Frivillig, ubetalt reklame

Vi nærmer oss påske og jeg er selvfølgelig klar for å teste påskesnop. De siste årene synes jeg ikke det har kommet så mange typiske sesongnyheter til påske, derfor var denne sjokkselgeren med Drumchick Squashies fra Swizzels et gledelig syn i forrige uke.
For et artig ordspill. De originale posene inneholder jo Drumsticks i ulike smaksvarianter, mens disse altså har fått den treffende påskevrien Drumchick. Og for noen søte små kyllinger. Det er lenge siden jeg har sett så sjarmerende utforming på godteri. Hver lille enhet er tofarget, orange og gul enten den ene eller andre veien, og og hver kylling har øyne, nebb, vinger og føtter.
Men det hjelper ikke å se bedårende ut om ikke smaken er god. Det er jo ingen som setter fram ei godteskål til pynt.
På posen står det at kyllingene har smak av appelsin og ananas, og jeg håpet så inderlig at jeg skulle kjenne den smaken. Synes vanlige Squashies bare er sånn passe okay, de har litt for mye syntetisk fantasismak for meg, så hvis disse egentlig smakte mest som dem vill jeg blitt litt nedtrykt. Men her hadde vi ingenting å frykte. Disse var knallgode! Virkelig. Appelsinsmaken dominerte uten tvil, men det var ikke for sterkt. Det var akkurat passe syrlig og citrusaktig, og gjorde at totalen ble mer frisk enn kvalmende slik annet skumgodt noen ganger kan være. Om man bet av bare litt av det gule på en kylling, var det mulig å kjenne igjen ananasen også, men sammen med appelsinen druknet nok identiteten i den smaken litt. Tenker den fungerte mer som en slags utjevnende demper, og gjorde helheten veldig, veldig god. Konsistensen var som hos vanlige Drumstick Squashies. Ikke helt skum som i marshmallows, men heller ikke gele. En god, småseig kombinasjon. Perfekte, mente eldstejenta.
Nå om dagen blir det av naturlig årsaker svært få turer i butikken, men om jeg ser posene igjen skal jeg definitivt kjøpe flere. Begge barna syntes også de var fantastiske, og ba om å få en hel pose hver i påseeggene sine. Jeg fant dem på Kiwi, men vil tro at de er i salg flere steder nå som påsken ikke er langt unna. Disse kan jeg som dere skjønner trygt anbefale. 🐥

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

I høst kunne Candy People ønske Sandwichen velkommen ut av fryser’n, da de lanserte posen med de fantastisk gode Original Sandwich Bites. (Innlegg her.) Nå har de sluppet en fryst godbit til ut i romtemperatur. Og denne gangen er det smaken av pæreis vi skal få glede oss over. Nylig fanget nemlig en svært grønn liten pose i godtehylla på Meny min oppmerksomhet, og den inneholdt Pæreis Drops.

Jeg er egentlig ikke så glad i frukten pære, men synes ironisk nok at kunstig fremstilt pæresmak er ganske godt. Dermed var jeg så klart spent på hva Candy People har klart å få til her. Syne det var et kult smaksvalg på en nyhet.

Dropsene var utrolig grønne. De så nesten ut som små uploerte smaragder. Jeg syntes ikke det duftet noe særlig ut fra posen, dermed var det bare å smake for å danne seg et inntrykk. Må forresten ta med at disse dropsene skal være veganske og at de er laget uten palmeolje. Det er fint.

Pæresmaken traff meg med en eneste gang. Det er ingen tvil om hva de smaker. Jeg synes de kjentes som pærevarianten av bringebærdrops, om dere skjønner hva jeg mener. De var ikke overveldende søte, heller mer friske og syrlige, men vet ikke om jeg først og fremst tenkte på pæreis. Vil nok heller si pæredrikk, siden jeg synes litt av friskheten, sødmen og selvfølgelig kulden fra pæreis manglet. Men det smakte godt, og dropsene hadde akkurat passe størrelse og fasong. Når man kommer inn til midten eksploderer en liten kjerne av surt pærepulver, og det ble litt voldsomt for meg. Det var så surt at jeg måtte rynke fjeset litt, og det forstyrret litt den behagelige pæreinntrykket jeg hadde kjent mens dropset hvilte i munnen. Men greit nok, pulveret forsvant ganske fort, og da var det fristende å bare putte innpå et drops til for å få tilbake den behagelige munnfølelsen.

