Jeg må bare skrive litt om denne rosa posen med Ovnsrøstede Peanøtter fra Maarud. Kan det bli lekrere? Fantastisk. Med fare for å virke svært upolitisk korrekt må jeg bare si at det var da en ganske feminin schwung over den. Eller hur? Uten at jeg på noen måte skal skremme alle dere maskuline der ute fra å kjøpe den.
Gleder meg til å kunne ta litt mer bilder i dagslys framover, for det kommer ikke helt godt fram i det kunstige innelyset her, men posen var ordentlig fin.

Som dere ser inneholder den peanøtter, men de er ovnsrøstet. Og det helt uten olje. Det må jeg si var positivt. Jeg får jo inntrykk av at vi forbrukere stadig blir mer opptatte av å ta sunne valg i matveien, og hvis det også forplanter seg til snacksvalgene vi tar, er det jo helt gull at det faktisk finnes sunnere alternativer å få tak i.

Jeg snuste som vanlig inn etter åpning, og det luktet selvfølgelig peanøtter av innholdet. Hva skulle det ellers lukte? Duften var på et vis litt smalere eller snevrere enn jeg er vant til når jeg åpner en pose peanøtter, men absolutt fristende.

Nøttene var ganske lyse i fargen. De hadde nok en litt lysere nyanse enn en gjennomsnittlig peanøtt. Medsmaker Olsen kalte dem blasse. Gjetter at det skyldtes fraværet av et oljete fettbelegg rundt hver nøtt. Man kunne faktisk nesten se at de var litt tørre i konsistensen.

Og smaken her var ordentlig god. Nøttene var knasende, passe salte og småtørre på en behagelig måte. “Skönt att dom inte var feta” sa min andre medsmaker, og jeg var veldig veldig enig. Det er digg å ikke bli så glinsende på fingertuppene når man spiser. Olsen hadde en litt annen oppfatning. Han er en ordentlig ihugga nøttespiser og mente det ble litt for lite nøttearoma. Greit om man markedsførte disse som et lettprodukt, men sånn ellers foretrekker han fortsatt peanøtter røstet i olje.

Oppsummert må jeg si at dette var en velkommen nyhet. Nå foretrekker jeg ofte litt andre type nøtter enn rene peanøtter når jeg skal ha noe digg, men jeg kan gjerne kjøpe denne posen igjen om det er peanøtter jeg skal ha. Gir en like for både emballasje og innhold. 😃👍

Gjenkjøp: Ja

Vet ikke om dere leste innlegget mitt om den småsure nyheten Chat Zourr fra Haribo her for litt siden (her), men det er altså sånn at Haribo har kommet med hele tre nye poser surt snop til dette slippet. Og jeg har testet en til, den heter Flower Zourr. Så kult med et navn som rimer!

Innholdet i denne posen skulle være et hakk surere enn det i den forrige posen vi smakte på. Som dere ser scorer den hele tre av fire sitroner nederst til venstre på pakningen. Gulp. For meg som ikke er en hund etter skikkelige suringser virket det litt avskrekkende. Jaja, jeg åpnet posen og åndet inn slik jeg pleier. Det luktet fruktig og ganske vanlig surt godteri.

Bitene var en god blanding, det var altså ikke bare en type bit. Bra det, alltid greit med litt variasjon. Da er det større sjanse for at man finner noe man liker godt og posen er fin å dele med andre. Noen av bitene besto bare av ganske fast gele i ulike fasonger og farger, mens andre hadde et litt glattere fyll inni alt det sure. Alle bitene var overstrødd med kandisering så det holdt. Jeg hadde planer om å legge de ulike bitene på rekke og ta et bilde slik at forskjellene kom bedre fram, men det må ha kokt bort litt i all smakingen. Jaja, dere ser vel sånn noenlunde greit her uansett.

