For en festlig nyhet! Sure og gretne Laban ut på tur… alltid sur fra Nidar. Måtte trekke litt på smilebåndet når jeg så posen.

Synes det er så fantastisk når produsenter våger å bruke både humor og ordspill på nye produkter. Ta en liten sjanse og bevege seg litt ut fra det trygge, tradisjonelle og trauste. Må gi en entusiastisk tommel opp for kreativiteten hos Nidar.

I likhet med sjokoladen i innlegget under her kjøpte jeg denne på Coop Extra i går. I dag så jeg den også på Rema, så det varer nok ikke lenge før den er på plass i de fleste butikker rundt omkring.

Som dere ser er det to grupper Laban som er på tur oppi posen. Vi har rosa og gule skumseigmenn. Og vi snakker selvfølgelig om surt godteri, derav produktnavnet, så alle deltagerne var overstrødd med slik småknasende, syrlig kandering. Eller syrlig? Det er riktigere å si sur. For her smakte det virkelig ordentlig surt.

De gule var surest. Smaken var helt tydelig sitron, og jeg sytes det minnet om en ekstra sur Fox. Det kjentes litt stramt på tannoverflatene mine og inni kinnene etter at jeg hadde tygget ferdig, så sure var de. Men det roet seg heldigvis ganske fort.
Smaken var egentlig god, men for meg som for lengst har passert 40 ble det litt i overkant. Jeg klarte ikke å spise uten å trekke ansiktet ordentlig sammen. Yngstejenta mente derimot de var skikkelig gode. Eldstejenta syntes de var litt for sure akkurat når man spiste, men likte ettersmaken veldig godt.

De rosa var ikke riktig så sure. Heldigvis. Smaken på dem var typisk slik som rosa godteri kjennes, og på posen sto det at det man kjenner er bringebær. De førte heldigvis ikke til like stor grad av ansiktsgymnastikk, så jeg likte absolutt de rosa best.

Begge farger hadde en utrolig fluffy og mjuk konsistens, og de var noe tjukkere enn de vanlige seigmennene av gele. De minnet om en slags overstrødd, seig marsmallow, så akkurat på det området var de helt perfekte. Lurer på om disse hadde vært gode i en søt variant også? Litt sånn som de der grillkokkene Laban hadde i 2012. Noen som husker dem? Skulle ønske de snart gjorde comeback.

Synes Laban ut på tur var en artig nyhet, med glad og frisk emballasje. -Altså om man ser bort i fra ansiktsuttrykkene på de gretne figurene som faktisk har dannet Laban Surforening i protest mot at de må ut på tur. Så komisk. De er definitivt ikke glade. Jeg gjetter forøvrig at jeg ikke er den eneste forelderen som lett kjenner igjen dette jeg-vil-ikke-på-tur-fenomenet. Sommer som vinter. Og dere som leser dette og ikke har barn enda; bare vent.  🙂

Om smaken bare hadde vært bitte litt mindre sur hadde jeg uten tvil sagt ja til gjenkjøp. Nå er jeg dessverre litt usikker, men vil ikke avskrive dem helt. Konsistensen var jo rimelig overbevisende. Og om man liker surt godteri er det bare å løpe og kjøpe. (Teksten på baksiden av posen er forresten ganske underholdende så dere som kjøper må ta dere tid til å lese litt der.)

Gjenkjøp: Kanskje

Jada – der var den! Japp Smakfull Peanøtt Karamell fra Freia. Helt siden jeg oppdaget at Marabou kom med en tilsvarende plate i Sverige for noen uker siden, har jeg gått og småventet og håpet at Freia ville lansere denne drømmen av en sjokolade nå til maislippet. Og i dag fant jeg den på Coop. Yes! Eller rettere sagt, jeg fant en uåpnet Freiakartong på gulvet foran godtehylla og spurte om en ansatt kunne åpne den så jeg fikk sett hva som var oppi og evt. kunne kjøpe hvis det var noe spennende. Så takk til den hjelpsomme mannen på Coop. 🙂

Denne kraftpluggen av en sjokoladeplate er på hele 276 gram. Som dere ser er den ganske tjukk, men allikevel ikke så massiv som de andre Smakfullplatene til Freia. Og bra er det. Både Helnøttplata og Oreoplata blir litt for voldsomme for meg. Men denne her – den var innafor. (Innlegg om Smakfull Toffee Helnøtt her.)

