Frivillig, ubetalt reklame

Nå må jeg komme med et snacksinnlegg igjen. Forrige fredag smakte jeg nemlig den nyeste posen med Superchips fra Maarud, Spicy Mexican. En variant jeg hadde fått mange tips om at jeg måtte teste.

Ser ut som om Maarud har lagt sin elsk på tex mex-sjangeren. Vi må ikke lenger tilbake enn til høstslippet i fjor for å finne forrige nyhet i den smakskategorien. Da returnerte posen med rifla Tasty Mexican (innlegg her). Den var god den, så jeg lurte så klart på om denne også ville treffe høyt opp på potetgullskalaen min.

Forresten kult at de har fulgt opp med samme type meksikansk ponchomønster på posen som sist. Jeg likte denne fargen bedre enn den forrige tror jeg. Grønn har alltid vært en av mine favorittfarger. 💚

Duften som møtte meg da jeg åpnet posen var nesten litt fremmed og eksotisk. På en måte virket den både fruktig og syltet, sammen med et slags stikkende krydder som fikk meg til å trekke hodet litt tilbake. Jeg fikk assosiasjoner til slike gater i Syden der små matboder som kun er åpne på kveldstid ligger på rekke og rad. Med andre ord en ganske sammensatt duft.

Utforming og konsistens er som dere ser den samme som hos de andre superchipsvariantene. Knasende, sprø og fin. Smaken fikk jeg ikke helt taket på. Synes det var litt mange inntrykk på en gang. Først virket det litt kremet og fyldig. Dere vet slik rømmepulveraktig som jeg ikke er så begeistret for. Så kjentes det som mer vanlig potetgull med tacokrydder, før det til slutt minnet meg om en utenlandsk feriechipsvariant jeg ikke helt klarer å plassere. Tex-mex inntrykket satt i alle fall godt i hele veien, både i pusten mens jeg tygget og som en ettersmak etter at jeg hadde spist opp. Jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret totalt sett. Smaken var litt for spesiell. Venninnene jeg hadde på besøk derimot, de var ikke enige med meg. De syntes smaken var både spennende og god, og mente det minnet om en sweet and sour-saus. I tillegg satte de pris på det sterke lille stinget som satte seg i ganen og halsen, som rettferdiggjorde navnet Spicy Mexican. Jaja, så ulik kan preferansene være. Det var bollen med denne varianten som ble tømt først den kvelden.

Til tross for en gjeng begeistrede venninner, tror jeg ikke jeg kjøper denne posen igjen. Ikke til meg selv uten besøk i alle fall. Men som dere skjønner var det seks andre som alle sa ja til gjenkjøp, altså burde det være et ganske trygt valg om man liker slike smaker.

Gjenkjøp: Tviler

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på høy tid med en bloggpost igjen. Uken bare forsvant og jeg rakk rett og slett ikke sette meg ned og skrive noe innlegg før nå. Sånn er det innimellom.
Husk at jeg ofte er mye mer aktiv på andre plattformer, både Instagram og Snapchat, når det er rolig på bloggen. Og ellers også. Titt gjerne innom der hvis det ikke kommer noe nytt her.

Nå har vi testet nytt lørdagsgodt. I fjor høst lanserte Brynild til min store glede en pose med deilige gelefigurer kalt Søte Rakkere. (Innlegg her.) Nå i vinter har de fulgt opp, og introduserer oss for to typer rakkerslektninger. Sure Rakkere og Myke Rakkere. Veldig kult at serien utvides! Siden de Søte Rakkerne ble veldig godt mottatt her i huset, skrev jeg de nye variantene tidlig opp på testlisten min. Og først ut er posen med de mjuke.

En artig liten tekst på baksiden av posen fortalte at folka på godterifabrikken er fornøyde med produktet sitt. Godt å vite. 😊

Jeg kjente en veldig fruktig og fristende duft da jeg sprettet posen. Lovende.

Som dere ser ligner disse figurene ganske mye på de Søte Rakkerne. (Bilder av dem her.) Det er diverse insektformer i ulike farger. Allikevel er det en tydelig forskjell, disse her har mjukt skum på baksiden. Og det var akkurat som om skummet gjorde inntrykket her en anelse mildere. Kommer ikke på noe mer dekkende ord å beskrive dem med. Gode var de i alle fall. Jeg likte dem om mulig bedre enn de Søte Rakkerne. Konsistensen var fersk og bløt, og selv om de kjentes litt seige, var de ganske lette å bite over. Smaken var søt og barnevennlig, og de ulike fargene hadde forskjellig smak. Det eneste som var litt dumt, var at det ikke var en orange bit med appelsinsmak i posen. Det skulle det ha vært. Skåla ble uansett tømt på et blunk og jeg fikk beskjed fra sufflørene om å skrive gjenkjøp hvis jeg skulle blogge om dem. Så da sier vi det.

