med litt knas sammen med noe bløtt.

Tenker jeg fint kan kjøpe disse igjen jeg. Uten å nøle. Begge sorter var absolutt godkjente, og hvilke som var best handler bare om smak og behag. Og størrelsen var perfekt.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Dere som følger meg på andre plattformer har garantert fått med dere at jeg er inne i en cookieperiode. Jeg synes cookies er skikkelig digg, og da særlig de med mjuk kjerne. Og selv om jeg i øyeblikket er svoren fan av en viss ferdigkjøpt variant, synes jeg også det er stas med de man baker selv. Både fra bunnen og fra bakemiks. Derfor kunne det ikke passet bedre at Møllerens nå har kommet med akkurat en slik pose, nemlig Cookies med myk kjerne. Jeg kjøpte den på Meny.

Vi prøvde posen i går ettermiddag, og som dere kanskje får lest av bildet var den veldig kjapp og enkel å lage. -Slik ferdigmikser stort sett er. Man trengte kun å blandet pulveret med egg og smør, og på et blunk var deigen klar. Og for en deig. Nam! Er sikker på at jeg kunne spist hele klumpen ustekt.

Huff, jeg slurvet litt med oppmåling av margarinen. Baker rett som det er cookies selv fra bunnen, og vet hvordan de blir hvis røren er for flytende. Veldig dumt at jeg ikke var litt mer påpasselig her også. Når deigen er for løs blir den for det første veldig klissete å jobbe med når man skal trille kuler, og for det andre flyter deigen for mye ut inder steking slik at kakene blir flate og harde. Okay, vi kunne så klart satt deigen inn i kjøleskapet en stund, det varme kjøkkenet bidro nok også greit til den litt klissete konsistensen, men utålmodige som vi var ville vi ha cookies med en gang. Og mine ivrige hjelpere klarte fint å lage kuler selv om det ble litt kliss.

Inn i ovnen i 10 minutter og så hadde vi deilige cookies. Egentlig kunne steketiden vært enda litt kortere, men om deigen hadde vært litt fastere hadde det sikkert vært helt perfekt tid.

Smaken var veldig som forventet. Lys, søt og vaniljeaktig. Jeg fikk en litt tørr ettersmak i munnen etter noen av munnfullene, slik man kan få av visse sorter småkaker, men det var ikke så mye at det var plagsomt. Siden dette var første test lagde vi kakene helt rene, men neste gang vil jeg nok tilsette noen sjokoladebiter. Det sto på pakken at det var nok deig til 12 stk. Jeg synes kanskje de ble litt store, så neste gang kommer jeg til å lage noen flere og heller redusere størrelsen et par hakk. Og bruke mjukt smør i stedenfor smeltet. Er nok lettere å få ti len mjuk kjerne da.

Disse kan det absolutt bli gjenkjøp av. Siden de var så utrolig raske og enkle å lage kan det være greit å ha en pose stående i skapet slik at de kan lages på impuls. Varme, nybakte cookies er jo aldri feil. Fin nyhet!

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
For noen uker siden fikk jeg tips fra en av dere om at Berthas Bakeri hadde lansert ruller med ferdige, kjølte deiger denne høsten. Dette var en produktnyhet jeg ikke hadde fått med meg, så tusen takk for at dere sier i fra.
(Tipsene jeg får på Snap og Instagram er gull verdt. Bare fortsett!)

Jeg bega meg ut på leting og fant deigene på Coop Extra. En til kanelsnurrer og en til wienerbrød og croissanter. Jeg kjøpte begge. På nettsiden til Berthas ser det ut som om det også finnes en tredje variant, butterdeig, men den har jeg foreløpig ikke sett.

Vel, i ettermiddag passet det bra å teste, så vi hentet frem wienerdeigen fra kjøleskapet.

Dette er akkurat samme konsept som de ferdige pizzadeigene. Man ruller ut og setter i gang. Det sto en liten veiledning på pakken om hvordan man skal skjære, sånn i tilfelle man skulle lure, og i tillegg finnes en egen instruksjonsvideo på YouTube (her). Enklere kan det nesten ikke bli.

Deigen var ganske lett å rulle ut. Den hang nesten ikke igjen på papiret, og det ble lite kliss. Men man bør nok ikke la den ligge for lenge i varmen før man setter i gang. Gjetter at den da straks blir mer klebrig og mindre håndterlig.

Jeg fulgte som dere ser anvisningen og delte deigen i 6 trekanter. Så sto rulling og pensling for tur før brettet ble satt i ovnen. Her kan egentlig bildene tale for seg.

Steketiden var bare 12 minutter, og resultatet ble noen gyldne, velduftende croissanter. De var ikke så veldig store, vil heller si de hadde en okay frokoststørrelse.

