Frivillig, ubetalt reklame
Vi er godt inn i november og dermed er det helt okay å sniksmake litt på julesnacksen.
Allerede forrige helg måtte vi åpne en pose med Maaruds Julegull, den var liksom litt for vanskelig å motstå.
Synes designet er så koselig. Ekte, tradisjonelt julemotiv.

Akkurat som i fjor inneholder posen rifla, salt potetgull. Veldig godt, og perfekt å dippe, men egentlig ikke noe nytt i seg selv. Det som imidlertid er nytt, er at Maarud i år donerer en del av overskuddet fra salg av Julegull til et veldedig formål. Det synes jeg er fint gjort. Absolutt i tråd med høytidens budskap. En krone pr solgte Julegull går direkte til Matsentralen, en organisasjon jeg må innrømme ikke å ha hørt om før jeg så navnet i gulltrykk på emballasjen.

Heldigvis har vi O store internett, og i tillegg står det litt informasjon trykket bakpå posen.

Slik jeg har forstått det fordeler Matsentralen mat som ellers ville gått i søpla, ut til vanskeligstilte via frivillige organisasjoner. Dermed slår de to fluer i en smekk. De bidrar til å redusere matsvinn, og hjelper mennesker som lever i en vanskelig situasjon. Matsentralen i Oslo ble etablert tilbake i 2013 og nå finnes det avdelinger flere steder i landet. Veldig bra at noen bidrar til å spare miljøet for unødige CO2-utslipp, samt å redusere kostnadene knyttet til matsvinn.
Her er link til nettsiden deres hvis noen ønsker å lese mer.

Dette er faktisk den enste Juleposen jeg har sett fra Maarud i år. Så langt i alle fall. Noen som vet om det kommer flere smaker etter hvert? Husker det var tre ulike varianter i fjor, men kanskje det bare blir denne ene i år?
Greit nok det, fra oss blir det helt sikkert gjenkjøp uansett.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg blir ordentlig glad når Brynild kommer med noe nytt. Mulig årsaken er at de ikke pøser på med nyheter hele tiden, og at det dermed blir litt ekstra stas når de først slipper noe, eller så skyldes det kanskje gode vibrasjoner og nostalgi knyttet til merkenavnet. Uansett årsak, posen med Søte Rakkere var en velkommen nyhet til høstslippet i år, og måtte så klart testes.

Produktet er beskrevet som søt og myk gelé med fruktige smaker. Vakre ord for en gelegodtfan.  Disse fruktige smakene er nærmere bestemt jordbær, sitron, kirsebær, fersken og ananas, og det er benyttet naturlig farge og aroma. Motivet og fargenyansene på emballasjen kommuniserer vel ganske tydelig at voksne damer på godt over 40 ikke er hovedmålgruppen, men det spiller ingen rolle. Jeg liker massevis av barnesnop like godt som de mer voksne variantene. Dessuten var det to jenter her som var mer enn klare til å hjelpe meg med testingen.

Det duftet usedvanlig mye frukt da jeg åpnet posen. Veldig lovende. Godteri med for lite smak er nærmest bortkastet bruk av sukkerkvoten, derfor håpet jeg hardt på samsvar mellom duft og smak. -Og det var det. Selv om det ikke var lett å isolere og identifisere de ulike fruktene, etterlot hver lille bit et tydelig fruktinntrykk i munnen. Heldigvis uten å kjennes for søtt og kunstig. Entusiasmen steg proporsjonalt med at vi jobbet oss nedover i skåla, og før jeg rakk å spørre hadde barna forkynt at det ble gjenkjøp.

Konsistensen var bløt/mjuk og lik hele biten igjennom. Ingen hard overflate og ingen spennende kjerne.  Helt okay, men jeg synes det ble litt slapt. Geleen var litt for veik og ryggløs til at jeg ville gitt terningkast seks, men denne innvendingen er åpenbart voksentenkt. Barna hadde ingenting å utsette. En positiv detalj var forresten at det ikke ble liggende igjen gelerester i tennene etter tygging. Noen typer gelegodt, vingummi og gumminammis har jo en tendens til å etterlate seg rester som ikke løsner på svært lang tid. Irriterende for oss med dype furer i jekslene.

