Må bare komme med en liten oppfølgingspost på Kvikk Lunsjen jeg nevnte her om dagen (her). Nå ser det ut til at den lyse varianten også har fått ny emballasje. Altså ikke bare den mørke jubileumsutgaven. Tok disse bildene på Meny i dag:

Absolutt fresht og fint design, men jeg er også veldig glad i det gamle. Det skriker jo nærmest påsketur og tradisjon. Jaja, alt er en vane. Forresten, hvor godt hadde det ikke vært med en Kvikk Lunsj med appelsinsjokolade? Tar dere den utfordringen Freia?

Rekker ikke skrive mer her i dag, men satser på å komme sterkere tilbake med innlegg i morgen.
Prøver også å legge ut det noe av det jeg finner både på Snap og Insta når jeg er på leterunder i butikkene om dagen, men det er litt kronglete å hele tiden veksle mellom storiene på begge apper. Og det er jo ikke noe vits i å legge det samme på begge. Blir derfor mest stories på Snap, og vanlige bilder på Insta.

Må også si tusen millioner takk for at dere sender meg snapper eller PM på Insta med bilder av nyheter dere finner. Er kjempegøy å få. 🙂 🙂

Instagram: consumings
Snapchat: consuming.no

En av nyhetene som har vært mest omtalt før dette slippet tror jeg må være Walters Karamell. Den nye storplaten fra Freia som er en slags videreutvikling av Walters Mandler. Sjokoladen inneholder sprø karamell, røstede mandler og havsalt, og har vært i salg i Freiabutikken på Karl Johan siden 1. september. De siste dagene har den også dukket opp både på Coop og Meny. Og sikkert flere andre steder også.

Jeg var så heldig å få ei plate av en supersnill nabo som vet jeg har dilla på nyheter, og vi klarte bare ikke legge den bort til lørdag. Vi måtte smake med en gang.

Rett etter åpning syntes jeg nesten det luktet litt Fruktnøtt. Det er imidlertid verken rosiner eller nøtter i denne her, så det var nok bare duften av freiasjokoladen som spilte meg et puss.

Tok meg så en bit og ble sånn passe imponert. Den var helt all right, men ikke noe mer. Først kjente jeg så klart smaken av sjokolade, men i tillegg kom et litt flatt preg som omsluttet den rene sjokoladesmaken. Et søtt, dekkende Walterpreg. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Greit nok, det gjorde ikke noe. Man fikk bare en litt annen smak enn forventet oppe i ganen. Så begynte jeg å tygge, og da kjentes karamellen og mandlene umiddelbart. Mandelsmaken var ikke til å ta feil av, men siden bitene var veldig små, syntes jeg ikke de ga så mye smak totalt sett. Karamellen preget derimot smaksbildet ganske tydelig. Det var nok de bitene som gjordet inntrykket så søtt. De satte seg liksom litt seigt i tennene mens man tygde opp sjokoladen og mandelbitene, og forsvant ikke før resten var tygd unna. Må si jeg liker mjuk og flytende karamell bedre enn disse sprø bitene, men det er som vanlig bare min subjektive preferanse. Innimellom kom havsaltet fram ganske tydelig, og det gjorde at sjokoladen minnet litt om den store Kvikk Lunsjplaten fra Freia. -Som for øvrig er bedre enn denne her.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av Walters Karamell fra oss. Den var for søt, knusprig og knasig. Jeg tror heller ikke den kommer til å vare så mange år, den blir for lik både KvikkLunsjplaten og Smilplaten. Og jeg synes begge de smaker bedre enn denne. Det har jo også vært gjort forsøk på å bruke merkenavnet og lansere andre Walterprodukter enn den originale Walters Mandler tidligere, men de har forsvunnet etter en stund .
Hva synes dere om denne her? Noen som er enige med meg, eller har dere trua?

Tidligere innlegg:
Walters No 156 her.
Walters Drasje her.

