Frivillig, ubetalt reklame
Jeg måtte faktisk stoppe og titte to ganger da jeg oppdaget disse posene fra Maarud tidligere i høst. De var merket med nyhet, allikevel var det noe kjent med dem. Navnet Tasty Mexican hørtes også rimelig kjent ut, men jeg fikk ikke alt til å stemme helt. Hmm… Etter litt undersøkelser og googling fant jeg ut at en tilsvarende variant faktisk har eksistert tidligere, men da med en litt annen vri på navnet. Uansett, nytt potetgull må testes, også om det er en relansering.

Man må jo bare tenke tex-mex når man ser emballasjen her. Synes stripene på posen var en original vri. De minner egentlig veldig om en meksikansk poncho en venninne av meg har brukt på noen temafester opp igjennom. Kanskje på tide med en slik sammenkomst igjen? 😆😀

Siden jeg ikke husket hvordan dette smakte forrige gang det var i salg, fryktet en liten del av meg at det skulle smake som tortillachips eller tacoskjell i potetgullform. Noe jeg ikke var spesielt klar for. Snackskjenneren i meg parerte imidlertid ganske raskt, og jeg konkluderte med at siden Maarud har så mange ekte varianter av tortillachips, kom dette til å ha sin egen smak. De ville ikke lage noe sammensurium av en blanding.

Jeg åpnet posen og trakk inn duften. Det luktet krydret, og det luktet litt tacomåltid. Men ikke på en sånn direkte tortilla, nachosaktig måte. Det var mer en rund, allroundkrydret og kanskje litt urte- og paprikapreget duft. Spennende.

Så smakte jeg, -sammen med tre venninner som ofte prøver nytt digg sammen med meg, og dette likte vi alle sammen. Så bra. Smaken harmonerte med førsteinntrykket fra duften, og i tillegg kjentes en tydelig syrlighet og en anelse chili. -Uten at det var sterkt. Totalen var mer rund og liksom tilfredsstillende. Klarer ikke finne et mer dekkende ord. Ettersmaken var nesten mataktig, og hadde jeg ikke sett posen kunne jeg lett latt meg overbevise om at dette var en slags grillkryddervaraint. Tex mex-preget kjentes faktisk mer i pusten enn på tungen. Etter noen av munnfullene begynte jeg å tenke litt på pizza også, og oregano er faktisk oppført som en av ingrediensene på posen. Fiffig.

Som dere skjønner likte vi dette her. Smaksammensetningen var spennende og litt uvant, og selv om det var mange ulike inntrykk underveis mens man tygde, ble ikke totalen rotete. Dere må nesten bare kjenne selv for å forstå hva jeg mener.
Tips; prøv flere falk i munnen på en gang. Da kicker syrligheten skikkelig inn.
Siden jeg er et dippmenneske kan jeg også ta med at flakene klarte seg utmerket alene, men de smakte også ganske godt med hjemmelaget urtedipp. -Men jeg tror ikke alle dipper passer like bra. Det er noe som heter for mye av det gode. 😀

Her regner jeg med at det blir gjenkjøp, og så blir det spennende å se om posen er kommet for å bli denne gangen.

Gjenkjøp: Ja 

Frivillig, ubetalt reklame
Det er ikke så ofte jeg skriver Hariboinnlegg her på bloggen. Jeg er veldig glad i snopet deres, men siden de ikke stadig pøser på med nyheter i det norske markedet blir det ikke så mye å teste. Desto artigere er det selvfølgelig når de endelig lanserer en godbit, og det har de gjort nå. Se her, en pose med det ubeskjedne navnet Fruitilicious. Artig og selvsikkert. 😎

Dette er en pose i rimelig klassisk Hariboånd. Geléfigurer med ulik smak og farge. Det litt mindre typiske er at bitene inneholder 30 % mindre sukker enn ordinært gelégodt. (Deres eget antar jeg at de mener.) Spennende at de forsøker seg på en sukkerredusert variant, det er jo så tidsriktig. Veldig bra hvis det funker.

OK, jeg innrømmer at jeg har en liten innebygget skepsis til slike lovnader som står på posen. Mindre sukker, samme gode smak. Jaha ja. Hvorfor har de hatt så mye sukker i utgangspunktet da? Hvis det ikke var for smakens skyld? Og hva er evt. sukkeret erstattet med nå? Bitter stevia? Eller noe slags kunstig søtning som gir metallisk ettersmak?