Som dere skjønner kommer flere søte rakkere til å havne i handlekurven vår de nærmeste ukene. Jeg håper posen klarer seg, noe som ikke er gitt i kampen mot de utallige gelegodtsortene som allerede finnes i butikken. Vi får krysse fingre og vente og se.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Allerede på sensommeren kom jeg over bilder av Sørlandschips med smak av ribbe og pinnekjøtt. Litt tilfeldig egentlig. Jeg fikk først hakeslepp. Tenkte umiddelbart at det måtte være en spøk. Samtidig var det noe som prøvde å trenge igjennom fra underbevisstheten. Chipsverkstedet. Akkurat. Nettsiden til Sørlandschips der man kan “lage” sin egen chips. I tillegg hadde jeg posen med sjokoladechips fra i vinter friskt i minne, og konkluderte med at det ikke var utenkelig at Sørlandschips kunne lansere chips med smak av tradisjonell julemat. Når det så begynte å strømme inn tips og bilder fra dere var det bare å konstatere fakta. Posene eksisterte virkelig. I går fant jeg begge på Coop Extra og det var ingen vei utenom. Jeg måtte kjøpe begge.

Den første vi åpnet var Sørlandschips med smak av Ribbe. Duften som møtte meg kjentes som svakt grillkrydder og flakene virker overraskende ryddige og rene i fargen.

Jeg tok en smak, og ble positivt overrasket. Først kjentes det som baconsvorsnacks. Dere vet de der litt oppsvulmende, bleke fleskesvorbitene. Så synes jeg nesten munnen fyltes med både potet, saus og tyttebær, før jeg satt igjen med ettersmak av samme baconsvor jeg hadde kjent innledningsvis. Det var også noe lettrøkt som grenset til fettete (uten å være ekkelt) over inntrykket, og det hang også igjen oppe i ganen og i pusten etter at jeg var ferdig med å spise. Smaken var faktisk ikke dum. Litt sånn easy chips, og jeg ble sittende å ta flak etter flak fra skåla. Vet ikke om jeg vil kalle det ren ribbesmak, men kryddermannen hos Sørlandschips er helt klart inne på noe.

Jeg var ganske forutinntatt før jeg smakte denne chipsen. Heldigvis overgikk opplevelsen forventningen en ganske høy gang, og jeg tror faktisk jeg sier ja til gjenkjøp. Det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd før jeg smakte.

Så var det Sørlandschips med smak av pinnekjøtt. Jeg var mer skeptisk til den enn til ribbechipsen. Sauechips? Fårechips? Var det mulig å få til det på en bra måte?

Disse flakene var enda lysere enn de med ribbesmak og også her var inntrykket rent og innbydende. Det duftet ikke annet enn “vanlig” chips fra åpningen, men da jeg tok en smak skal jeg love at jeg kjente noe mer. Her smakte det sau ja. Umiddelbart. Tydelig og stramt. Jeg tenkte fårikål og jeg tenkte sauelår. Og selvfølgelig tenkte jeg pinnekjøtt. Men ikke på en god måte. Selv om jeg gjerne spiser noen runder med pinnekjøtt i forbindelse med julen klarte jeg ikke kose meg med disse flakene. Ikke på noen måte.
Nok sagt. Hvis dere prøver dette skjønner dere garantert hva jeg mener. Denne posen blir ikke spist opp og det blir ikke gjenkjøp.

Jeg liker både ribbe og pinnekjøtt, så utgangspunktet mitt før smaking var helt nøytralt. Jeg spiser ingen av delene på julaften, dermed hadde ingen av smakene noe fordel i form av høytidsminner fra tradisjonsrike måltider. Allikevel var det bare ribbechipsen som falt i smak. Pinnekjøttvarianten ble for sær og fåresmaken ble for sterk. For meg har sau en mer spesiell og stram smak enn svinekjøtt, så jeg er ikke så veldig overrasket over utfallet.

Som alltid var det moro å ha smakt og jeg gir en klar tommel opp for kreativiteten til Sørlandschips.
Til slutt lurer jeg på; hva blir det neste?

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame
De siste årene synes jeg Freia har vært flink til å lansere nyheter av og med mørk sjokolade. Det har åpenbart vært marked for utvidelse innen kategorien, og nå er utvalget veldig bra. I høst dukket blant annet posen med Premium Perler opp, noe jeg syntes var et fint tilskudd til allerede eksisterende sortiment. Jeg klarte ikke bestemme meg da jeg oppdaget dem i butikk og handlet like godt inn både posen med appelsin og posen med bringebær. Nam!

