Da har jeg hatt gleden av å smake innholdet i disse skjønne eskene med Allsangdigg. Som  dere ser komme de i to varianter, en med Balladesmak og en med Popsmak.

Esken med Popsmak inneholder klassiske fruktdrops, der fargene rosa, grønn og gul er blandet i skjønn harmoni. Smaken var piano lieto og ga et adagio inntrykk. Riktig så gode var de. Størrelsen pr enhet var perfekt og fasongen gjorde at de klang i munnen som stødige hvilenoter.

Esken med Balladesmak ble min favoritt. Den inneholder mer capriccioso, tyggemyke fruktpastiller. Smakene her var moderato, men noe tydeligere enn popdropsene, og du ulike variantene harmonerte som klare akkorder i dur hvis man tok flere i munnen samtidig.

Neste år ønsker jeg meg også en eske med Rockesmak. Der burde innholdet vært noe mer crescendo opp mot forte, kanskje med innhold i moll. Så hadde vi dekket hele skalaen.

Okay, ingen av disse pastillvariantene fikk meg til å synge klare, høye C’er fra tribunen i Halden, men jeg skal love at jeg gjorde en hederlig innsats. 😛

Gjenkøp: Ja, forhåpentligvis til neste år

På høy tid å skrive en post om disse Apple Mint-dropsene fra Ricola.
Kari på jobben kjøpte nemlig esken for mange uker siden, men fordi den ble liggende litt bak PC-skjermen min, altså delvis out of sight, tok det uanstendig lang tid før vi åpnet den. Men nå har vi da altså endelig smakt og vurdert. (Og til dere svært skarpe, observante lesere som lurer, kan jeg bekrefte at det her er snakk om samme Kari som kjøpte Dumlemuffinsen til meg i mai.)

Synes i utgangspunktet kombinasjonen av eple og mint virket noe snodig. Er det et resultatet av intens hjernevridning fra smådesperate produktutviklere som higer etter å lansere neste sensasjon i urtedropshylla? Men hvor i alle dager fikk de ideen til denne kombinasjonen fra? Kan vi anta at de er inspirert av den berømte epleminturten som vokser i de sveitiske alper? Høh!

Esken var i hvertfall frisk og fin. Jeg har alltid likt grønt jeg, og urtebildene ga meg et visst inntrykk av at dropsene er litt sunnere enn andre drops. Og så er de jo sukkerfrie.
Dropsene i seg selv må også kunne beskrives som relativt tiltalende, selv om fargen tenderte mot giftgrønn og ikke eplegrønn.

Dropsene var søte, men ikke særlig fruktige. De smakte egentlig bare eple. Veldig mye eple. Jeg fikk umiddelbart eplefeeling i hele munnhulen, men hvor var denne minten det skrytes av utenpå pakken? Fraværende? OK, man kan nok ane et snev av mint, men da skal man nesten vite om det på forhånd. Hadde noen bare gitt meg et stykk drops uten å foretelle at jeg skulle kjenne mint, hadde jeg nok bare registrert eplesmaken ja. Men greit nok, eplesmaken var god den. Kari, altså innkjøperen her, mente det smakte som gule epler og det er jeg enig i. Disse golden delicious vet dere. (Ahh, så dumt jeg tok bilder sammen med grønne epler før vi smakte. Jeg burde jo heller raidet fruktkurven på jobb for de gule. 😮

Den allergiske sjefen min smakte også og kom med følgende kommentar: “Det var da veldig til eple da. Men hvor ble det av minten? Er den kanskje i midten?”
Men niks, det er ingen mjuk kjerne av flytende mint her altså. Bare epledrops tvers igjennom.

Konkluderer med at disse var gode, men ikke gode nok til at det blir gjenkjøp. Størrelsen pr enhet var fin, men smaken ble litt for syntetisk. Det er jo dessuten drops, ikke pastiller, og for en som klart foretrekker pastiller fremfor drops har vi allerede der et nokså avgjørende argument som taler mot gjenkjøp. – Men veldig moro å endelig ha smakt. Og jeg spiste flere enn ett.

Hva synes dere om disse da? Vet jo at mange har testet… Lene? 🙂

Gjenkjøp: Nei

– – –

Følg meg forresten gjerne på Instagram folkens: @consumings

I går smakte vi endelig på Kickers Nacho Cheese fra Maarud (tilsendt produkt). Har hatt posen liggende over en måned faktisk, men det er grenser for hvor mye snacks jeg klarer å stappe innpå rundt hver lanseringsdato, he-he. Her er i hvertfall posen, regner med at flere har sett den i butikkene nå? -Og smakt?

Noen ganger er jeg litt usikker på hvor mye jeg skal beskjære bildene – hva foretrekker dere?