Gjenkjøp: Nei

Endelig! På torsdag fant jeg årets høstpotetgull fra Maarud. Gjett om jeg har leita! Så bilde av at en butikk på en annen kant av landet hadde fått det inn allerede 23. august, og da begynte jakten. Kan ikke si jeg er videre imponert over butikkene i området her jeg bor. Jeg har vært innom veldig mange steder, og det er nesten ingen som har tatt det inn. Så kjedelig. Potetgullet er jo bare i salg en begrenset periode, så hvorfor ikke gi oss forbrukere et større vareutvalg når muligheten er tilstede? Ja ja, jeg fant det til slutt på Kiwi i Sandvika. Klapp på skulderen til dem. Det kan forresten hende flere butikker har tatt det inn, men venter med å sette det fram til resten av nyhetene skal ut om ei drøy uke? Får håpe det.

Maarud har altså lansert potetgull med to høstsmaker, Kantarell og Høstløk. Jeg safet og kjøpte en pose av sistnevnte. Lurte først litt på kantarellposen, men siden jeg har spist potetgull med soppsmak før, var ikke den helt store iveren etter å prøve den tilstede. Jeg ville heller ha noe jeg med 99% sikkerhet visste jeg kom til å like.

Som dere ser inneholdt posen riflede flak med smak av ramsløk, hvitløk, rødløk og gul løk. Kanskje ikke den mest kreative smakskombinasjonen man kan tenke seg, men det trenger ikke alltid være så spesielt for å være fristende. Ofte holder det kjente og trygge i massevis. Det er naturligvis brukt løkpulver for å smakssette potetgullet, men for meg som er veldig glad i løk, virket denne sammensetningen nærmest som et dryss gullstøv. Hadde forventninger der etter da jeg åpnet posen, og de ble heldigvis innfridd.

Her får man en ganske kjent og klassisk Maarudsmak. Fikk litt følelsen av å komme hjem da jeg tok det første flaket, for dette var rimelig likt en del tidligere potetgullvarianter med løk- og grillsmak. I tillegg synes jeg det minnet litt om de Røffe riflene med salt i blå poser, -som dessverre forsvant for en stund siden. -Men flakene her var så klart ikke så grove. Ordentlig godt var det i alle fall, og begge jentene mine var enige. De syntes imidlertid ikke det smakte løk, men mer som “krydret potetgull”. Kan være litt enig i det. Smaken er ikke slik søtlig og småflat som f.eks ost & løk, heller større og rundere. 

Siden det skal være brukt nypoteter var flakene lyse og rene, og det gjorde dem ikke akkurat mindre fristende. Prisen var det eneste som var litt negativt. Jeg synes 37 kroner (36,90) er mer enn nok for 200 gram potetgull. Må bare si det, jeg synes godteri og snacks er blitt forferdelig dyrt her i landet. 😞

Til tross for at jeg var litt misfornøyd med prisen blir det garantert gjenkjøp av denne posen. Synes det er ordentlig trist at det bare er en høstvariant, og at den dermed forsvinner igjen om ikke så lenge. Skulle gjerne hatt den som helårssmak. Får bare krysse fingrene for at akkurat samme krydderblanding blir brukt igjen på et annet produkt om ikke så alt for lenge.

Til slutt må jeg kommentere de lekre posene. Så rene og delikate farger. Synes det er helt okay å bruke noe annet enn orange og militærgrønt på høstprodukter. Liker variasjon – tommel opp til designavdelingen.

Gjenkjøp: JA 

De siste ukene har jeg sikkert vært innom over 30 dagligvarebutikker og kiosker og lett etter nyheter. Fra Oslo til Drammen og alt i mellom. Men har jeg funnet noe? Neida, omtrent ikke. I alle fall ikke noe å skrive blogginnlegg om. Men nå, nå får vi tro det løsner litt. I dag så jeg nemlig at de hadde fått inn igjen mørk Kvikk Lunsj på Narvesen. Se her:

Husker den var i salg for et år siden, så jeg ble først litt overrasket over at den gjør come back allerede nå. Tenkte at nå har Freia fått massevis av ønsker fra folket, og så har de gitt etter og tatt opp igjen produksjonen. Tommel opp for det. Men så oppdaget jeg det lille jubileumsemblemet oppe i høyre hjørne, og skjønte at Kvikk Lunsj har rund bursdag i år. Opprinnelig var vel Kvikk Lunsj mørk, så det er helt sikkert derfor den har returnert i slik form.

