Det er alltid litt brutalt når januar kommer som en voldsom blåmåned etter en lun, koselig og ikke minst matrik siste del av desember. Og nærmest obligatorisk sammen med måneden har vi forsettene og planene om de gode vanene, og bestemt rydding av tomme godteskåler langt inn i skapet. Ofte med en intensjon om at de ikke skal fram eller fylles på en lang stund. Huffameg. Så trist. Jeg synes det er helt greit at hverdagen er tilbake, men jeg orker ikke slikt beinhardt regime med en gang. I kveld har jeg derfor smakt på en av de mørke sjokoladene fra Freia som kom i høst, Premium ØKO Havsalt.

Synes pakningen var lekker og delikat. Fin grønn- og blåfarge sammen.

I utgangspunktet er jeg bare sånn passe glad i mørk sjokolade. Blir den for mørk og besk har jeg ingen glede av den, men om ikke kakaoprosenten er for høy kan det smake ganske godt. Denne her skulle ha minst 60% kakao, så om det ikke var så mye mer enn det, passet det nok bra med mine preferanser. Synes også det var spennende at sjokoladen er økologisk, selv om jeg er en smule skuffet over at ikke Freia hadde mer info om akkurat det på hjemmesiden sin. Fant bare et stort bilde av sjokoladen, ikke noe om at “den er laget av kakaobønner av høyeste kvalitet fra nøye utvalgte kakaosorter for en intens smaksopplevelse”. Det sto heller ikke noe om at Freia arbeider for en bærekraftig utvikling for bøndene som dyrker deres kakao, og at Freia ønsker å forbedre forholdene for disse bøndene og deres samfunn. Det fant jeg ut nærmest ved å bruke lupe på baksiden av emballasjen. Riktignok henvises det til en annen nettside for mer info, men for meg som forbruker er det mest nærliggende å søke direkte på Freias egen hjemmeside etter flere opplysninger. Om ikke annet burde de hatt en link til denne kakaonettsiden for de som faktisk er interessert i å vite mer.

Platen var som dere ser delt inn i ganske små ruter. Jeg synes det passer veldig bra når det er mørk sjokolade. Man trenger ikke så store mengder om gangen. Det gjør seg best med små munnfuller.

Siden denne platen skulle smake havsalt i tillegg til sjokolade var jeg så klart litt spent. Hvor tydelig ville det kjennes? Hos noen sjokolader med saltinnslag merkes saltet bare svakt eller sporadisk, noe som ofte er litt skuffende, mens hos andre kommer smaken helt tydelig frem. Her var heldigvis sistnevnte tilfelle. Jeg fikk faktisk saltsmak i hele munnen omtrent samtidig om jeg kjente sjokoladesmaken, – det hadde jeg ikke forventet. Ganske interessant egentlig. Jeg trengte ikke vente til jeg tygget borti et saltkorn, smaken kunne virkelig merkes på tungen ganske umiddelbart. Fint – liker at jeg får det jeg blir forespeilet. Jeg er nesten fristet til å si at det ble for litt mye av det gode, men samtidig er dette en sjokolade med havsalt, da må man tåle at totalinntrykket er preget av nettopp salt. Og ettersmaken var definitivt mest sjokolade.

Jeg trengte noen biter for å venne meg til smaken, men etter hvert syntes jeg dette var en ganske god sjokolade.
Vet ikke helt om jeg synes den slår Lindt sin mørke med havsalt, men man får en ganske totalomsluttende saltsmak som var fin og spennende.
Siden jeg ikke kjøper så mye mørk sjokolade er jeg ikke helt sikker på gjenkjøp, – dette var faktisk en julegave, men utelukker det heller ikke helt. Kan godt tenke meg at mange liker denne her.

Gjenkjøp: Kanskje

Mmm, jeg blir like glad hvert år når posen med Olaf Sands Rifla Potetflak fra Kims dukker opp i butikkene. Har nevnt den her på bloggen flere ganger tidligere, og synes det er en av de beste chipsene som finnes. Virkelig.