Heldigvis synes jeg produsentene har blitt mye flinkere til å lage produkter med mindre sukker og OK smak de siste årene. Man kjenner ikke lenger alltid automatisk at noe er light om man ikke blir gjort oppmerksom på det. Og den der karakteristiske daffe ettersmaken mange lettprodukter hadde før forekommer stadig sjeldnere. Men allikevel, jeg var litt avventende da jeg skulle smake første bit.

Hurra, her var skepsisen grunnløs. Disse gelébitene var ordentlig gode de. Det var masse, saftig fruktsmak, altså av det godteriaktige slaget, og jeg tenkte ikke over at jeg spiste noe med angivelig mindre sukker. Og det gjorde ikke barna mine heller. Begge syntes faktisk det var veldig godt. De mente det kjentes som Haribobjørner, bare med sterkere smak. Det mente også det var ganske tydelig forskjell på bitene av ulik farge i posen, og det er jeg enig i. Koselige fjes hadde de også.
Eldstejenta ga meg klar beskjed om at måtte skrive gjenkjøp om jeg skulle lage blogginnlegg, for disse måtte vi bare ha igjen.

Dette var en positiv nyhet. Det er helt greit å spise snop med mindre sukker så lenge det ikke går på bekostning av smaken, og disse her var helt innafor. Jippi. Det eneste jeg ikke var enig i var påstanden øverst på posen. Share Size. Øh, det må vel være en overdrivelse? 100 gram er ikke akkurat en enorm mengde, og såpass vil jeg nå helst ha for meg sjøl. Glupsk og grådig som jeg er. 😆 Skal jeg dele får jeg heller kjøpe to.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Melkesjokolade Snøkrystaller med Sprø Mintbiter fra Freia må vel vinne prisen for koseligste emballasje på en nykommer denne høsten? ⛄⛄ Jeg fant den på Meny for flere uker siden, og selv om det er litt vel tidlig med snømanndesign i september, kan vi vel være enige om at pakningen var sjarmerende.❄❄
Her er den på Meny, og hvis bildet ser litt snålt ut er det fordi sjokoladene sto på høykant i hylla og bildet måtte tas sidelengs.

Som det åpenbart ligger i navnet inneholder denne sjokoladen knasende innslag av mint. Jeg er glad i både After Eight og Opera Mints, og tenkte dermed at kombinasjon kom til å være vellykket. Det uroet meg imidlertid litt at snømannen hadde en stokk av sukkertøystang, -og at det lå noen polkagriser i snøen ved siden av ham, men jeg skjøv tanken litt til side og sprettet pakningen. -Selv om jeg er glad i mint er jeg nemlig ikke så begeistret for polkagris, men fant ut at illustrasjonen bare kunne være tilfeldig for å gi et mer juleaktig inntrykk.🎄 (Øh, hallo – litt dumt å prøve å lurer seg selv, sant? En slik detalj er da aldri tilfeldig.)

Det sivet en svak duft av mintpastill opp fra platen og jeg håpte det skulle gjøre totalsmaken frisk og sval. Det hadde jo passet fint sammen med det søte fra selve sjokoladen. Jeg tok en bit, tygde godt, og kjente etter. Hmm. Dessverre fikk jeg rett i mine bange polkagrisantagelser. Smaken var ikke slik ren, klar mint jeg hadde håpet, men mer en søt sukkertøyvariant av peppermynte. Som en polkagris. Konsistensmessig kjentes også bitene inni sjokoladen som drops, og de knitret og knaste mellom tennene. Det var nesten så jekslene mine følte behov for å beskytte seg mot karies. Helt siden jeg var liten har det vært litt “forbudt” å tygge drops, de skulle suges, og dermed fikk jeg nesten fornemmelsen av å gjøre noe ulovlig hver gang jeg tygde en litt stor mintbit i sjokoladen her. For å overdrive litt. Det var litt dumt. Jeg hadde virkelig ønsket å like denne sjokoladen siden emballasjen var så søt, men sammensetningen stemte bare ikke helt for meg. -Men liker man polkagris, eller er mindre kresen på mintsmaken, er den trolig  midt i blinken.

Jeg tok med resten av platen min på jobben, og der var det noen som delte min oppfatning og to som likte den veldig godt. De mente den bare smakte mintsjokolade, og Opera Mints ble flittig brukt til sammenligning. Alle som smakte poengterte forresten ettersmaken, og den er kanskje verdt å nevne. Man sitter igjen med mintsmak i ganen uventet lenge etter å ha spist. Til glede for noen, til irritasjon for andre.

Som dere ser på pakningen kommer denne sjokoladen bare i begrenset opplag. Det skal bli spennende om den slår så godt an at den kommer tilbake hvert år slik som de andre snømannproduktene til Freia, eller om den kun gjør en gjesteopptreden i år.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame
For en godbit! Har dere sett at Candy People har lansert sitt kjente Peacemerke i en ny smak?
Kombinasjonen er Eple/Lakris og slik ser posen ut.

Jeg har foreløpig bare funnet dem på Meny, men de dukker sikkert opp andre steder også etter hvert.

Det som var litt artig med disse, var at før jeg hadde funnet dem selv, kom en kollega viftende med en pose og skrøt konsistensen opp i skyene. Altså virkelig! Jeg var litt lunken. Kanskje mest fordi jeg ikke synes de røde og svarte peacemerkene er så sånn supergode. Synes ofte de er litt for harde. Tenkte disse ville være likedan. Men jeg smakte så klart allikevel, -nyhet er nyhet. Og jeg ble umiddelbart imponert. Her snakker vi perfekt konsistens! Vet ikke om Candypeople har gjort noe nytt eller om disse var så fantastiske fordi de var ferske, men her var i alle fall alt akkurat passe. De var passe mjuke, passe seige og passe faste. De minner om gelekonsistensen til ferske lakrisbåter, men overflaten er tynnere og “skallet” har påstrødd kandering.

Smaken var også veldig god. Jeg er glad i godteri med eplesmak og her var det syrlige epleinnslaget kombinert med en passe svak lakrissmak. De var ikke for sure, ikke for salte og ikke for sterke. Smakskombinasjonen i seg selv var ny for meg og det er sjelden jeg blir så overbevist når jeg smaker en nyhet. Artig opplevelse. Lurer på om konsistensen på de svarte og røde også egentlig skal være sånn? Og at de gangene jeg har smakt har jeg bare hatt skikkelig uflaks og fått noen gamle? Noen som har smakt i det siste og kan oppdatere meg? Ble litt nysgjerrig nå.

Tar visst litt av her, men en ting jeg ikke vil skryte like mye av er emballasjen. Jeg likte ikke posen så godt selv om den selvfølgelig matcher de andre to smakene med Peacemerker. Jeg synes ofte ikke svart egner seg til å pakke inn den type snilt godteri, men det er så klart smak og behag. Svart passer jo til lakris, så jeg skjønner tanken. Man ser imidlertid også lett forbi designet når smaken er så overbevisende.

Som dere skjønner blir det mange gjenkjøp av denne posen. Moro når utfordrerne lykkes med noe nytt.

Gjenkjøp: Uten tvil!

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg bare ville fortelle kort om Salsa Dip’en fra Maarud som jeg snappet lørdag kveld. Det var flere som lurte på hvor den var fra, og jeg kjøpte den på Meny. Den er faktisk med på kassalappen i innlegget under her. 😀 

Mener jeg har sett den flere steder, men er usikker på om det bare er i diverse Menybutikker eller også i andre kjeder. Frisk og rød boks i alle fall. Med et veldig praktisk skrulokk.

Det står på boksen at den er litt sterk og passe chunky, noe som lovet veldig bra. Jeg liker ikke så veldig sterk dip, eller salsa for den saks skyld, men jo mer chunky jo bedre.

Og her er jeg enig i Maaruds beskrivelse. Den var bare litt sterk, med andre ord super for meg. -Og kanskje litt svak for de som liker kvassere smaker. Den var akkurat såpass småstikkende at man kjente det var noe der, men det ble ikke ubehagelig eller brennende i munnen. Videre var det rikelig med tydelige biter som ble med for hver gang jeg dippet. Nice. Det var absolutt godt, selv om jeg innimellom syntes smaken på sausen rundt bitene minnet ørlite grann for mye om noe ketchupaktig. Eller som et hint av pizza- og/eller pastasaus. Skjønner dere hva jeg mener? Det er jo en annen type tomatsmak enn hos en salsa. Søtere og fyldigere. Ikke så lett å forklare, og det var absolutt ikke mye, men nok til at det ikke tok helt av i stua her. Sjøl om jeg åt meg godt nedover i boksen i løpet av kvelden.  (Næringsinnhold og ingredienser her.)

Må også nevne tortillachipsen vi testet dipen med. De var Maaruds nye Tortilla Sea Salt. Dere har sikkert sett den svarte posen rundt omkring nå. Ingen revolusjonerende nyhet i så måte, det er mange som lager og selger tortillachips, men akkurat denne posen må jo være ny nå. Mener Maarud bare har hatt den der gule posen med Totrillachips tidligere og de er med ostesmak. Veldig gode var de i alle fall. Smakte liksom ekte maissnacks. Noe heeeelt annet enn de der fra Rema, First Price og tilsvarende i alle fall. De passet så klart veldig bra til dipen også, og det var heldigvis brukt nok salt! Nam. 😋 Ja, jeg vet man helst skal redusere saltinntaket, men innimellom er det så befriende å kjenne på en ordentlig tydelig saltsmak.

Vet jeg garantert kommer til å kjøpe den svare posen med tortillachips igjen, men dip’en, som dette innlegget egentlig handler om, er jeg litt mer usikker på. Det kan godt hende, men det blir ikke et slikt produkt jeg leter etter eller som ikke kan erstattes av noe annet. Men helt okay.

Gjenkjøp: Kanskje

Allerede på sensommeren fikk jeg nyss om at det skulle komme en Troika med appelsinsmak. Jeg ble så klart både henrykt og spent, og håpet at ryktet jeg hadde snappet opp skulle stemme. Og hurra, det gjorde det! Tror faktisk det var en av de aller første nyhetene dere begynte å tipse om til dette slippet også. Først info om at den skulle komme tidlig i høst, så bilder av vareprøver og etter hvert nyfylte hyller i kiosk og butikk. Tusen takk!

Jeg kjøpte mitt eksemplar på Meny forrige lørdag, men fikk ikke åpnet og smakt før i går.
Her er den: Litt gylden glede fra Nidar.

Original Troika har lenge vært en sjokolade høyt opp konsumlisten min. Faktisk helt siden jeg var barn. Jeg var derfor oppriktig spent på hvordan den ville smake med appelsingele istedenfor bringebær. Var varianten navnet verdig, eller ville det være et simpelt hastverksprodukt av en døgnflue. -Kun utviklet for å melke merkenavnet.

Jeg tok en bit og ble beroliget. Sjokoladen var god den. Synes Nidar har klart å være veldig tro mot den originale Troikasmaken. Appelsingeleen har liksom smøget seg inn på bringebærgeleens plass, uten å ødelegge noe på veien. Det smakte ikke sterkt, slik kombinasjonen mørk sjokolade og appelsin noen ganger kan gjøre, jeg vil nesten heller si det motsatte. Totalen var faktisk noe svakere enn forventet. -Men kanskje akkurat det gjør at man når bredere ut? At barn også kan velge den? Eldstejenta her syntes i alle fall den var veldig god.

Både trøffel, marsipan og gele var balansert fint sammen med sjokoladen, og om jeg skal sammenligne den med noe annet enn original Troika, må det være Jaffa Cakes. Etter at jeg hadde svelget unna hver bit og satt igjen bare med marsipanrester i jekslene, kjente jeg litt av samme ettersmak som jeg gjør etter å ha slukt ei pakke Jaffa Cakes. -Noe som forøvrig ikke er noe problem. Det er en av de beste kjeksene som finnes. 🙈

Jeg vet ikke om denne sjokoladen er ment å forbli permanent i butikkhyllene eller om den er en limited edition. Jeg håper den blir. 💛

Konkluderer med at alle gode ting fortsatt er tre, og sier ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Forrige uke fant jeg endelig Ruby KitKat fra Nestlé på Deli de Luca. Måtte så klart kjøpe. (Kosta kr 25,-)

Denne rosa lekkerbiskenen er laget med Ruby-sjokolade, en fjerde type sjokolade som finnes i tillegg til mørk, hvit, og melkesjokolade. Så vidt jeg vet er den ikke tilsatt noe ekstra farge for å bli rosa, nyansen kommer fra de utvalgte kakaobønnene som benyttes. Bønnene gjennomgår en slags prosess som frigjør både farge og den litt spesielle smaken, og vips har vi enda en valgmulighet når vi skal kose oss.

Her er den. Ganske lekker. 🌸

Men det hjelper ikke å være pen på utsiden hvis man ikke har noe mer å by på. Det vet vi jo alle. Det er smaken som til syvende og sist må overbevise. Så jeg tok forsiktig en bit, og smaken…. den var interessant. Annerledes. Først syntes jeg det et øyeblikk smakte som vanlig KitKat. (-Det er omtrent som Kvikk Lunsj for dere som ikke har smakt.) Kjeksen og fyllet inni var ganske fremtredende, og da var inntrykket som tok plass i munnen. Men så kom smaken fra sjokoladen. Og det kjentes faktisk ikke som sjokolade. I alle fall ikke slik jeg hadde innbilt meg det skulle smake. Merkelig. Konsistensen var på plass, men smaken var tydelig syrlig og nesten fruktig eller bærlignende. Ikke søt som melkesjokolade. Det var noe helt eget ved den. Noe litt friskt. Kanskje litt som yoghurt? Begge jentene mine fikk teste også, og den ene mente det smakte bringebær og den andre jordbær. Egentlig ikke dumme sammenligninger.

Det var godt, ingen tvil om det, men jeg tror kanskje jeg må venne meg litt til smaken for å sette ordentlig pris på den.

Konkluderer med at Ruby KitKat var helt okay, men jeg skulle gjerne ha smakt litt ren rubysjokolade også. Uten kjeks og fyll. Bare for å danne meg et helt upåvirket inntrykk. Får se om det er noe slikt å oppdrive noe sted. Ellers tenker jeg at denne KitKat’en duger fint isolert sett, så lenge man nullstiller forventningene og ikke tror det skal smake som den originale utgaven. Veldig moro å prøve, og jeg utelukker ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

I går var det moro å snike seg rundt med mobilen på Meny. Flere av høstens godtenyheter var satt frem, og jeg både filmet og knipset ivrig. En tålmodig ansatt som holdt på med varepåfylling både ventet og flytte seg til stadighet så jeg skulle komme til fra rett vinkel. -Tusen takk til ham. Jeg hadde lyst til å kjøpe alt jeg så, men fant ut at jeg ikke kunne blakke meg helt på digg. Gosh. 🙈 Kjøpte allikevel med noe, blant annet denne nye Crispovarianten fra Nidar. (Kr 47,90)

Vanlig Crispo er en av de aller beste sjokoladene jeg vet. Jeg synes også Crispo Rispuff som kom for et år siden er veldig god. (Innlegg her.) Dermed var forventningene ganske høye når vi skulle smake Crispo Knasende Karamell.

Jeg likte forresten emballasjen. Når man først skal bruke et allerede innarbeidet merkenavn, er det fint at også innpakningen er gjenkjennbar.

Som dere ser var platen delt inn i striper akkurat som de andre variantene er.
Mitt eksemplar var da typisk nok brukket, litt irriterende når man skal ta bilde. Argh. 😒

Jeg tok første bit og fikk umiddelbart assosiasjoner til Krokanrull. Så minnet det litt om Daim. Kanskje ikke så rart, i tillegg til den vanlige krispen inneholdt sjokoladen nemlig noen ganske små biter av hard karamell. Mulig det var en slags knekk, det gjorde i alle fall inntrykket litt kompakt. Totalsmaken kjentes en del søtere enn hos den vanlige Crispoen, men som en fin kontrast kom ett og annet saltkorn fram når man hadde tygget igjennom det meste av hver bit. Det løftet inntrykket. Jeg synes det var godt, men den når ikke heeelt opp til de to andre.

Kan til slutt ta med at begge jentene mine syntes den var knallgod. De mente jeg absolutt måtte skrive gjenkjøp. Så da blir det vel det. Til dem. Jeg holder meg nok helst til originalen, og er veldig spent på om dette er en stayer. Tviler bittelitt. Hva tror dere?

Gjenkjøp: Ja, sannsynligvis