Ser at designet er justert litt. Er det en gammel look som er hentet fram tro? Kanskje dette er tilnærmet originalemballasjen fra 1937? Isolert sett synes jeg det var ganske fint, men det skurrer også bittelitt i tursjela mi. Vil så gjerne ha Kvikk Lunsjen akkurat som den er. Slik jeg kjenner den og husker den fra min egen oppvekst. All endring mobiliserer en liten håndstablet steinmur av motstand i tradisjonshjørnet av hodet mitt. Gulp. Blir spennende å se om også originalvarianten får oppgradert emballasje. Kanskje for en kort jubileumsperiode? Eller om det bare vil gjelde den mørke jubileumsutgaven. Noen som vet?

Siden jeg er en av de få som ikke ble sånn superduperbegeistret over mørk Kvikk Lunsj i fjor, kjøpte jeg ikke med meg en i dag. Tok masse bilder og gikk videre. Men om noen plutselig forteller meg at den smaker annerledes enn i fjor skal jeg med glede ta en smak. Let me know.

Her er innlegg og bilder av fjorårets utgave.

😀

Yay, endelig en nyhet. Og en sjokoladenyhet attpåtil. Det var jammen på tide.
På Circkel K hadde de som dere ser fått inn disse små sjokoladebarene fra Sirius; Milk Chocolate Caramel and Sea Salt. En snerten liten sak på 46 gram.

Alle produktene jeg har smakt fra Sirius så langt har inneholdt lakris i en eller annen form eller mengde. Synes derfor det var spennende at de nå har kommet med et lakrisfritt produkt. – Sånn for oss som ikke slår stiften av begeistring for lakris, mener jeg. Dette er en lys sjokoladebar med småbiter av hard karamell og havsalt, altså ikke et eneste lite spor av lakris i det hele tatt. Nice.

Jeg smakte forsiktig på første bit. Og oisann. Her var det virkelig ingen tvil om at sjokoladen inneholdt karamell. Totalinntrykket minnet meg veldig om smørmalt, hvis det sier dere noe? Altså som sjokolade kombinert med karamelldrops. Akkurat som Donaldkjærligheten man kunne kjøpe for mange år siden. Vet ikke om flere husker den, men det var hard karamell med sjokolade utenpå, inni et gult, litt vokset papir. Karamellbitene her var ganske knasende og rett som det var kom man borti et av saltinnsalgene. Og saltet var t y d e l i g. Jeg ble nesten litt overrasket over intensiteten og hvordan saltet plutselig tok over for de andre smakene i munnen. Ofte har jo sjokolader bare et hint av havsalt, sånn som kan kjennes om man har flaks med biten man tar, eller om man tygger på rett sted. Men her, her var saltet en ingrediens fullt på høyde med karamellen. Måtte kjenne litt etter, men jeg synes det fungerte bra. Havsaltet utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og de knekkaktige karamellbitene.

Det har forresten vært artig å følge utviklingen til Siriusproduktene her i Norge. Husker første gang jeg så posene med sjokolade- og lakriskuler litt halvgjemt i ei hylle på Mega i Hønefoss. Da hadde emballasjen det gamle designet og skrek vel ikke kjempehøyt mot meg fra reolen. Selv om de fristet nok til å prøves da også. Siden den gang har heldigvis alle posene fått en ansiktsløftning og nå skal tydeligvis også barene få dette rene designet med de islandske stripene i hjørnet. Tror det var et smart trekk.

Vel, tilbake til sjokoladebaren med karamell og havsalt. Det må være lov å si at sjokoladen var søt. Faktisk så søt at man nesten får nå-får-jeg-hull-i-tennene-følelsen når man spiser. Men det går het greit siden saltet kicker inn her og der, og siden sjokoladen ikke er større enn den er. Størrelsen var ganske optimalt tilpasset smaken. Sikkert med overlegg.

