Frivillig, ubetalt reklame

Ved siden av grillmat og tilbehør, må snacks være kategorien hvor det slippes flest sesongvarianter om sommeren. Som en sann snackselsker er dette noe jeg setter pris på.

Allerede tidlig i vår oppdaget jeg at Coop hadde fått inn igjen den kjedespesifikke potetgullvarianten sin med Chili og Rømme fra Maarud. Jeg jublet litt i mitt stille sinn, og forventningene til resten av sommerens snacks begynte å bygge seg opp. Etter hvert fant jeg til min begeistring flere sesongposer, fra ulike produsenter, og en av dem var Baderinger fra Maarud. -En snacksvariant som med jevne mellomrom gjør en gjesteopptreden i butikkhyllene på sommerstid. Man kan nesten høre bølgeskvulp, motorbåt og måkeskrik fra emballasjen. Her er den på Kiwi.
I år har Baderingene smak av løk. Jeg vet de kom med grillkrydder for en del år siden, mulig det også har vært andre smakskombinasjoner innimellom som jeg ikke husker. Løk hørtes i alle fall lovende ut for min del, jeg liker løksmak på snacks. Håpet var så klart de ville minne om slike ordentlig dryppende, friterte løkringer, men jeg innstilte meg realistisk på at de kom til å være som andre snacksvarianter, altså adskillig lettere og mindre kompakte.
Det duftet lett løkaktig da jeg på vanlig måte sniffet ned i posen. Lukten var blandet med noe som nesten minnet om ostepop, og jeg minnes at jeg har kjent tilsvarende duft fra de tidligere variantene av Baderinger, og også fra lignende produkter fra Estrella.
Ringene var utrolig lette og porøse i konsistensen, også der minnet de om ostepop. Heldigvis hadde de ikke dette bøssete belegget på utsiden som nesten alle sorter ostepop har. Greit å slippe å bli skitten på fingertuppene når man skal gumle digg.

Smaken var kjent og som forventet. Jeg er overbevist om at denne oppskriften må ha blitt brukt før. Det er helt greit. Løkinnslaget var tydelig uten å være sterkt, og heldigvis kjentes ikke dette søtlige, nesten sukkeraktige preget som f.eks potetgull med ost & løk gjerne har. Bra. Mot slutten av tyggetiden smakte det ørlitegrann melete, men ettersmaken, som faktisk tok ganske mye plass i munnen, var av mild, jevn og god løk.

Dette er ikke verdens mest spennende snacksvariant. Ringene er tynne og smelter fort bort i munnen. Allikevel er det noe lett, greit og sommerlig over dem, som gjør at man nærmest ubevisst blir sittende å spise til posen er tom. Det er heldigvis heller ikke slik snacks man blir stappmett og stinn av.
Det blir nok ikke så veldig mange gjenkjøp, men jeg utelukker ikke en og annen gang til i løpet av sommeren.
Som dere ser på posen er det en limited edition, dere som vil smake må derfor ikke vente for lenge.

Gjenkjøp: Av og til 

Frivillig, ubetalt reklame

Tror ikke jeg har skrevet om godteposene fra Look-O-Look her før, men det hender vi kjøper dem innimellom. Synes de er veldig greie å ha når vi f.eks skal ha barneselskap, siden de har så mye forskjellig, og det er poser med greit antall å dele. Her er faktisk fra en feiring vi hadde i januar.

Her forleden oppdaget min observante medsmaker at det var kommet en ny pose på stativet med Look-O-Look i butikken; Funny Fizz Dip & Lick. Må innrømme at jeg aldri i verden hadde klart å oppdage det selv, men nå i helgen har vi i alle fall testet.
Dette er små poser med bruspulver, og oppi ligger det små kjøttbein av drops som man dypper oppi pulveret og slikker av. Kjent konsept for de fleste vil jeg tro. De var fem små pakker i posen.

