Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være de vakreste posene med julegodt Nidar noen gang har lansert. For en utrolig lekker lyseblå farge. Og så perfekt den passet sammen med den klare røde. Det er jo umulig å ikke bli sjarmert. -Og fristet!

Her har vi altså to nye sorter med Julesjokolade; Karamellstjerner og Tre nøtter. Jeg fikk det første tipset om dem den 15. oktober, og har i en kombinasjon av iver og panikk lett etter dem siden da. Ivrig fordi det så klart var en fristende nyhet, panikken skyldes frykten for å ikke finne dem før det var blitt helt oppunder jul. Heldigvis dukket de opp flere steder her i forrige uke, så nå har vi prøvd begge to.

Jeg antar at de tre nøttene er inspirert av Tre nøtter til Askepott, filmen som er obligatorisk tradisjon for mange på julaften. For en kreativ idé! Sånt liker jeg.

Posen inneholder 188 gram sjokoladefigurer formet som tre nøtter som sitter sammen. De er fylt med en mjuk nøttekrem og crisp, og jeg syntes de minnet veldig om de der sjokoladeeggene, konglene og figurene som er fylt med melkekrem. Konsistensen var i alle fall temmelig lik. Her hadde man i tillegg ganske bra med små cripsbiter, og de brøt opp den en glatte kremkonsistensen på en ganske fordelaktig måte. Allikevel ble dette litt massivt for meg. Smaken hadde tydelig preg av nougat, men det ble fortsatt i søteste laget. Jeg orket bare to-tre biter, så var jeg fornøyd. Hadde jeg tatt flere ville det blitt kvalmende. OK, da varer i alle fall posen lenge.

Posen med Karamellstjerner inneholder 183 gram, og som navnet forteller er dette sjokoladefigurer formet som stjerner. Julestjerner velger jeg å tro. ⭐

Her trodde jeg at karamellen innenfor melkesjokoladen kom til å være helt flytende, kanskje litt slik som i Smørbukk Sjokoladebomber, men den var noe fastere i konsistensen enn det. Ikke hard, men mer som en blanding av fudge og mjuk, fersk festkaramell. God var den i alle fall. Mild og fin, og den satte seg heldigvis ikke fast i tennene. Og selv om også disse var fryktelig søte, og det igjen holdt med noen få enheter, likte vi denne varianten ganske mye bedre enn de tre nøttene. De blir nok ikke hovedattraksjonen i trauet med julegodt, men jeg ønsker dem velkommen sammen med de andre fristelsene vi pleier å ha. 😀

I tillegg til at emballasjen var tiltalende, synes jeg dette var delikat og innbydende julegodteri fra Nidar. Og ikke minst synes jeg det er strålende at de faktisk har kommet med noe nytt til jul! Det går jo mye i det samme utvalget innen julegodt hvert år, og særlig i fjor syntes jeg det var veldig lite spennende å prøve. Så tommel opp for i år. Ingen av posene ble voldsomme suksesser her i huset, de var finere å se på enn de smakte, men jeg tror det blir gjenkjøp av stjernene når vi kommer til desember.
– Si gjerne i fra om dere finner mer nytt julegodt det er verdt å teste.

Gjenkjøp: Nei og Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Nå er det lenge siden jeg har skrevet innlegg om nøtter her på bloggen. Jeg synes egentlig det er veldig godt, men spiser det ikke regelmessig. Eller, det blir feil å si. Yoghurtnøtter spiser jeg ganske ofte. Og jeg forsyner meg svært ubeskjedent av nøtteblandingen med rosiner som kommer i fruktkurvene på jobb hver uke. Men snacksnøtter, slike man setter fram i skål på kveldstid i helgene, de spiser jeg av en eller annen grunn litt dann og vann. Vet ikke helt hvorfor, det bare blir slik. Vel, tidligere i høst fant jeg ut at det var på tide å starte en ny nøtteperiode. Vareslippet i september ga oss jo tre spennende nyheter i kategorien. Jeg mener selvfølgelig disse posene: Chip Nuts fra St. Michael.

Dette er kort fortalt peanøtter dekket med et lag knasende snacks-skall, omtrent slik som på chilinøtter.  De kommer i tre smaker; Sour Cream & Onion, Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Veldig mange av dere har tipset meg om at de er gode, så jeg var ganske spent på å smake.

Den første jeg prøvde var varianten med Sour Cream & Onion. Dere som har fulgt meg en stund vet at det slett ikke er min favorittsmak, men jeg var på hyttetur med noen som virkelig hadde trua, så da kjørte vi på.

