Frivillig, ubetalt reklame

På lørdag kom jeg over en ny liten Tic Tac på Normal. -Med smak av original Coca-Cola. Så kult!
Jeg har sett bilder av boksene på nett de siste månedene, men visste ikke at noen i Norge hadde tatt dem inn. Og så lyste de plutselig mot meg. Jeg måtte jo bare kjøpe. 😊

Dette er et artig samarbeid synes jeg. Vi snakker ikke bare vanlige TicTac’er tilsatt random colasmak. I følge boksen er pastillene laget med selve brusen. Og hver lille enhet har påtrykket en ekte Coca-Colalogo. Slikt lar jeg meg lett begeistre over.

Konsistensen var akkurat som hos de andre variantene. Hard og krips utenpå, med en litt mer brusende, sprudlende kjerne. Når jeg tok den første, og bare lot den hvile i munnen, syntes jeg det med en gang smakte litt kanel. Og cola har jo noen ganger et kanelaktig preg over seg, så det var ikke så rart. Når jeg så var forbi det ytterste harde laget, og kom inn til midten, kjentes masse, ekte colasmak. Litt syntetisk ja, men fortsatt også ganske autentisk Coca-Cola. Vil ikke påstå at et var det beste colaproduket jeg har prøvd, men slett ikke det verste heller.

Som dere ser er boksen den samme ikoniske med fliplokk som hos alle de andre smakene. Og den lager samme skranglende lyd når den ligger i jakkelomma. Artig.

Selv om det ikke er den beste Tic Tac’en jeg har smakt, -appelsin er fortsatt favoritten, har jeg klart å spise tom den ene av boksen jeg kjøpte. Tipper at den andre også forsvinner ganske kjapt. Allikevel blir det neppe gjenkjøp. Helt greit produkt, og veldig moro å ha smakt, men det stopper der. Synes Cola gjøt seg best i flytende form.

Hvis noen vil ut på leting så fant jeg disse på Normalbutikken på Majorstua. Gjetter at de har dem i flere av de andre butikkene sine også.

Gjenkjøp: Tror ikke det

Frivillig, ubetalt reklame

Mens jeg smådesperat venter på flere 2020-nyheter, tenkte jeg å fortelle om et produkt jeg smakte i julen. Kantefølflak med smak av Salt & grøn pepar.

Om noen skulle lure er kanteføl et dialektord for potet. Det kommer fra danske kartoffel, og brukes fortsatt av noen både i Hallingdal og Valdres. Jeg er vokst opp i hus med en halling, og synes derfor dette var litt artig. Egentlig har jeg visst om posene med Kantefølflak ei stund. De dukket som så mye annet opp på Instagram. Jeg fant dem dessverre ikke i noe butikk i området hvor jeg bor, før jeg litt før jul endelig fikk tips om at flere hadde sett dem. Etter hvert dukket de opp på Meny på CC Vest, så da var det bare å handle inn.

Denne chipsen produseres i liten skala og er i hovedsak basert på potet fra Hallingdal. Den kommer i tre smaker, og i tillegg til varianten jeg kjøpte finnes Tyting & rumme (tyting er tyttebær), og Brunost. Jeg burde så klart vært litt vågal og kjøpt sistnevnte, men siden jeg ikke er så glad i brunost, -eller tyttebær for den saks skyld, safet jeg med Salt & grøn pepar. (Næringsinnhold her)

Konsistens var typisk sprø og knasende som på annen kettle chips. Akkurat slik jeg liker. Det var heldigvis nok kraft og fasthet i hvert flak til at det ikke ble masse smuler og bøss når de brakk over. Fint! I tillegg har potetene beholdt skallet på. Det synes jeg også var bra. Smaken overasket meg imidlertid en smule. Jeg kjente salt og jeg kjente tydelig pepper. Det var forventet og godt. Men i tillegg kjentes noe veldig syrlig. Som sitronskall kanskje? Eller noe annet innslag av sitron eller lime? Det var ganske uventet å få en så tydelig tilleggssmak på chips med salt og pepper. Mulig grønn pepper er syrligere enn svart og hvit i seg selv, men jeg mistenkte heller at denne syrligheten var tilsatt med vilje. Jeg fikk også noen merkelige assosiasjoner til honning. Klarer ikke sette fingeren på hvorfor. Totalen ble derfor litt for spesiell for meg, og heller ingen av medsmakerne mine gjorde hallingkast av begeistring. -Men posen ble spist opp, så den var åpenbart ikke så ille heller.