Kjøttbena var av hvitt drops, og de smakte søtt og kjent, sånn typisk godteri. Dere vil skjønne hva jeg mener om dere prøve dem. Smaken i seg selv var ubestemmelig og ganske svak, men jeg antar det er med hensikt, siden bruspulveret hadde tilsvarende mye smak. Det kjentes ganske syrlig, nesten sterkt med en gang de landet på tungen, og man fikk den der brusende, fizzy følelsen litt bak i munnen. Jeg ble nesten litt nostalgisk der jeg satt og spadde det i meg. Artig.
Yngstejenta, som åpenbart er mer i målgruppen enn meg, mente det var “supergodt og barnevennlig”. Det var både surt og sterkt, men egentlig mest godt. Hun påpekte at det var litt dumt at man måtte stikke kjøttbenet så langt ned, altså at posen var for dyp, og så ble det en del søl på gulvteppet hver gang pulveret var på vei fra pose til munn. Ehmm. -Greit å huske på og be de små lene seg godt over bordet når spiser, for det var faktisk litt klønete at man måtte så langt ned i posen for hvert dypp.
Etter hvert som vi spiste ble hundebendropset tynnere og tynnere, og mot slutten var det både fristende og lett å tygge av et jafs og spise opp sammen med pulveret. Nam.
Må innrømme at selv for en dame langt over førti var dette ganske godt. Vi spiste lett opp hver vår pose, og jeg kommer nok helt sikkert til å kjøpe dem igjen. Om ikke med det aller første, så er det et fint snopealternativ å variere med innimellom.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Gjennom året dukker det stadig opp sesongvarianter og limitedutgaver av diverse klassiske produkter. Det liker jeg. Ofte synes jeg de har vært flinkere i andre land enn her til å tilby oss disse produktene, spesielt hvis de har kommet fra store internasjonale merker, men de siste årene har importører, butikker og kiosker også her tilbudt oss flere slike utgaver. Veldig bra. Bare ta Twixen med salt karamell jeg skrev om for litt siden (her). De hadde hatt den i Sverige en stund før den kom hit, og jeg trodde egentlig ikke at den skulle komme i våre butikker, men jammen fikk også vi muligheten til å nyte den. Ikke verst.

Rett før helgen oppdaget jeg en typisk slik sesongnyhet på Coop. Se her; After Eight med jordbærsmak.
Siden jeg alltid har vært veldig glad i After Eight kunne jeg ikke la være å kjøpe. Selv om jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til kombinasjonen. Den kunne jo være god?
Det duftet litt ubestemmelig da jeg fjernet plastfolien. Først var jeg overbevist om at det kun var jordbær jeg kjente, men så trådte minten verdig frem. Deretter kom den ubestemmelige sammensmeltingen av de to. Kombinasjonsduften minnet meg nesten om rosiner og da forsvant noe av verdigheten igjen. Veldig merkelig.

Innpakning, form og konsistens var som original After Eight. Og dette var noen veldig ferske eksemplarer av den klassiske sjokoladen. Deilig.

