I går ble det en ny type godbit med på tur. På Circle K hadde de nemlig fått inn noen nye fruktstenger; Fruit Bowl Peelers. Har dere sett dem? De finnes i både jordbær– og bringebærsmak.

Jeg dro egentlig kjensel på emballasjen. Har sett disse stengene i kinokiosken tidligere og har faktisk også testet noen små figurer fra samme merke. Men nå var det altså tid for å smake peelers. Skjønner hvorfor de heter det. De består nemlig av mange små stenger på tykkelse med kraftige lakrislisser, klemt sammen i en liten gruppe, og når man skal spise kan man liksom skrelle en og en lisse løs fra klasen. Moro for unga.

Kan jo ta med at dette er en litt sunnere godtevariant. Stengene er laget at fruktpure og skal ikke inneholde noen kunstige tilsetningsstoffer og er ikke tilsatt sukker.

Det luktet veldig frukt på en nesten rosinaktig måte da vi åpnet pakken. Og duften kunne fint kjennes selv om man ikke holdt stangen opp foran nesen. Konsistensen var mjuk men fast, og selv om stangen var litt småklissete satt det ikke igjen nevneverdig med kliss på fingrene etter at vi hadde revet løs ei og ei lisse. Litt rart.

Den med jordbær smakte litt jordbærsaus og litt slik som det seige jordbærsyltetøyet som sitter igjen på innsiden av lokket på syltetøyglasset. Skjønner dere hva jeg mener? Min 5-årige medtester var kjempefornøyd og mente det smakte jordbærkrem. Han syntes den absolutt kunne medbringes på tur i barnehagen. Kanskje sammen med sjokolade. 😀

Den med bringebær var litt syrligere. 5-åringen mente det smakte som tørka bringebær, og at det var som bringebærdrops. Denne syntes jeg var litt mer naturlig i smaken enn den med jordbær og som voksen likte jeg den best.

Beklager feil fokus på dette bildet. Er tatt med mobil ute på tur, og det så bra ut på skjermen…

Syntes dette var et helt OK snopealternativ jeg. Fruktig og friskt, samtidig søtt nok til å dekke den der cravingen som kan dukke opp. -Litt sånn som smoothiegodt, sa lille hjelper. Dessuten var størrelsen helt ypperlig.
Tenker det blir interessant å se om folk kjøper disse stengene så produktet varer i hyllene. Mener vi virkelig at vi ønsker sunnere alternativer til godteri eller er det bare prat?

Gjenkjøp: Kan god hende

En av de første sjokoladenyhetene fra februar jeg bestemte meg for å prøve, var Fazerminbaren. Den hørtes jo helt fantastisk ut. Men så var den ikke så lett å finne som jeg hadde trodd, og så kokte det litt bort i alle andre nyheter som skulle testes. Og så gikk ukene. Men nå, nå har jeg endelig fått smakt.
De hadde den på Coop Mega.

Som jeg har skrevet tidligere jeg glad i mint. Jeg synes de originale små Fazermintsjokoladene er ordentlige gode, og var derfor overbevist om at jeg kom til å like denne baren like godt. Her er den, inndelt i fem delikate ruter.

Sjokoladen er selvfølgelig mørk, og hver rute er fylt med deilig, flytende mintkrem. Skillet mellom hver bit er ganske godt tettet igjen med sjokolade, det gikk derfor helt fint å bryte opp rutene, uten at fyllet rant ut og førte til kliss og klin på fingrene. Veldig bra.

Selv om smaken så klart var god, ble jeg litt småskuffet. Sorry to say. Smakskombinasjonen er selvfølgelig velkjent og klassisk, men etter min mening ble det litt for mye sjokolade i forhold til mintkrem. Blandingsforholdet var rett og slett litt skjevt. Sjokoladesmaken dominerte veldig og hver bit føltes noe massiv i munnen. Den friske minten forsvant litt, og  jeg satt ikke helt igjen med forventet inntrykk. Dumt altså.

Ikke misforstå, det smakte godt og sjokolade er spist opp, jeg ble bare ikke så begeistret som jeg hadde forestilt meg. Jeg skjønner at man ikke kan ha for tynn sjokolade på et slikt produkt, da ville det antagelig ødelegges eller knuses for lett inni emballasjen, men kanskje man da heller burde holde seg til det lille, originale formatet? Kanskje passer det best til akkurat denne smakskombinasjonen? Ikke godt å si.
For min del blir det ikke gjenkjøp av denne baren. Er spent på om den vil vare eller ikke.