Som jeg har skrevet før kjøper jeg ikke så ofte sjokoladebarer bare til meg selv. Jeg liker bedre snop i poser som kan settes fram i skåler og deles med andre. Men om jeg skal kjøpe meg en sjokkis i farta en gang kan jeg godt velge denne igjen. Den var ikke dum. Foreløpig har jeg bare sett den på Circle K, men jeg antar at den dukker opp i matbutikkene også i uke 38. La oss krysse fingre.

Gjenkjøp: Ja

Jeg har gått og småventet på høstchips fra både Maarud og KiMs den siste tiden, og i går var det endelig satt frem noen kartonger på Coop. Jippi! KiMs var først ute i år, og ved første øyekast trodde jeg smakene var akkurat de samme som i fjor. Posene så nemlig mistenkelig like ut. Men et raskt oppslag på bloggen avkreftet dette, det er heldigvis gjort noen små justeringer både på smak og design.

Årets smaker er Rømme & Gressløk og Høstsalsa med paprika, løk og tomat. Jeg valgte å kjøpe sistnevnte.

Akkurat som i fjor må jeg berømme KiMs for de flotte, heilnorske naturmotivene på emballasjen. Så nasjonalromantisk. Og ikke minst utradisjonelt designvalg til en chipspose.

Så var det innholdet. Det hjelper jo ikke med gnistrende høstløv og mørkeblå fjellheim hvis ikke smaken innfrir.

Det luktet ikke så mye fra posen. Jeg kjente bare en svak eim av paprika. Men smaken, den var både spennende og ganske tydelig. Eldstejenta og ei venninne mente det smakte paprika og tomatsaus og at det var godt. Og jeg var egentlig ganske enig. Hvis jeg skal utvide beskrivelsen litt, var førsteinntrykket en slags halvtørr tomatsalsa som under tygging raskt gikk over til en mer saftig, syltet og nesten syrlig paprikasmak. Så kjentes svak løk sammen med noe lett brennende på leppa, og ettersmaken var lett urtekrydret. Ikke dumt. Jeg spiste litt til og fra utover ettermiddagen, og syntes faktisk smaken kjentes litt forskjellig fra det første flaket og nedover i skåla. Slik var det hver gang jeg hadde tatt ei lita pause og så begynte på igjen.
Jeg syntes dette var godt jeg. Ble positivt overrasket, og vil absolutt kategorisere det som etanes.

Dette er så klart et sesongprodukt som kun er i salg en begrenset periode, men jeg kjøper gjerne en pose til hvis jeg rekker før den forsvinner. Tenker også etter hvert å smake varianten med Rømme & Gressløk. Slik ser den ut.

Sånn på tampen må jeg få etterlyse noe nytt på sjokoladefronten. Hva skjer? Det pleier jo alltid å dukke opp enten ei storplate eller en liten bar fra Nidar eller Freia sånn når det lir mot høst. Ei stund før selve slippet i uke 38. I år har jeg hverken sett eller hørt om noen ting. Håper det dukker opp noe snart. Noen som vet?

Gjenkjøp: Kanskje

Siden været har vært så som så de siste dagene, ble det kinotur på oss i dag. Og der, i kinokiosken, så jeg endelig den siste nyheten fra S-merke; Epleskum. Har både sett bilder og blitt tipset av dere om posen, men har altså ikke funnet den selv før i dag.

Dette er så klart samme type produkt som de andre variantene av S-merke fra Candypeople, mjuke skumputer med litt småknasende kandering på utsiden. Og at de nå er lansert med eplesmak er jo helt fantastisk. Så lenge jeg kan huske har posene med de grønne, sure epleringene fra Trolli vært blant snopefavorittene mine, men de har ikke akkurat vært lette å få tak i her til lands. Før smaking i dag krysset jeg derfor fingrene veldig for at disse skumputene skulle ha tilnærmet samme smak. Og hurra, det hadde de!

Man kjenner en svak epleduft rett før man putter en enhet i munnen og med en gang man får den på tungen er det ingen tvil. Man kjenner det sure og man kjenner eplesmaken. Ikke like intenst og surt som hos Trolli, men friskt og nesten behagelig selv om syrligheten fikk meg til å rynke brynene bitte litt helt på refleks. Etter at jeg var ferdig med å tygge unna fikk jeg straks lyst på en til, og det er alltid et godt tegn når jeg smaker på noe nytt.