Akkurat som duften var også smaken litt vanskelig å definere. Jeg kjente så klart sjokoladen, og også mye av den klassiske mintsmaken, men sammen med det kjente spøkte noe søtt og fruktig som var godt, men samtidig ikke passet helt inn med den friske minten. Allikevel var ikke jordbærpreget så intenst at sjokoladen ble kvalmende. Den var bare annerledes enn vanlig After Eight, og gjorde at jeg egentlig fikk mer lyst på noen biter av originalen. Det var vel ikke helt intensjonen? Jeg måtte spise noen til før jeg helt klarte å bestemme meg, men landet etter hvert på at det ble litt for sært. Det ble mer barnlig godterismak, enn sofistikert, voksen sjokolade. Dessuten syntes jeg dette rosinpreget fra duften også kunne merkes litt i smaken, og jeg synes definitivt ikke rosiner og mint er en killercombo.
Dette ble nok hakket for syntetisk for meg. Det er alltid spennende med sesongvarianter i limitedutgaver, men det understreker i veldig mange tilfeller at originalen er best. Helt greit det. Ofte trenger vi den lille påminnelsen.
Som dere skjønner lader jeg ikke konfettikanonene for denne esken, men verdsetter uansett valgmuligheten vi får og bidraget til mangfold og godt utvalg i butikkene. Tommel opp for det.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Man kan vel trygt si at salt karamell er denne vårens smak. Allerede til slippet i februar spratt den ene nyheten etter den andre med akkurat den smaken frem, og jammen har det fortsatt nå til det lille sommerslippet. Jeg synes det er litt kjedelig og fantasiløst, samtidig som veldig mye er godt med smak av salt karamell. Det er derfor ikke vanskelig å la seg friste til å prøve det som kommer.
I dag fant jeg endelig Twix Xtra Salted Caramel på Kiwi. Har sett det florere bilder av den på nett fra andre land en god stund nå, og jeg ble derfor ekstremt glad for at den endelig har kommet til Norge.
Vi snakker ikke noe stor innovasjon her. Dette er vanlig Twix tilsatt salt. Men i motsetnng til mange andre produkter, som har et hint av salt, har denne ordentlig saltsmak. Virkelig. I hvertfall mitt eksemplar. Skjønte på noen av kommentarene fra dere på Instagram at ikke alle opplevde saltsmaken like tydelig, men her hos oss var vi enige om at den var ganske intens. Og det var så bra. Jeg blir fornøyd når jeg får det jeg blir lovet på emballasjen.
Vanlig Twix vet dere hvordan smaker, og her syntes jeg at jeg fikk alt det kjente i tillegg til at saltsmaken bredte seg ut fra hver eneste del av biten jeg tok og dekket innsiden av kinnene mine. Nam!
OK, mot slutten ble det kanskje litt mye. Mange smaker og mektig sjokolade. Men jeg klarte å spise opp alt, og er fast bestemt på å kjøpe den igjen. De der knasende saltkornene var virkelig magiske sammen med den veldig søte karamellen.
Alltid når jeg kjøper Twix har jeg lyst til å kalle den Raider. Det var det den het da jeg var liten. Raider the take-a-break snack. Får litt flashbacks til reklamene som gikk på SKY Channel. 😀 Ja ja, nok om det. Hvis noen vil smake denne Twix’en selges den i hvertfall på noen Kiwi’er, Coop Mega og Deli deLuca. Og sikkert flere steder også. Så vidt jeg har skjønt er det en limited edition, så det er bare å skynde seg før den forsvinner igjen.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Den siste uken har det kommet litt nyheter i butikkene igjen, men jeg har enda ikke sett noe ny snacks. Merkelig. Kanskje det kommer litt senere? Eller, det er litt feil. Jeg har sett at Coop har fått inn igjen en kjedespesifikk potetgullvariant de også hadde i fjor, og en og annen kjent rifla chips med sommerdesign på posen har også dukket opp hos noen av kjedene. Men ingen nye spennende smaker eller shapes. Tenkte derfor jeg ville skrive litt om en nyhet fra Maarud som kom i vinter; Lett & Sprø Salt.
Maarud lanserte faktisk to varianter av Lett & Sprø i februar. I tillegg til den salte kom Sourcream & Cracked Pepper. Siden jeg uten problem kan styre min begeistring for potetgull med sourcreampulver, har vi smakt på den med salt.

Lett & Sprø er kjelekokt potetgull, som i følge posen har 30% mindre fett. Det høres jo veldig bra ut. Alltid når jeg leser slike påstander begynner jeg imidlertid å lure litt. 30% mindre fett enn hva? Enn vanlig chips? Enn annen kjelekokt chips? Enn resten av Maaruds chips? Enn posen med ostepop jeg egentlig hadde lyst på? Skjønner at man ønsker å henvende seg til de som vil ha potetgull -og samtidig passe litt på kaloriene, og ei lang utgreiing om fettinnholdet i gjeldene produkt i forhold til andre produkt oppramset på forsiden av posen hadde sett litt voldsomt ut. Jeg skjønner det. Allikevel virker slike påstander litt sånn tilfeldig slengt ut i lufta på meg. Og når jeg ser næringsinnhold pr 100 gram og sammenligner med litt annen snacks jeg liker å spise, får jeg det heller ikke til å stemme helt. Men samme det, jeg var uansett mest interessert i smaken.

Synes forresten den hvite posen hadde et rent og delikat uttrykk, ryddig og enkelt.

Som alltid når jeg tester noe kjente jeg litt på duften fra produktet før jeg smakte. Kunne egentlig ikke kjenne så mye ut fra posen, men det luktet noe mer enn bare salt. Ja ja, da ble det spennende å smake.