Gjenkjøp: Nei

Må bare kjapt nevne en artig liten nyhet de hadde fått inn på Mix-kiosken like ved jobben. En pose med Dragon eggs fra svenske Totte Gott. De hadde dem i flere forskjellige farger, og jeg har nå testet den orange med smak av tutti- frutti.

Fresh og fin pose med en litt betuttet drage utenpå. Skjønner at den blir lei seg om noen stjeler eggene dens. Oppi posen var det noe som så ut som orange drops, noen var gått litt i stykker slik at man lett kunne se at de var gule innenfor det ytterste orange belegget.

Dropsene hadde slett overflate, de var ikke overstrødd med noe kandering, allikevel kjentes de fryktelig sure med en gang de kom i munnen. Å hjelpe meg. Måtte knipe øynene sammen. Det sure varte heldigvis ikke lenge, og ganske snart kom man inn til en mer behagelig fruktig og typisk godteriaktig smak. Jeg har lyst til å si at det smakte appelsin siden fargen var så orange, men selv om det kanskje smakte litt appesin også, var det mest generell tutt-frutti smak å kjenne. Det minnet meg litt om barndommens bruspulver.

Jeg antok at dropsene ville kjennes harde hele veien og ha samme konsistens helt til de var oppsugd. -Men der tok jeg feil ja. De endret faktisk konsistens ganske raskt, og gikk fra å være drops til mjukt og tyggbart godteri med konsistens som porøs oasis. De bare forsvant i munnen. Veldig artig. -Og ordentlig godt. Begge jentene mine synes de var supergode, så vi var litt irriterte over at det ikke var flere i posen. He he, vi hadde nok ikke hatt godt av mer i dag altså, det er jo hverdag, men jeg må nok innom Mix igjen om ikke så lenge. -Fint om dere vil tipse meg hvis dere ser dem i en matbutikk.

Gjenkjøp: Ja

Jeg har for lengst skjønt at 2017 er det store ryddeåret, og det har visst en del produsenter innen dagligvare, snop og snacks også. Flere produkter er nå relansert med nytt, ryddig design og blant dem er serien med Superchips fra Maarud. Forskjellen fra det gamle til det nye designet er ikke så stor, men den er der.

Helt øverst til venstre på bildet ser dere en av de gamle posene om dere ikke husker hvordan de så ut. Forskjellen er ikke så synlig på posene med salt synes jeg, siden den gule fargen er så lys. Det er lettere å se f.eks på den røde paprikaposen.

Jeg er veldig glad i Superchips, kjøper det ganske ofte, så da kunne jeg selvfølgelig ikke unngå å legge merke til den lille endringen. Synes de nye posene gir er renere helhetsinntrykk, litt sånn neat and tidy. Men samtidig er de kanskje blitt en liten smule kjedeligere? Eller ikke? Får liksom ikke bestemt meg helt. Hva tenker dere? Er de blitt mer tidsriktige eller tatt et steg tilbake? Moderne eller ikke, delikate er de i hvertfall.

Vel, design til siden, vi åpnet uansett en pose med saltsmak, og som alltid var smaken fortreffelig. Jeg kunne ikke kjenne noe forandring på selve chipsen og det er absolutt helt greit.

Greier ikke ut noe mer produktinfo – dere vet hvordan Superchips smaker. 😛

Gjenkjøp: Jada

Dere leste kanskje at jeg skrev om Nøttekos fra Minde Sjokolade for litt siden. En gammel favoritt som hadde fått en aldri så liten emballasjemessig  oppgradering. (Innlegg her.) Men det har jo kommet en Nøttekos til. En i lyserød pose. Og den har ikke eksistert før. Selvfølgelig måtte den testes.

I motsetning til den blå posen som inneholder mange forskjellig type nøtter, inneholder denne røde kun peanøtter med sjokolade. Hørtes unektelig digg ut det også, så vi gjøv glupske løs på posen.

Det blir så klart ikke samme variasjon og spenning rundt hver lille enhet man putter i munnen av disse her, siden alle har lik smak men det var helt greit. Da vet man hva man får. Noe ganger har man lyst på nøtter med variasjon, andre ganger ikke.