Det duftet hovedsakelig peanøtter da jeg sniffet inn i posen. Men smaken; den var mer enn peanøtter! Sourcreaminntrykket fylte munnen umiddelbart etter at nøtten var lagt på tungen. Det var nesten komisk hvor øyeblikkeig det skjedde! Onionsmaken kom snikende mot slutten av tyggetiden, men klarte ikke sette sourcreamen i skyggen. Her fikk man virkelig hva posen lovet! Min mening om Sour Cream & Onion endret seg imidlertid ikke. -Selv om den nå ble kombinert med en nøtt og ikke kom i chipsform. Jeg ble ikke videre begeistret og klarte meg fint med et par enheter. Tre av de andre (som i utgangspunnktet er fans av sourcream & onionsmaken) likte dem imidlertid veldig godt. De mente nøttene var mye bedre enn vanlige peanøtter, og skålen ble tom på et blunk! Greit at de slapp å dele med meg da…

For ikke så lenge siden testet vi de to andre variantene. Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Jeg tør påstå at begge hadde et bedre utgangspunkt hos meg enn den forrige, da dette er smaker jeg liker.

Skallet utenpå Chip Nuts Western style BBQ hadde nesten en rustikk overflate. De var godt krydret og ga et litt røft inntrykk. Bra, da sto de i stil til navnet. Og disse var knallgode! Etter første smak tok jeg meg i å tenke at hmm.., dette smakte grillmat, før jeg et nanoskeund senere koblet at selvfølgelig; -de heter jo BBQ. Da skulle det bare mangle at det smakte grill. Inntrykket var nok mer amerikansk barbeque enn heilnorsk campinggrill, -om dere er med meg på forskjellen. De hadde mye, helhetlig smak uten å være sterke, og jeg kjente et litt røkt og nesten småsyrlig preg. For min del var dette helt klart den beste varianten av de tre.

Nøttene med smak av Sweet Red Paprika var ikke så ulike Western style BBQ. Overflaten var en tanke mer finslipt, men fargen bare en nyanse lysere og mer orange. Som dere vet foretrekker jeg ofte snacks med paprikasmak og disse gled rett inn på godkjent-listen. Gøy. Det smakte så klart veldig paprika, på en ganske småsøt, men også fyldig måte, og de hadde i tillegg noe nesten rømmeaktig ved seg. Jeg ble først en anelse skeptisk, ville ikke ha noe sourcream-innblanding i paprikaen, men heldigvis forsvant det fyldige inntrykket nesten før jeg hadde rukket å kjenne etter. Nøttene etterlot en ganske ren ettersmak av peanøtt og paprika, og de var nesten like gode som BBQ-varianten. Venninnen min mente disse var de beste.

Jeg oppdaget faktisk posene allerede helgen før vareslippet, og ser stadig halvtomme både hyller og sjokkselgere rundt om i butikkene. Det tyder vel på en viss populæritet. Synes forresten St.Michael har en artig beskrivelse av produktet på hjemmesiden sin (her); …Chip Nuts er en skikkelig smaks- og crunch-bombe med høy maulefaktor. Kult, det skal bli spenennde å se om de varer. 😃
Gøy å ha smakt, og gjenkjøp på to av tre ‘ække så gæærnt.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk “helsegodt” som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en “treningsbar”, som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når man tester nyheter kommer man ikke hoppe over en lasering som denne.
Melkesjokolade Pepperkaker fra Freia.

Jeg så først bilde av tilsvarende plate fra Marabou tidig i høst. Noen dager senere dukket det også opp bilde av en Cadburyvariant og jeg fikk bange anelser. Da Freias utgave åpenbarte seg var det derfor ikke verdens største overraskelse, men fortsatt spennende nok.

Med en gang jeg fikk laget en gløtt i papiret synes jeg duften av jul sivet ut. Hovedinntrykket var nellik, så assosiasjoner til både Jens Petrus’ juleappelsin og nyfylte kakebokser med sirupsnipper og peppernøtter strømmet på.

Platen så ut som alle andre store Freiasjokolader. Vanlige ruter med stork på.
Jeg tok en bit og her var det ingen tvil om at den inneholdt pepperkakebiter nei. Mange, med svært tydelig pepperkakesmak. Ikke verst produksjonsresultat dette her. Bitene hadde imponerende krisp og sprø konsistens, og de satt tett i tett i sjokoladen. Heldigvis var det også nok, god sjokolade til å dempe litt av krydderinntrykket som var så tydelig i duften. Bra, ellers er jeg redd smaken hadde blitt for intens. Jeg synes egentlig den smakte litt som de pepperkakene med sjokolade på baksiden i rund boks. Hvis dere vet hvilke jeg mener?

