Frivillig, ubetalt reklame

Hjemme hos oss er det heldigvis ingen som har noen matallergier. Til vanlig trenger vi derfor ikke ta spesielle hensyn når vi handler, eller når vi lager mat. Innimellom har vi imidlertid en liten gjest som ikke tåler gluten, og da gjelder det å finne alternativer som alle kan spise.

Jeg skal ikke påberope meg å ha full oversikt over all allergivennlig mat som lanseres, men en og annen nyhet får jeg da med meg. Har dessuten inntrykk av at utvalget i kategorien stadig blir bedre. I høst kom Toro blant annet med to små supper i porsjonsstørrelser i Fri-serien sin, Blomkålsuppe og Tomatsuppe. Jeg har mest lyst til å kalle det glutenfri Rett i koppen.

Slike småporsjoner med suppe synes jeg er fine å ha liggende til øyeblikk der det er litt lenge til neste måltid.  Eller til anledninger når man bare har lyst på noe varmt i kroppen. Og da er det faktisk veldig okay å kunne tilby et glutenfritt alternativ til den som er på besøk også. Vi har nå smakt både blomkålsuppen og tomatsuppen, og ikke overraskende var det sistnevnte som var mest interessant for jentene her. Jeg slutter forresten aldri å undre meg over den voldsomme begeistringen mange barn har for akkurat tomatsuppe fra pose. Så godt er det da virkelig ikke.

Fremgangsmåten er kjent. Man tømmer pulveret i en kopp, heller på kokende vann, rører rundt og venter noen minutter før man spiser.

Dommen kom ganske kjapt. Begge syntes det var god tomatsuppe; “helt vanlig, men litt som en annen versjon”. Videre mente de den var litt vannete, men det var egentlig bare fordi de sammenligent med Rett i koppen tomatsuppe med pasta og mozzarella som vi pleier å kjøpe. Den er jo fyldigere og rikere både i smak og konsistens. Ellers smakte det som tomatsuppe skal smake.

Det glutenfrie alternativet fikk altså ståkarakter fra jentene her, og det ble konkludert med at det ikke var flaut å tilby venninner med cøliaki en slik pose om de ble med hjem etter skolen. Jeg smakte også, og bortsett fra at jeg syntes smaken kanskje manglet noe, og ja, om ikke vannet så kjentes den i alle fall litt tynn, så kan vi absolutt krysse av på godkjent.

Jeg smakte også på blomkålsuppen, og syntes den og var helt grei. Smaken var nok noe tam og spinkel, og kanskje manglet også den en siste lille piff, men jeg vil fortsatt vurdere den som helt grei. Det var ikke mange blomkålbiter, men de få som var hadde fin og fast konsistens. Godkjent den også. 🙂

Synes det er positivt at Toro stadig lansere glutenfrie alternativer av produkter de allerede har i sortimentet sitt. Vi får håpe de fortsetter med det.

Gjenkjøp: Ja, nå og da

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom synes jeg det er gøy å gjøre små avstikkere fra konseptet mitt og teste litt annet enn spiselige nyheter. Det har jeg også gjort i dag, vi har nemlig prøvd siste medlem av hackit-familien; Boil-in-box.

Dette er en liten beholder som skal gjøre det enkelt å koke ris. Man både tilbereder og serverer risen fra samme skål. Som jeg har skrevet tidligere er jeg allerede stor fan av både Hackit og Tubit fra samme produsent, så jeg var selvfølgelig svært nysgjerrig på deres siste oppfinnelse.

Her i huset spiser vi ris rett som det er, men jeg skal innrømme at jeg de siste årene alltid har brukt boil in bag. Synes det er både raskt og lettvint, og det blir lite gris og klin. Allikevel er det ikke til å komme unna at det blir vanvittig mye unødvendig plastavfall. Man får heller ikke tilpasset porsjonen helt eksakt etter behov, siden men blir låst til mengde ris pr. ferdige pose. Hos oss hvor vi er tre i familien blir det ofte litt knapt med én, men for mye med to. Derfor synets jeg boil-in-box var en spennende liten dings. Fint å kunne koke akkurat så mye man trenger, og det gjør ikke akkurat noe å redusere plastbruken heller.
Altså, man kan jo så klart koke ris rett i kjelen, ikke noe problem det, men jeg er positiv til alt nytt som kan forenkle og kanskje forbedre.

Fremgangsmåten var veldig grei. Man tømmer først oppi ønsker mengde ris. Beholderen har noen små hull langs veggen som angir antall porsjoner.

Her har vi fylt opp til rett over tre hull.

