Hurra, da var det endelig flere nyheter å oppdrive. Se her – Melkerull med Oreo!
Den hadde jeg ikke hørt om.

Som dere ser er dette en helt vanlig Freiarull, med helt vanlig Freiastørrelse. Den lå liksom lett henslengt sammen med de andre Freiarullene i sjokoladehylla, og var egentlig ikke spesielt synlig. Det var faktisk et av barna mine som oppdaget den. Supert det, og når det kommer en nyhet, sånn rett før et produktslipp, da spiller det ingen rolle hvilken ukedag det er. Vi måtte kjøpe og smake.

Det luktet ganske vanlig, deilig melkesjokolade når vi pakket opp. Kanskje med hint av noe halvmørkt?

Utseendemessig var bitene akkurat som forventet. Glatt sjokolade uten noe mønster. De små, mørke kjekspartiklene var ganske synlige over hele sjokoladebiten og gjorde det lett å se at dette ikke var ren melkerull.

Smaken var helt okay, men ikke spesiell. Det kjentes som ordinær melkerull med kjeksbiter. Ikke rart, det er jo akkurat det det er. At de mikroskopiske bitene kommer fra Oreokjeks var ikke så lett å kjenne. De kunne godt ha vært fra annen mørk kjeks også. Kanskje de er det? Neida, vi får vel stole på at Mondelez har stappet ekte vare inni sjokoladen. Må ta med at selv om kjeksbitene smaker greit, og totalen også er god, føler man seg bitte litt snytt. Halve gleden med en Oreokjeks er nettopp det hvite kremfyllet, og akkurat som hos Oreoplaten til Freia ser man ikke snurten av det her. Tenk så digg om de heller hadde laget rull hvor bitene hadde hatt tilsvarende fasong som hos Smil og Melkebart? Med Oreofyll inni? Kjekssmulene kunne fortsatt ha vært blandet inn i sjokoladen rundt.

Siden barna ble veldig begeistret for denne her, (mye mer enn meg,) blir det sikkert gjenkjøp. Vi er jo veldig glade i sjokolade i rull her i huset.

Morsom nyhet, og jeg tipper den kommer til å selge bra på Oreonavnet.

Gjenkjøp: Ja

Mmm, vi har spist mer snop i helgen vi. 😛 Dere leste kanskje de to innleggene jeg skrev for litt siden om surt godteri fra Haribo? (Chat her og Flower her) Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om den tredje varianten, Dino Zourr, men siden posen nå heger på display i tilnærmet alle butikker jeg er innom, måtte det bli et innlegg allikevel.

Dette skal være den sureste varianten av de tre. Bare se nederst på posen – den har alle fire sitroner dekket. Gulp.

Som dere vet er jeg ikke sånn superglad i surt snop. Er litt for gammal til å sette pris de mest ekstreme smakene, men OK, nysgjerrig er man jo allikevel, så det fikk briste eller bære.

Posen her inneholder ulike dinosaurer av gele, små søte sådan, og alle har syrlig kandisering på utsiden. Dermed blir nok dette posen som har mest like biter av de tre Sour-posene, selv om det er forskjellig farge og smak på geleen.

Mmm, det luktet friskt gelegodt.

Så laget vi like godt en liten oppstilling til ære for bloggfotografen.

Hjææælp tenkte jeg da jeg skulle smake på den første. Fire sitroner måtte da gjøre forferdelig vondt inni munnen? Men dere, disse var slett ikke så sure. Jeg synes faktisk de var mer behagelige å ha i munnen enn bitene fra Flower-posen. Så rart. Og så bra.

Det er ganske tett, fin gele gjennom hele biten, og den er ikke spesielt seig. Kanskje det er nettopp tykkelsen som er med på å bidra til at inntrykket ikke var så avskrekkende surt? Kandiseringen på utsiden er syrlig, ja, men ikke i så sterk grad jeg hadde innbilt meg. Dessuten forsvinner den ganske fort så biten kjentes behagelig i munnen.