Og dere, dette potetgullet var faktisk kjempegodt! En positivt overraskelse. Jeg hadde nok forestilt meg at redusert fettinnhold ville påvirke smaken, men her var det bra med smak. Faktisk kjente jeg noe mer en bare salt også. Et slags veldig fint pulver dekket flakene på en god måte og traff tungen fra hele flaten. Det var som en mild løksmak lekte litt i bakgrunnen av saltet, men heldigvis uten dette søtlige preget som noen chipstyper med løksmak har. Bra. Konsistensen var overraskende sprø og knasende, altså ganske autentisk til kettle chips å være. Jeg kunne heldigvis ikke se den samme fettglansen fra flakene som en del andre slike chipstyper har og det gjør ikke akkurat noe.
Det eneste som ikke var tipp topp var at noen av flakene var kuttet slik at de hadde ganske store deler potetskall. Det gjorde dem litt udelikate, og det ble litt bøssete i bunnen av skålen når vi åt oss nedover. Ikke noe stort problem altså.
Selv om jeg synes posen til Lett & Sprø var veldig delikat og innbydende, ropte den ikke akkurat på meg fra butikkhyllene. Den er pen, men litt anonym. Tenker dermed at den trenger litt hjelp så folk blir obs på den. Noen må løfte den litt frem, f.eks ved hjelp av god eksponering i butikk. Ellers er det lett å gå forbi. Det har allerede blitt ett gjenkjøp herfra, og bare jeg ser posen, og husker på den i tiden som kommer, blir det helt sikkert flere også.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame 

Forrige uke var det helt fantastisk vær, og da passet det ypperlig å teste en isnyhet. Jeg fant denne pakken med Fun Light Is fra Diplom-Is på Coop, og syntes det var en både overraskende og gledelig nyhet. Eller, egentlig var det ikke så veldig overraskende. Siden Hennig-Olsen og Zeroh! allerede har et vellykket issamarbeid, var det vel bare et tidsspørsmål når dette samarbeidet ville komme også. Helt greit det, jeg liker godt utvalg.

Pakken inneholder ti ispinner, fem av hver smak. En grønn med eple & kaktus og en rosa med tranebær, bringebær og sitron.
Må si de hadde utrolig kule farger. Ordentlig knæsje, på grensen til neon. Artig. Og for de som er opptatt av sånt, isen er uten sukker, og den inneholder 17 kalorier pr. 100 gram, 9 kalorier pr stk. Slett ikke ille, altså er det null problem å spise en selv om det er hverdag.
Jeg likte den grønne best. Frisk og syrlig uten å være sur. Smaken var liksom litt kul og annerledes, uten å være for spesiell. Altså kan voksne damer (som meg) også like den. Jeg kjente for det meste eplesmaken, men man kan ane at det er noe annet der i tillegg. Denne kaktussmaken synes jeg er veldig vanskelig å både identifisere og definere, men det er sikkert greit å ha noe å supplere eplesmaken med som ikke gjør for mye ut av seg.

Den rosa smakte for meg litt mer syntetisk. Jeg kjente en del bringebær, men også veldig mye sitron. Så ikke helt den komme når isen var så rosa. Jeg er ikke så glad i sitronsmak, og dermed ble ikke dette noe voldsom høydare for meg. Den smakte greit, men det stoppet der. Tranebærsmaken hadde jeg nok ikke merket i det hele tatt om det ikke hadde stått på pakken, og selv om jeg var bevisst på den, var den veldig vanskelig å skille ut. Men den bidro nok sitt til helhetsinntrykket.
Akkurat som når jeg spiser Zerohis, fikk jeg litt samme inntrykk som når man lager saftis hjemme.  Det kjennes liksom litt vannete og smaken er ikke så veldig sterk. Allikevel var det godt, og jeg er overbevist om at det blir gjenkjøp av Fun Lightisen. Bare sola kommer tilbake.🌞