Etter å ha målt opp risen setter man hele skålen oppi en kjele og fyller på vann. Det er noen små hull på motsatt side av beholderen også, disse angir hvor mye vann som trengs. Vannet dekker risen og siver ut i kjelen gjennom alle de små hullene i beholderen, Dermed har man nok til vann til å koke det hele i.

Litt forstyrrende vanndråper på bildet her, men dere ser også målehullene på det nest øverste bildet. 

Når ris og vann er på plass, setter man på lokket og koker antall minutter som angitt på pakken. Jeg brukte jasminris fra Eldorado, og den skulle koke i 17 minutter.

Det småbuldret litt under beholderen da den kokte opp, men jeg synes faktisk den forholdt seg forbausende rolig på bunnen av kjelen under hele kokingen. Vi var egentlig litt fascinerte av hele metoden. Har ikke prøvd noe lignende før.

Når tiden var omme skulle lokket løftes av skålen igjen og legges opp ned på bordet. Som et lite serveringsfat. Etter å ha ristet av overflødig vann plasserte jeg så boksen med ris oppi lokket. Enkelt, forbausende renslig og smart.

Og risen ble bra den. Den virket ganske luftig i beholderen, ikke slik tung og kompakt som ris noen ganger kan bli. God var den også. “Oi, dette smaker jo som ris man får på buffet”, var kommentaren fra yngstejenta. Og det er i betydningen ekstra god ris. Vi er nemlig ikke på buffet så veldig ofte. 🙂

Synes ikke denne var så dum jeg. Porsjonene var kanskje litt rause, men det lærer man seg å tilpasse med erfaring. Det eneste jeg har oppdaget så langt som ikke er helt topp, er at det kan sette seg fast noen små deler av riskorn i de små kokehullene langs sidene. Disse sitter der fortsatt etter at beholderen har tatt runden i oppvaskmaskinen. De er enkle å stikke ut når man først ser dem altså, men greit å være litt obs. Gamle, gjenbrukte deler av riskorn, som har kjørt et program i oppvaskmaskinen er liksom ikke såå digg å spise.

Boil-in-box selges på OBS. I følge nettsiden til Hackit har de dem i tillegg på Tilbords, Kitch’n, homeandkitchen.no og Jernia.

Etter noen gangers bruk er jeg veldig fornøyd og kommer til å fortsette å benytte denne framover.
Praktisk liten sak. 👍🏼

🙂

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom får jeg kommentarer på at jeg skriver mye om pastiller her på bloggen. Og ja, jeg ser den, og det stemmer. Jeg spiser mye pastiller og dermed er det artig å prøve alle de nye variantene som stadig dukker opp i kiosker og butikker. Den siste jeg har smakt nå er Dent Oi Cherry som kom nå i høst. Her er den på Coop Mega. Lekker og feminin emballasje!

Jeg har spist Dent siden barndommen, og spiser det forsatt veldig regelmessig. Akkurat nå synes jeg eskene med de ulike Crushvaraintene er de beste de har, men Oi-posene er absolutt en fin variasjon innimellom. Denne har som navnet avslører smak av kirsebær, og overflaten er strødd med en syrlig kandering.

Jeg er alltid litt nølende når jeg skal spise syrlige og sure smaker. Har vokst i fra å kjenne begeistring når det gjør vondt inni kinnene, og sinnarynken automatisk skjærer oppover pannen. Her var imidlertid ikke surhetsgraden verre enn at det gikk fint. Kanderingen løste seg også veldig fort opp, og dermed kom pastillens hovedsmak av kirsebær frem. Og det smakte virkelig slik som mye annet godteri med nettopp kirsebærsmak gjør, ingen tvil der. Etter hvert som pastillen hvilte i munnen syntes jeg fort den kjentes svakere og mye av smaken forsvant lenge før pastillen var oppspist. Hm, litt uventet og så klart også litt dumt. Det gjorde at inntrykket ble noe anonymt og trangen til å stappe i seg enhet etter enhet uteble.

For å være rettferdig må jeg ta med at kunstig fremstilt kirsebærsmak aldri har vært noen favoritt hos meg. Utgangspunktet for disse stakkars Dentene var dermed ikke det beste. Da hadde imidlertid fordelen av et sterkt og høyt foretrukket merkenavn, så jeg stilte absolutt med et åpent sinn.

Siden jeg i hovedsak spiste fra denne posen på jobb, kan jeg ta med at en kollega kom innom kontoret og fikk en smak. Han var ikke helt enig med meg i at kirsebæret var lett å identifisere, og spurte hvilken smak produsenten egentlig hadde forsøkt å få til. Han var innom både bringebær, skogsbær og tutti frutti. Heller ikke han ble videre imponert over intensiteten i smaken, og mente at den med fordel kunne hatt litt mer futt, kraft og styrke.

Jeg tror ikke det blir noe gjenkjøp av denne. Det var som alltid moro å ha smakt, og det var helt okay, men det finnes så mange andre gode pastiller at jeg nok velger noe annet neste gang jeg står ved kassen og skal ta en avgjørelse.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk “helsegodt” som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en “treningsbar”, som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når jeg skal ha besøk og ikke klarer komme på noe å servere, tyr jeg alltid til ost og kjeks. Det er både godt og lettvint, og trenger heller ikke bli så dyrt om gjestene tar med seg en ost hver. Her for litt siden hadde vi ostekveld igjen, og da benyttet jeg anledning til teste noen nye kjekstyper de hadde fått inn på Meny.
Tre sorter Scrocchi fra italienske Laurieri.

Smakene er rosmarin, havsalt og pizzakrydder. Med andre ord noe for enhver smak.

Synes emballasjen var veldig lekker. Ikke et vondt ord om Ritz, -det er superdigg, men disse posene ga da et noe mer sofistikert inntrykk?

Alle variantene hadde lik fasong. Små firkantede enheter med litt toastaktig konsistens.

Her er den med rosmarin:

Her er den salte:

Og til slutt pizzavarianten:

Synes de var ganske dekorative. Hadde tenkt å dandere dem enda litt penere på fatet, men i kjent stil ble det litt småstress rett før gjestene kom – enda jeg trodde jeg hadde god tid. Huff, det skjer alltid.

Jeg er ikke kjempeglad i rosmarin, og var dermed mest skeptisk til den sorten. Her var imidlertid krydderet bare godt. I tillegg til rosmarinen og så klart salt, syntes jeg det smakte litt olivenolje. Helheten minnet dermed om en slags småsprø focaccia. Skikkelig italiensk og slett ikke dumt. Den var god med pålegg, men også veldig all right å sitte og småspise alene når man egentlig var mett. En av gjestene hadde denne som soleklar favoritt.

Varianten med havsalt, som jeg på forhånd trodde jeg kom til å like best, var faktisk den minst spennende av de tre. Jeg syntes saltmengden var perfekt tilpasset, og man kunne kjenne de små krystallene fint spredt på overflaten, men smaksmessig syntes jeg ikke den utmerket seg voldsom fra annen salt kjeks. Den var nydelig med brie på, ikke fullt så spennende alene. Konsistensen var med på å trekke inntrykket opp. Akkurat som den med rosmarin var overflaten tørr og matt, og heldigvis ikke sånn fettete så man ble glinsende og ekkel på fingertuppene. Bra!

Pizzakjeksen var overraskende god. Den ble helt klart favoritt hos meg, og var sorten det først ble tomt for på fatet i løpet av kvelden. Jeg synes noen ganger mat med pizzasmak kan virke både syntetisk og tilgjort, men denne likte jeg godt. Førsteinntrykket var salt og litt tomataktig, og så kjentes en fin miks av rosmarin og oregano etter hvert. Den hadde også en mild og behagelig ettersmak av krydder som satt igjen på utpust en stund etter at jeg hadde spist. Disse pizzakjeksene kunne jeg godt tenke meg å kjøpe utenom en osteanledning også, og bare ha dem i en skål på bordet. Mmm, med et glass kald Pepsi Max ved siden av holder det i massevis som kveldssnacks for meg.

Siden disse kjeksene hadde litt smak i seg selv er de sikkert gode til tapenade, pesto, ved siden av spekeskinke eller til tomat og mozzarella. Eller hva man nå måtte finne på.
Kan ta med at de både er veganske og uten tilsetningsstoffer også.
Jeg kan godt tenke meg å kjøpe dem igjen, men synes ikke de har vært så lette å finne. Har foreløpig bare sette dem på Meny på CC Vest. Si gjerne i fra om dere ser dem flere steder.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Frivillig, ubetalt reklame

Rett før høstferien så jeg en sjokkselger med nye Ricolaesker ved kassene på Meny. Jeg skal ikke påstå at jeg har full kontroll på alle variantene som finnes, men har skjønt at denne er ny. Ricola Active Strong Menthol. Hele esken skriker nærmest friskhet, ikke sant?

God timing fra handelen å presentere den nå på høsten, nå som vi er på full fart inn i forkjølelsessesongen. Og fint for oss som lett blir grumsete i halsen.