Her er hvert lille flak utformet som en slags kombinasjon av en tortillachips, og en osteskive med små hull. Og fargen er veldig orange! Konsistensen var utrolig lett og luftig. Flakene smeltet nesten på tungen før man rakk begynne tyggingen. Dere skjønner hva jeg mener?

Smaken er litt vanskeligere å beskrive enn konsistensen. De var passe sterke, og man kjenner med en gang at de har det der tex-mex-tortilla-preget. Men det er noe mer ved denne smaken. Noe som ikke så lett lar seg forklare. Den udentifiserbare delen er noe syntetisk, og jeg den minner meg faktisk om den der knallgule ostedippsausen i en liten hermetisk boks. Den fra Santa Maria som står i tacohylla. Vet dere hvilken jeg mener? Den er mest sannsynlig stappfull av E-stoffer, for den har uendelig lang holdbarhet. 😮

Jeg fikk også assosiasjoner til jalapeños. Kanskje fordi nevnte type ostesaus er så god sammen med jalapeños? Oppå varme, salte tortillachips?
Produsenten opplyser at hver enhet er dekket av et velsmakende lag nacho cheese krydder. Antagelig er det dette krydderet som er lite svårt att identifisera.

Oppsummert synes jeg disse var helt okay, uten at jeg kan kalle det en fulltreffer. Smaken var litt for kunstig, men konsistensen bidro til at jeg ble sittende å spise litt ubevisst fra bollen utover kvelden. Know the feeling? Det blir nok uansett ingen gjenkjøp av disse fra meg. Hva med dere?

Gjenkjøp: Nei

Okay, så har de sparket i gang der borte i fotballens mekka, og det interesserer meg midt på leggen. Men potetgull derimot, det interesserer meg. Og hva var vel mer passende å meske seg med i kveld enn VM Gull Italiensk Pizza fra Maarud?

Dette potetgullet har smak av blant annet oregano, persille og paprika. Fint med urter, sant? Når jeg åpnet posen slo duften av breadsticks mot meg. Grissini eller lignende. Jeg tenkte altså ikke umiddelbart pizza, snarere noe annet italiensk.

Flakene var pene, clean cut og rene. Det er selvfølgelig alltid å foretrekke framfor grumsete og grått potetgull, sant? Fargen var mer orange enn jeg hadde forestilt meg, men lysere enn vanlig paprikapotetgull.

Smaken var ganske lik lukten, og oreganoen kjentes i nesa på utpust nesten med en gang jeg begynte å spise. Smaken var en del saltere enn jeg hadde forventet, men fortsatt god. Det var slettes ikke noe problem å spise mange flak i en bunke hver gang. 🙂 Helheten var lett og sommerlig, og passet veldig godt på en slik varm og lys kveld. Jeg må nok allikevel medgi at jeg likte den andre VM-varianten til Maarud, Spansk Paprika hakket bedre enn denne. Kan derfor ikke garantere noe gjenkjøp.

Hva synes dere om denne varianten? Bedre enn Spansk Paprika? Og er egentlig Spania og Italia med i dette fotball-VM?

Gjenkjøp: Usikker

Som nevnt ca en zillion ganger før er jeg, som mange andre, veldig begeistret for sesongprodukter og limited editions.  Og dette er et av de beste sesongproduktene jeg vet om.
Ingen sommer uten Stupedama.

Regner med at dere vet hvordan pastillene smaker, og at dere er enige med meg?

Mange gjenkjøp hele sommeren. 😛

Når jeg først er i gang må jeg vel nesten skrive om den andre av de nye Dent Oi-variantene også,
nemlig Dent Oi Wild.

Akkurat som Dent Oi Biss i innlegget under her, er også dette en Limited Edition som kun er i salg nå i sommer. Liker at det kommer årstidsprodukter. Fint med mer variasjon for oss forbrukere.
Denne har smak av bringebær og rabarbra, og jeg måtte faktisk smile litt for meg selv da jeg leste det på pakken. Det er jo akkurat den samme smakskombinasjonen som Solos andre jubileumsutgave! (Innlegg her.) Neppe avtalt spill, heller en artig tilfeldighet.

Som dere vet er Oi-pastillene litt større enn ordinær Dent i eske. Disse var selvfølgelig mjuke og ferske i konsistensen, og fargekombinasjonen var litt retro 80-talls rosa og grønn. Minnet meg om et eller annet fra oppveksten. De er overstrødd med en syrlig kandisering, men opplevdes ikke så sure som Dent Oi Bliss. Kan jo ha noe å gjøre med resten av smakene i pastillen? Den kjentes uansett hakket mer behagelig å spise, selv om de var tydelig syrlige.