Som vi forstår ut fra navnet er dette rett og slett en kombinasjon av veldig mye godt. Vi snakker virkelig layers of joy. Under melkesjokoladen får vi først et lag helt fantastisk mjuk og flytende karamell. Her ligger også en og annen peanøtt og vaker. Så følger et slags kremet fyll med spredte småbiter av riskrisp, og nederst avsluttes det hele med sjokolade igjen. Jeg hadde trodd det kremete fyllet under karamellen skulle være mer lik sjokomarengsen som er i vanlig Japp, men dette her kjentes glattere og en anelse mer flytende i konsistensen. Det tenderte litt mot melkekrem. Det var likefullt godt, og selv om hele kombinasjonen var nokså mektig, kjentes ikke sjokoladen kvalmende. OK, den var riktignok så søt at jeg nesten kunne kjenne kariesen krisle i jekslene, men med litt å drikke mellom rutene ga den en ganske så behagelig munnfølelse.

Dette er en plate jeg tror mange skal slite med å motstå. Jeg er egentlig en potetgullperson, ikke så mye sjokoladespiser, allikevel har jeg trua her. Uten tvil. Tenker kanskje emballasjen er litt vel lik den vanlige storplaten med Japp som Freia har, og at noen ufrivillig kan komme til å kjøpe med seg feil, men det gjenstår å se. Skjønner at Freia vil holde på det standardiserte designet de har brukt på emballasjen sin de siste årene, så da er kanskje dette med mulighet for feilkjøp av folk i farta en kalkulert risk de bare har tatt. (Innlegg om vanlig storplaten med Japp her. )

Oppsummert vil jeg kalle det for en lett kombinasjon av Snickers og Japp, og siden jeg ikke var den eneste i huset som ble begeistret blir det garantert gjenkjøp.

(Og for dere som nå skal ut og lete kan jeg opplyse om at jeg kjøpte den på Coop Extra til den stive prisen av 54, 90 kroner.)

Gjenkjøp: Ja

Nå synes jeg det begynner å bli utrolig mange måltidsbarer på markedet. Jeg har for lengst mistet oversikten, og har ikke sjans til å få smakt alle som dukker opp. Tenker konkurransen om oppmerksomheten og markedsandelene må være temmelig hard, og synes det er spenstig gjort av de som stadig våger å satse, og slipper nye merker og varianter.

Videre har jeg den siste tiden stadig observert flere rawbarer, så det er tydeligvis et trendprodukt. Og i vinter oppdaget jeg faktisk en variant som het Råå – på norsk, på Narvesen. Jeg kunne ikke huske å ha sett den før, men jeg tittet bare på den og ruslet videre. Så gikk tiden og jeg glemte den egentlig litt. Men nå ganske nylig var jeg innom en 7 Eleven og der hadde de massevis av slike Råå-barer rett ved inngangen. Og de hadde faktisk to sorter også. En med sjokolade og en med cashewnøtter. Jeg har smakt sistnevnte. Tenkte den passet bra som påfyll litt sent på dagen på jobb.

Må nesten skynde meg å si at slike rå (raw) varianter ikke er helt førstevalget mitt hva gjelder barer. Jeg liker de andre sortene best. Tenkte allikevel å fortelle hvordan denne var. Slik ser den ut.

Det står jo at den har smak av cashew, men det kjente jeg forbausende lite til. Litt snodig egentlig, for man ser jo at det er massevis av nøttebiter gjennom hele. Det jeg derimot kjente var kokos. Masse kokos. Både i konsistens og smak. Og jeg liker kokos veldig godt jeg, så det var helt greit. – Men det hadde vært OK å kjenne litt mer av nøttesmaken også. Jeg hadde jo en klar forventning om at det skulle smake cashew. Ja ja. Resten av massen rundt var typisk mjuk og lett å bite igjennom, og jeg synes smaken minnet om noe frukt- og rosinaktig. Den kjentes litt sval og behagelig i munnen. Totalen var helt okay vil jeg si, men det blir nok ikke noen ny favoritt.

Det står på emballasjen at Rååbaren er både økologisk og vegansk. Det setter nok mange pris på. I tillegg inneholder den ingen konserveringsmidler eller tilsetningsstoffer, den er glutenfri, og den er bare søtet med naturlig sukker fra frukten som brukes i baren. Ikke dårlig. Må også gi pluss for den klare og freshe fargen på emballasjen. Ofte synes jeg rawbarer har litt duse, stusslige farger, men denne lyste liksom litt opp. Den kommer faktisk fra Candy People, men jeg klarte ikke finne den på den norske nettsiden deres. Her er imidlertid link til den svenske siden.

Selv om ikke dette var helt innertier for meg, tenker jeg kanskje å forsøke den brune varianten også. Den med sjokolade. Noen som vet om den er god? Gi meg i så fall et hint. 🙂

Gjenkjøp: Tviler

Nå begynner jeg å bli småstressa. Det er rundt to uker til neste produktslipp, og jeg har fortsatt mye jeg skulle smakt og skrevet om fra februarslippet. Vel, det er egentlig ikke noe nytt. Jeg får samme følelsen hvert år mellom vindu 1 og 2 og irriterer meg litt over at de er plassert så nær hverandre.

Husker da jeg startet denne bloggen. Da var slippene rundt 1. februar, 1. mai og 1. september. Da synes jeg de var litt jevnere fordelt utover året. Så ble februarslippet flyttet til uke 8, altså nesten tre uker nærmere maislippet som fortsatt er rund den 1. (uke 18), og septemberslippet ble flyttet til uke 38 som er to-tre uker senere ut på høsten. Dermed ble det kortere tid mellom vindu 1 og 2, og lengre mellom 2 og 3. -Som om ventetiden fra mai til september ikke var lang nok i utgangspunktet. Nå synes jeg høstslippet kommer veldig nært lansering av alle julevarene. Over nyttår må vi så vente en hel liten evighet på februarslippet som ikke kommer før i siste halvdel av måneden.
Hvem bestemmer egentlig plasseringen av disse lanseringsvinduene? Er det Virke?
Siden det gjelder alle produsenter og butikkjeder må det jo være en slags felles bestemmelse fra et eller annet hold? Ellers kunne nye varer bare pøses ut etter hvert som man fant det for godt. (Hvor moro hadde forresten ikke det vært?! 🙂 )

Vel, det var et lite hjertesukk fra en dagligvarenerd. Regner ikke med at særlig mange andre enn meg bryr seg om dette, og det er så klart forståelig.
Nå får jeg flytte fokus over på produktet denne bloggposten egentlig skulle handle om, nemlig Dent Oi Zing.
Posen kom i februar og lå nylig veldig lilla og synlig på Copp Mega på Storosenteret.

Denne oi-varianten har smak av maracuja og  lakris, og jeg måtte faktisk google hva maracuja er. Fant ut at det er en frukt som ligner på pasjonsfrukt, men at det ikke er helt det samme. Kreativt at man benytter slike eksotiske og ganske ukjente frukter. – Artig for oss forbrukere å få mulighet til prøve nye smaker på pastillene våre.

Som alle de andre Dent Oi-sortene er pastillene i posen her mjuke, ganske store, og overstrødd med kandering. Kanderingen er ganske syrlig, men den forsvinner så fort at man egentlig ikke rekker å trekke sammen øyenbrynene før den er oppløst og man kun kjenner glatt pastill i munnen.
Så kjenner man fruktsmak. Den er litt ubestemmelig, men smaker litt blanding av noe tropisk og tutti frutti. Lakrisen ligger dog og lurer i bakgrunnen og gjør at man liksom ikke helt får kjenne på det rene maracujainntrykket. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg synes lakrisen stjeler for mye plass fra fruktsmaken, som jeg hele tiden skulle ønske var litt tydeligere, eller om det er greit at den overtar og gir pastillen litt mer kraft. Uansett var ikke dette helt innertier for meg. Det ble hverken fugl eller fisk, og det var ikke slik at jeg umiddelbart grep etter posen for å ta en til når jeg hadde spist opp den jeg hadde i munnen. -Selv om smaken var grei nok.
Sjansen for at det blir gjenkjøp av denne posen er nok ganske liten.

Når jeg først er inne på pastiller fra Brynild Gruppen, må jeg høre om noen av dere lesere vet om Stupedama kommer tilbake i sommer? Hun pleier jo å dukke opp hver vår. Denne gangen har jeg foreløpig ikke hørt noe, så tips meg om dere vet. Og tips meg selvfølgelig også gjerne om dere hører om noe annet nytt som skal komme også. Erfaringsvis er ikke butikkene like strenge på slippdatoen til sommerslippet, så jeg tipper at vi allerede om ei uke kan begynne å oppdage en og annen ny emballasje i kiosker og butikker. Gleder meg as always!

Gjenkjøp: Tviler

Consuming på Snapchat: consuming.no
Consuming på Instagram: @consumings

Her kommer det faktisk et innlegg til om Sørlandschips. Det var absolutt ikke planlagt å skrive to på rad, men tilfeldighetene ville det visst slik. På Meny i helgen oppdaget jeg nemlig tre nye poser fra nevnte produsent.

Den ene hadde smak av Rømme, Chili &Lime, den andre Pink Himalaya Salt, (som jeg kjøpte,) og den tredje den klassiske engelske sammensetningen av Salt & Vinegar. Sistnevnte har jeg ikke vanlig bilde av, men de av dere som følger meg på Snap, så kanskje at jeg la den ut der på lørdag.

Nesten til hvert slipp gjør Sørlandschips dette. De kommer med nyheter litt før alle andre og får oppmerksomhet. I alle fall fra meg. Hadde disse posen kommet om to uker, når jeg regner med at mye annet nytt er på plass, hadde jeg trolig nøyd meg med å ta bilder, kanskje snappe litt og deretter gå videre. Nå sto de der som eneste nyhet, og jeg lot meg friste.  Jeg mener forresten at både Himalaya Salt og Rømme, Chili & Lime er smaker Sørlandschips har hatt tidligere, så her snakker vi bare gjensyn og relansering med oppgradert emballasje. Salt & Vinegar tror jeg imidlertid ikke jeg har sett fra dem tidligere.

Tilbake til denne lekre posen med Himalaya Salt. Sølv og rosa – en ytterst feminin kombinasjon. Skulle nesten tro den var spesiallaget til meg. 😀

Smaken på chipsen var okay, men ikke særlig spesiell. Det smakte Sørlandschips med salt, og jeg kjente heldigvis ikke noe til jordpreget som enkelte av sortene fra Sørlandschips innimellom har. Dette var bare helt vanlig saltsmak. Jeg hadde nok ikke klart å kjenne at det skulle være en spesiell type salt om jeg ikke hadde lest det på posen. Så velutviklet smaksans har jeg ikke. Men vanlig salt chips duger det altså.

Oppsummerer med at det er moro med nyheter og flott med tiltalende emballasje i butikkhyllene.
Dette var helt OK chips som jeg kanskje kjøper igjen.

Gjenkjøp: Vet ikke

Etter at jeg ikke lot meg imponere av sjokoladechipsen fra Sørlandschips tidlig i vinter, var det moro å se at det dukket opp noen nye og unormalt lekre poser fra dem til hovedslippet i februar. Den lille serien heter Krydderhagen og ut i fra det jeg har sett finnes det tre ulike smaksvarianter. Jeg gjetter at serien er kjedespesifikk for Coop, for jeg har ikke sett posene andre steder. Denne har har jeg i alle fall kjøpt på Coop Extra og den har smak av Paprika & Persille.

Paprika er et trygt valg for meg. Har alltid likt den smaken på potetgull og å kombinere den med persille virket som en god idé.

Det luktet litt ubestemmelig fra posen da jeg åpnet. Hadde håpet på en tydeligere inntrykk, men fraværet av krydderduft behøvde jo ikke ha noe å si for smaken. Bare en måte å finne ut det på. Vi tømte innholdet over i skåla og gomlet i vei.

 Tja, her var det litt vanskelig å bli enig med seg selv. Jeg var ikke overstrømmende begeistret for duften jeg kjente rett før flaket forsvant i munnen. Dere vet det lille inntrykket nesen rekker å danne seg rett før man begynner å spise. Det luktet litt tamt og litt gammelt, slik som bøkene med gulnede sider som står i hylla på hytta, men igjen; det er ikke alltid samsvar mellom duft og smak. Og selve paprikasmaken her var faktisk grei. Litt veik i starten, men så ble jeg liksom vant til den. Etter å ha spist en neve flak fylte smaken opp munnen ganske bra, og ettersmaken var også okay. Det kjentes som knasende paprikachips med litt ekstra krydder, og på noen av flakene var det tydelig at akkurat urten persille var brukt. Veldig bra. Fint at smaker er identifiserbare og ikke bare drukner i alle andre inntrykk. Mente jeg kjente litt løk også, og en titt på innholdsdeklarasjonen bak på posen bekreftet antagelsen min. Jeg fant faktisk ikke posen på hjemmesiden til Sørlandschips, noe jeg syntes var litt underlig. Kanskje de ikke har hatt tid til å legge ut serien enda? Jeg var i alle fall ikke i stand til å spore den opp. -Men det kan godt hende jeg bare er skikkelig dårlig til å lete.

Dette er chips som duger for meg. De manglet den siste ekstra lille punchen som kanskje kunne kommet i kombinasjon med chili eller mer løk, men på et vis var det behagelig at flakene overhodet ikke kjentes sterke. Eldstejenta var superfornøyd med det. Vi hadde ikke dipp til, men jeg gjetter at den gamle oniondippen fra Maarud hadde passet ypperlig her. Den passet jo perfekt til all slags paprikachips. Synes det er så utrolig synd at den forsvant. Den er virkelig dypt savnet. Skulle så ønske den kom tilbake, om så bare som en limited edition i sommerhalvåret. Den passet jo også så vanvittig bra som dressing/saus/tilbehør til grillmat. Ja ja, bare å drømme.

Tilbake til Sørlandschipsen med den innbydende emballasjen. Det kan godt hende jeg kjøper den igjen. Smaken var absolutt duganes. Og som sagt, pluss for delikat innpakning med noe annet enn chipsflakene med armer og bein. Tenker også å prøve en av de andre smakene i serien, den med salt. Noen som kan gå god for den?

Gjenkjøp: Kan hende

Da har jeg endelig smakt på Maaruds nyeste Ostepop, den som heter XL. Så fine, lilla glinsende stjerner på posen!✨

Egentlig er det litt snodig at jeg ikke har somlet meg til å smake den for lenge siden. -Jeg er jo generelt veldig glad i ostepop. Det har bare vært så mye annet godt å stappe i seg i helgene (gulp), så jeg har liksom nærmest ubevisst utsatt å smake. Dessuten spiser jeg ostepop litt i perioden, så kanskje jeg befant meg in between slike perioder akkurat når den kom i februar. Men nå, nå har jeg smakt (og spist opp), og kunne allerede etter første pop konstatere at de smakte godt.

Som dere ser er fargen ordentlig orange, enda mer orange enn det kommer fram på bildet her. De lignet på de “vanlige” ostepopene til Maarud, de som bare selges på Rema (her), men konsistensen på disse var mye mer kompakt. De var liksom tette og sprø tvers igjennom, så det ble mer å tygge på. De hadde hverken like mange luftlommer eller tilsvarende grad av porøsiteten som de vanlige har. Disse minnet litt mer om oasis, for å ta i litt. Smaken var ganske tydelig, og selv om dette er mild og fin snacks var ostespreget noe skarpere og tydeligere her enn på de andre Maarud har. De er også ganske annerledes enn f.eks OLW sine – som jo også er knallgode på sin måte.

XL ostepop med smak av ekte cheddar funket veldig bra for både medsmakeren min og meg. Vi åt lett opp hele posen. -Selv om vi hadde fortært et helt brett sushi i forkant.

Må ta med at da posen ble lansert fryktet jeg et øyeblikk at den andre Maarudvarianten skulle forsvinne igjen, men det har den ikke gjort. De har faktisk heller kommet i en mindre pose i tillegg til den som allerede eksisterer. Det virker imidlertid å bare være marked for en viss mengde ostepop i butikkhyllene her i landet, så det skal bli spennende å følge disse pluggene. Håper de klarer seg. 🧀

Gjenkjøp: Jepp

Tenkte jeg ville komme med et lite nøttetips nå inn i påsken. Har dere sett disse? To nye poser fra St. Michael, en rød og en blå.

Den røde inneholder “vanlige”, dog ekstra store peanøtter, noe jeg ofte synes er litt kjedelig, derfor har jeg smakt den blå posen; Triple Crunch.

Dette er en blandingspose med både rene, saltede peanøtter, sjokoladedragerte peanøtter og honningglaserte nøtter. OK, kanskje ikke den sunneste blandingen, siden det både er en del salt og søtt her, men den hørtes absolutt veldig fristende ut.

Og god var den, ikke noe å lure på der. Egentlig var det et ganske takknemlig produkt å teste. Jeg visste vel nesten på forhånd at det kom til å falle i smak, jeg er glad i nøttemikser. Og det som var bra her var at det var en ganske jevn fordeling mellom de ulike sortene. Greit nok, det er alltid mest vanlige peanøtter i de aller fleste blandingsposer, men her var det bra med de andre to også. Og det må jo nesten være litt ordinære peanøtter som supplement i en slik pose, slik at de mer spesielle typene skal få skinne og komme til sin rett. Om dere skjønner hva jeg mener. Honningnøttene, som hadde den der ekstra krønsjen og søte touchen var det ganske mange av, litt færre av de med sjokolade. Men ikke slik at jeg tenkte det var for gnient.

Så mye mer er det egentlig ikke å si om denne posen – med den lekre blåfargen. Både medsmakerne mine og jeg landet på at den lett kan kjøpes igjen.

Gjenkjøp: Ja