Som dere ser hadde vi litt tåke i høstferien, men jeg syntes det passet så fint å ta bilde av esken i fjellheimen. -Selv om jeg ikke akkurat var i de sveitsiske alpene. Hallingdal duger det og.

Jeg smakte den første på tur etter nistepausen vår, og brukte litt tid på å finne ut hva jeg egentlig syntes. Først kjentes litt typisk fresh, lett peppermyntesmak og menthol. En snill, nesten litt svak kosepastill av en Ricolavariant, tenkte jeg en smule overrasket. Men så, bare sekunder etter, satte den inn litt mer støt og ble merkbart sterkere. Nesten sånn på grensen til hva som er behagelig. Samtidig kjente jeg både friskhet og varme spre seg bakover mot halsen, og så roet hele inntrykket seg igjen og ble til en pastill full av menthol. Klassisk og frisk. Jeg trengte bare et øyeblikk til å bli vandt til den, og så lå den rolig og veltilpasset bak i munnen resten av tiden.

Dette er nok ikke den beste Ricolaen jeg har smakt, men den var helt allright. Sterk, klar og urtete. Og hver pastill varer veldig lenge. Om den har mer lindrende effekt på hals, nese og pust enn andre mentholpastiller vet jeg ikke, men den var behagelig å ha i munnnen da jeg var krislete i halsen. Og så lenge den gjorde nytten sin er jeg fornøyd.

Om det blir gjenkjøp er jeg ikke helt sikker på, men utelukker det ikke. Kan godt hende den blir valgt som hjelp i et av vinterens garantert kommende forkjølelsesøyeblikk. Vi får se.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Selv om nyheter innen kategorien snacks og godteri alltid er stas, og disse nyhetene uten tvil fenger mest både her på bloggen og på Instagram, synes jeg også det er veldig gøy å teste ny mat. Totalt sett spiser vi jo mye mer ordentlig mat enn snop (forhåpentligvis), og dermed er godt utvalg og variasjonsmuligheter også i den kategorien noe jeg setter pris på. En av høstslippets nyheter jeg fikk kjennskap til ganske tidlig var disse nye knekkebrødene; Go’knekke Fiber og Go’knekke Rug fra Nice &. Det er definitivt ordentlig mat.

Det er tydeligvis en populær nyhet, for da jeg så etter dem i butikken første gang, var begge hyllene bak prisskiltene tomme. Heldigvis var de fylt opp neste gang jeg var innom, og nå har jeg prøvd begge to.

Varianten med lyseblå etikett inneholder 30% fiber og var den jeg testet først.

Det første jeg merket meg var hvor lett hvert knekkebrød var. Videre var de ganske porøse, og jeg fryktet et øyeblikk at de både ville ryke, brekke og smule mye da jeg bet over. Det gjorde de heldigvis ikke, jeg syntes tvert i mot de holdt fasongen overraskende bra. Smaken var god, ganske typisk lett knekkebrødsmak egentlig, men samtidig litt anonym, og dermed noe vanskelig å beskrive. Hullsiden var dekket med små linfrø og sesamfrø og det hjalp til med å heve inntrykket. Frølaget kunne absolutt vært enda tettere for min del.

Jeg spise først et helt knekkebrød uten pålegg, bare for å danne meg et ordentlig inntrykk, og det ble litt for stusslig. Med pålegg var det derimot overraskende godt, det virket som om smaken fra leverposteien hjalp til med å fremheve selve knekkebrødsmaken. Tommel opp. Jeg har også spist dem med magerost på jobben, men har ikke tatt noe bilde av det. (Ikke at det ser så spenstig ut heller. 😆)

Den andre sorten er med rug, og har tilnærmet lik konsistens som de med fiber. Disse hadde imidlertid ingen frø på hullsiden, og som den forutinntatte personen jeg er, var jeg overbevist om at de da kom til å smake bølgepapp eller annen tilsvarende trå masse. De så jo ikke så sjarmerende ut rent visuelt. Men neida. Da jeg tok første bit fikk jeg ganske umiddelbart assosiasjoner til vanlige brødskiver fra rugbrød, – og det er jo godt. Akkurat som med fibervarianten trengte også disse pålegg for å funke optimalt for meg, men da syntes jeg til gjengjeld de var ordentlig gode. Selv om de var ganske like, virket smaken av disse enda mer kjent enn smaken til fiberknekkebrødene, mulig de minnet meg litt om Rugsprø som jeg spiser en del av.