For meg ble denne chipsen mer interessant enn god. Helt greit, jeg synes uansett det er moro når nye produsenter kommer på banen. Jeg heier på utfordrerne.
Må også innrømme at jeg lurer litt på å smake den med brunost etter hver. Sånn av ren nysgjerrighet. Hører fra en ganske pålitelig kilde at den er god. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Årets første lille sjokoladenyhet i år ble Mørkere melkesjokolade original fra Freia. De har den på kampanje i Mix-kioskene akkurat nå. – Vi kjøpte to. 😊

Dette er en liten sjokoladebar på 35 gram, og selv om det kanskje ikke er den mest spenstige og innovative prelanseringen jeg har vært borti, ble jeg hoppende glad for at Freiafolkene har vært såpass rause og delt den med oss 6 uker før lanseringsvinduet.

Sjokoladen er som navnet forteller en melkesjokolade med litt høyere kakaoinnhold. Minst 40% kakao står det på baksiden. Det duftet faktisk kokesjokolade i det jeg åpnet emballasjen og jeg var dermed innstilt på at det også skulle smake slik. Heldigvis var den bedre, mildere og fyldigere enn det. Den kjentes faktisk som en litt kraftigere og voksen melkesjokolade, ganske god egentlig, og jeg fikk den der litt tjukke fløyelsfølelsen i munnen akkurat som vanlig melkesjokolade gir. Den var snillere enn premiumsjokoladene, og overraskende nok syntes også eldstejenta den var god. En bekreftelse på at den ikke er så sterk.

Noe jeg stusset over da jeg hadde pakket opp, var C’ene oppå hver sjokoldebit. Hva i alle dager? Er det Cadburylogoen som har sneket seg oppå der? Riktignok er både Cadbury og Freia under Mondelezparaplyen, men jeg skulle veldig gjerne sett en stork på hver bit i steden. Vet det er en ørliten detalj, og i aller høyeste grad en I-landskommentar, men jeg måtte bare påpeke det.

Selv om denne sjokoladen var god er jeg ikke sikker på om det blir gjenkjøp. Jeg er ikke verdens ivrigste sjokoladebarspiser, og syntes kanskje den ble litt treg. Er det lov å si? Kanskje den hadde vært enda bedre med noe slags fyll i? Er dog ikke helt sikker på hva som hadde passet inni der. Størrelsen er heller ikke optimal for min del. Som dere vet liker jeg bedre snop som kan settes frem i skål og deles. Men igjen, takk for denne lille teaseren fra Freia, gleder meg til å se hva mer de vil friste oss med utover vinteren.

Gjenkjøp: Tviler

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg synes alltid det er gøy når kjente produkter kommer i ny utforming. Enten det er form, fasong, størrelse eller emballasje. Til produktslippet som var i høst dukket disse pakningene med Capital Crisps opp i snackshylla på Meny, og de skilte seg bra ut fra resten av potetgullet.

Dette er faktisk pakker med presset potetsnacks i lange flak, omtrent i samme gate som skruer, ringer og Pringles. Spennende. Selv om de ikke dukket opp her i Norge før i fjor høst, har de tydeligvis eksistert i England en stund. Som navnet Capital Crisps indikerer er smakene inspirert av ulike hovedsteder, og de to variantene de hadde her var Tangy Cheese inspirert av Paris, og Sour Cream & Onion inspirert av Berlin. (Bilder av de andre smakene her.)

Inni pakkene lå det en pen bunke flak stablet i en liten form. Jeg ble overrasket over hvor tynne flakene var. Samtidig var de litt fleksible og bøyelige og det ble ikke masse smuler og knas da jeg bet over. De var egentlig litt artige å spise.

De med ostesmak var ganske gode. Det smakte helt tydelig ost, men ikke på en slik amerikansk eller meksikansk cheddarmåte, som jeg ofte synes går igjen på ostepop, tortillachips og annen snacks med ostesmak. Det er litt vanskelig å beskrive, men det smakte mer annen ost. Litt dypere, ikke så kunstig, kanskje som osten man kunne hatt på baguetten i Paris? Jeg ble i alle fall sittende å spise flak etter flak, uten at det ble for voldsomt eller kvalmende ost.