Konkluderte for meg selv at jeg likte disse ganske godt. Ble nemlig sittende å spise en etter en litt ubevisst, og det er et sikkert tegn på at de falt i smak. Synes smakskombinasjonen var natulig, og man kjenner tydelig innslag fra både rabarbra og bringebær, selv om sistnevnte var tydeligst.

Kan veldig godt hende jeg kjøper en pose til av disse etter hvert. Sommerlig og fin smak.
Her er forresten linker til fjorårets Dent Oi-smaker: Briz og Suni. Må si jeg synes årets poser hadde mye mer delikate farger.

Hva synes dere da? Noen som har smakt? Bare å sette opp farten hvis de frister. -Siden det er en Limited mener jeg.

Gjenkjøp: Ja

Dere har sikkert sett de store sjokkselgerne med sommerens Dent Oi-varianter?
I år heter de Bliss og Wild, og jeg har fått tilsendt noen smaksprøver for testing.
Denne her, som heter Bliss, har smak av tutti frutti og peppermynte, og den er søtet med ekstrakt fra Steviaplanten.

Dus og lekker pastellpose. Pluss for bra navnevalg.

Oi, denne kjentes ja. 😉
Kanderingen utenpå pastillen er brusende og faktisk så syrlig at jeg et øyeblikk måtte rynke brynene litt. Dere kjenner følelsen? Moro.
Akkurat med en gang syntes jeg det smakte som barndommens bobletyggegumi. Da dominerte tutti fruttien. Rett etterpå, når jeg pustet litt, endret smaken seg til noe friskere og alvorligere. Den ble mer voksen, samtidig som den fortsatt var fruktig og syrlig. Etter hvert som jeg tygde meg gjennom pastillen (jeg karer aldri suge på så mjuke pastiller,) synes jeg smaken forsvant litt. Hele pastillen ble svakere, og mer anonym. Underveis klarte jeg ikke isolere smaken av den litt voksne peppermynten, men når jeg var helt ferdig satt det litt friske mintinntrykket igjen i munnen.

Størrelsen var veldig fin synes jeg, og konsistensen mjuk og fersk. Kan tenke meg at den vil slå an hos tenåringer. Hadde helt sikkert blitt superbegeistret om jeg hadde smakt den da jeg var 15.

Selv om pastillen var okay, tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Smakskombinasjonen ble litt i snodigste laget for meg, den var verken fugl eller fisk.

Hva med dere? Noen som har smakt? Hva med deg Kjersti? (Du som stadig har en pose drops i lommen?) 😛

Gjenkjøp: Nei

OK, jeg ser på statistikken (som er usedvanlig lav til å være mandag) at det er på tide med en ordentlig snackspost her nå. Jammen flaks at vi smakte denne i helgen: Superfries Tasty Tomato fra Maarud.

Fra før er jeg veldig glad i Superfries med salt som kom i fjor (innlegg her), og dermed var jeg litt ekstra spent på å smake denne tomatvarianten.

Hadde en liten forutanelse om hvorden den ville kjennes og jammen fikk jeg rett. Tomat kan jo ikke smake på så veldig mange måter. Først var den litt syrlig, nesten ketchupaktig på smak. Så kjenner man noe mer spisst, litt kvassere som minner om paprika og et lite hint av chilli. Men de er ikke spesielt sterke, ei heller så salte. Fikk ganske raskt assoiasjoner til god gammeldags pommes frites med grillkrydder. Av typen man får kjøpt på ordentlige gatekjøkken på bygda. Disse var imidlertid mye lettere konsistensmessig. Selvfølgelig. Ha-ha, de minnet faktisk om Jentelus som Maarud lanserte sommeren 2010, husker noen den posen? Ser at jeg beskrev dem på nesten akkurat samme måte den gangen. Var et av mine aller første innlegg. Jaja, fint at man har utviklet bloggstilen litt med årene gitt… 😮

Hadde jeg jobbet hos Maarud, hadde jeg latt posen være orange på innsiden.
Tenk så kult det hadde vært a. 😉

Dette var en typisk sommersnacks for meg. Kan dermed godt hende det blir gjenkjøp. Jentene mine likte dem også supergodt, jeg fikk inntrykk av at de var ivrigere enn meg. Og bare det at det er en Limited Edition gjør at jeg føler et sterkt behov for å sikre meg en pose til. Akkurat dette eksemplaret har eg fått tilsendt fra Maarud, men jeg hadde faktisk observert dem på Meny før de kom i posten.

Noen ganger er det visst veldig kjedelig å vente på at mamma’n skal bli ferdig med å ta bilder… ♥

Er det noen andre som har forsøkt disse enda? Eller skal dere? Det er jo en Limited edition…..

Gjenkjøp: Ja