Jeg likte disse jeg, og kjøper faktisk heller disse igjen enn Flower-posen. Men Chat er fortsatt nr 1. 🙂

Gjenkjøp: Ja

Noen ganger skulle jeg ønske bloggen hadde lyd. Da hadde det vært så mye lettere å formidle ordentlig glede, glød og begeistring. I går gjorde jeg nemlig en fantastisk oppdagelse: Ostepop fra Maarud! Den er tilbake!

Siden jeg hadde fått tips om en ny potetgullpose som bare skulle selges hos Spar, var vi kjapt innom Sparbutikken på Sundvollen. Potetgullet jeg lette etter er forøvrig også fra Maarud og har smak av Aioli. (Ja, jeg fant det, innlegg kommer etter hvert.) Det er faktisk ingen Sparbutikker i nærheten her jeg bor, men siden vi skulle hjem til Hønefoss en tur var det veldig enkelt å ta en rask pause på Sundvollen. Og mens jeg hastet rundt og gransket alle butikkens hyllemeter etter nevnte aiolipose, lyste altså denne gule herligheten mot meg. Jeg ble så glad!

Posen er temmelig lik originalen vi husker fra 80-tallet, men den hvite bunnfargen er erstattet med gult. Retro font og design forøvrig er heldigvis på plass, og jeg ble nesten litt nostalgisk der jeg sto. Kjøpte selvfølgelig en pose, men siden vi ikke var hjemme i går, ble det ikke til at vi smakte før i kveld.

Det luktet ikke så veldig mye da jeg åpnet posen. Helt greit det, vi vet vel alle at skarp ostepopodør ikke er spesielt sjarmerende. Så skulle det smakes, og dommen var ganske unison. Denne likte vi!

Det blir lett narurlig å sammenligne med cheez doodles som er det jeg vanligvis kjøper, og da må jeg først si at disse er noe mer orange i fargen. Bildet er litt mørkt, men de er uansett mer orange, cheez doodles har en noe gulere nyanse. Men jeg tror ikke disse er riktig så skarpt orange som jeg husker Maaruds ostepop fra da jeg var liten. Hver enhet er heller ikke like tykk. Konsistensen er litt luftigere og spørere enn cheez doodlesen, følgelig virker også hver ostepop litt lettere i hånden.

De tre-fire første jeg spiste syntes jeg ikke smakte så mye. De føltes nesten litt tørre. Men folkens, her er det bare å ha en liten porsjon tålmodighet. Ganske snart satte nemlig smaken inn, og det var akkurat som om den modnet litt i munnen. Vips var jeg hekta. Dette var fin, behagelig ostepop, om ikke så sterk på smak. Allikevel var smaken tydelig, og definitivt så god at jeg hele tiden fikk lyst på en til og en til. Ekte cheddar gir ekte smak. Jentene mine delte som nevnt begeistringen, og det tok ikke lang tid før skåla vår var tom. Jeg er så glad for at Maarud ikke gir opp på ostepopfronten, men kjører på med lansering igjen og igjen. Håper virkelig denne posen blir en stayer. For evig og alltid.

Jeg har vært i fire andre matbutikker i helgen også, men foreløpig ikke sett posen noe annet sted enn hos Spar. Allikevel får vi da tro at den blir å oppdrive hos flere kjeder i aller nærmeste fremtid? Kan umulig tenke meg noe annet. Jeg kommer til å kjøpe posen igjen og igjen! Den kosta forresten 12.90, -helt overkommelig pris.

Flere som deler min begeistring over denne ostepopen?
(I så fall er det lov å bruke deleknappen nederst her) 😀

Gjenkjøp: JA

Følg meg forresten gjerne på Snap – la ut denne posen på My Story da jeg fant den i butikken i går. consuming.no heter jeg der.
På Instagram heter bloggprofilen min @consumings 

Bare ei uke igjen til vårslipp – jeg blir stadig glad for tips! ☀

🙂 🙂

Det er onsdag, aka lillelørdag, og derfor tenkte jeg å komme med et lite snopetips. Vet ikke om dere husker dette bildet mitt fra innlegget mitt om Butikkrunden i februar? Små rør med Lacasitos. Eller spanskrør om man vil, høh. 🙂

Dette er ganske små rør med kulørte sjokoladelinser, altså a la Smarties, M&M’s etc. De kommer som dere kanskje skjønte fra Spania og selvfølgelig måtte de testes!

Hvert rør inneholder bare 20 gram, altså ca halvparten av et rør med Smarties. Synes det er veldig fint at det stadig dukker opp godteri i mindre porsjonspakninger. Er jo helt ypperlig å gi til de aller minste barna en lørdag. Evt. ha i godteposene som deles ut i barnebursdager. Det må jo ikke være så voldsomme mengder hele tiden.

Og dere, disse var knallgode. Både jentene mine og jeg ble umiddelbart begeistret. De smakte akkurat passe søtt og hadde ikke den der litt rare bismaken som M&M’s har. Skallet var crispy uten å være for hardt, og selv om det smakte bitte, bitte litt utenlandsk var det null skepsis å spore fra de to som er i målgruppen for produktet. De gikk unna som bare det. Nesten så jeg fikk lyst til å trekke tilbake det der med små pakninger, for akkurat disse skulle vi ønske vi hadde mer av alle sammen. Gjerne en diger pose!

Det er helt sikkert noen av dere som har spist disse på ferie og nå har de dem altså på Meny. Vi kjøper dem garantert igjen. Nammis!

Gjenkjøp: Ja

Endelig var første sommernyhet på plass i snopehylla.
Se hva jeg fant i kiosken i dag! Ny Kick Pear/Cactus fra Malaco.

Jeg er absolutt ikke noe storspiser av Kick. Ingen av variantene er noe favoritt hos meg, det har det heller aldri vært. Det finnes så mye annet snop som er bedre. Men denne måtte jeg uansett kjøpe. Så grønn og fin! Smak av pære og kaktus virket jo også veldig lovende. Både pærebrus og pæreis er i hvertall digg.

Her er min er min lille hjelper med vårt eksemplar:

Jeg hadde sett for meg at denne skulle være ordentlig irrgrønn tvers igjennom, men da jeg åpnet papiret var den selvfølgelig som alle andre Kick’er. Svart. Inni hadde den en mintgrønn stripe, og jeg gjettet at det så klart var den som inneholdt kaktus- og pæreinnslaget.

Først måtte jeg dele den pent i to for å få tatt et OK bilde. Så tok jeg en smak. Og den var ikke så dum den her altså. Den luktet lakris, men smakte ganske mye pære. Mye mer enn jeg hadde trodd. Jeg er vant til at lakrisen uansett dominerer smaksopplevelsen voldsomt når jeg spiser Kick, men her var pære det første jeg kjente. Virkelig. Det var som om små pærepartikler romsterte i nesa min når jeg pustet ut samtidig som jeg tygde biten jeg hadde i munnen også. Det duftet liksom litt diskret pære hele tiden mens jeg spiste. Mot slutten av hver bit kjente jeg mer av lakrisen, men jeg satt ikke utelukkende igjen med lakrisinntrykk etter at biten var borte. Kjente like mye pære. Det med kaktus glemte jeg egentlig bort mens jeg spiste. Trolig fordi jeg ikke kjente noen tydelig, isolert kaktussmak. Hvordan smaker egentlig kaktus?

Synes Malaco har lyktes med denne smaken. Sommerlig og frisk var den. Og siden den var så nylaget var konsistensen ordentlig mjuk og fersk også. Deilig.