Varianten med Sour Cream & Onion hadde så klart samme konsistens, de kjentes som tynne Pringles i munnen. Som dere vet er ikke sour cream noen favorittsmak hos meg, men denne her var ikke så dum. Løken dominerte mye mer enn hos en del annen snacks med den smakskombinasjonen, og rømmen holdt seg mer diskret i bakgrunnen. Det passet meg perfekt. De kjentes ikke for intense, og løken smakte ikke slik søtt eller kornete, det var bare akkurat nok smak til at det ikke ble kjedelig. Løkchips er godt.

Må si dette var en artig snacksoverraskelse. Pakkene kostet 20 kr på Meny og det var ikke så gæærnt synes jeg. Jeg skulle virkelig ønske pakkene med paprika og vanlig salt også fantes her, kanskje det dukker opp etter hvert? Uansett en veldig gøyal vri, og det kan godt hende jeg kjøper dem igjen.

Gjenkjøp: Kan hende

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har Candy People dukket opp som en spennende utfordrer i godterimarkedet. Jeg har stadig funnet produkter jeg liker fra dem, nå sist posen med Sandwich Bites som kom i høst. Da  vi var innom Iceland på Bekkestua for noen uker siden fant jeg enda en spennende fristelse; Lelles Chokladdoppade minipepparkakor. Jeg følger den svenske profilen til Candy People på Instagram, det var derfor jeg dro kjensel på posen.

Dette er Candy Peoples første sesongprodukt, og så vidt jeg har skjønt kun lansert i Sverige nå i år. Jeg har i alle fall ikke sett dem i noen andre, norske butikker. Iceland har jo i hovedsak importerte varer fra England, så det er veldig artig at de har tatt inn litt svenskt godis også.
Lelles er rett og slett minipepperkaker dypet i sjokolade. Både hvit-, mørk- og melkesjokolade. Jeg har skjønt at tilsvarende produkter er svært  populære i flere andre europeiske land, så helt supert at de nå også finnes i Skandinavia. Idéen er jo både glimrende, kreativ og enkel. Hvorfor har egentlig ingen kommet med dette for lenge siden?

Her i huset var vi ivrige etter å smake, og jeg kan med en gang avsløre at de var gode. Selvfølgelig for barna, men også for meg som ikke er verdens største pepperkakefan. Størrelsen pr. lille enhet var veldig all right. Det var fullt mulig å ta flere i munnen om gangen, men for en mer dempet smaksopplevelse holdt det å ta én og én.

Pepperkakesmaken kom først. Den fylte hele munnen ganske umiddelbart. Selv om den glatte overflaten fra sjokoladen kjentes fysisk med en gang, kom ikke smaken frem før jeg hadde tygd noen gangen. Videre kjentes begge smaker litt vekselsvis helt til biten ble svelget. Ettersmaken var dominert av pepperkakekrydderet. Sjokoladesmaken forsvant så fort biten var på vei ned i magen.

Jeg likte de med hvit sjokolade best. Synes den milde, søte smaken smøg seg rundt pepperkaken på en veldig fin og dempet måte. Totalinntrykket ble veldig delikat og i godterisammenheng; utsøkt. Bitene med lys sjokolade var også allrighte, jentene mente de var best. De med mørk sjokolade var noe skarpere og egentlig litt sterke for oss alle tre.

Jeg synes dette var en veldig fin julesnopnyhet. Det kommer jo ikke så mye nytt i den kategorien fra år til år, så dette var et forfriskende tilskudd. Veldig sesongtypisk smak. Kanskje de kan lanseres for fullt her i Norge neste år? Vi kan jo ønske oss det, og da forhåpentligvis med litt friskere og sprekere emballasje i glade farger? Denne lyseblå, duse innpakningen ropte nemlig hverken “jul” eller “kom og kjøp” til meg .

Gjenkjøp: Ja, hvis vi finner

Her er forresten oversikt over hvor i Norge Iceland har butikker.

🎅🏻

Frivillig, ubetalt reklame

Endelig har vi fått testet Verdens tynneste Sørlandschips med smak av mild & fyldig paprika.

Dere så kanskje min lille fortvilelse på Instastory forrige helg, da jeg ikke klarte å få tak i en pose på Kiwi? Kartongen sto på hyllen helt oppunder taket, det var ingen poser lavere ned, ingen stige i nærheten og ingen annen betjening i butikken enn den opptatte mannen i kassa. (Han jobba som en helt altså.) Jeg endte opp med å kjøpe noe annet, men fikk tak i denne i en annen butikk litt senere. Og nå har vi smakt.

Må først berømme posen. Akkurat som de andre to variantene av tynn Sørlandschips har den en matt, særegen overflate, og rødfargen de har brukt i designet gjorde seg godt i kombinasjon med det rene, hvite. Jeg liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutforming. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. Et produkt av bra kvalitet som smaker godt er selvfølgelig det viktigste, men om emballasjen i tillegg er delikat og tiltalende, er sjansen for suksess enda større.

Flakene var små, lette og snertne. Selvfølgelig tynne, og heldigvis ikke så fettete at man ble orange og glinsende på fingertuppene med en gang. Det var mindre smak av paprika enn fargen skule tilsi. Egentlig var de ikke intense på smak i det hele tatt, men det var fortsatt nok til at jeg ble sittende og ta flak etter flak fra bollen. Egentlig kunne de vært et hakk mer krydret for min del, det hadde ikke gjort noe med litt mer intensitet. Samtidig var det både behagelig og deilig å slippe unna ettersmak med ekstra sting, chiliprikking på leppa eller fres i tannkjøttet og på tungen. Paprikachipsen fra Sørlandschips smaker vanligvis litt annerledes enn paprikavarianter fra andre produsenter, og her virket det å være et hint av løk, grillkrydder eller noko anna som bidro til det fyldige, men fortsatt milde totalinntrykket. Jeg syntes det var godt.

Egentlig er det rart denne smaken ikke kommer som en helårsvariant. Krydderet er ikke spesielt julete, og jeg kunne gjerne spist slik chips på verandaen en solskinnsdag til sommeren. Akkurat disse posene forsvinner åpenbart etter høytiden, men kanskje flakene kommer i ny innpakning til et av slippene neste år? Er julelanseringen rett og slett et påskudd for å lodde stemningen hos chipsfolket? Ikke vet jeg. Her i huset ga i hvertfall både tenåringen og jeg tommel opp, så da gjenstår det å se om de returnerer i ny drakt en gang i 2020.

Gjenkjøp: Kanskje 

Frivillig, ubetalt reklame

En av de aller første nyhetene jeg oppdaget i høst var disse posene med Knas fra Minde sjokolade.

Jeg var en kjapp tur innom butikken en morgen før jobb, 27. august for å være helt presis, og der var en hel reol fylt med Mindeposer på tilbud. En av hyllene inneholdt Knas, og jeg dro selvfølgelig fram telefonen for å dokumentere. Jeg la kjapt ut en Snap med spørsmål om dette var en nyhet eller om det bare var oppgradert emballasje, og dro så videre til jobb. I løpet av jobbdagen angret jeg litt på at jeg ikke hadde kjøpt en pose, og dro derfor innom samme butikk på vei hjem. -Men da var posene fjernet! Alle var ryddet bort! Skjønte jo da at det her antagelig var noen overivrige butikkansatte som hadde plassert ut en nyhet før de egentlig skulle, og jeg ergret meg selvsagt dobbelt så mye for at jeg ikke hadde kjøpt en posen da de sto framme samme morgen.

Så gikk det noen uker, og posene dukket opp igjen både i nevnte butikk og så klart i flere andre også. Jeg lurte fortsatt på om det var en nyhet eller bare ny emballasje på de mintgrønne posene med Knas Knas som hadde vært i salg en stund, og siden flere Coopbutikker fortsatt selger både gammel og ny utgave, fant jeg ut at vi måtte gjøre en sammenligning.
(Litt etter hvert så jeg på nettsiden til Minde at det kun var snakk om nytt design, men siden vi allerede hadde bestemt oss for å gjøre en sammenligning sa jeg ingenting til barna, og gjennomførte test.)

På den nye posen beskrives Knas som søte, salte og knasende, på den gamle med Knas Knas står det søt utenpå – spør inni. Litt ulik beskrivelse, så jeg undret meg så klart over om de nye kulene var som de gamle, bare med litt ekstra tilsatt salt, eller om smaken kom til å være helt lik. Utseendemessig klarte vi ikke se noe særlig forskjell på produktet i alle fall. (Rød pose inneholder 160 g, grønn pose 190 g.)

Dette er små, knasende kuler, veldig lignende Kina og Pops, men de er litt hardere. For meg kjennes de noe mer kjeksaktige, de er ikke like luftige og porøse som de andre to. Her får man mer fast å bite i. Sjokoladen er søt og god, og som navnet indikerer er det bra med knas og krisp. Selv om bare en av posene forteller om saltsmak på utsiden syntes jeg de smakte temmelig likt også saltmessig. Kikket på innholdsdeklarasjonene og så at den røde posen har 0,1 g mer salt pr 100 gram enn den grønne. Altså tilnærmet ingen forskjell der heller. Men gode var de, og det minket raskt i begge skålene våre.

Selv om jeg vet at dette er samme produkt, mente barna at de i den røde posen var litt bedre og mer knasende enn de i den grønne. Og ja, om jeg legger godviljen til kan jeg være enig. Vet ikke om det er fordi den grønne posen sikkert har ligget en stund i butikken slik at produktet dermed ikke er så nyprodusert og friskt som de i den røde posen, eller om det faktisk er en marginal forskjell? Om det skal bli gjenkjøp må det uansett bli av den røde, de grønne har jeg skjønt er borte de fleste steder nå.

Må til slutt ta med at jeg faktisk syntes den grønne emballasjen var freshere og kulere enn den røde, men det er så klart smak og behag. Den røde ble litt for lik Pops og Kina, men kanskje det nettopp er hensikten? Å spille på gjenkjenbarhet fra tilsvarende produkter slik at man drar opp salget på den måten? Vel, uansett farge på posen kan det hende det blir gjenkjøp av denne hos oss.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

De siste gangen jeg har vært innom Deli de Luca og Meny på CC Vest, har jeg sett at de har fått inn noen mindre varianter av sjokoladene fra islandske Sirius. Så små og søte!

Sirius har jo også i perioder tidligere solgt sjokoladebarer her i landet, men da i litt større format. Disse her er på kun 25 gram, og har i tillegg fått fikset litt på designet sitt. En liten relansering må vi vel kunne de kalle det. Smakene er Milk Chocolate Caramel and Sea Salt og Milk Chocolate Liquorice, og jeg har tillatt meg å smake på begge to.

Som dere vet er jeg ingens stor lakriselsker, men i kombinasjon med andre smaker synes jeg det kan være okay. Spesielt om det er salt lakris. Denne sjokoladen hadde så vidt jeg kunne se biter av vanlig lakris, men siden mange av de andre produktene jeg har smakt fra Sirius har vært knallgode, var jeg optimist.

Selve sjokolade var som alltid fra Sirius både lys og søt. Lakrisbitene hadde bra størrelse, det var ganske mange av dem, og de var lette å se gjennom sjokoladen. Så bra! Jeg synes det er fint med produsenter som ikke er gjerrige på fyll. 👍🏻 Det smakte helt all right faktisk. Lakrissmaken, som kjentes både tydelig og litt voksen, brøt fint med den søte sjokoladen. Totalen ble slett ikke dum, og jeg spiste lett opp hele baren. Ikke overraskende minnet den meg også om både andre sjokoladebarer og de mange, ulike lakriskulene fra Sirius.

Varianten med Caramel and Sea Salt har jeg jo spist en del ganger før, og var ganske sikker på at jeg husket hvordan den smakte. -Hvis denne smakte likt den litt større sjokoladen da. Og ja, jeg fikk akkurat de samme assosiasjonene.

Det er ingen tvil om at baren inneholder biter av karamell, og de minner om en kombinasjon av smørmalt og Donaldkjærlighet. Dere vet de kjærlighetene med hard karamell dekket av sjokolade, med gult, vokset papir. Antar at dere over 40 husker den i alle fall. 🙈 Selv om karamellbitene her ikke var så synlige som lakrisbitene i den andre sjokoladen, kjentes de helt klart. De knaste bra og i tillegg til den nokså søte smaken var saltinnslaget svært tilstede. Veldig bra. Det kjentes mye tydeligere enn hos disse sjokoladene som bare har et hint av havsalt. -Der man skal ha flaks med biten man tar, eller tygge på rett sted for å kjenne saltsmaken. Her var havsaltet med hele tiden, og utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og den knekkaktige karamellen. Jeg syntes det bidro godt til at ikke helhetsinntrykket ble for søtt. Og ja, jeg spiste selvfølgelig opp denne også.

Dere kan sikkert gjette hvilken det blir gjenkjøp av og ikke. Selv om lakrisbaren slett ikke var dum skal det nok litt til at jeg velger den fremfor sjokolader med andre smaker. Karamellsjokoladen er imidlertid en klar gjenkjøpskandidat. Må til slutt gi begge et stort pluss for størrelsen. 25 gram er faktisk men enn nok. 🙂

Gjenkjøp: Nei og Ja