Som så mange av nyhetene jeg kjøper i øyeblikk fylt av iver og begeistring har posene blitt liggende urørt på benken i flere uker. Det skyldes ikke at jeg ikke har ønsket å smake, for nysgjerrigheten har definitivt vært tilstede, men jeg åpner ikke en nyhet før jeg vet at jeg har tid til å ta bilder og notere meg noen stikkord om inntrykket produktet gir. Dermed blir smaking ofte utsatt, mange ganger alt for lenge. Men sånn er det i en hektisk hverdag.

I helgen ble det heldigvis endelig tid til å teste posen med Premium Perler Bringebær. Og jeg var faktisk litt ekstra spent på dem. Dere som følger meg på Snap vet at jeg (alt for) ofte spiser posen med Vill Bringebær fra Nidar som bilgodt, (-synes de er helt fantastisk gode,) og jeg hadde et håp og en forestilling om at dette skulle være et nokså tilsvarende produkt.

Og ja, jo, man får helt klart noe av det samme. Perlene til Freia er litt større enn Nidar sine, og smaken virker en anelse søtere, men hovedinntrykket var temmelig likt. Gelekjernen i midten var mjuk og saftig, med tydelig, fruktig bringebærsmak, og sjokoladelaget rundt var raust og fyldig. Og selv om sjokoladen var mørk kjentes den ikke for sterk. Totalen var farlig god, akkurat som Villkulene.

Selv om de to produktene er temmelig like, hadde likevel disse et noe annet uttrykk. Mulig det henger sammen med emballasjen, designet her er jo mye mer sofistikert og classy en designet til Vill. Denne posen kunne jeg fint hatt med som vertinnegave, eller jeg kunne unnet meg den som en liten luksus en fredag kveld. Jeg synes derimot ikke den passet særlig bra inn bilen. Bilgodt skal være mer ujålete og folkelig. Når jeg er på tur kommer jeg derfor til å fortsette å kjøpe Vill.

Som dere skjønner blir det definitivt gjenkjøp av Freias Premium Perler med bringebærsmak. Alt til sitt bruk, og dette tenker jeg var standsmessig og velsmakende goderi for voksne. Jeg klarer helt sikkert å finne flere anledninger der posen passer perfekt inn, det skal ikke stå på det. 😁
Varianten med appelsinsmak ligger på benken og småroper til meg, den får ligge til neste helg. Håper den er like god.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Det var så koselig å oppdage posene med Pom-Bear fra Maarud i butikkene tidligere i høst.
De kan vel knapt kalles nyhet. Antar at flere enn meg har spist dem i utlandet både nå og som barn, men at de plutselig var tilgjengelige nærmest rundt hjørnet igjen var en fin overraskelse.

Her er et bilde jeg tok forrige gang jeg var i Tyskland. Samme, glade bamsen.

Jeg stusset først litt over at Maarud bare kunne lansere et merkenavn som allerede finnes fra før i andre land. Men etter litt nettsnoking fant jeg ut at de alle hører innunder Intersnack-paraplyen, så da var sikkert alt på stell.
Dessuten prøvde hjernen min å fortelle meg at jeg har spist disse i Norge tidligere også? Stemmer det? Har de eksistert med paprikasmak i rød pose? Eller er det jeg som blander noe voldsomt nå?
Vi gledet oss uansett til å teste.

I tilfelle noen ikke har smakt disse før, hverken i det store utland eller her hjemme, må jeg ta med en liten beskrivelse.
Pom-Bear er figurer av slik porøs potetsnacks som etter først nesten å ha kløpet seg fast i tungen, nærmest smelter i munnen. Dere skjønner hva jeg mener? De er utrolig lette og man kan spise og spise uten å tenke over det. I alle fall kan jeg det. De knaser litt, er passe salte og barna synes de er kjempegode. For meg blir det egentlig litt lite smak, men det hindret meg visst ikke i å gafle i meg til skåla var helt tom i helgen. Og jeg skulle ønske jeg hadde en pose til.
Jeg tror salt snacks må være min største last. 🙈

Selv om det er mye annen snacks jeg liker bedre enn disse vet jeg det blir gjenkjøp. De fremkaller en viss følelse av ferie og gode minner, og når barna i tillegg ble så begeistret gjetter jeg at de står på handlelisten i svært overskuelig fremtid. Dessuten er det helt okay med snacks som ikke legger seg så tungt i magen. Håper flere lar seg sjarmere av den søte bamsen og det er marked for dem i Norge. Jeg liker å ha utvalget og muligheten til å kjøpe. Krysser fingre og tær. 🐻

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det endelig et innlegg om de nye eskene med IFA Godis fra Nidar. Jeg kjøpte dem for flere uker siden, men de har bare blitt liggende på benken sammen med flere andre nyheter jeg ikke har rukket å prøve.
Jeg har fått uvanlig mange tips fra dere om dem, tusen takk! Gjetter det skyldes at jeg hverken har snappet, eller lagt dem ut på Instastory selv om jeg har sett dem. Veldig hyggelig at dere passer på så jeg får med meg nyhetene som kommer.