Noen knekkebrød har lett for å være for harde, slik at man blir litt sår oppe i ganen etter å ha spist en to-tre stykker. Det syntes jeg ingen av disse var. Egentlig ble jeg som dere skjønner ganske positivt overrasket og kan lett se for meg gjenkjøp av begge pakker. Jeg spiser ganske mye knekkebrød i hverdagen, blant annet nesten alltid til formiddagsmat på jobb, og synes derfor det er strålende med enda flere valgmuligheter. Jeg har forresten prøvd å finne ut hvilket jeg liker best, men sliter med å bestemme meg.

Selv om dette ikke er en innovasjon i mine øye, -det finnes jo også andre knekkebrødtyper uten gjær, synes jeg det er en fin og veldig velkommen nyhet. Prisene var heller ikke dumme.
Håper de består gjenkjøpstesten hos flere av dere slik at de blir værende i butikkhyllene.

Gjenkjøp: Ja til begge

Frivillig, ubetalt reklame

Mmm, her kommer en nyhet jeg har gledet meg til å teste helt siden jeg hørte at den skulle komme.
Stekt og Skivet Kyllingfilet Pesto fra Den Stolte Hane. Så fristende! Har dere sett den?
Jeg kjøpte min på Coop Extra.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare legge ut testen på Instagram, siden jeg der når så mange flere enn her på bloggen, men fant ut at jeg måtte skrive en liten bloggpost i tillegg. Fint å kunne formidle begeistring i flere kanaler. 😃

Jeg synes serien med Stekt & Spiseklar og Stekt & Skivet-produktene fra Den Stolte Hane har veldig mye godt. Og jeg antar jeg ikke er alene om å mene det. Serien må da være en kjempesuksess? Jeg trodde Den Stolte Hane i utgangspunktet var et merke som var forbeholdt Coopkjeden, men jeg har sett noen av disse pakkene også i NorgesGruppens butikker. De som egentlig bare pleier å selge Prior. Det må jo bety at kundene etterspør produktene? Eller er jeg helt på bærtur nå? Vi kjøper i alle fall ganske ofte pakken som heter Stekt og Skivet Kyllingfilet Soltørket Tomat og synes den er veldig god. -Men en med pesto, det hørtes jo helt himmelsk ut.

Her forleden var et bare meg hjemme til middag, og jeg fant ut at jeg ville lage en enkel salat. Da passet det perfekt å teste herligheten. Kylling med pesto er jo lett å kombinere med andre salatingredienser, det skal litt til at smaken krasjer med noe og resultatet blir feil.

Jeg åpnet pakken og kjente med en gang en lett, klassisk pestoduft. Lovende. Kyllingskivene var ikke så innsauset med pesto at de ble klin i pakningen, men nok til at duften og smaken ikke var til å ta feil av. Bra. Jeg blandet kyllingen med litt lun fullkornspasta, rødløk, vårløk, avokado, tomat, litt ruccula og noen mozzarellakulerk og det ble kjempegodt. -Om jeg skal si det sjøl. Trodde jeg hadde en pose pinjekjerner liggende i skuffen også, men de må jeg ha spist opp. Det gjorde ikke noe.

Som dere skjønner hadde jeg visse forventninger til denne nyheten i forkant, og de ble heldigvis innfridd. Dette var skikkelig hverdagsgodt. Konsistensen på kjøttet var uventet saftig og mør, og smakene var nydelig balansert. Jeg kjente tydelig, fersk, litt salt kylling, og jeg kjente uten tvil basilikum og pesto. -Men pestoen druknet ikke de andre smakene og det var bra. Et øyeblikk tenkte jeg å vende inn pastaskruene med litt ekstra pesto fra glass før jeg blandet salaten, men er glad jeg ikke gjorde det. Tror det kan ha blitt for mye av det gode. Salaten ble i alle fall god, kyllingen sørget for et lettere premium inntrykk, og jeg ble god og mett.

Denne produktperlen blir det åpenbart gjenkjøp av. Og det i nærmest fremtid. Håper også det er en nyhet som blir værende, -jeg har trua. Slike raske, ferdigprodukter til vår übertravle hverdag er jo tidsriktige og aktuelle som aldri før, og godt utvalg er utvilsomt bare positivt.

Gjenkjøp: Ja

PS. Som alltid når jeg er veldig positiv til en nyhet får jeg behov for å understreke at dette ikke er noe sponsa greier eller et innlegg noen har bedt meg om å skrive.
Jeg kjøpte kyllingen sjøl, på eget initiativ på Coop Extra på Slependen, og den kosta 43,90.