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Det er noen nyheter som nærmest er obligatoriske når det er vareslipp. Storplater fra Freia er en av dem. Tror ikke jeg kan huske et eneste vareslipp der det ikke har kommet en ny variant. Enten om det er en kjedespesifikk plate, en limited edition, eller en variant som er ment å vare. Dette slippet er selvfølgelig intet unntak, og her om dagen fant jeg Melkesjokolade med hint av havsalt på Coop Extra.
Vet noen irriterer seg litt over at Freia stadig pøser på med nye plater, nærmest bare for å i en periode ta salg og markedsandeler fra konkurrentene. Jeg ser den, men synes samtidig det er gøy at de kommer med nyheter såpass hyppig. Ok, det er ikke alle lanseringene som er like spennende. Ofte er det varianter som allerede finnes hos Cadbury eller Milka, og dermed forsvinner noe av overraskelsesmomentet og originaliteten. Denne her hadde jeg for eksempel en sterk mistanke om at kom til å dukke opp, siden Marabou lanserte en tilsvarende plate i mars. Allikevel er det noe eget når vi får vår egen variant med den deilige Freiasjokoladen.
En ren melkesjokolade, bare med et hint av havsalt som tilleggssmak synes jeg var en veldig god idé. Så befriende enkelt, samtidig nærmest garantert å bli vellykket. Tror ikke jeg kjenner mange som ikke liker kombinasjonen søtt og salt.
Denne platen ser ut som en helt ordinær, klassisk Freia melkesjokolade. Samme farge, utforming og tykkelse. Munnfølelsen er også den samme, den litt tykke fyldige som brer seg bakover i munnen og ned i halsen. Man kjenner først den forventede, søte sjokoladesmaken, men ganske fort merkes også saltet. Både i form av bitte små, forsiktige knas mellom jekslene og selvfølgelig som en tydelig smak på tungen. Saltinntrykket sitter også igjen både i tennene og inni kinnene etter at sjokoladebiten er spist opp, og det er slett ikke den dummeste ettersmaken jeg har kjent.
Så mye mer er det ikke å si om Freias siste lansering. Den var kjempegod, og platen forsvant på et blunk. Kan ikke se for meg noen annet enn at dette er en stayer. Jeg skal i alle fall kjøpe den igjen. Mange ganger.

Gjenkjøp: JA

Frivillig, ubetalt reklame

Det blir ikke så mange turer i butikken om dagen, men her forleden måtte jeg en tur innom Rema. Og hva fikk jeg se like ved kassa? Jo, en nyhet. Hurra!

Rema har kommet med en helt egen sjokoladeplate; Mjølkeruta. Så koselig navn! Jeg tenkte umiddelbart på Alf Prøysen, Hompetitten og nostalgiske melkespann. -Og så tenkte jeg så klart bitte litt på vanlige oppdelte ruter med sjokolade.

Designet var også litt utradisjonelt. Fint med så klare, glade farger.
Dessuten var innsiden av papiret også prydet med både informasjon og dekorasjon.
Dette er en plate lys melkesjokolade som inneholder massevis av små melkelinser. Og hvis noen tenker at dette kanskje er slik dårlig, lys julekalendersjokolade kan jeg med engang avkrefte det. Denne er utviklet i samarbeid med Hval sjokoladefabrikk og produsert hos dem. Altså er sjokoladen god. 
Vi lot platen ligge litt i kjøleskapet før vi testet. Synes småkald sjokolade er best, da slipper jeg å bli så klissete på fingertuppene.

Smaken var selvfølgelig akkurat som forventet. Kjent, trygg og søt. Begge barna syntes så klart den var god, og poengterte at det var veldig mange av de små linsene. Jeg synes det er positivt at de har vært såpass rause med det som er “fyllet”. Sjokoladen rundt alle linsene smeltet liksom først i munnen og så kunne man tygge gjennom alle linsene etterpå. Tyggemotstanden i det krispe skallet ga en fin variasjon mellom tennene. For min del som voksen ble sjokoladen litt vel søt etter hvert. Jeg klarte meg derfor med noen få biter av gangen. Men etter ei lita pause var jeg i gang igjen, og det var ikke noe problem for oss tre å knerte hele plata ganske så kjapt.
Dette må vi kunne kalle enn allright nyhet. Prisen var heller ikke dum; man får to plater for 50 kroner på Rema. Tenker det først og fremst er en barnevennlig plate, så kan vi voksne snike oss til en og annen bit innimellom. Det kan godt hende det blir et gjenkjøp innmot påsken. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende