Jeg synes det har kommet veldig mange Go’morgenprodukt fra Tine den siste tiden. Både barer, shake og grøt har dukket opp i tur og orden, og noen har visst rukket å forsvinne igjen også. Jeg forbinder i hovedsak merkenavnet Go’morgen med yoghurt og kornblanding i et todelt beger, og det er heldigvis en slik variant Tine har servert oss til dette vareslippet. Her er den på Coop Mega; Go’morgen Yoghurt UTEN tilsatt sukker med smak av Ananas og Kokos.

Som den nyhetsgribben jeg er, kastet jeg meg inn i kjøleskapet og fikk hentet ut et eksemplar til handlekurven min. Jeg er glad i kokos, ikke så glad i ananas, men tenkte kombinasjonen sikkert ville være velbalansert. Den måtte prøves.

Huff, som jeg også påpekte da jeg skrev om Go’morgen med Pasjonsfrukt og Guarana i vinter (her), tror jeg ikke at jeg er helt i målgruppen til Tine rent emballasjemessig. Denne synes jeg nemlig ikke var fin. Den turkise bunnfargen var frisk og delikat, og ananasen og kokosnøtten passer så klart inn, men all den masete, rotete skriften? Litt for mye av det gode for min noe konservative smak.

Uansett utseende, i morges var det dags for å smake yoghurten til frokost på jobb. Jeg åpnet begeret og snuste forsiktig inn. Først kjentes noe svakt og friskt, så registrerte jeg MYE kokos. Ble ikke skremt, men er det lov å si litt skeptisk? Kokos er godt det, Bounty er en av mine absolutte favorittsjokolader, men for mye av det gode gir assosiasjon til både Malibu, skolebrød og solkrem på en gang. Jeg fryktet yoghurten kanskje ville smake litt kvalmt? Men neida. Det gjorde den heldigvis ikke. Jeg prøvde først noen skjeer uten granola, og smaken var lett, frisk og syrlig. Jeg kjente mye mer ananassmak en forventet og små ananasbiter bruste nærmest litt mellom tennene. Kokosen lå som et lunt bakteppe og komplementerte ananasen på en fin måte. Yoghurten var god den, og det fristet nesten å spise ferdig uten å tilsette granolaen. Allikevel tømte jeg den oppi, både fordi jeg var nysgjerrig og for å gjøre frokosten mer mettende.

Med granola oppi, ble yoghurtsmaken så klart noe dempet. Jeg syntes mye av syrligheten forsvant og inntrykket bli litt flatere. Det søte fra koksen ble også utjevnet, så noe av særpreget forsvant. Det var fortsatt godt, jeg spiste opp hele begeret på et blunk, men syntes nok yoghurten var aller best alene.

Uansett, denne ser jeg for meg å kjøpe igjen. -Og det hadde jeg ikke trodd før jeg smakte. Både fordi emballasjen var så støyende og fordi smakskombinasjonen virket litt spesiell. Så feil kan man ta. Veldig moro når faktisk opplevelse blir en helt annen enn forestillingen man har i hodet på forhånd.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Egentlig synes jeg tomatsuppe er litt kjedelig mat. Tror jeg har skrevet det her tidligere også. Jeg kan bare ikke fatte og begriper hva som er så fantastisk med vanlig tomatsuppe fra pose. Dere vet den med makaroni som tilnærmet alle barn i Norge elsker. Når man derimot lager tomatsuppe selv, helt fra bunnen, eller velger en litt mer spennende ferdigvariant, blir det noe annet.

Og nå har Toro kommet med et nytt bidrag til oss som setter pris på litt tomatsuppevariasjon, Amerikansk Spicy Tomatsuppe. Jeg så den først på Coop Mega Bekkestua, men antar at flere butikker også har fått den inn. Vi prøvde den til middag i går.

Som dere ser er dette en ordinær Toropose, hvor man så klart følger Toros velkjente fremgangsmåte. Tilsett vann, kok opp, spis. En velsignelse på travle hverdager. Suppen inneholder blant annet bønner, paprika, løk og mais, og… kajennepepper. Hmm, var litt spent på hvordan det ville treffe både min og barnas ganer.

Da jeg åpnet posen og tømte pulveret i kjelen, syntes jeg det duftet tacoaktig. Eldstejenta mente det luktet litt som meksikansk gryte. Vi undret oss litt, men fant ut at det sikkert ville komme et mer amerikansk preg etter hvert.

Etter åtte minutter koking var den klar, og jeg syntes fortsatt det duftet litt tex mex på kjøkkenet. Nesten som Chili con carne.

På posen står det at man kan lage sin egen vri og tilsette kjøttdeig, kidneybønner og løk. Da vil jo suppen mette mer. Vi lagde den bare med vann denne gangen, men hadde ei skål med biter av kjøttpølse og litt makaroni på lur som det var lov å putte oppi etter hvert.

Jeg tok en første skje, og klarte fortsatt ikke kvitte meg helt med tex-mex assosiasjonen. Helt greit det. Smaken var krydret og hadde et tydelig sting, og selv om den ikke var alt for kvass var det ingen tvil om at suppen inneholdt pepper. Som dere vet er jeg skikkelig krydderpingle, men med en liten dæsj rømme oppi, og noen brødbiter ved siden av gikk det fint. Jeg syntes faktisk den ble bedre når den hadde fått avkjølt seg litt også, da kjentes de medfølgende grønnsaksbitene bedre. Og dere, det var en bra mengde biter oppi her. Allright konsistens med litt tyggemotsand hadde de også. Jeg tenkte vekselvis på både grønnsakssuppe, betasuppe og minestronesuppe mens jeg åt, og disse bitene var med på å dempe litt av de små pepperflammene som innimellom kunne anes på tungen.

Ingen av barna ble spesielt begeistret. Suppen ble for sterkt og heftig for dem. Jeg kan forstå det, smaken var tross alt ganske voksen.

Jeg er ganske usikker på om det blir gjenkjøp av denne posen. Smaken var som sagt helt grei, men jeg har ikke fått noen ny favoritt. Siden barna også fortsatt sverger til den vanlige tomatsuppeposen skal det litt til at jeg kjøper denne til bare meg. Men kanskje den kan brukes som base til en spennende amerikansk tex mex-rett en gang? Vi får se.

Gjenkjøp: Tviler

Frivillig, ubetalt reklame

Wow, har dere sett for en lekker, feminin pose med Doc som har dukket opp?
En sukkerfri variant med smak av bringebær og sitron. Så spennende! Her er den på Meny på Rykkinn.

Siden jeg er veldig glad i rosa, -og selvfølgelig også halspastiller, anser jeg meg som midt i målgruppen for dette produktet. 😃 Jeg pleier uansett å kjøpe poser av de allerede eksisterende Docvariantene med jevne mellomrom, og enda en valgmulighet hva gjelder smak er ikke å forakte.
Det måtte så klart bli testing.

Illustrasjonen på posen viser tydelig at bringebær er det første man skal kjenne. Og det stemte.
Jeg synes ikke smaken var veldig markant, vil heller kalle den en mild, svak, nesten litt slapp bringebærsmak, men den var fortsatt god. Søt og dropslignende. Nesten som godteri. Den varte imidlertid ikke så lenge, og når det ytterste laget var oppløst ble smaken straks friskere med mer sting. Den ekte Docfølelsen gjorde seg gjeldende. Dere vet den litt lindrende, nesten varme følelsen i halsen. Smaken forandret seg til en slags frisk sitron, dog uten å være veldig syrlig. Det minnet meg veldig om noe jeg ikke klarer å plassere. Noen som kan hjelpe? Tenkte faktisk litt på de gamle solbærdropsene fra Vicks, mulig det var rester av bringebærlaget som fremkalte de assosiasjonene. Samme smak varte i alle fall helt frem til alt var oppløst.

Etter å ha spist flere gjennom dagen på jobb, konkluderte jeg med at dette var gode, allrighte halspastiller som smakte behagelig hele veien. -Men veldig spennende var de ikke. Tenk om de hadde hatt en overraskende, mjuk kjerne i midten? Bare en liten en? En magisk, flytende dråpe til slutt. Det hadde vært prikken over i’en det. Ja ja, vet at Doc ikke pleier å ha det, men hadde det ikke vært kult?

Selv om det altså ikke var noe endringer i konsistens etter at bringebærtrekket var oppløst her, og det kanskje minnet litt mye om godteri i starten, synes jeg disse kvalifiserer for gjenkjøp. Jeg likte smaken. Merket meg også at det står Årets Smak i hjørnet på posen, og lurer jo da på om dette er en limited edition? Noen som vet? Og kan vi da forvente oss en ny Årets Smak neste høst?
Blir spennende å se.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det pizzatime igjen på bloggen, og denne gangen er det BigOne som frister med en nyhet. En herlig Giantsvariant som heter Mighty Meat. For en velklingene allitterasjon. Og så moro å teste noe annet enn godteri og snacks igjen.

Dette er en real, firkanta delepizza på hele 810 gram. Den er toppet med kjøttboller, pepperoni og cheddar, og en liten pose rømmedressing følger med i esken. Med andre ord alt man trenger etter en dag med iherdig innsats i bod, hage og på gårdsplass før vintersesongen setter inn. Eller tilsvarende dager når man ikke engang orker tanken på å stå over grytene og kokkelere. Slike dager en frossenpizza duger i massevis.

Pizzaen skulle stekes på vanlig over- og undervarme i 14-17 minutter, og imens den sto i ovnen skulle posen med rømmedressing tine i en skål kaldt vann. Tips; husk å dytte hele posen ned i skåla med en gang. Det gjorde ikke jeg, og resultat var flytende dressing nederst og isklump øverst. Heldigvis oppdaget jeg det før jeg klippet hull, og etter litt massasje av posen var konsistensen jevn over det hele.

Jeg har ganske varm stekeovn så allerede etter 12 minutter var maten klar. Duften var klassisk og appetittvekkende og vi hev oss over stykkene.

Denne pizzaen ble en ganske umiddelbar suksess rundt bordet. Tenåringen hadde besøk av ei venninne, og begge ble begeistret for smaken. De mente bunnen var fyldig, mjuk og saftig, skikkelig Chicagostyle, men at det var litt lite skorpe. Ikke at det gjorde noe, siden så mange andre pizzaer ofte har for mye skorpe og da smaker det tørt. Videre kommenterte de at det var bra med kjøtt, altså kjøttboller og pepperoni, og mye deilig ost som hang igjen på ordentlig pizzamåte når man bet over.

Jeg er enig i at bunnen var fersk og fyldig, og mengden topping var godkjent. Både kjøttboller og pepperoni var jevnt fordelt og begge hadde OK smak og konsistens. Ikke spesielt sterke noen av dem, men fortsatt tydelige og merkbare. Osteblandingen var også fin, jeg synes det gjør seg med cheddar på pizza. Tomatsausen ble litt dominerende på noen biter, men ikke på en plagsom måte. Alt i alt smakte det passe sterkt, klassisk og ganske harmløs pizza. -Selv om yngstejenta mente de innimellom var litt mye krydder.

Rømmedressingen synes jeg ikke var sånn kjempegod. Den ble litt kunstig, tam og pregløs. -Men om man ikke har noe annet stående, og må ha dressing på pizzastykket sitt, gjør den nytten sin.

Ikke så dum nyhet dette her. Både størrelse, konsistens og smak får tommel opp.

Det begynner å bli lenge siden sist jeg skrev om noe fra BigOne her på bloggen. Varianten de kom med i vinter ble for kvass for meg, og jeg kom aldri så langt at jeg skrev noe innlegg om den heller. Selv om jeg testet. Jeg har uansett aldri kjøpt den igjen. Denne her kan jeg derimot se for meg å spise flere ganger. Den hadde mer enn nok smak for oss. 🍕🍕

Til slutt må jeg ta med at selv om vi nå er midt oppi høysesong for nyheter rekker jeg ikke blogge hver dag. Selv om jeg så gjerne skulle ønske det. Det er på Instagram det skjer, det er der jeg er mest aktiv.
Brukernavnet mitt er @consumings

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Det er fortsatt litt stille før stormen hva gjelder nyheter i butikkene. Jeg er stadig på utkikk, men ser bare nyhetslapper på produkter fra februar og mai. Heldigvis nærmer uke 38 seg med stormskritt, og jeg gjetter at vi allerede om ei ukes tid finner litt flere godbiter vi ikke har sett før.

På lørdag fant jeg faktisk en serie med nye, ferdige middagsretter på Rema 1000. Kjedene slipper ofte nyheter fra egne merker litt tidligere enn den felles fastsatte slippuken for bransjen, og denne Raskt & Enkelt for 2-serien må jo nettopp ha kommet. De hadde fire ulike varianter: Kylling Chop Suey, Lam Tandoori, Marokkansk Lam, og Biff Stroganoff som vi kjøpte.

Siden mengden var tilpasset to personer, og det bare var ei av jentene hjemme til middag, passe det fint å teste i dag.

Framgangsmåten var enkel, hele formen skulle varmes i stekeovnen i 20 minutter. Perfekt for meg som ikke har mikrobølgeovn.

Jeg syntes massen så litt udelikat ut i kald tilstand, men det gjør jo tilnærmet all ferdigmat. Satset på at den både ville se og lukte bedre etter 20 minutter i ovnen. Og heldigvis, det gjorde den. Underveis i stekingen begynte duften av ordentlig middag å bre seg i kjøkkene, og da jeg tok ut formen virket retten adskillig mer lovende.

Og ja, jo, førsteinntrykket var bra. Susen hadde grei smak, ikke for sterk eller for salt, og konsistensen var passe tykk. De ulike grønnsaksbitene; løk, gulrot, paprika og sopp var ganske mjuke, men ikke helt dvaske. Noen hadde faktisk litt tyggemotstand, men de kunne med fordel vært noe fastere med mer krisp. Det ville skapt litt mer variasjon i konsistensen. Kjøttet var også helt okay, ikke slintrete eller seigt, men mørt og lett å tygge igjennom. Totalen var derfor ikke så dum, og sammen med potetmos og salat ble det absolutt en godkjent middag. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av å spise noe litt anonymt og pregløst. Det smakte litt typisk ferdigmat, og jeg savnet mer karakter, snert og sting. Jeg er ikke glad i for sterk mat, men her kunne de med fordel spandert et krydderdryss.

Vi spiste opp omtrent hele formen og ble gode og mette begge to. Allikevel tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Til det var retten for kjedelig. Jeg kunne imidlertid godt tenke meg å prøve noen av de andre variantene, så tips meg om dere prøver og det smaker bra. Moro å teste noe annet enn godteri og snacks var det i alle fall uansett.

Jeg fikk forresten ikke tatt noen allrighte bilder i liggende format av de andre smakene i serien, som jeg kunne limt inn her, men de ligger på Instatory (@consumings). Og om storyen har gått ut når du leser dette, finnes de under Høydepunkter, Høst 2019.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

De siste to ukene har jeg fått veldig mange tips om en ny ost fra Synnøve: Fløyemys med smak av lakris.  Helt supert, tusen takk! Jeg ble så klart både ivrig, begeistret og nysgjerrig fra først bilde, og begynte å tråle Remabutikkene i nærområdet for å finne den jeg også. Jeg vet faktisk ikke hvor mange steder jeg var innom, men etter flere runder, og etter å ha utvidet radiusen en del fant jeg endelig en stabel. Se her:

Brunost og lakris er vel ikke akkurat en veldig selvsagt og forventet kombinasjon, heller en overraskende og en smule snodig? Men absolutt kreativt og spennende. Jeg måtte kjøpe, og det til tross for at jeg hverken er glad i brunost eller lakris. Leve nysgjerrigheten.

Da jeg la ut bilde av herligheten på Instagram kom det litt ulike tilbakemeldinger. -Som forventet. En av dem jeg festet meg ved var at det egentlig smakte mest brunost, med bare en ettersmak av lakris. Med dette i bakhodet ble jeg derfor litt forbauset over at en nokså tydelig lakrisduft strømmet mot meg med en gang jeg løftet plastikken til side.

Fargen og konsistensen var som dere ser helt lik annen mysost, ikke noe spesielt der. Smaken derimot, var ganske annerledes. Jeg kjente at jeg spiste brunost, bevares, men lakrissmaken fylte munnen min med en litt overraskende intensitet allerede fra første rundstykkebit. Den klassiske brunostsmaken kom litt i skyggen, og jeg synes ikke det mjuke, søte og milde klarte å harmonere helt med lakrisen. For meg var det ikke bare en ettersmak, det var hovedsmak. Av en eller annen grunn minnet det meg om HaPå også, i mye større grad enn vanlig fløtemysost gjør. Og jeg synes egentlig ikke HaPå smaker særlig lakris. Merkelig.

Oppsummert var dette en artig smaksopplevelse, men ingen spesiell høydare for meg. Om man er glad i lakris kan den sikkert utløse både jubel og glede ved frokostbordet, men jeg tror uansett ikke det er en ost som vil overleve lenge. Til det er den for spesiell. Dette er et produkt de fleste kjøper en gang for å prøve og så blir det med det. Nå står det jo også “Sjelden utgave” på pakningen, så det er helt sikkert en veldig limited edition som forsvinner om ikke lenge. Kanskje allerede når juleostene inntar kjølediskene? Vi får vente og se.
Må til slutt legge til et pluss for emballasjen. Fint design, og jeg er overbevist om at tante Fiolett liker den delikate fargen.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

For en drøy uke siden, i min desperate jakt etter høstnyheter, fant jeg en pastillpose jeg ikke hadde sett før. Läkerol sin YUP Mix Frozen Mango & Lime.