Hm, tja. Dette ble nesten i sureste laget for meg. Kjente at det rev litt inne i kinnene mens jeg tygget. Bitene med det glatte, hvite fyllet var gode. Fyllet var nemlig ganske mye søtere enn utsidene, og skapte en fin balanse til det knasende sure. Totalen ble dermed slik at jeg fikk ordentlig snopefølelse og kunne kose meg. De brune litt lange bitene med glatt colafyll var også utrolig gode. De gikk ned uten problem. Men resten ble nok for litt mye av det gode for min voksne, konservative smak. Lillemor derimot mente at hele posen burde bestått av de gule, tynne spagettiaktige slangene som det var en del av. Hun syntes de var kjempegode. Greit nok det og ikke overraskende, det er jo smak og behag. Og her var det åpenbart forskjell mellom generasjonene. Er vel slik det skal være.

Siden det var såpass mange av de gjennomsure bitene i denne posen er jeg litt skeptisk til gjenkjøp. Skulle heller hatt en pose der det var hvitt fyll inni alle bitene. Det er ikke noe galt her, men når man ikke har den sure smaken som sin favoritt holder det egentlig med surhetsnivå to på Haribos egen surhetsskala. Men for all del, artig pose med lystig design, og det er kanskje mange som får denne som en favoritt?

Gjenkjøp: Tviler

Tenkte jeg måtte neve denne lille nyheten fra Cloetta for dere; CrispyBITE Cranberry. Har dere sett den?

Det er en lett sjokoladebar med fullkornkjeks, yoghurt og tranebær, og på toppen er det et lite dryss av bær og korn. Jeg syntes det hørtes ut som en fristende liten godbit, så jeg tok den like god med meg ut på skitur. Det er derfor bare mobilbilder i dette innlegget. Pleier ikke akkurat gli rundt med et digert kamera i ryggsekken.

Det er litt festlig. Hver gang jeg ser bilder av tranebær får jeg assosiasjoner til B-bylivet av Tramteateret. Flere som husker serien? Der disse ungdommene var avhengige av å putte noen runde røde bær inn i små armbånd de hadde på seg. For en genial symbolikk! Tror det må være den eneste av disse Halvsju-seriene som ikke har gått i reprise på NRK. Vel, en liten digresjon der, og jeg er ganske sikker på at det ikke er noe farlig å spise disse barene selv om de inneholder røde bær. Tranebær tilfører tvert i mot god smak til massevis av produkter, forhåpentligvis også til disse barene.

Da det ble tid for en liten energiboost stoppet vi og åpnet pakken. Den inneholdt to små barer, det syntes jeg var bra. Fint med alt som kan deles på flere. Det lille laget av strøssel på toppen var faktisk overraskende dekorativt, selv om det ikke kommer så innmari godt fram på bildet her.

Det luktet både sjokolade og litt fruktig da jeg snuste inn. Barene var overraskende lette, og jeg kjente for det meste kjeks da jeg bet over. Så kom smaken av noe syrlig sammen med sjokoladen, -jeg gjetter at det var fra bærdrysset på toppen, og så kjentes det litt glatte, mer fyldige fra yoghurten. Ikke verst. Synes sammensetningen var fin jeg, og jeg fikk automatisk lyst til å ta en bit til da den første var tygget opp. Et sikkert tegn på at jeg ikte den. Totalsmaken var ikke så søt som jeg hadde trodd, antagelig fordi sjokoladetrekket ikke er så tykt, og det var absolutt helt okay. Greit å ha et litt sunnere alternativ selv om man skal kose seg litt.

Huff, dette bildet ble litt uskarpt, men det var så hvitt lys ute i heia at jeg ikke så det før jeg kom hjem. Men dere skjønner tegninga? Kjeks og yoghurt ligger i flere vannrette lag inni sjokoladetrekket. Så får dere heller studere de ulike lagene mer inngående hvis dere kjøper en slik selv. Har foreløpig sett den både på Kiwi og Meny.

Synes dette var en god liten nyhet. Jeg kan gjerne kjøpe den igjen og f.eks ha med meg på skitur i påsken. Eller ha en liggende i skuffen på jobben. Tror jeg må teste den med blåbær også etter hvert.

Gjenkjøp: Ja

Har dere sett at det har kommet massevis av nye nøtteposer fra Maarud i butikken? Hele fem ulike varianter med ganske likt design i ulike farger. Liker så godt når det lanseres hele nye produktserier. Moro at noen gutser på og tør å satse. Jeg må så klart smake flere, men den første av disse nøtteposene jeg har testet er den orange med Ekstra Sprø Chilinøtter. Hva er det forresten med chili om dagen? Har på følelsen av at jeg skriver det ordet i annethvert innlegg for tiden. Jaja, det er vel en it-smak da. 🙂

Antar at de fleste i grove trekk vet hvordan chilinøtter smaker. Det er denne lille peanøtten inne i et sprøtt, knasende og krispt skall. Og for meg er det som oftest dette skallet som avgjør om jeg liker chilinøtten eller ikke. Noen har dårlige, skjøre skal som bare ryker. Da blir det masse grums og bøss i skålen og det ser ikke spesielt delikat ut. Andre har tilfredsstillende konsistens, men alt for sterk smak. Når man nesten må hive etter pusten for hver bit, forsvinner det meste av kosen. Men disse her var veldig gode. Som lovet utenpå posen hadde de ekstra sprøtt skall, og det hadde fin tykkelse. Og så var overflaten liksom litt rufsete og bustete. Altså ikke sånn kjip, sleip og glatt som enkelte varianter kan ha. Det gjorde inntrykket litt rustikt og barskt. Ikke brant nøttene i munnen heller. De var sterke nok, bevares, men ikke verre enn at jeg kunne sitte og kose meg med dem uten å føle behov for å bøtte nedpå halvannen liter Pepsi max i samme slengen. Veldig bra. “Tommel opp sammen med en iskald pils”, så en av medsmakerne mine. Ja, det duger vel det også.

Må også ta med at jeg synes posene på hele denne nøtteserien var ryddig, litt lun og delikat. Og så kult at det har kommet både en orange og en rosa pose! Akkurat samme farger som de nye kule brunostene. – Men jeg gjetter at Maarud har fått til dette helt selv, uten designhjelp fra nordvestlandet. 😉

Dette må nok være noe av det aller beste jeg har smakt av chilinøtter – de kan trygt anbefales!

Gjenkjøp: Ja

Det har vært helg, og i helgene spiser jeg snop. Det gjør sikkert dere også. Og denne helgen har jeg faktisk testet en aldri så liten godbit, nemlig Chocolate & Lakkris Coconut fra Sirius Konsum. Dere husker kanskje at jeg har skrevet om ulike varianter av disse islandske lakriskulene tidligere, og dette er tydeligvis trendje varaint som slippes på det norske markedet.

Innlegg om den originale Chocolate & Lakkris kan forresten leses her, og innlegg om den med salmiakkpulver ligger her.

Dette vil jeg kalle en litt unik kombinasjon. Å blande sjokolade og lakris er blitt ganske vanlig, og sjokolade og kokos er en klassiker. Men alle tre smakene sammen hadde jeg aldri prøvd før. Og jeg kan med en gang si at dette var godt. Veldig godt.

Det luktet mest sjokolade da jeg åpnet posen. Sjokolade sammen med et lite snev av lakris. For meg som ikke er så kjempeglad i lakris lovet det veldig bra. Som dere ser var det ikke så veldig mange kuler i posen, men til gjengjeld hadde hver kule nokså bra størrelse. Og de er såpass fyldige og mektige at man blir fornøyd etter en liten håndfull. I hvertfall ble jeg det. -Selv om det smakte utrolig godt.

Først kjenner man sjokoladen. Så kommer en fin kombinasjon av det litt faste, bestemte fra lakrisen og det mjuke, småsøte og eksotiske fra kokosen. Det blir litt som Panda lakris møter Bounty the taste of paradise. Og så gjemmer de seg inne i en liten sjokoladekapsel, og former en perfekt liten treat. Det er ikke så mye lakris i disse som i de to foregående sortene jeg har testet. Det som er ligger imidlertid som en diskret, fin liten ramme rundt kjernen av kokos. Egentlig er det ganske rikelig med sjokolade også. Men etter at man har svelget er det ettersmaken av lakris som henger igjen i munnen.

Disse kan jeg fint kjøpe mange ganger igjen. Uten tvil. Og så er jeg veldig spent på om den fjerde sorten av disse kulene, den med candy shell også dukker opp i Norge etter hvert. Tips meg i så fall om dere ser den.

-Og husk at jeg har en sånn deleknapp nederst i hvert innlegg. 🙂

Gjenkjøp: Ja

Nå var det virkelig på tide med en Maarudpost her igjen. Alt for lenge siden sist. Og selv om denne posen med Hjerter ikke er en nyhet tvers i gjennom, var det veldig gledelig å se den i butikken.

Dette er altså figursnacksen vi vanligvis bare får kjøpt til jul og om sommeren som har konvertert til helårsprodukt. For en lykke! ♥ Det må jo bety at de har solgt godt som sesongvare, og at de har potensiale til å bli værende i butikkhyllene i lang tid framover.

Hvis det fortsatt finnes noen der ute som ikke har latt seg friste av tilsvarende hjerter ved juletider, kan jeg fortelle et de absolutt er verdt en smak. Hjertene er lette og luftige, og det er noe med konsistensen som gjør at de nesten smelter i munnen. Smaken er ganske klassisk paprika, og de er supergode med dipp! Man blir ikke stappet eller ubehagelig mett av å spise dem, konsistensen er for lett til det, og det gjør jo at man forsyner seg med det ene hjertet etter det andre litt på autopilot. (Her er innlegget jeg skrev om dem første gang jeg smakte dem, med en litt mer utfyllende beskrivelse.)

Jeg likte ikke designet på emballasjen så godt. Synes både jul- og sommerposene har vært finere. Denne her ble litt fjortis for meg, og minnet mest om skribleriene i min Pusur skoledagbok fra slutten 80-tallet. Skulle ønske det var valgt en litt mer nedtonet, amorøs look, f.eks noe i samme gate som Estrellas hjerter med grill og hvitløk (her). Men, vi vet jo alle godt at vi ikke skal skue den stakkars hundene på hårene, og jeg kommer selvsagt til å kjøpe disse igjen. -Selv om jeg altså syntes posen var litt sær.

Føler forresten et visst behov for å forklare pynten på bordet her. Vi spiste nemlig disse på lørdag. Og er det Grand Prix på TV, da pynter man. Og man pynter med det man har i huset som shimrer og glitrer. Jeg pleier altså ikke å kaste serpentiner utover bordet hver lørdag bare for gøy. 😏

Gjenkjøp: Ja, mange

Jeg var en av dem syntes det var litt trist da Bergene Melk forsvant. Jeg ble derfor både spent og nysgjerrig da jeg hørte at Nidar skulle komme med en ny storplate. Særlig når jeg leste at de hadde brukt flere år på å utvikle sjokoladesmaken. Og så kult at det skulle komme både plate og rull.
Og kommer det en ny stor melkesjokolade fra Nidar, må den testes. Ferdig snakka.

Jeg likte emballasjen. Allerede da jeg så bilde av den på nett, lenge før jeg fant den i virkeligheten, syntes jeg det var noe småmagisk over den. Fargesammensetningen, fonten, og konturene av bygninger i det fjerne. Det fikk meg umiddelbart til å tenke på Charlie og sjokoladefabrikken. Flere som fikk den assosiasjonen? Den var da noe Willy Wonka-aktig over det hele? Jeg så at Nidar selv også skrev en “En bit magi” på papiret, så jeg gledet meg veldig til å smake. Vi slo faktisk til og kjøpte både ei plate og en rull.

Så fint med husmønster på sjokoladerutene. Det er sikkert sjokoladefabrikken.

Så var det bare å smake, og sjokoladen var så klart god. Konsistensen var liksom litt mjukere enn det Freia sin er, denne var mer fløyelsaktig og glatt. Den kjentes på en måte litt bløtere selv om den egentlig hadde ganske gjennomsnittlig sjokoladefasthet. Litt vanskelig å forklare, men det kjentes når den begynte å smelte i munnen. Noen som er enige? Jeg slår vel ikke stiften av begeistring over smaken, så unik var den ikke, men det smakte som søt, god melkesjokolade. Eldstejenta mi mente den var supergod. Hun sa 100 x gjenkjøp. Lillemor mente den bare var god når den var kald.

Til slutt tillater jeg meg faktisk å kommentere litt rundt prisen. Vi kjøpte jo både rull og plate, og da kom prisforskjellen veldig tydelig fram på kassalappen. Platen på 180 gram kostet kr 29,00 og rullen som inneholdt 68 gram kostet kr 17.90. Det gir en kilopris på 161,11 for sjokolade i plate og 263,24 for sjokolade i rull. Det var da veldig stor forskjell var det ikke? Greit nok at de hadde ulik emballasje, men såå stor forskjell? Dumt for meg som er mest glad i sjokolade i rull.

Vet at noen synes jeg innimellom er litt krass og direkte på denne bloggen, men jeg tenker det må være lov. Dette er en forbrukerblogg, ikke bare masse visning av produkter uten at det er lov å være kritisk. Og da tenker jeg det er helt OK at jeg er ærlig. Eller hur?

Det kan godt bli gjenkjøp av denne sjokoladen i en eller annen form. Den smakte snilt og godt. Jeg er spent på om den varer, synes det hadde vært moro om den klarte å bli en stayer.

Gjenkjøp: Ja

Helt på sparket i dag kjøpte jeg en pose med nye Totenflak på Meny. Var for en gangs skyld ikke på leiting etter nyheter, bare hasta gjennom butikken med noen veldig ordinære varer i kurven da jeg plutselig spottet posen i hylla.

Vi skulle ha kyllinglår til middag, og siden det var fredag fant vi ut det ville gjøre seg med litt chips ved siden av. Selvfølgelig i tillegg til risen, salaten og sausen. Det er viktig å kose seg, og det er aldri vanskelig å finne en anledning man kan bruke som alibi. I dag begynner jo vinterferien…

Detta er altså grove, salta potetflak, og i følge posen er de langsomt stekt i solsikkeolje “fordi vi tæk øss god tid”. Så koselig. Og det var så godt. Det var noe med smaken som bare traff meg veldig riktig! Chipsen var ikke for salt, men manglet heller ikke smak. Her snakker vi nydelig Totenbalanse.

Flakene er ganske oljete, og man blir litt blank på fingertuppene når man spiser det, men det føltes ikke greasy eller ekkelt i det hele tatt. Noen av flakene var litt krøllete og noen hadde skall på sidene, men totalt sett var de ganske lyse og delikate. Konsistensen kjentes sprø og krisp, men flakene var ikke spesielt harde å tygge. De la seg bare fint på plass i munnen og knuste ganske lett. Og det var ikke bare jeg som likte disse her. Jeg fikk rimelig god knaskehjelp, og på et blunk var posen tom.

Posen ja. Den var vel ikke så kul? Skjønner naturtankegangen med gråpapirstil, nostalgisk bondebilde og generelt enkelt design, men tenker faktisk at disse flakene hadde fortjent litt stiligere emballasje. Og dessuten var vel posen litt 90-talls? Litt sånn Frank Farmer. Husker at Maarud også hadde en lignende pose av gråpapirtypen til sin Familiens Stang Original Chips på 90-tallet en gang. Ouch, over 20 år siden. Kan man da kanskje kalle denne posestilen retro? Næh, bare oppbrukt og litt kjedelig. Og emballasje betyr faktisk en del for oss forbrukere. Det er også en arena for innovasjon. Eller er det bare jeg som er opptatt av innpakningen?

Aner ikke om noen av de som jobber på Toten med å lage dette her (aka de hos Kims) leser denne bloggen, men hvis noen kjenner dem kan dere gjerne hilse og si perfekte potetflak, litt døll pose.

Gjenkjøp: Jaaa