Syntes disse var ganske gode jeg, men jeg orket ikke spise hele posen under kinoforestillingen. Det holder ofte med små mengder surt godteri for meg, men resten ble spist nå i kveld altså. Ingen fare for at noe skulle bli liggende og tørke inn.

Det finnes jo egentlig ikke så mye godteri med ordentlig eplesmak, så dette var et positivt tilskudd til snopebestanden. Får håpe posen blir, og at biten kanskje etter hvert blir å finne i smågodtstativer også.

Her er forresten innlegget om surt skum og her er det om salt.

Gjenkjøp: Ja

Plutselig var det gått en hel feriemåned siden forrige innlegg, og det er på høy tid å riste liv i bloggen igjen. Hadde egentlig ikke planlagt å ha så langt opphold, men ukene har bare rast avgårde. Siste ferieuke er vi hjemme, så da skal jeg prøve å få skrevet litt igjen. Ikke at det er flust med nyheter å teste enda. Og det drøyer nok enda litt før de tidlige høstnyhetene dukker opp, men enn så lenge tenkte jeg å blogge om produkter som allerede har vært å få tak i en liten stund.

Som dere kanskje så på Snap forrige uke, smakte vi på det salte potetgullet fra Goody Shop, snackserien de har begynt å selge hos Nille. Serien består av ganske mange produkter, og nå sist prøvde vi blandingen med det festlige navnet Party Mix.

Innholdet i posen er slike formpressede potetfigurer, og fasongene som er valgt er noen ganske lange rør og to typer bølgede chips. Det sto at de skulle ha smak av paprika og som dere vet er paprika en av favorittsmakene mine på snacks. Virket lovende.

Det første som slo meg var at posen kjentes utrolig lett. Den veide tilnærmet ingenting. – Eller 75 gram da, om vi skal være pirkete. Den lave vekten ga meg bange anelser i fht konsistens på snacksen, og det viste seg fort å stemme. Enhetene virket nesten vektløse, slik som lett isopor, selv om de så klart ikke var det. Smaken var helt okay. Ikke veldig sterk, men man kjente at snacksen var smaksatt med noe mer enn bare salt. Vil kalle inntrykket barnevennlig og trygt, men ikke spesielt spennende eller nyskapende. Jeg ble som dere skjønner ikke voldsomt imponert. Fikk litt følelsen av å spise en type småkrydret, annenrangs chips, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det var slettes ikke noe galt, og flak etter flak forsvant fra skåla, men verken konsistens eller den svake smaken skrek på noen måte gourmetsnacks. -Eller party.

Noen av bitene hadde forresten en vag bismak av jord, noe jeg syntes var ganske rart. Hadde forstått det om det var ekte potetflak, men disse shapesene her er jo lage av potetmel og potetstivelse. Pussig.

Må ta med at barna mine likte denne PartyMixen veldig godt. Mye bedre enn meg. Den ene av dem fortalte at når hun ble voksen skulle hun kjøpe flere slike poser, så det kunne jeg gjerne skrive på bloggen. 🙂

Jeg kan forresten se for meg at dette er blanding som vil slå godt an i barnebursdager. Sånn sett passer det fint at produktet selges på Nille. Da kan man bare raske med seg noen poser når man allikevel er innom for å handle bursdagsstæsj.

Tror ikke jeg kjøper Party Mix flere ganger. Kanskje jeg lar meg overtale hvis en av barna velger den til lørdagskosen, men ikke ellers. Kan også nevne at posen med saltchips vi smakte forrige uke også var ganske anonym og tam. Litt sånn typisk EMV-potetgull som man spiser mest fordi det står framme og man kjeder seg, og ikke på grunn av smaksopplevelsen. Tror ikke jeg uten videre kommer til å prøve flere produkter i Goody Shop-serien heller, men si gjerne i fra dersom dere har testet noen av de andre posene og mener jeg bør smake.

Gjenkjøp: Nei