Jeg syntes det var bra med salt pr nøtt, og selv om sjokoladelaget var ganske tjukt var det ikke så voldsomt at det druknet hele nøttesmaken. Med andre ord en fin balanse mellom de ulike inntrykkene. Vi ble alle sittende og forsyne oss jevnlig fra skåla og rett som det var var det tomt. Egentlig var det ganske mye i posen, men når man sitter mange sammen er det lett å jobbe seg nedover i mengden. De var liksom så lette og fine å spise.

Det er ikke så mye mer å berette om rød Nøttekos, men jeg må ta med at jeg gjerne kan kjøpe den igjen. Velger nok helst den blå posen, men ser ikke bort i fra at jeg innimellom kan få lyst på bare sjokoladepeanøtter også. Håper posen blir.

Gjenkjøp: Ja, kan godt hende

Må bare ta med en liten pastillpost før jeg tar kvelden. Har nemlig sett så mye reklame for de nye posene med Dent Oi i det siste. Den dukker opp over alt på nett. Og siden jeg er en ivrig pastillnyter har jeg så klart latt meg friste. -De freshe, lekre posene lyser jo opp i massevis av butikker om dagen også. Man kan nesten ikke unngå å legge merke til dem.

Har lyst til å smake alle tre sorter, men valget falt på den orange, Dent Oi Frutti nå først.

Det står på posen at pastillene skal ha smak av sitrus og bær, nærmere bestemt pomelo/jordbær og solbær/appelsin. Litt uvante, men absolutt spennende kombinasjoner. Måtte forresten google pomelo igjen. Vet jeg har gjort det før, men kunne ikke huske hva det var. Det er ikke akkurat noe vi pleier å ha i fruktfatet på kjøkkenbenken for å si det sånn. -Men til info er pomelo en pæreformet sitrusfrukt, fjernt i slekt med grapefrukten. Så vet vi det.

Utenpå hver pastill var det strødd syrlig kandering slik Dent Oi pleier å ha, og den var definitivt sur nok for meg. Heldigvis varer den ikke så lenge, men lenge nok til at man skjærer noen ufrivillige grimaser. Gosh.

Jeg likte den røde best. Den var fruktig og fin og smakt egentlig barnlig godteri. Jeg klarte ikke isolere ut de ulike fruktsmakene, men det gjorde ikke så mye. Den gule smakte mest appelsin, lite solbær, men den ble nesten for sur for meg. Fælt å innrømme, men på noen av pastillene varte det sure for lenge til at jeg klarte å kose meg. Den ene datteren min var enig, mens den andre syntes smaken på begge farger var topp. Vet ikke helt hvem som er i målgruppen for disse pastillene, men kanskje de er myntet mer på ungdommer enn mødre?

Tror ikke det blir gjenkjøp av denne posen. Fruktsmakene var gode, men totalinntrykket var litt for syrlig.
Uavhengig av det må jeg gi et stort pluss for at Dent Oi har fått mye bedre poser enn de hadde tidligere. Disse rives ikke opp i veska og de har en veldig praktisk zip lock-stripe øverst. Nice. Gleder meg til å prøve de andre smakene etter hvert og om man liker sure fruktpastiller er det bare å kjøre på med disse.

Gjenkjøp: Nei

Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet et Maarudinnlegg. De kom jo med en del nytt i februar og det er egentlig bare tilfeldig at jeg ikke har skrevet om flere av nyhetene deres før nå. Men på fredag smakte vi endelig på Potetgullet i den gammeldagse posen med smak av Paprika & Sweet Chili.

Synes det er moro at Maarud holder på det originale designet fra 1936. Innlegg om den hvite posen øverst i bildet kan forresten leses her.

På hjemmesiden til Maarud står det at potetgullet er kokt ekstra lenge i deilig peanøttolje, for å gi oss smaken av skikkelig hjemmelaget chips. Nå tror vi vel ikke dette her er heeelt hjemmelaget, men om vi i hvertfall får en smak uten industripreg er det uansett positivt.

Som jeg har nevnt en del ganger tidligere her på bloggen, er jeg veldig glad i vanlig paprikapotetgull. Jeg blir derfor ikke så veldig begeistra når noen tukler med akkurat den smaken. Den vil jeg ha i fred. Tror det er derfor jeg har utsatt litt å teste denne posen. I tillegg har jeg vært ganske forutinntatt hva gjelder smaken. Har tenkt at potetgullet kom til å være for sterkt til at jeg kunne kose meg med det, og at det derfor ikke var noe vits. Men der tok jeg feil gitt. Dette var nemlig ganske godt. Det smakte så klart paprika, forholdsvis mildt, og hadde i tillegg både en søt og en litt sterk smak. -Som navnet indikerer.