For min del uteble den store smaksmagien her. -Selv om jeg synes pepperkaker er ganske godt. Kanskje jeg ikke er i målgruppen? Barna mine derimot, de ble kjempebegeistret. De mente den var en av de beste sjokoladeplatene de hadde smakt, og at det var bra ettersmaken varte så lenge. Og det er godt mulig kombinasjonen appellerer mer til barn enn voksne? Eller at den bare ikke traff meg?

Jeg har forstått at mange synes denne fortjener terningkast 6, mens andre ikke liker den i det hele tatt. Så kanskje det er litt enten eller akkurat med denne kombinasjonen? Uansett synes jeg det var en artig lansering. Planten kommer forresten i begrenset opplag, så det er bare å skynde seg om man ønsker å teste. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Jeg må komme med et lite Maarudinnlegg til. Vi har nemlig testet posen deres med Veggie Straws.

Mener jeg har sett tilsvarende produkter fra andre produsenter tidligere, men var fortsatt nysgjerrig på å teste disse. Og det gjelder tydeligvis flere enn meg. Dette er nemlig også et av produktene jeg så hadde nærmest tomme hyller i butikken rett etter lansering. Gjetter at det har med det tidsriktige veggienavnet å gjøre. Frisk og fin farge på posen forresten.

I følge teksten bakpå emballasjen er det i tillegg til potet,  har disse innslag fra flere andre grønnsaker. Spinat, gurkemeie og rødbeter. Enhetene har forskjellige farger, og smaken er ment å variere avhengig av hvilke grønnsaker de er basert på.

Da jeg åpnet posen og tittet nedi syntes jeg fasongen minnet om pommesene i posen med Chicken pomm’s som var i salg for 7-8 år siden. Smaken og munnfølelsen minnet imidlertid veldig om French fries. God, lett og luftig snacks med passe mye salt. Ikke sånn kjempespennende egentig, og jeg kjente ikke noe særlig forskjell fra farge til farge, men det var allikevel noe ved dem som fenget. Selv om de kjentes temmelig identiske ut under tygging, var ettersmaken litt ulik, og både barna og jeg mente den grønne smakte mest grønnsak. Den røde hadde en nesten litt tomataktig ettersmak. -Hvis vi kjente ordentlig godt etter.

For meg var dette en allright, lettspist snacksvariant, som plasserte seg litt over midten på begeistringsskalaen. Jeg bidro absolutt til å tømme skålen ganske fort. Må også innrømme at jeg spiste noen av dem med dipp (Tortilla), og det var skikkelig digg. -Men nesten alt blir jo digg med dipp. (Ha, det der burde jo noen bruke som slagord: “Nesten alt blir digg med dipp!”) 😁 Barna utviste forøvrig en helt annen entusiasme enn meg. Særlig eldstejenta. De mente disse var både supergode og nydelige, og jeg måtte straks og med en gang sverge gjenkjøp. Og jeg kan forstå at de fikk sansen for dem. Smaken er både snill og barnevennlig uten å bli for kjedelig. Så ja, det blir gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Dette er egentlig ikke en nyhet, bare en pakningsendring, men jeg må skrive kort om den allikevel.
Det har seg nemlig sånn at en av mine favorittposer i godtehylla, Pops, har kommet i ny størrelse.
Jeg fant den på Europris for halvannen uke siden, i tillegg har jeg sett den på Deli de Luca.

Det er jo bare den søteste posen noensinne!

Fant kjapt ut at størrelsen er helt perfekt for meg når jeg trenger en liten snack på jobben. -Noe som jo hender rett som det er.🙈

Posen inneholder faktisk ikke mer enn 60 gram, men siden dette er relativt lette små enheter var det overraskende mange oppi i posen. Veldig bra!

Smak og konsistens er akkurat som hos Popsene i den store pakken, altså ingen endring av produktet.

Dette synes jeg var en veldig positiv nyhet. Liker at man kan få snop i mindre pakker. Både grunnet pris (19.90 på Europris) og fordi det er helt greit med litt porsjonskontroll i hverdagen.

Håper dette er noe dagligvarebutikkene tar inn snart også. Kom igjen da Kiwi!

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

I høstferien var jeg på hyttetur med noen lakriselskere, og dermed ble det testing av nye lakrisprodukter. Alltid moro å teste nyheter sammen med flere.
Det er Ga-Jol som har kommet med tre nye deleposer til dette slippet, her er de på Coop Mega.

Som dere ser er det tre varianter. En med salt lakris, en med søt, og en med smak av chili & pepper.
Vi har testet den med Salt lakrids rund & blød, og den jeg i utgangspunktet var mest spent på; Salt lakrids chili & pepper.