Som dere skjønner var pæreisdropsene gode, men jeg ble ikke ikke like ubetinget begeistret for disse som jeg ble for Sandwich Bites’ene. Men det er jo også to ulike godteriprodukter, hvert til sitt bruk. Dette her blir nok ikke et noe jeg kommer til å kjøpe ofte, men en pose i bilen eller på jobben innimellom ser jeg absolutt ikke bort i fra. 💚

Gjenkjøp: Av og til

Frivillig, ubetalt reklame

En av de første nyhetene som dukket opp til dette lanseringsvinduet, som jeg virkelig fattet interesse for, var Werther’s Original Caramel Popcorn. Jeg tror også det må være produktet flest har bedt meg om å teste til dette slippet. Jeg så posene på Meny allerede i uke 7, og nå har jeg endelig fått smakt.

Det finnes to varianter, en Classic og en Brezel. Posen som heter Brezel har avbildet en liten saltkringle, noe jeg egentlig trodde het pretzel, men etter litt googling fant jeg ut at brezel er et tysk navn. Og når jeg tenker etter så er jo Werther’s Original et tysk merke; Werthers Echte. Mysterium oppklart.

Vi smakte først den originale, Classic. Jeg åpnet posen og trakk forsiktig inn duften av vanlig popcorn, lett akkompagnert av en søt karamellaktig eim. Jeg syntes nesten jeg kunne kjenne igjen den originale Wertherslukten, noe som ga håp om et autentisk produkt. Og det var det virkelig. Det smakte som ordentlig vellaget popcorn, uten noe brent eller slike ekle løse kornskall, og alle var dekket av et lett knasende lag karamell. Syntes virkelig det var et kvalitetsprodukt, og satt igjen med følelsen av å ha fått det jeg var lovet. -Men det var også fryktelig søtt. Gosh, jeg kjente nesten sukkeret grave seg ganger i jekslene mine. For meg egner slik karamell seg best til å suge på, ikke tygge. Etter 4-5 stk var jeg egentlig fornøyd, og begynte å se meg om på bordet etter noe salt for å utligne det søte. Barne ble heller ikke særlig begeistret, så skåla ble stående nokså urørt utover kvelden.

Varianten med Brezel overrasket litt. Jeg hadde sett for meg en annen vri på karamellsmaken, at man bare skulle kjenne innslag av saltkringle i den, men her fulgte det jo med fysiske små kringlebiter. Joda, jeg så at det var avbildet noen kringler på emballasjen, men jeg trodde det mest var en illustrasjon for å symbolisere hvilken smak man kunne forvente. Ikke at man faktisk fikk med slike biter. Det var ikke mange kringler i posen altså, kanskje to hele til sammen, og også de var innsauset i karamell, men allikevel satte de sitt preg på totalopplevelsen av smaken. For min del på en positiv måte. Jeg vet ikke om smaksammensetningen egentlig også er en annen, men jeg tror det, for popcornet kjentes ikke riktig like søtt som classicvarianten. Innimellom merket jeg noen tydelige, og svært velkomne saltkorn også, og dermed ble ikke behovet for noe annet ved siden av like sterkt. Disse var også veldig søte, så jeg orket ikke så veldig mange flere av denne varianten heller, men om jeg skulle valgt en fremfor den andre måtte det blitt denne. -Det hadde jeg ikke trodd i forkant.

Selv om dette nesten ble på grensen til kvalmende søtt for meg, vil jeg karakterisere det som et kvalitetsprodukt. Det er åpenbart ikke fremstilt i en shady bakgård. Videre ville jeg gitt 10 av 10 poeng for samsvar mellom forespeilet og faktisk produkt. Man kjenner den ekte smaken av Werthers i karamellen med en gang, og selve popcornet inni var delikat og lett. Det er ikke produsentens feil at jeg fortsatt foretrekker mine Werher’s Original i dropsform.