Jeg synes dette var en artig vri fra Nidar. Jeg er ikke så begeistret for at man melker eksisterende merkenavn, så pastillene kunne godt hett noe annet enn IFA før Godis, men konseptet likte jeg. Glade fager og gøyalt design. Kult at noen bruker ordet Godis på et norskt produkt også. Kan ikke huske å ha sett det før.

Den ene esken inneholder pastiller med smak av banan og karamell. Før jeg fikk sett ordentlig etter trodde jeg hver pastill skulle ha en slags kombismak, og ble en liiiiten smule skeptisk, men heldigvis tok jeg feil. Her var det pastiller med separate smaker. Men kanskje det er meningen at man skal putte begge smaker i munnen samtidig?

Den første jeg prøvde var karamell. Den smakte som en svak utgave av Donaldkjærlighetene jeg spiste i barndommen. De med gult papir. Flere som husker dem? For dere som er yngre enn meg, og aldri har kjøpt Donaldkjærlighet i kiosken, kan man kanskje best sammenligne smaken med vanlige karamelldrops. F.eks Werthers Original. Men smaken her var mye svakere. Faktisk så svak at jeg ble sittende og vente på at den virkelige smaken skulle kicke inn. Noen den aldri gjorde. I stedet kjente jeg en småsalt tendens som etter hvert tok litt av plassen fra den svake karamellen. Hm, helt okay, men det var litt pussig med pastillkonsistens og karamellsmak. Og så det litt saltaktige. Totalinntrykket var greit, men også litt rart.

Den neste jeg prøvde var banan. Gosh, den fremkalte umiddelbare assosiasjoner til Krembanansjokoladen fra Nidar. Den buede med gul, knitrende emballasje. Jeg har aldri vært spesielt glad i produkter med banansmak. Hverken sjokolade, medisiner eller hva det nå måtte være, så denne lille pastillen ble ingen kjempehit hos meg. Fargen var sart og delikat, og etter å ha hatt pastillen i munnen en stund kjentes smaken overraskende nok litt syrlig, så den var helt okay, men ikke slik at jeg automatisk fikk lyst på en til. Puh, for en lang setning.

Må forresten ta med at jeg etter tips på Instagram måtte prøve en gul og en brun i munnen samtidig. Nja jo, det funket det altså, slett ikke dumt, men jeg er fortsatt ikke helt overbevist.

I den andre esken var det pastiller med cola og sitron. Litt safere sammensetning der, og begge sortene var gode. Smakene var faktisk akkurat slik man tror de er, og den med cola smakte ordentlig colagodteri. Slik som colaflasker, colasmukker, colaføtter, osv. Det var absolutt den jeg likte best. Passe søt og passe intens. Sitronpastillen tror jeg ikke trenger noen ytterligere beskrivelse. Smaken var tydelig sitron, passe syrlig sådan, og den passet godt rett etter at man hadde spist opp en med cola. Egentlig ikke overraskende, cola og sitron er jo en perfekt kombinasjon. Denne esken burde være lettsolgt. Nam!

Jeg er en pastillperson og har derfor små esker og poser over alt. I veska, på jobben, i bilen og i diverse lommer.
Tror derfor lett jeg kan kjøpe den røde esken igjen, mens den orange velger jeg å stå over.
Håper det kommer flere varianter i denne serien til slippet i februar. Kanskje noe kombinert med tutti frutti?

Gjenkjøp: Nei og Ja

_ _ _ _ _

Hvorfor jeg skriver Frivillig, ubetalt reklame over hvert innlegg kan du lese her.

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst trodde jeg først ikke Malaco skulle komme noen nyheter til dette slippet. Jeg så ingenting og fikk ingen tips. Litt skuffende, for jeg er glad i mange av produktene deres, men jeg resignerte og innstilte meg på å vente tålmodig til februar. Helt greit. Men så oppdaget jeg plutselig posene med sukkerredusert Godt & Blandet på Meny. Ah, hvilken fryd! Jeg synes fortsatt det å oppdage nyheter ingen har tipset om eller reklamert for er det aller morsomste, og jeg ble så klart ivrig etter å teste.