Lakris med chili og pepper hørtes både spenstig og dristig ut. Moro at noe lanserer godteri med utradisjonelle smaker. Siden jeg ikke er sånn kjempeglad i hverken lakris eller chili var jeg naturlig nok noe skeptisk, men samtidig nysgjerrig nok til å prøve noen biter.

Jeg ble overrasket over konsistensen. Disse lakrisene både så ut, og kjentes som litt forvokste Ifapastiller. De var uventet harde til å være godteri, og både lakrispanelet og jeg hadde trodd de skulle være mye bløtere og mer lett-tygde.

Smaken var først som ganske vanlig lakris. Jeg syntes faktisk den kjentes mer søt enn salt, muligens med litt mer sting enn gjennomsnittlig søt lakris, men etter hvert fyltes munnen med både pepper og chili. Heldigvis ikke så sterkt at jeg hev etter pusten, men tydelig nok. Lakrispanelet trakk frem at det i tillegg var litt rusten smak, og at den kjentes god bak i halsen. Jeg syntes ikke noe særlig om disse. De var for harde og ubestemmelige. Etter hvert ble de seige og litt mjukere, men hverken smak eller konsistens ga glede i munnen. Lakrisfolka var av en litt annen oppfatning. De mente de slett ikke var verst, at chili- og pepperinnslagene tok passe mye fokus, og at selv om konsistensen var overraskende hard kunne det godt bli gjenkjøp. Så vet dere det. 🙂

Litt senere smakte vi på varianten med salt lakris. I utgangspunktet en tryggere, mer tradisjonell og forutsigbar smak. Og den var slett ikke dum. Både panelet og (særlig) jeg mente den var bedre enn chilivarianten. Som lovet på posen var konsistensen bløt og fin, og smaken minnet veldig om de runde bitene i Godt & Blandat-posene. De var akkurat passe salte og smeltet litt i munnen. OK, ikke spesielt overraskende eller innovativt, men behagelig og skikkelig digg. Også for meg som kan styre min lakrisbegeistring. Posen ble tømt på kort tid, og også barna som var med på turen syntes disse var veldig gode.

For min del kan det bli gjenkjøp av de salte, medsmakerne i lakrispanelet kunne gjerne kjøpt begge igjen. Som dere ser på det øverste bildet finnes det også en pose med rund og bløt, søt lakris, for dem som foretrekker det.

Gjenkjøp: Nei og Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Selv om dette ikke er en revolusjonerende nyhet, snarere et gjensyn med en gammel kjenning, må jeg skrive et lite innlegg. Maarud har nemlig tatt en glimrende avgjørelse; de har relansert Røffe Rifler!
Ble så glad da jeg så det. For alle oss snackselskere er jo dette tidenes comeback.

De kommer nå to smaker Sourcream & Onion, og Pepperbiff som jeg har smakt.

Det som gjør dette potetgullet så spesielt er jo konsistensen. Flakene har dype, gode rifler og er både ganske harde, knasende og sprø. Grunnet den grove konsistensen har jeg lyst til å kalle flakene litt maskuline, og tenker de nesten passer som tilbehør til en biffmiddag, grillmat eller hva man nå liker å ha potetgull til. Vi spiste dem som snacks denne gangen, men jeg prøver dem mer enn gjerne sammen med mat en annen gang. Tror konsistensen e den samme på det som en gang het Exxtra Røffe Rifler, ikke de “vanlige” Røffe Riflene som eksisterte først.

Smaken er som nevnt Pepperbiff, og det var først og fremst pepperet jeg kjente. Ikke så mye biffen.  Peppersmaken var tydelig, fyldig og saftig, men ikke sterk slik at det brant i munnen. Fint synes jeg, for hvis smaken blir for fresende og intens forsvinner kosen. Noen av de største flakene var forresten også ganske salte, jeg synes derfor de litt mindre bitene var best.
Eldstejenta likte også disse her, hun mente det var nyydelig chips og sa ja til gjenkjøp før jeg rakk å spørre. -Men hun poengterte at man trengte mye drikke ved siden av og det er jeg enig i.

Som dere skjønner er jeg veldig glad for at disse er tilbake. Smaken var heftig og god. Det helt optimale for meg hadde imidlertid vært om varianten som het Rock Salt også returnerte! Den var helt magisk. Jeg krysser fingrene for at disse to første sortene selger så bra at serien utvides både med en salt og en med paprikasmak. Det er jo alltids lov å drømme. Enn så lenge er jeg hoppende glad for posen med pepperbiff, og tenker det helt sikkert blir gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja