Jeg liker snop og jeg like godt utvalg. Og spesielt godt liker jeg den der feelingen jeg får av å spise godteri jeg vanligvis bare får tak i utenlands. Det er liksom noe magisk med slike produkter, ikke sant? Så når små spesialbutikker bugner av importerte påskefristelser synes jeg det er særdeles vanskelig å bare rusle forbi. Og siste fristelse jeg overtalte meg selv til å kjøpe, -selv om den var så dyr at bankkortet mitt hylte av smerte da jeg satte det i betalingsterminalen, var denne posen med Mini Eggs fra Nestlé.

Posen er liten, den inneholder bare 90 gram og det er helt greit. Eggene har et knasende hvitt skall, og innenfor der består de nemlig kun av hvite sjokolade. Tvers igjennom. Og som vi alle vet smaker hvit sjokolade ekstremt søtt. Dermed begrenser inntaket seg litt selv, i alle fall for min del. Men akk så godt.

Måtte bare nevne dem her selv om det ikke er noen nyhet.
Kjøpte dem på Dropsen på Sandvika Storsenter om noen lurte.

🐣🐰🥚🍊

Nye Olivio fra Maarud må jo ha den lekreste emballasjen av alle nyhetene til dette slippet. Potetgull i feriepose, det kan jeg like. I all denne snøen skulle jeg virkelig ønske jeg bare kunne åpne vinduet til hvite hus på en gresk øy. Kan ikke fatte at vi snart er midt i mars og at det fortsatt laver ned. Argh. Jeg liker vinter og snø jeg altså, men nå er det jammen meg nok.

Egentlig hadde jeg tenkt å smake Olivio med en gang det kom i butikken, men så ble det bare ikke sånn. Til gjengjeld har vi klart å knerte to poser nå i helgen. Og jeg spiste mest. Det smakte nemlig skikkelig godt.

Det er vel ingen ikke akkurat noe innovasjon Maarud har kommet med. Vi snakker bare nok en variant av knasende, salte flak stekt i olje. Men siden dette for øyeblikket er typen potetgull jeg velger oftest, var det så absolutt en velkommen nyhet.

Da jeg hadde tatt første munnfull begynte jeg umiddelbart og ganske ubevisst å sammenligne med Sørlandschips og Totenflak med salt. Sistnevnte synes jeg jo er knakande godt, og jeg spiser det relativt ofte. Altfor ofte når jeg tenker etter. Ouch. Olivio vil jeg påstå er noe av samme greia, selv om det står bakpå posen at det er et nytt chipskonsept basert på olivenolje. Snacksopplevelsen var i alle fall ganske lik og kjent for meg. Flakene her hadde en mer gulgyllen farge enn dem jeg sammenlignet med, og smaken var kanskje litt mer oljete. Og så kjente jeg veldig bra med salt. Nam. Skikkelig syndig snacks. Salt, fett og godt. Ja ja, man kan ikke alltid tenke sunnhet og ernæring. Dessuten er vel ikke olivenolje den verste oljen å spise, er den vel?

Vi hadde ikke dipp i helgen, og jeg syntes flakene klarte seg helt fint alene. Jeg kan imidlertid tenke meg at de smaker knallgodt sammen med både tortilla- og holidaydipp. Vi får prøve det en annen gang. For som dere skjønner blir det gjenkjøp. Massevis av gjenkjøp.

Posen inneholder 150 gram, noe som helt sikkert er en fornuftig mengde. Jeg kunne likevel gladelig kjøpt en slik i familiestørrelse om det hadde eksistert. På 300 gram. Til bare meg selv. Men en så stor pose hadde vel fort kosta skjorta. 😛
Tror fort dette kan seile opp som en ny favoritt på Consumings potetgullskala. Det gjorde heller ikke noe at begge jentene mine også syntes det var supergodt. Her i huset liker vi jo å ha snop og snacks i skåler slik at alle kan dele.
Har sett at det finnes en med Olivio med paprika også, men den har jeg ikke smakt enda. Noen som vet om den er god?

Forresten. Før jeg avslutter må jeg kommentere en vesentlig detalj, nemlig navnet. Jeg antar at Olivio er valgt siden konseptet er basert på olivenolje, men det har åpenbart skapt litt forvirring. Ser av diverse kommentarer både direkte til meg og rundt om i ulike fora at ganske mange forveksler Olivio med Delivio. En tidligere snacksvariant fra Kims. Flere virker å tro at den gamle posen nå er tilbake, men at den ikke smaker og kjennes slik den gjorde før. Men folkens, Olivio er nytt potetgull fra Maarud, den andre var fra Kims. Det var heller ikke samme type potetgull. Delivio var mer som “vanlig”, potetgull og hadde ganske tynne, mer skjøre flak. Men det var godt det også altså.
Kanskje navnene er litt for like? Ikke vet jeg, men da er det i alle fall presisert i tilfelle noen forsatt skulle lure.

Gjenkjøp: Mange

Litt sånn i forbifarten, hastende mot kassen, så jeg nylig en godtepose jeg ikke hadde sett før på Meny.
En liten lilla fristelse, fylt med skum og gele, nærmere bestemt Pingviner fra Toms.

Det er jo akkurat slike øyeblikk som er de morsomste ved vareslipp. Å oppdage et produkt jeg ikke visste skulle komme. Et produkt det hverken har vært reklamert veldig masse for i forkant, eller som har vært omtalt og testet i alle mulige fora slik at halve spenningen er fjernet. Og som den dagligvarenerden jeg er får jeg selvfølgelig en liten stigning i pulskurven når jeg gjør slike oppdagelser i butikken. Har beviset på Fitbit’en.😅

Jeg kjøpe så klart et eksemplar, men siden det har vært litt sjukdom i heimen her (igjen 🙁 ) har posen blitt liggende.
Hva er det forresten med årets influensavirus? Makan til seigliva greier.

Nå var vi i hvertfall sånn delvis i form til å teste snop igjen, og jeg gledet meg litt ekstra til akkurat disse. Sånn for nærmere tjue år siden tror jeg det må være, hadde jeg nemlig en favorittpose fra Toms som het Pingvin Devils. Det var sånne små, syrlige, røde kubber med hvitt fyll. Og de var så gode! Jeg spiste lassevis. Og ja, det finnes tilsvarende biter og noen lignende lange stenger med omtrent samme smak fra diverse leverandører nå også, men ingen slår den gamle favorittposen. Og selv om det den gangen ikke fantes sosiale medier hvor man kunne dele, tipse eller påvirke, husker jeg at jeg gjorde jeg mitt beste for å verve venninner som tilhengere av den lille posen. Fikk faktisk en påminnelse fra ei om akkurat det for bare noen måneder siden. Gosh, nesten pinlig å tenke på hvor ivrig jeg var.
Vel, siden denne nyheten ga meg slike assosiasjoner til favoritten fra gamledager, var jeg åpenbart superpositiv lenge før åpning. – Og det selv om dette er en litt annen type snop.

Innholdet i årets pose er som dere ser små pingviner med lyserosa, mjukt skum bak og rød gele foran. Typen er kjent. En herlig kombinasjon for oss om liker gelatingodt. Selv om alle var røde hadde de forskjellige nyanser og det var tre ulike smaker. Kirsebær, solbær og bringebær.

Den herlige, karakteristiske duften av skum og gele fylte neseborene mine nesten før jeg hadde sprettet posen. Og selvfølgelig ble den forsterket når vi åpnet. Og smaken, den var også akkurat som forventet. Søt, men samtidig syrlig på en fruktig måte. Herlig. Konsistensen var mjuk og fersk, (noe annet ville i grunnen vært rart nå som produktet er så nytt,) og det står på emballasjen at det det kun er benyttet naturlige farger. Så fint. Man kunne også kjenne at det var en forskjell på smakene, selv om den ikke var så stor. Gode var de alle tre.

Posen inneholdt ikke mer enn 80 gram, og selv om jeg vanligvis bifaller mindre godteposer irriterte jeg meg en smule over at det ikke var mer her. Eldstejenta mente nemlig at dette var noe av det beste godteriet hun hadde smakt, så jeg fikk langt fra alt selv. Ja ja, da får vi kjøpe oss en til ganske snart.

At jeg i utgangspunktet er en stor fan av mjukt skum- og gelegodt var neppe noen ulempe for disse vaggende nykommerne når de skulle bedømmes. Videre har vel gjenkjøpsspørsmålet egentlig besvart seg selv gjennom hele innlegget. Som nevnt kjøpte jeg posen på Meny, (på Rykkinn,) og den kosta 25 kr. Det skal bli spennende å se om de klarer seg. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for å bidra til at de blir.

Gjenkjøp: Ja

I det siste har jeg sett mye reklame for Nidar sin melkesjokolade på TV. En sjokolade som utvilsomt er veldig god.
Men selv om de spiller på trolldom og magi i reklamen synes jeg ikke den er direkte magisk. Den nye platen med Polly Turmiks derimot, er farlig nær.

Jeg ble bare sånn passe nysgjerrig da jeg hørte om den første gang. Så den allerede lørdagen i uke 6 på Coop, men den er ikke nyheten jeg har vært ivrigst etter å teste til dette slippet. Sikkert fordi den ikke har verdens sprekeste innpakning. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke prioriterte den før. Den var nemlig helt skummelt god.

Polly Turmiks er en sjokoladeplate som selvfølgelig minner veldig om den gule nøttemiksposen med samme navn. Sjokoladen inneholder små biter av cashewnøtter, pecannøtter og mandler, i tillegg er det spandert et akkurat passe raust dryss med havsalt over det hele. Det er ingen rosiner, noe jeg tenkte kanskje ville gjøre smaken litt tam, men der tok jeg heldigvis feil.

Vi tok med sjokoladen på skitur i vinterferien. Og selv om det meste smaker godt når man endelig kommer fram til turhytta og er klar for påfyll av energi, tok det ikke mange sekundene å konstatere at denne var knallgod. Virkelig. Det er fin fordeling mellom de ulike nøttesortene, bitene er passe store, og havsaltet kjennes på tungen ganske umiddelbart. Man sitter også igjen med små salte punkter i munnen etter at man har spist opp sjokoladebiten. Og selve melkesjokoladen, den vet dere hvordan smaker.

Sånn i farten kan jeg ikke komme på noen andre sjokoladeplater som inneholder en miks av ulike nøttesorter.
Lurt tenkt, Nidar. Egentlig rart ingen har kommet på det før.

Sjokolade finnes i både stor og liten plate og det synes jeg er bra. Jeg er i utgangspunktet ikke en sjokoladeperson, men denne kunne jeg faktisk tenkt meg å kjøpe når jeg en gang i mellom vil ha sjokolade i egostørrelse. Den lille passer vel egentlig også bedre enn den store å ha i sekken på tur.
Den store blir det selvfølgelig også gjenkjøp av. Begge barna, også hun som ikke er så begeistret for nøtter, syntes den var “fantastisk og supergod”.

Hadde jeg vært produktansvarlig hos Nidar hadde jeg gjort mitt beste for å få pushet denne fram så folk, og da mener jeg også de som ikke er så opptatte av nyheter, blir oppmerksomme på den før påske. Så rekker de å smake først, for deretter å kjøpe inn rikelig til hytteturen. Selv om jeg ikke var så imponert over innpakningen, kan man ikke argumenter mot at den skriker påske. Ganske høyt også. Og har man først smakt denne en gang, kan jeg ikke skjønne annet enn at flere enn meg vil ønske å kjøpe den igjen. Fikk i alle fall det inntrykket ut fra kommentarene deres på Instagram.

Ser at dette ble et uvanlig positivt og begeistret innlegg, men så langt synes jeg denne sjokoladen er en av de beste nyhetene til dette slippet.

Gjenkjøp: Ja!

Veldig moro med en ny pose fra Haribo igjen. Har dere sett den? Lyseblå og lekker StarDust Mix.

Jeg har sett den både på Nille og i flere matbutikker, så det kan virke som om den har fått god listing. Det er bra. Jeg liker når nyheter er lett tilgjengelig.

Dette er en posen med mange ulike biter, og alle er overstrødd med et søtt lag stjernestøv. Eller sukker om du vil. Så dere som frykter sure biter; denne miksen er helt trygg.
Det duftet veldig fruktgodteri med tydelig ferskendominans da jeg åpnet posen. Jeg fryktet derfor et øyeblikk at det skulle være overvekt av ferskenbiter, men det var det ikke. Ikke at det er noe galt med ferskenbiten, men når man velger en blandingspose ønsker man jo en jevn fordeling mellom bitene. -Og det var det her.

Dette var faktisk en veldig god miks. I tillegg til nevnte ferskener inneholdt posen smokker, jordbær og noen runde knapper i forskjellige farger. De likte jeg best. Særlig den svarte som smakte veldig snill lakrisgele. Det står “Share Size” på posen, men jeg vet ikke om jeg er så enig i det. Jeg måtte pent dele på lørdag, men kunne lett spist opp alt alene. – Og det tror jeg eldstejenta også kunne gjort. 😀

Stardustposen er et veldig trygt valg. Søtt og godt snop med ulike fruktsmaker. Den eneste sure anelsen man kjenner er den bitte lille syrligheten som alltid følger med smågodtbiter med fruktsmak, men totalinntrykket er søtt.

Jeg tror dette kan bli en stayer for Haribo og det synes jeg er hyggelig. Har smakt en del produkter fra dem de siste årene som dessverre har forsvunnet ganske fort igjen, så det hadde vært gøy om de nå traff blink. Skjønte fra bildet jeg la ut på Instagram at flere av dere likte denne posen også, så det lover jo bra. 😀
Mange gjenkjøp fra oss.

Gjenkjøp: Ja

Tenkte jeg bare kjapt ville legge ut et innlegg om Oreoeggene til Freia. De som åpenbarte seg for meg på Copo Extra lørdag for snart to uker siden, og som nå er å finne i massevis av butikker rundt omkring. Regner med at de som er interessert har fått smakt selv nå, men for dere som ikke har kjøpt kan det jo være greit å se noen bilder og få en kort beskrivelse.

Egentlig har jeg ventet i mange år på at Freia skulle komme med slike egg. Har sett bilder av tilsvarende fra både Cadbury og Milka tidligere, så det var egentlig bare et tidsspørsmål før Freia kom med sin variant. Ser at mange av de samme produktene stadig går igjen med ulike merkenavn under Mondelezparaplyen, selv om det så klart gjøres tilpasninger til hvert enkelt land. Uansett var det som alltid moro å se noe som var helt nytt i norske butikker, og i en blanding av ren iver og gledelig overraskelse valgte jeg å kjøpe dem. -Selv om jeg ikke er så glad i hverken sjokoladeegg eller Oreo, og prisen er ganske så høy.

Dere som har meg på Snap registrerte muligens at jeg ble litt engasjert da jeg så stativet, og det er vel en av ytterst få snapper jeg måtte snakke litt på. Glemte meg visst bort et øyeblikk. 😀

Som dere ser står eggene i en lilla kartong identisk med den de ordinære påskeggene har. Selve innpakningen pr egg var dog ulik, folien på disse var lyseblå og selfølgelig merket med Oreo. Ganske lekker blåfarge må jeg få legge til.

Størrelse og fasong på sjokoladen var som forventet, så det som faktisk skilte disse fra de vanlige eggene var kremen inni. Den var nemlig godt iblandet bitte små biter av Oreokjeks tett i tett. Eller kanskje det er riktigere å kalle bitene smuler? Man kjente i alle fall lett at det var Oreo som knaste mellom tennene og jeg må gi litt skryt for konsistensen. Kjekssmulene var faktisk ordentlig krispe og småknasende til tross for at de hadde ligget godt innhyllet i melkekrem i det jeg antar er ganske så lang tid. Man skulle jo tro at de ble bløte og slappe av det, men neida. Langt i fra. Ikke dårlig akkurat det.

Selv om konsistensen til dels var imponerende, fremkalte ikke egget i sin helhet noe særlig begeistring hos oss. Hverken mine tre små hjelpere eller jeg følte behov for å juble og bare to av fire åt opp hele egget. Det var ikke noe galt med smaken, man får akkurat det man blir lovet, men jeg tror vi alle vet om mye annet påskegodt som smaker bedre. For meg har egentlig slike sjokoladeegg utspilt sin rolle, men jeg vet jo at jeg er alt for gammel til å være i målgruppen. (Og så lar jeg palmeoljedebatten gå i andre fora enn her på bloggen.)

Det blir ikke gjenkjøp av disse, men jeg gjetter på at de selger godt nok til å komme tilbake neste år.
Blir spennende å se. Hva synes dere som har smakt?

Gjenkjøp: Nei

Snapchat: consuming.no
Instagram: @consumings

Har dere sett at Nidar har kommet med en ny sjokoladeserie som heter Vill? En helt ny serie med flere ulike produkter, hvorav alle er mørke. Jeg synes det er så bra. Istedenfor å pøse ut nye varianter eller avarter av Stratos, Crispo eller Smash har de laget noe helt nytt. Et nytt merkenavn. Sånt liker jeg. Veldig gøy!

Jeg tenker så klart å smake alle produktene etter tur, og først ut ble denne; Vill Mørk Melkesjokolade.

Mørk sjokolade inneholder vanligvis ikke melk, så at Nidar nå lager en mørk melkesjokolade må vi da kunne kalle litt innovativt. Sjokoladen inneholder selvfølgelig masse kakao i tillegg til melken, minst 58% i følge emballasjen, og videre skal den ha 40% mindre sukker enn vanlige melkesjokolader. Høres jo veldig bra ut.

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg åpnet papiret. Hadde så klart forventet å se ruter, men se her.

Lekker og delikat utforming, men hvordan deler man egentlig en slik plate?
Tenker at enten må man spise alt selv, eller improvisere litt. Siden eldstejenta så klart var interessert i å smake sammen med meg kunne jeg ikke bare gumle i meg alt selv, vi brøt derfor opp litt på kryss og tvers, og knakk av passelig store biter å spise. Og godt var det. Smaken var slettes ikke dum den altså. Først kjentes det nesten som vanlig, lys melkesjokolade i munnen, men etter hvert merket jeg så klart at sjokoladen var mørk. Den var imidlertid ikke slik sterk mørk. Eller bitter mørk. Den var mer mjuk og snill. Jeg synes smaken kjentes litt avrundet og jeg satt igjen med en litt tjukk følelse i munnen etter at jeg hadde svelget unna. Om dere forstår hva jeg mener. Inntrykket var ikke skarpt eller smalt, slik det kan kjennes etter en del andre mørke sjokoladesorter, den ga mer følelsen av konsistensen som melkesjokolade gir i munnen, med ettersmaken av mørk sjokolade. Hvis det i det hele tatt ga noen mening. Bakpå pakningen står det blant annet at smaken er fyldig og det stemmer egentlig med min opplevelse som jeg prøvde å beskrive som litt tjukk.
Eldstejenta syntes denne var ordentlig god. Jeg ble nesten litt forbauset over begeistringen hennes, vanligvis foretrekker jo barn lys sjokolade fremfor mørk. Her måtte jeg pent dele helt likt med henne. 🙂

Ren, mørk sjokolade, -med eller uten melk, er ikke det mest spennende jeg vet om å kose meg med. Selv om smaken her absolutt var godkjent. Jeg er derfor litt usikker på om det blir gjenkjøp eller ikke. Tror i ikke det skjer med det aller første. Tenker kanskje varianten med hasselnøtter er litt mer spennende i smaken, men det gjenstår så klart å se. Uansett var dette et forfriskende tilskudd i snopehylla og det skal bli ordentlig spennende å se hvordan serien blir mottatt. Krysser fingrene for suksess.

Gjenkjøp: Kanskje

Pops står høyt på snopelisten min. Jeg har likt det siden jeg var liten, og blir derfor alltid begeistret når det slippes nye varianter. Denne gangen var intet unntak. Jeg fant Cloettas Super Crunchy Pops på Coop Mega i går kveld og måtte selvfølgelig sikre meg et eksemplar.

I tillegg til å være ekstra crunchy, skulle popsen ha et hint av salt. Den etter hvert nokså velbrukte kombinasjonen søtt og salt fungerer ofte bra, så jeg var absolutt optimist før smaking.

Vi åpnet posen og jeg registrerte at enhetene var mindre enn forventet. Mindre enn original Pops.
Et øyeblikk syntes jeg de minnet om slike små sjokoladerosiner som finnes i smågodtsatativer, men etter nærmere ettersyn landet jeg på at disse var hakket større.

Innholdet kom over i skåla og jeg tok den spennende første biten.
Hmm, jeg kan vel ikke si at forventningene mine ble helt innfridd. Jeg hadde sett for meg at dette skulle være som vanlig, boblete Pops, bare hardere og med litt saltsmak, men det var det ikke. Konsistensen her var annerledes. Den var tettere, hardere og mer kompakt og min umiddelbare assosiasjon var kjeks. Søørn. Det var jo ikke det jeg hadde lyst på. Havrekjeks med sjokolade, sa eldstejenta, og det var en treffende beskrivelse. Kjernen i disse var mye fastere enn hos den vanlige, luftige Popsen og smaken minnet mer om turkjeks enn godteri. Hintet av salt var nesten fraværende og jeg kjente det på bare noen få av bitene jeg tok. Så dumt. De var allrighte, men jeg satt egentlig ikke med følelsen av å spise Pops.

Det smerter meg litt i sjela å skrive dette, men denne posen har jeg ikke så veldig tro på. Dessverre. Det  blir for mye kjeks og for lite Pops. Gjetter at mange kommer til å smake dem, men om det er Pops man vil ha går man tilbake til originalen ved neste kjøp. Ser faktisk at beskrivelsen min av Pops Sea Salt fra 2014 er ganske lik denne her og så vidt jeg vet finnes ikke den posen lenger i butikk.
Det blir dessverre ingen gjengkjøp av Super Crunchy Pops, men jeg er fortsatt positiv til flere popsnyheter. Kanskje en Popsrull?

Gjenkjøp: Nei