Men så har jeg begynt å tenke litt. Begynner ikke referansen til The Julekalender å bli litt utdatert? Serien kom i 1994. Hvor mange er det egentlig som har et forhold til den? Altså av folk som er yngre enn meg?

Synes dessuten posen har vært vanskelig å finne i år. Tror bare jeg har sett den på Coop. Er det en grunn til at ikke flere butikker vil ta den inn?

Altså, flakene er veldig, veldig gode, ikke misforstå meg, men kanskje de heller burde puttes i en ny pose neste år? Kanskje Kims burde komme på et catchy, treffende nytt navn eller nytt konsept til neste jul? Slik at alle butikker tar inn posen?

Bare en undring fra en ivrig potetgullspiser sånn rett før jul. Noen flere som har tenkt på det samme?

Gjenkjøp: Ja, så lenge den finnes

Jeg tror jeg er litt over snittet glad i juleskum. Synes det er skikkelig godt. 😋
Jeg liker både Brynild og Cloetta sitt, og det blir ikke ordentlig jul uten at jeg får fortært en pose eller fem.

Og når man er en slik juleskumentusiast, kan man ikke unngå å merke seg at Cloetta hvert år lanserer en ny smak på juleskummet sitt i Sverige. Disse spesialposene slippes dessverre aldri i Norge, vi har muligens ikke like høyt skumkonsum som søta bror, så da lønner det seg kanskje ikke rent økonomisk å selge dem her. Men når man bor slik til at man kan ta seg noen handleturer over grensa, da er det bare å benytte anledningen og sikre seg noen poser. Årets smak er Lingon, eller tyttebær å godt norsk, og ser slik ut:

Skumnissene er utformet akkurat som de vanlige, bortsett fra at skjegget er grønt og ikke hvitt.
Konsistensen er også den samme; mjuk og matt med litt støvete overflate.

Tyttebær forbinder jeg med noe surt, og hadde derfor forventet meg noe ganske syrlig og kanskje litt frisk fra dette skummet. Ha, – der tok jeg feil. De smakte bare søtt og godt og nesten akkurat likt som originalen. Synes tyttebærsmaken ymtes mer enn den konstateres, og om det ikke hadde stått på posen hadde jag aldri i verden klart å gjette at det var tyttebærsmak jeg skulle kjenne. Jeg måtte faktisk ta en ekstra titt etter å ha smakt for å forvisse meg om at jeg i farten ikke hadde oppfattet feil. At det kanskje sto hallon (bringebær) og ikke lingon. Men teksten var klar den, det samme var illustrasjonene på posen. Her skulle det åpenbart være tyttebærsmak.

Skummet var godt det altså, bevares, det gikk rett ned, men med så lik smak som originalen skjønner jeg nesten ikke at Cloetta har tatt seg bryet med produksjonen. Da har det vært artigere tidligere år når skummet har hatt smak av clementin, julegrøt og pepperkake.
Må ta med at vi hadde noen rester igjen i skålen som ble liggende til dagen etter, og når skummet var blitt litt hardere var det en tanke lettere å kjenne noe syrlig langt inne i fruktsmaken. Men når skummet kom mjukt og ferskt ut fra posen var i alle fall ikke jeg i stand til å kjenne annet enn det søte, bløte rosa.

Siden jeg ikke skal på noen ny Sverigetur de nærmeste ukene, blir det ikke anledning til å kjøpe flere slike poser. Men jeg hadde nok ikke gjort det om jeg hadde hatt muligheten heller. Velger heller den klassiske og magiske originalen. Så får vi heller krysse fingre for neste års smak, – håper den blir hakket mer spenstig.

Gjenkjøp: Nei – blir ikke mulighet til det

Jeg liker det gode, gamle slagordet fra Minde sjokolade; Det er lov å la seg friste.
Synes det både rettferdiggjør og forsvarer sjokoladespising nesten når og hvor det måtte være, i hvilken som helst sammenheng. Ikke at jeg spiser så store mengder. Salt snacks er en mye større last hos meg enn sjokolade, men innimellom er det riktigst med søtt snop i skåla. Og før helgen syntes jeg det passet bra å spise litt julesjokolade. Nærmere bestemt JuleSjokkis fra Minde.

Minde sjokolade kom jo med både KrønsjySjokkis (her) og SofaSjokkis tidliger i høst, og jeg synes det er artig at de har fulgt opp med en JuleSjokkis nå til jul. Kanskje vi kan håpe på en PåskeSjokkis i mars også? Og en SommerSjokkis i mai?

Bitene her er hverken revolusjonerende eller nye, men det trenger de ikke være til jul. Jeg syntes blandingen var helt OK, og om noen lurer kan jeg opplyse om at posen inneholdt en variant med karamellfyll, flere figurer av ren sjokolade, runde mokkabiter, marsipanstenger, og noen hjerter fylt med gele. Bra variasjon med andre ord.

Og bitene var gode de. Jeg liker at at den mørke sjokoladen til Minde ikke er for sterk eller bitter, og jeg synes gelehjertene er supergode. Det kunne gjerne vært flere av dem. Karamellbiten og den rene sjokoladen glir også rett ned, så den eneste sorten som ble liggende igjen var marsipanen. Hverken eldstejenta, besøket eller jeg ble så begeistret for den. Vet ikke helt hvorfor, men den smakte bare ikke slik marsipan jeg liker. Synes nesten det var noe parfymert over smaken. Pussig.
Men totalt sett synes jeg det var en OK blanding.

Jeg kjøpte posen på Meny og den kosta nesten 70 kroner hvis jeg husker riktig. Ouch.

Huff, får helt vondt av at snop er så dyrt blitt. Det ødelegger nesten litt av godtegleden. Ja ja, jeg vet at det ikke er sunt og at jeg heller burde spist ei gulrot, men gulrot til kaffen når man har besøk? Rett før jul. Øøøh, blir ikke så hyggelig det altså.

Må til slutt ta med at jeg likte posen her. Deilig at noen bruker slike rene, klare primærfarger, og har så ryddig og koselig design. Vi får noen detaljer, men spares for unødvendig mikkmakk. Tommel opp til posetegneren hos Minde. Selv om julesjokolade er dyrt kan det hende jeg kjøper denne igjen. Antar at det er litt tilfeldig hvor mange biter man får av hver sort, så jeg krysser fingrene for mange hjerter og lite marsipan neste gang.

Gjenkjøp: Kan godt hende

For noen uke siden kom jeg over disse freshe, turkise pakningene i en Mixkiosk. Har dere sett dem?

De viste seg å inneholde noe som heter Nutcup, som nærmere bestemt er sjokolade med fyll av peanøttsmør, og siden klokken var sånn snaaart lunsj lot jeg meg friste. Utrolig hva en pakning med småshimrende finish i en litt uvanlig farge har å si for inntrykket. Jeg er jo i utgangspunktet ikke så glad godteri med peanøttsmak.

Nå ble det heldigvis til at jeg spiste matpakken min til lunsj den dagen jeg så disse her, jeg prøver jo å være litt fornuftig selv om jeg har oppdaget nytt snop, og smakte derfor ikke før en kveld noe senere.

Som dere ser er Nutcup noen kompakte, runde sjokolader, litt mindre enn Sjokoklem fra Freia i størrelse, og jeg tenkte det var ganske naturlig å sammenligne dem med Reese’s Butter Cups. Dere vet de der amerikanske sjokoladene i orange pakning. Reese’s synes jeg faktisk ikke så mye om, så jeg håpet virkelig Nutcupsmaken skulle være annerledes. -Og heldigvis, det syntes jeg den var. Disse er fra svenske Candypeople, så kanskje de er mer tilpasser skandinaviske smakspreferanser?

Fyllet i tilsvarende sjokolade fra Reese’s mener jeg å huske er litt kornete, i hvertfall har det litt struktur. Har var fyllet ganske glatt, litt som vanlig smør, og nesten kremet, med noen konkrete peanøttbiter til å bryte opp litt hist og her. Den klassiske konsistensen til peanøtsmør var altså ikke å spore. Bra, syntes jeg. Nå hadde riktignok pakningen min ligget fremme i stua en stund før jeg smakte, og der var det godt og varmt. Jeg kan dermed ikke utelukke at temperaturen påvirket inntrykket jeg fikk av konsistensen. Det er meget mulig de hadde kjentes litt annerledes om de f.eks kom rett fra kjøleskapet. Men romtempererte smakte de i alle fall både glatt og mjukt, og peanøttbitene var til kontrast både sprø, knasende, og tydelig salte. Sjokoladen rundt fyllet var ganske anonym. Den var hverken for søt eller mektig og jeg syntes egentlig det var greit at den ikke stjal for mye fokus fra fyllet. en var bare med å å skape en grei balanse, så ikke peanøttsmaken ble kvalmende. Yngstejenta likte dem også. Hun mente de kunne brukes både som fredagskos og lørdagsgodt. Hun sa også at de nesten bare ble borte i munnen når man spiste dem. Og ja, de var utrolig lette å fortære disse her. De gle liksom unna nesten litt for fort.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like disse såpass bra som jeg gjorde. Prøvde dem egentlig mest for gøy, fordi de hadde lekker emballasje, -og fordi jeg var småsulten da jeg så dem, men jeg må innrømme at jeg var såpass forutinntatt i fht smaken at jeg tenkte det kom til å bli “nei til gjenkjøp” på bloggen. Altså siden jeg ikke er fan av vanlig peanøttsmør. Men så feil kan man ta, nei blir det ikke, disse kan jeg nemlig fint kjøpe igjen.

Bildet øverst her er fra Mixkiosken på Bærum Sykehus av alle steder, men jeg mener jeg i farten har sett dem på Meny på CC Vest også. Noen som kan bekrefte at de også finnes i store Menybutikker?

Selv om Nutcup er svenske, ikke norske, synes jeg det er fint at det kommer reelle, litt mer “lokale”  konkurrenter til de amerikanske produktene. Kan jo også ta med at disse er uten palmeolje. Det skal bli spennende om de klarer å få innpass og bli værende i kiosk- og butikkhyller i tiden fremover. Fortell meg gjerne hva dere synes om dere smaker.

Gjenkjøp: Ja

Forresten; det er litt travle dager nå frem mot jul, ergo mindre tid til å skrive blogginnlegg, men jeg prøver å oppdatere på Snapchat og Instagram litt oftere enn jeg rekker her.

Instagram: @consumings
Snapchat: consuming.no

🙂  🙂

Okay. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at neste blogginnlegg jeg la ut skulle handle om mat, ikke snop eller snacks, men så har vi visst smakt noe nytt digg allikevel. Og ikke noe ny mat. Så da blir det enda et innlegg om noe med mye sukker i da. Nærmere bestemt Ballerina Kulekjeks fra Sætre. Jeg har gått forbi dem i butikken mange ganger i hele høst, men latt være å kjøpe. Hovedgrunnen er at vi ikke spiser så mye kjeks her i huset, og hvis jeg allikevel skal spise noe med sjokolade velger jeg helst noe fra godterihylla. Men så var en av barna med meg på handletur i går, og vi ble stående litt i kø for å benytte brødskjæremaskinen. Og like ved der vi sto hadde Kiwifolka satt opp denne sjokkselgeren:

Så da lot vi oss friste da, og la pent en pose ned i handlevogna. Husket ikke prisen, og fant heller ikke igjen kassalappen på bunn av veska nå når jeg gikk for å sjekke. Men da jeg skulle lime inn bildet her så jeg jo at prisen lyste veldig tydelig mot meg.  De kosta litt mer enn ei vanlig kjekspakke ja. Greit nok, vi veit jo at snop er dyrt. Noen ganger skulle jeg forresten ønske at Kiwiappen hadde samme funksjon som Æ-appen til Rema. Oversikt over hvilke varer du kjøpte til hvilken pris på forrige handletur. Synes det er så greit. Kanskje det kommer i en senere oppdatering?

Denne lille røde posen fra Sætre inneholder 140 gram kjekskuler dyppet i melkesjokolade. Helt sikkert fra Nidar. Noe annet hadde vært ganske unaturlig når det er snakk om et Orklaprodukt. Jeg hadde både noen små forhåpninger – og noen små mistanker før jeg smakte, og det skulle vise seg at sistnevnte stemte ganske bra. Håpet mitt var at konsistensen her skulle minne om Maltesers. Lett, porøs og samtidig seig og litt klebrig mellom tennene. Men slik var de ikke. Egentlig forståelig, det er sikkert tatt en slags patent eller lignende på akkurat den sammensetningen og strukturen. Mistanken min gikk i retning Nidars Crispokuler fra 2015. Og der syntes jeg at jeg traff bra. Skal ikke påstå at dette er samme produkt i ny innpakning, men det kan da virkelig ikke være så langt unna?

Kulene var ganske store og sjokoladen på utsiden var både blank, passe tykk, og ikke minst god. Kjeksen, som var sprø og passe hard, kjentes som en blanding av Kvikk Lunsj, Pops og det knaset som er inni sånne store maiskuler man finner i noen smågodtstativer, og jeg vil utvilsomt kalle dette godteri. Ikke kjeks. Ganske pussig at posen havner i kjekskategorien. -Og hylla. Skjønner at det er pga Ballerinanavnet, men dette smakte virkelig snop for meg. Og for jentene mine som ble veldig fornøyde når de fikk spise slik “kjeks” på en onsdag. Begge syntes de var kjempegode og siden de vet at jeg stort sett blogger sent på kvelden etter at de har lagt seg måtte jeg love dem å skrive gjenkjøp.

Kort om emballasjen til slutt. Jeg syntes posen hadde fin fasong og bra størrelse. Ser ikke bort i fra at den kan bli med i tursekken noen ganger i løpet av vinteren. 140 gram er nok til å dele, men man får ikke så mye hver at det blir kvalmende. Rødfargen de har brukt var imidlertid litt for mørk etter min smak. Skjønner så klart at den må ha akkurat den nyansen for å passe inn med de andre Ballerinapakkene, men kontrasten mellom det røde og den brune sjokoladeillustrasjonen nederst ble litt for liten. Jeg måtte titte ordentlig godt etter for å oppfatte at det fantes et slags berg-og-dalbanetema på hele posen. Litt dumt det ikke kommer bedre fram, for det var egentlig ganske kult.

Som dere forstår er gjenkjøp av denne posen svært sannsynlig.
Jeg vil ikke kalle det en revolusjonerende nyhet, men Ballerina Kulekjeks duger så absolutt.

Her er forresten innlegget jeg skrev om Crispokulene fra Nidar høsten 2015. Ganske likt egentlig. 😀

Gjenkjøp: Ja

I forrige uke lot jeg meg friste til å kjøpe en pakke med Sjokoladekongler fra Nidar. Så vidt jeg vet selges de kun på Rema.

De ligner jo mistenkelig på de kremfylte påskeeggene i kartong med skje, -og Freias snøballer, men å kalle dem kongler er nytt av året. God ide. Kongler må jo kunne sies å være hakket mer julete enn egg.

Jeg likte emballasjen, selv om jeg er bittelitt skeptisk til bruk av plastikk fremfor papp. Her hadde det da vært enkelt å heller lage noe fint av resirkulerbar kartong. Men for alt jeg vet kan det jo hende plasten er resirkulerbar også? Og bortsett fra det lille undringen rundt materialvalget var jeg fornøyd. Jeg likte de klare, fine fargene på pappremsen, og den koselig juleillustrasjon. Fin julefarge på de små skjeene var det også, men selve plasten virket noe simpel.

Da jeg skrellet av folien på toppen ble jeg bitte litt skuffa. Tenkte “slurv” og “hastverksarbeid”.  Var nok litt i det kritiske hjørnet, og irriterte meg derfor en smule over at disse konglene var utformet som egg. Nå smakte aldri jeg på Nidars Remapåskeegg i vår, jeg er derfor litt på gyngende grunn når jeg uttaler meg, men jeg gjetter at de var utformet akkurat som disse. Det er sikkert noen av dere som bekrefte eller avkrefte for meg? For det ser da virkelig ut som egg dette her? Ikke kongler? Hvorfor har ikke Nidar tatt seg tid til å lage noen kongleformer de kunne støpt sjokoladen i?

Greit nok, eggeformede kongler duger det også, og fasongen hadde uansett ikke noe å si for smaken. Og smaken, den var god. Veldig god. Her kjentes deilig nidarsjokolade slik man forventer og kjenner den. Jeg ble gledelig og positivt overrasket, og ingenting er bedre enn det. Spesielt med tanke på de delte meningene om både smak og konsistens dere la igjen under bildet av dem på Instagram. Dere gjorde meg så klart spent i forkant av testing.

Syntes totalinntrykket her på langt nær var så søtt og kvalmende som hos konkurrenten. Jeg klarte fint å spise opp hele egget uten problem. Det hadde jeg ikke trodd. Jentene var enige i at de var gode, og mente det smakte som en blanding av Stratos og Kinderegg. Det eneste jeg ikke ble sånn 100% begeistret for var konsistensen på melkekremen. Den var både hardere og mer kompakt enn hos Freia sine egg/snøballer, og jeg syntes den flaket seg litt opp. Den manglet den fløyelsmjuke touchen som gjør at den kan kalles krem. Dette kjentes mer som vanlig hvit sjokolade. Men den var god for det altså.

Jeg tror jeg kommer til å kjøpe disse igjen. Om ikke til meg, så i hvertfall til barna. Synes imidlertid det var litt dyrt julegodt. Boksen kostet 40 kroner, altså 10 kroner kongla, og det er ikke akkurat superbillig. Men sånn en gang i mellom kan vi vel forsvare å unne oss en boks. Og så blir det spennende å se om de kommer tilbake i ny og forbedret fasong til neste år. 😉

Gjenkjøp: Ja

Endelig helg og endelig fikk jeg smakt på Onion Rings fra Maarud. Det er de i den blå posen i Food Truck-serien deres.
Jeg har sett på dem i butikken utallige ganger, og faktisk tatt flere bilder av dem også, men ikke kommet så langt at jeg har fått smakt før nå.

Som jeg skrev i innlegget om Spareribspotetgullet i samme serie (her), liker jeg størrelsen på posene i denne serien. Enhetene oppi her er ganske lette i seg selv, så totalen er på under 100 gram. Og det holder egentlig i massevis. I hvertfall om man skal spise alt selv.

Det luktet middels mye løk blandet med noe annet da jeg åpnet posen. Dette “annet” var nesten litt ostepopaktig uten ostedelen eller hvordan jeg nå skal forklare det? OK, ser at det var en litt selvmotsigende beskrivelse, men ta gjerne en sniff ned i en slik pose, så skjønner dere sikkert hva jeg mener.

Duften var ikke det eneste som minnet om ostepop. Konsistensen var også som lett, sprø og porøs ostepop, men jeg fikk heldigvis ikke like mye bøss på fingrene som jeg gjør fra ostepop. Her var det bare litt. Smaken minnet heller ingenting om ost. Isteden kjente jeg ganske rendyrket løk, dog ikke sterk og helt uten det litt søtlige, nesten sukkerlignende etterpreget som f.eks potetgullet med ost & løk har. Ettersmaken man satt igjen med var av mild løk, og jeg syntes den satt i ganske lenge helt bak ved jekslene

Jeg syntes disse var gode jeg, og etter hvert som jeg åt ble jeg ganske sikker på at jeg har smakt noe lignende fra Estrella i Sverige tidligere. OK det, helt eller delvis gjenbruk av en suksessoppskrift er innafor.
Eldstejenta mente de smakte passe greit, men ville ikke ha så mange. Jeg tror muligens smaken var hakket for voksen for henne.

En fin snacksopplevelse dette her, og jeg kan godt kjøpe løkringer fra Food Trucken igjen. Det blir ikke noe jeg velger på fast basis, men som en variasjon nå og da, innimellom det vanlige potetgullet, duger de så absolutt.

Gjenkjøp: Ja