Skjønte at den har vært i salg hos Narvesen en stund allerede, men at den først kommer i matbutikkene i uke 38. Jeg har ikke registrert den før nå. -Får skylde på at det har vært ferietid. Pastillkonsumet mitt går drastisk ned når jeg har fri fra jobben.

Siden det sto at pastillene smaker mango og lime, forestilte jeg meg en slag kombinasjon av de to i hver enhet. Det var det selvfølgelig ikke. Posen inneholdt to sorter; gule med mangosmak og lysegrønne med lime. Begge med et tynt lag lett knasende kandering på utsiden. Lurte forresten litt på hvordan frossen mango smaksmessig skulle skille seg fra vanlig mango. Kanskje den ville være friskere og kjennes kald i munnen? Hm, kan ikke si jeg kjente så mye til det frosne innslaget altså. Gul pastill smakte mango. Litt svak og nesten litt slapp mango, men ikke spesielt frossen eller kjølig. Den ble ikke noe umiddelbar ny favoritt hos meg, men eldstejenta likte den godt. Jeg kunne ønsket meg litt mer intensitet.

Limepastillen var mye bedre. Snill, behagelig limesmak, småsyrlig uten å være sur, og etter hvert kjentes den nesten søt. Men bare nesten. Den minnet meg litt om Jelly Tots fra Rowntrees som jeg spiste i England da jeg var liten, og ga meg mer følelsen av spise gelegodteri enn pastiller. Helt okay det. Bare bra at det finnes pastiller i ulike kategorier, til ulik bruk og anledning. 🙂

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper disse igjen. Hadde posen bare inneholdt varianten med lime hadde det ikke vært tvil, men siden blandingen ofte er tilfeldig, og jeg kan risikere å få en pose med nesten bare mango ser jeg det litt an.

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg kort ville fortelle om disse kjeksene jeg kjøpte på Iceland forrige uke. En pakke med M&M’s Double Chocolate Cookies. Det var kanskje ikke jeg som var den ivrigste på at vi skulle kjøpe, men siden M&M’s er så en såpass kjent merkevare, og jeg med jevne mellomrom har sett denne pakken figurere i diverse sosiale medier, var jeg ikke vanskelig å overbevise. Det var på tide å smake.

Pakken kostet 38,90 og inneholdt 8 sjokoladekjeks med M&M’s. De lå i et eget plastbeger inne i folien. så de var ikke brukket eller smuldret i stykker under transport. Bra. Emballasjen revnet dessverre en del da jeg pakket opp, selv om jeg var veldig forsiktig, så de kunne med fordel brukt folie av litt bedre kvalitet synes jeg. Liker å kunne plassere formen tilbake i pakken om ikke alt innhold spises opp med en gang. Men kanskje det er ment at man skal fullføre hele pakken når den først er åpnet?

Som dere ser på bildet var det faktisk raust med M&M’s i hver cookie. Overraskende og positivt. Det var ikke vanskelig å kjenne at det var akkurat M&M’s som var brukt heller, de har jo en særegen smak sammenlignet med andre typer sjokoladelinser. Fint, da får man det man forventer. Når det gjelder selve kjeksen er jeg bare sånn passe imponert. Synes de hadde lite særpreg og de fungerte mest som en slags ramme rund alle M&M’sene. De smakte helt ordinære sjokoladekjeks, passe mørke, passe sterke og passe søte. De var ikke helt knasende, men heller ikke seige eller myke i midten. Det er tydelig at M&M’s-linsene skal stå for hovedopplevelsen, og så er kjeksen mer som en anonym statist. Helt greit altså, men nettopp det gjorde at jeg ikke ble sånn voldsomt imponert. Det skal litt mer til før jeg slipper jubelen løs, og jeg tror heller ikke det blir noe gjenkjøp. Det finnes så mye annen god kjeks jeg heller vil kose meg med. -Det vet dere jo etter vinterens Instagramjakt etter Freias magiske Cookieglede med myk kjerne. (Gammelt blogginnlegg om dem her.)

Jeg liker at vi stadig får utvidet tilgang til utenlandske varer her i landet, men akkurat disse kjeksene nådde ikke helt opp hos meg. Om noen derimot ser cookies med de gule M&M’sene noe sted må dere si i fra. De har jeg veldig lyst til å smake.

Gjenkjøp: Nei

PS. Her er forresten hjemmesiden til Iceland, så kan dere se hvor de har butikker.
Antar at flere enn meg har matfavoritter fra Storbritannia. 😊