Godt & Blandet, eller Gott & Blandat som jeg helst kaller det, står faktisk høyt oppe på favorittsnopelista mi. Jeg kjøper alltid en sånn travel pack i Tax free’n når jeg er på reise og velger alltid mye av den når jeg kjøper smågodt på Europris. Og ja, jeg er en av de irriterende kundene som står og plukker ut alle fruktbitene og lar lakrisen ligge igjen. Hysj, ikke si det til noen.

Siden dette er godteri jeg spiser så ofte, var jeg litt ekstra spent på hvordan smaken ville være. Det er virkelig helt, helt okay for meg å redusere inntaket av sukker, det er det vel for de fleste av oss, men jeg har ikke særlig lyst til å fire på smaken. Om snop ikke smaker ordentlig godt er egentlig hele vitsen borte.

Det duftet ganske ordinært fra posen, og jeg kunne kjenne den vanlige antydningen til glatt belegg på innsiden av plasten. Lovende. Så var det bare å putte noen biter i munnen og avsi dommen.

Og ja, jo, disse må vi kunne godkjenne. Konsistensen på fruktbitene synes jeg var tilnærmet lik originalen. Kanskje en ørliten nyanse fastere, litt mindre seig, men mulig det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg kjente så veldig hardt etter. Smaken var nesten lik originalen. Selve fruktsmaken antar jeg var den samme, men intensiteten var noe svakere. Totalen ble dermed noe tammere og slappere, men ikke veldig mye. Ikke mer enn at jeg fint kunne vennet meg til å spise disse med mindre sukker, og at de med mer sukker etter en stund ville kjentes alt, alt for søte. Det hadde nesten vært gøy å gjøre et lite eksperiment og forsøke.

De salte lakrisbitene var både mjuke, saftige og velsmakende og de klarte jeg heller ikke skille særlig fra originalen. Veldig bra! De rette lakriskubbene kan jeg ikke uttale meg om. Jeg liker dem virkelig ikke og har ikke smakt i det hele tatt. Kanskje noen av dere vet om den smaker likt som originalen?

Disse kan jeg fint kjøpe igjen. Skulle nesten ønske de kom i større poser, -eller i smågodtbokser hos Europris, så kunne jeg valgt dem hver gang jeg kjøper smågodt. Ja jeg vet at det er tidsriktig med porsjonskontroll, og at mindre poser er trenden nå, -og egentlig er jeg veldig positiv til det, men som jeg har skrevet før er jeg litt glupsk og grisk av meg. Og veldig glad i gelegodt.
Tenker det blir spennende å se om folk tar vel i mot, og gjenkjøper disse her, slik at posen forblir i markedet. Jeg tror den lille forskjellen i smak bare er en vanesak.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
I helgen smakte vi de nyeste tortillachipsene fra Old El Paso; Crunchy Tortilla Chips Paprika.

Jeg kjøpte posen på Meny for en stund siden, men har glemt den litt bort hver gang vi har hatt taco. Vel, det kommer jo en ny anledning hver helg, og denne gangen husket jeg altså på den.

Som dere ser var chipsene ganske mørke. Paprikakrydderet var ikke slik som på paprikapotetgull, der man kan se noen bittesmå runde korn, her var krydderet helt glatt og finmalt som mel. (Næringsinnhold her.)

Det luktet ikke mye, men den lille duften som sivet ut var kjent. Jeg var ikke helt sikker på fra hvor, men så fort jeg tok en smak falt det på plass. Ahaa, disse kjentes jo som svake Doritos. Det står mild på posen og chipsene var virkelig milde. Nesten for lite smak vil jeg si. Til og med for ei krydderpingle som meg. Det var heller ikke noe sting eller ettersmak, bare en rolig, lett krydret paprikasmak som sammen med maissmaken liksom hvisket Doritos. De var gode å dippe i rømme og guacamole, og passet egentlig mye bedre som ren snacks enn som en del av et tacomåltid. Vi byttet raskt bort skåla med ei med vanlig, salt tortillachips, og spiste disse som snacks senere på kvelden i stedet. Men heller ikke da gikk det veldig unna fra skålen. Det var liksom noe som manglet. Jaja, uansett poeng til Old El Paso som gir oss mer å velge i.

Konkluderer med at smaken på disse chipsene var helt okay, men akkurat her i huset ser jeg ikke helt hvor vi skal få brukt dem. Det blir trolig derfor ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Tvilsomt