Siden jeg aldri pleier å spise Kick bare for å kose meg, antar jeg at det ikke blir noe gjenkjøp av denne her. Men det betyr ikke at det var noe galt med den. Det er helt trygt å prøve hvis man er en Kickperson. Det er så vidt jeg vet en limited edition også, så om den faller i smak må man benytte sjansen nå i sommer. Den kosta en tier. ☀

Gjenkjøp: Tja

Hørte det var flere som hadde smakt de nye YUP-pastillene fra Läkerol, så da måtte jeg gi dem en sjanse jeg også. Har dere sett dem? På min nærmeste Meny henger de rett ved kassa.

Kort fortalt er dette mjuke tyggepastiller med colasmak, og de er dekket med et tynt lag syrlig strøssel. Kandisering er det vel vi kaller det. De er faktisk sukkerfrie og heller søtet med blant annet stevia.
Og man kan lett tenke seg til hvordan disse smaker på forhånd. Yup, som colagodteri. 😀 Det fine er at selv om de er syrlige utenpå er de ikke så sure at fjeset vrenger seg. De er småsure de første sekundene, men ganske fort kjennes bare colageleen.

Jeg syntes disse var både forutsigbare og gode jeg. Kan ikke akkurat si jeg satt med følelsen av å smatte på noe nytt og innovativt, men det var egentlig helt greit. Det smaker som sure colaflasker for oss som helst ikke vil ha dem så sure. Tenker vi kan kalle surhetsgraden moderat. Videre likte jeg pastillstørrelsen og ikke minst syntes jeg det var supert at posen ikke var av skjørt papir som lett revner. Irriterer meg stadig hvis jeg har pastillposer som spjærer i veska slik at alt fóret plutselig er overstrødd av xylitolsukker. Her har de brukt plastikkpose, og det er til og med en zip lock-mekanisme øverst. Praktisk.

Her ble det mye skryt ser jeg, men sånn blir det når jeg smaker noe jeg liker. Posen her inneholdt 30 gram, og jeg kunne glatt ha spist mer. Kjøper helt sikkert disse igjen i overskuelig fremtid. En fresh liten nyhet.

Gjenkjøp: Ja

Det begynner å bli en stund siden forrige sjokoladeinnlegg, så nå må jeg bare skrive litt om denne artige saken: Nóa Kropp sjokolade. Hvor komisk er ikke det navnet på en sjokolade?

Dette er en bar av islandsk melkesjokolade, og inni er den fylt med ganske harde, knasende maiskuler som buler ut på baksiden.

Nå har jeg faktisk spist en slik to ganger, og må med en gang si at mengden maiskuler har vært veldig varierende. De har også vært litt ujevnt fordelt. På denne her synes jeg de var ganske pent strødd utover, men den forrige jeg spiste hadde kulene sine veldig konsentrert på den ene siden.

Sjokoladesmaken synes jeg var typisk utenlandsk. Den minner kanskje litt om Hval sin og litt om annen islandsk sjokolade. Søt og god, men den har en bitte liten bismak av noe fremmed. -Men fortsatt god. Maiskulene var litt tette, og de nærmet seg grensen til kjeks, men de holdt seg heldigvis på godterisiden av linjen.

Selv om baren ikke er så stor, (den er på 55 gram,) er den såpass kompakt at størrelsen holder i massevis. I hvertfall syntes jeg det.

Jeg likte denne her jeg, og jentene mine ble veldig begeistret. Og igjen må jeg si det er ganske festlig at den heter Kropp. Navnet funker heldigvis selv om det er islandsk. Det finnes jo en del eksempler på produkter med navn som ikke alltid blir like heldige når de lanseres i andre land enn der de kommer fra…

Jeg liker de små utfordrerne. – Her blir det gjenkjøp.

 Gjenkjøp: Jada

Fant denne posen på Coop noen dager før påskeferien, men endte opp med å ikke kjøpe. Noen som har smakt?
Ser at flakene kan varmes litt på grillen for ekstra smak, hvordan får man til det sånn rent praktisk? Uten at de bare forsvinner ned mellom rillene? Og gir det ekstra smak?

😎