Smaken var helt grei. De kjentes som ordinære, gjennomsnittlige croissanter. Nesten all nylaget bakst smaker godt, og det var ikke noe problem å fortære både en og to ganske raskt, men wow-følelsen uteble. Jeg vil altså ikke påstå at de var bemerkelsesverdige, ei heller at de skilte seg ut på noe vis, men det var heller ikke noe galt. Jeg har smakt bedre og jeg har smakt kjedeligere. Egentlig tenkte jeg at det smakte litt for mye wienerbrød og litt lite croissant. Hvis det gir noe mening? Men når deigen skal kunne brukes til begge deler, er kanskje dette det beste resultatet man kan få til. – Og det var jo godt. For all del.

Om vi kjøper rullen igjen er ikke godt å si. Skulle nok ønske smaken gjorde litt mer inntrykk enn den gjorde, for konseptet og tidsbruken var helt genial. Det tok ikke mange minutter fra vi startet til vi satt med det ferdige resultatet. Prisen på rundt 25 kroner var også helt akseptabel.

Dere som nå skal ut på leting kan peile dere inn på hylla med pizzaprodukter. Det var der rullene lå.
Kanelsnurrdeigen står for tur nå i helgen, krysser fingre for at den er like lettvinn og at smaken er bra.

Gjenkjøp: Kanskje

I påsken prøvde jeg en av de nye glutenfrie melblandingene fra Møllerens. De kom med en grov og en fin pose til slippet i februar og jeg valgte å teste den fine. Sånn i første omgang i alle fall.

Som dere ser inneholder posen en ren og jevn lys melblanding. Sånn ved første øyekast kunne det fint ha gått for å være en fin sort vanlig hvetemel, men når jeg kjente på det virket det mer kompakt og potetmelaktig enn glutenholdig mel. Jaja, jeg tenkte at det sikkert ikke var noe problem.

Hjemme hos oss spise vi vanligvis ikke glutenfritt. Jeg liker gluten, og heldigvis har ingen i huset noen matallergier. Innimellom har vi imidlertid noen små gjester som trenger litt tilpasninger i matveien, så da må vi servere litt annen mat enn vi vanligvis pleier.

Og siden vi nå skulle ha litt lunsjbesøk tenkte jeg å kjapt hive sammen en gjærdeig og trille noen rundstykker. Slik jeg ofte gjør. Og da kunne jeg jo bare bruke melblandingen istedenfor hvetemel. Som tenkt så gjort. Men ai ai ai. Det gikk virkelig ikke som det pleier. Jeg baker veldig ofte gjærbakst, og synes egentlig jeg har ordentlig dreisen på det, men her fikk jeg meg en liten overraskelse. For det første var det vanskelig å kna deigen slik at den hang ordentlig sammen. Den smuldret bare opp hver gang jeg forsøkte å snu den rundt. For det andre hevet den seg ikke. Ikke noen ting. Jeg har hørt at heving kan være en liten utfordring med glutenfri bakst, men av en eller annen grunn tenkte jeg at det ville gå helt fint med akkurat denne blandingen. Det gjorde det ikke. Ikke klarte jeg å trille fine rundtsykker heller. Til min store irritasjon og ergrelse. Det ble bare noen knortete klumper med sprekker. Og ikke så de særlig bedre ut når de hadde etterhevet. Se her:

Vel, jeg satte brettet inn i ovnen og håpet noe magisk skulle utspille seg der inne i varmen. Neida. Ingen endring. Rundstykkene som kom ut var akkurat like uskjønne og fulle av sprekker som da jeg satte dem inn. Argh.

Her ser dere et ferdig rundstykke. OK, relativt bloggvennlig på bildet akkurat det altså, men det var vel det fineste.

Jeg har tilnærmet ingen erfaring med å bake glutenfritt, så her er det tydelig at jeg trenger mer trening. Videre fikk jeg jo tilbakemelding på Instagram om at denne blandingen passet mye bedre til vafler/ pannekaker/lapper og scones enn gjærbakst. Det er notert. Altså er det ikke noe feil med blandingen til Møllerens, den passer bare bedre til annen type bakst enn det jeg brukte den til. Fikk også kommentar om den grove blandingen var ganske allright, så det skal jeg huske til neste anledning.

Tror nok jeg holder meg til de glutenholdige melsortene fra Møllerens framover (de bruker jeg massevis av!), men synes det er bra at det glutenfrie sortimentet utvides. Flott at de som trenger allergivennlig mat stadig får bredere utvalg. Disse selges på Meny, kan ikke i farten huske å ha sett dem i andre kjeder, men der sikkert å få tak i flere steder.

Gjenkjøp: Nei