Det var ikke sånn sukkersøtt, for all del, men man kjente et søtlig innslag på tungen med en gang man fikk et flak i munnen. Chilien gjorde at det også småprikket litt, men det var ikke mer enn at det bidro til en interessant total. Smakene var akkurat passe balansert og det var slett ikke for sterkt for meg. Utrolig nok. -Jeg har jo alltid vært ganske krydderpingle, men ser at grensene mine faktisk stadig flyttes bortover. Kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og fått sløvere sanser? (Å neeeeeiii…)

Konsistensen på potetgullet var knasende og sprø, fargen en anelse blek orange. Flakene var ikke spesielt store og det passet meg bra. Det var totalt fravær av slike gigantiske skiver som uansett må brekkes opp før de kan spises, og inntrykket var rett og slett rent og delikat.

Smaken minnet meg egentlig veldig mye om noe jeg hadde spist før, den fremsto liksom ikke som helt ny. Kan det bare være et tilfelle av new wrapping? 😉

Jeg hadde faktisk 8 venninner på besøk da jeg åpnet denne posen, og alle likte potetgullet. Ikke dårlig. De er jo nå ganske vant til bloggingen min, og flere uttrykte gjenkjøp helt av seg selv. Før jeg fikk spurt. Ha ha, måtte glise litt. Vet ikke om mine venninners preferanser er representative for alle andre potetgullspisere rundt omkring, men når så mange mente det var godt er vel sjansen ganske stor for at en del andre også liker denne smaken.

Gjenkjøp: Ja mulig, -om jeg vil ha en variasjon fra den vanlige paprikaen

Siden jeg nå er i gang med å smake meg gjennom noen av produktene fra Candy People, tenkte jeg kjapt å skrive om disse sure kirsebærene også. Eller Sura Körsbär som de heter på posen. Smakte dem hos ei venninne for litt siden og måtte så klart dokumentere.

Dette er altså en pose med 150 gram gelekirsebær med syrlig kandering på utsiden. Utførelsen er selvfølgelig i rødt og grønt, og fargene på posen matchet produktet perfekt.

Smaken var heldigvis ikke så veldig sur. Det gikk helt greit å spise selv om jeg måtte rynke brynene litt de første sekundene. Men surt godteri som ikke fører til en eneste liten rykning i fjeset kan vel nesten ikke kalles surt, kan det vel?

13-åringen i huset hvor jeg var på besøk hev forresten innpå uten å foretrekke en mine. Han syntes ikke de var sure i det hele tatt – bare digg. Høh. Og ja, jeg kan tenke meg at dette er typen godteri som ungdommen lika. Tenåringssnop. Tror forresten disse finnes i diverse smågodtstativer rundt omkring. Det var noe kjent med dem.

Med en gang jeg fikk biten i munnen kjentes en sånn typisk, syntetisk godterismak. Det smakte først fruktig, og kirsebærsmaken var særlig tydelig i nesa. Men så, når man så hadde svelget unna, var det nesten som om smaken beveget seg forbi kirsebærstadiet og bort til noe mandelaktig. Eller marsipanlignende. Veldig rart, men jeg har tenkt samme tanke før også når jeg har spist kirsebærsnop. Pussig.

Jeg syntes vel ikke disse her var så veldig gode altså. Mye av årsaken ligger nok i at jeg ikke er så glad i kirsebærsmak i utgangspunktet. Det betyr ikke at det er noe feil med godteriet i seg sjøl, bare så det er sagt.

Størrelsen pr enhet var forresten litt voldsom syntes jeg. Det kjentes litt massivt i munnen, og om man spiser hele biten på en gang er det nesten litt lett å sikle. Huffameg. Men som jeg sa, målgruppen er nok noe annet enn mødre på over 40 år, he he. Skåla ble tom den, selv om ikke jeg var den som bidro mest akkurat denne gangen.

Sier nei til gjenkjøp av disse her, kirsebærgodt er liksom ikke min greie. Men om du har smaken som favoritt, kan det jo være greit å vite at akkurat denne biten finnes i egne poser.

Gjenkjøp: Nei