Tenker det skal bli spennende å se hvor lenge posen blir å finne i dagligvarebutikkene. Frem til nå vet jeg at mange har kjøpt dem på butikker som Normal, i Sverige eller bestilt på nett. Vil de selge nok til å forsvare hyllecentimeterne de har fått hos Meny? Vi får vente og se. 😊

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Til glede og begeistring for oss godtemumser kommer det alltid masse nytt snop når det er produktslipp. En av posene som har dukket opp denne gangen er Godt & Blandet Fizzy Pop & Co fra Malaco.

Den originale Gott & Blandat er noe av det beste snopet jeg vet. Særlig de man får kjøpt i løsvekt. Da er bitene så store og gode. De pleier å selge dem på Europris, og de Europrisbutikkene som ikke har tatt dem i sortimentet sitt må bare skynde seg og bestille med en gang.

Bitene i denne posen er så klart litt annerledes. Det skjønner man allerede av navnet, og det kan sees gjennom det lille vinduet i emballasjen. Her får man både gelebiter og skumbiter, med ulik farge, fasong og konsistens. Alle har et lag med kandering på utsiden, altså slik surt sukker, og surhetsgraden varierer litt mellom de ulike sortene.

De ruterformede bitene var de sureste. De hadde ganske tydelig ulike smak etter farge, men alle var like sure. Hjelp. Jeg klarte bare noen få, mest for å ha smakt, men yngstejenta spiste dem glatt. Nesten uten å måtte rynke fjeset. Jeg likte best de ensfargede skumfigurene. Også de hadde ulike smaker, men kanderingen var mer finkornet, og surhetsgraden noe mindre enn hos gelerutene. De rosa og blå små flaskene var nok de mest fizzy og brusende bitene. Det var også disse som kjentes både mjukest og ferskest av alt i posen. Smaken på disse kjenner dere fra før, – skikkelig barnlig tutti frutti.

Selv om vi tømte skålen ganske kjapt, ble ikke dette noe ny favoritt hos meg. – Men jeg tror egentlig ikke jeg er i målgruppen heller. Yngstejenta mente imidlertid at det absolutt måtte bli gjenkjøp, så om jeg kjøper den blir det nok først og fremst til henne. Eldstejenta er ikke så glad i surt godteri, så hun nøyde seg med noen få biter, og mente de var helt allrighte.

Alt i alt synes jeg dette var en fin blanding for dem som er glad i det sure. Kanskje de som er viderekommende innen surt snop ville ønsket seg enda mer futt og spenst, men for oss holdt det i massevis. Tenker posen er et verdig medlem i Godt & Blandetfamilien, og gjetter at den blir værende en stund.

Gjenkjøp: Ikke til meg selv

Frivillig, ubetalt reklame

Nidar Favoritter i plateform! Jeg brukte faktisk litt tid på å ta det inn over meg da jeg hørte det første lille ryktet. Det virket unektelig for godt ut til å være sant. Så dukket det opp bilder, og deretter ekte produkter. Sjokoladen er et faktum.⭐

Platen finnes i to varianter, satt sammen av ulike smaker fra Nidars mange sjokoladebiter. Når de først skulle lansere et slik produkt synes jeg det var lurt å lage to sorter. Gjetter at Nidar har undersøkt grundig hvilke smaker folk liker best i posene med Nidar Favoritter, og videre kartlagt hvilke foretrukne kombinasjoner av smaker som går igjen oftest. Det er vel nesten en forutsetning for å lykkes med et slik produkt.

Den blå platen har biter med smak av Spragleknas, Melkedrøm og ren melkesjokolade. Den røde er delt inn i Crispo, Bringebærgele og Spesial. Hver smak har sin rad på langs, så hvis man skal dele platen med noen kan man jo bare spise hver sin lengde. Bitene har også ulikt design på toppen, så man kan fint se forskjell om man bryter opp platen og legger bitene i skål. Rutene i midten har et lite kryss og de to ytterbitene har Nidarlogo. De med logo har heldigvis ulik fasong, en helt avrundet, den andre med bue på langs av hver bit. Dermed er det bare å pugge utseende på sin favorittbit så man velger riktig fra skålen hver gang.

Jeg likte den røde best. Crispo er en av min absolutte favorittsjokolader, og jeg er i tillegg veldig glad i bringebærgele. Har skjønt at folk er veldig enten eller hva gjelder akkurat den biten. Spesial synes jeg er en litt treg, gammelmodig smak, så det optimale for meg hadde vært om det heller var ren melkesjokolade der. I-landsproblem, jeg vet.

Barna likte den blå best. Både Melkedrøm og Spragleknas er favoritter, mens de gjerne ville hatt Spesial istedenfor melkesjokolade som sin siste smak. Ha ha, håpløst. Man kan jo uansett aldri gjøre alle til lags. Løsningen må definitivt bli å kjøpe begge platene hver gang og dele. Men obs, legge bitene i hver sin skål. Da jeg ryddet for kvelden tømte jeg bare restene fra den ene skålen over i den andre, men da kunne vi jo ikke vite hvilke som var hva dagen etter. Ja ja, greit å lære the hard way.

Dette synes jeg var en veldig fin nyhet. Å beskrive de ulike bitene tenker jeg er overflødig, da det skal mye til å ikke ha smakt Nidars sjokoladebiter ved en eller annen anledning.
Glad, fargerik emballasje med designet fra posene med Nidar Favoritter var det også. Og så kult med litt ulik overflate på de forskjellige elementene i designet.

Jeg setter pris på at Nidar har brukt tid og krefter (og sikker masse penger) på å utvikle noe som er tilpasset norske smakspreferanser og gitt oss disse fristelsene. Da føler jeg meg satt pris på som forbruker. Disse kjøper vi selvfølgelig igjen.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Dere som har fulgt meg en stund, lang eller kort, vet at jeg liker potetgull. (Alt for godt.) Og hjertet mitt har alltid banket litt ekstra for Maarud. Antar det skyldes at det er merket jeg har vokst opp med, og at de stadig kommer med smaker som treffer meg veldig bra. Derfor synes jeg så klart det er ekstra moro når de lanserer nyheter, og særlig når de også gir oss sesongprodukter i begrenset opplag.

For ca to uker siden dukket to Maarudposer med vinterdesign opp i snackshyllene på Kiwi. En med Vintergull Rifla Bacon, og denne her; Superchips Holiday. Så fint Fjols til fjells-bilde!

I tillegg til å være begeistret for potetgull er jeg glad i dipp. Holiday er en av de beste smakene, og når det kommer Superchips med samme smak blir jeg så klart nysgjerrig. Jeg måtte teste.

Som dere ser er flakene som de andre variantene av Superchips både i form og konsistens. Noe annet hadde i grunnen var rart. Jeg snuste inn fra den åpne posen, men kjente ingen markant duft. I alle fall ikke til å begynn med. Men da jeg løftet et flak opp mot munnen for å smake, da dro jeg kjensel på lukten. Det var en slags blanding av paprika og annet krydder, og ja, det minnet veldig om dippmiksen. Kanskje mest om pulveret før det er blandet ut med rømme.

Jeg tok en første smak og ble litt skuffet. Isj da. Den der fyldige sour creamsmaken jeg ikke synes noe om tok umiddelbart plass i munnen og dominerte inntrykket. -Men så forsvant den igjen. Ganske fort. En all right krydderblanding av paprika, løk og noe syrlig dukket opp i steden, og den var slett ikke dum. Og det rare var at jo flere flak jeg åt, jo mindre kjente jeg av sour creamsmaken. Det smakte heller mer ordentlig holidaymix. Kult. Jeg liker best rømmesmak i dippkonsistens, men når jeg tenker etter var det ikke så underlig at de hadde sneket inn litt sourcream i krydderblandingen her også. Folk forventer vel kanskje å kjenne den helhetlige smaken fra dippen. Uansett, det var bra med smak totalt sett, uten å kjennes sterkt, og jeg ble faktisk sittende å spise videre litt automatisk.

Jeg vil ikke påstå at dette er den beste Superchipsen jeg har smakt, men den var helt okay. Kanskje litt voksen i smaken? Eldstejenta her mente den minnet litt mye om sour cream and onion, men at det fortsatt var spiselig. Hva gjelder gjenkjøp er jeg usikker. Det var ikke noe galt, men det finnes chipsvarainter jeg liker bedre. Posen er uansett bare i salg en begrenset periode, så de som vil teste bør ikke vente for lenge. Jeg kjøpte min på Kiwi, men jeg har sett posene på Coop Extra også.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Det er februar, og til og med litt snø på bakken, allikevel har jeg testet is. Fikk nylig tips om at Circle K hadde fått inn en variant av Royal fra Diplom-Is, med smak av kaffe, så da svippet jeg innom og kjøpte en.

Så veldig mye å fortelle her er det ikke. Dette er kun en annen smaksvariant av en is vi kjenner godt fra før. Tykk og god sjokolade på utsiden og fyldig, glatt is inni.

Jeg synes den smakte som en slags blanding av sjokoladeis og kaffe. Den var hverken sterk, besk eller bitter, men kaffesmaken var der. Tror jeg vil si på en snill, allroundmåte. Begge barna syntes nemlig også isen var god, og det hadde de ikke gjort om kaffesmaken var for intens. Da jeg kom litt lengre ned i isen så jeg at den hadde et fint kaffesmakmønster også. Måtte skjære av en bit for å få tatt et ordentlig bilde av det.

Selv om smaken var all right her, tror jeg neppe det blir gjenkjøp. Jeg er ingen kaffedrikker sånn til vanlig, og velge nok heller en av de andre Royalene hvis jeg skal ha is. Men da vet dere at den finnes. Regner med at kaffefolket der ute gjerne vil prøve. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Denne uken var jeg noen dager utenbys på konferanse med jobben. Og hva gjør man når man har litt tid til overs mellom lunsj og neste fagsesjon? Jo, man dyrker hobbyen sin og løper til nærmeste matbutikk for å se etter nyheter. Og jeg fant, jeg fant! På Spar hadde de tydeligvis akkurat fått inn de nyeste posene fra Sørlandschips. En type med rifla chips med havsalt, og en mer utradisjonell variant med smak av Havsalt & Tang fra Lofoten. Den kjøpte jeg.

Jeg er klar over at vi må begynne å bruke alternative råvarer, og med det venne oss til andre smaker på det vi spiser i fremtiden. Allikevel kjente jeg en viss skepsis til tangsmak. Men det kunne jo funke?

Form og konsistens på chipsen var akkurat slik vi kjenner den fra annen Sørlandschips. Ikke noe nytt der. Det luktet heller ikke noe spesielt da jeg åpnet posen. Flakene var strødd med grønt krydder, noe jeg antok var finhakket tang. Så var det smaken. Først kjente jeg bare salt. Med noko attåt. Egentlig kjentes det litt brent, eller svidd, særlig oppe i ganen og i pusten. Så minnet det mer om en slags oregano. Eldstejenta mente det smakte nudler. Jo mer man spiste, jo tydeligere kom den rare krydder/tangsmaken fram.

Egentlig hadde jeg forestilt meg at skrikende måker nærmest skulle flakse ut av posen i det jeg åpnet den, og at jeg skulle høre nordnorsk bølgeskvulp og kjenne duften av fiskebåter og saltvann. Men det gjorde jeg ikke. Like greit.

Oppsummert var dette salt og krydret chips, ikke så ulik andre typer chips. Riktig nok var kryddersmaken noe ubestemmelig, men ikke avskrekkende eller ekkel. Det smakte mest salt.

Det er ikke den beste sorten Sørlandschips jeg har smakt, det må jeg innrømme. Posen er fortsatt ikke helt tømt, og jeg gjetter at resten går i søpla. Vet ikke om det skyldes tanken på tang eller bare at krydderkombinasjonen ikke traff meg helt. Synes uansett det er kult at Sørlandschips våger å tenke nytt, og at de lanserer en slik variant. Gjetter at den kommer i begrenset opplag nå i første omgang, men det er fortsatt modig gjort. Pluss også for ny, resirkulerbar papirpose.

Gjenkjøp: Nei