Mjuke Rakkere er definitivt et veldig lettlikt godteri. Her får man ingen ekstreme munnopplevelser, bare trygge, snille og familievennlige godbiter. Jeg har sett dem i mange butikker rundt omkring, så antar at posene nå er lette å få tak i. Det skal dog bli spennende å se om de klarer seg i godtejungelen der ute. Jeg har jo sett lignende poser fra andre produsenter komme og gå opp igjennom så lenge jeg har holdt på med denne bloggen. Kampen om hylleplassen er tøff. Men la oss heie litt. Jeg liker smakene fra Brynhild og krysser fingrene.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Har dere sett at det har kommet en ny Dent Crush? Med smak av bringebær og jordbær? Den lyste mot meg i kassa på Coop her for litt siden. Kult at serien utvides.

Jeg har tidligere skrevet om to andre Crushsmaker her på bloggen. Solbær Lakris  og Fersken Jordbær. Men den jeg faktisk har endt opp med å kjøpe regelmessig, er den gule esken med smak av bare lakris. Har aldri skrevet innlegg om den, men den er veldig god. Nesten litt vanedannende når jeg tenker etter.

Jeg synes Crushene befinner seg i området midt mellom pastiller og godteri. De selges som pastiller i esker, og ligger sammen med de andre pastilleskene i butikkene, men både smak og konsistens er veldig nært opptil godteri.

For dere som ikke har prøvd noen av Crushvariantene, kan jeg forklare at det er litt store, flate gelépastiller med en litt stivere, nesten dragert overflate. De er ikke harde, man tygger lett rett igjennom, men det kjennes at det ytterste laget skiller seg konsistensmessig fra resten av pastillen. Jeg synes de er skikkelig gode. Man tar en i munnen, tygger igjennom, og så kan liksom restene ligge og godgjøre seg i munnen som en pastill. Om man ikke tygger opp alt med en gang da. Jeg gjør er forbausende lett det.

Smaken på disse her var lett fruktig, søt og god, og naturligvis kjentes tydelig bringebær gjennom hele pastillen. Det var i alle fall det jeg innbilte meg at jeg kjente. At det også var litt smak av jordbær var ikke så lett å skille ut. Totalen var i alle fall som røde bær, så det skjønner hva jeg mener. De er ikke tilsatt sukker, men søtet med flere kunstige søtstoffer. Et av barna her mente det smakte som en slags seigmann uten sukkerstrø, og jeg har ingen problemer med å se den referansen. Riktig gode på en mandag – når man egentlig ikke har lov til å spise snop.

Som jeg har sagt tidligere synes jeg Dent er flink til å fornye seg. Det kommer stadige nye varianter og smakskombinasjoner. Veldig bra. Lurer på om det kommer noe til maislippet også? Vi får vente og se.
(Og tips meg for all del om dere vet noe.) 😀

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Flere har spurt om jeg har prøvd de nye Stratosene fra Nidar, og ja, det har jeg så klart. Nam!
Jeg var så heldig å få en sniksmak allerede før de kom i butikk og etter det har vi også spist begge platene både hjemme og hos kjente. Nå er de jo godt distribuert i de ulike butikkkjedene også, og tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på smaken. Artig med kuflekker på emballasjen forresten.

Da jeg først fikk høre at Stratos skulle komme med nye varianter ble jeg selvfølgelig spent. Den luftige sjokoladen har vært en stor og tydelig merkevare i kategorien i veldig mange år, og ulike utgaver har kommet og gått. Et kjapt søk på Stratos her på bloggen bekrefter det.

Det er imidlertid en detalj som skiller disse to nyheten fra tidligere Stratosutgivelser. Navnene. Av en eller annen grunn har de fått engelske navn. Salty Caramel og Cookies & Cream. Er ikke det litt snålt? Hva er bakgrunnen, tro? Skal det satses internasjonalt, eller hur? If you know, please tell me.

På forhånd var jeg helt sikker på at jeg kom til å like Salty Caramel best. Salt karamellfyll i sjokolade er helt nydelig, og noe salt er alltid en fin og tilfredsstillende kontrast til søt sjokolade.

Og selvfølgelig var denne god. Luftig, fløyelsmjuk og søt, med et fint innslag av karamell i midten av hver rute. Karamellen var egentlig ikke så veldig salt. Den kunne godt ha hatt enda litt mer saltsmak for min del, men den var flytende, silkeglatt og lett kremet. Den bidro fint til å gi hver sjokoladebit et småfyldig, nydelig inntrykk. Jeg syntes den minnet litt om Caramello, og litt om Sweet Moments med salt karamell fra Anthon Berg. Egentlig var den slik jeg hadde forestilt meg at Freias melkesjokolade med Smil som kom for to år siden skulle være.

Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret/plasten når jeg deler opp sjokoladeplater. Synes absolutt det er mest hygienisk. Jeg gremmes når jeg ser folk som nevjer og tar på hver eneste rute når de deler opp en plate som skal deles med andre. Hvor vanskelig kan det være å raskt brekke opp rutene før man flærrer av papiret? Her var det imidlertid litt vanskelig å dele opp platen i ruter, både utenpå og innenfor emballasjen. Dette fordi de buede toppene over hver rute var litt skjøre. De knustes lett om man ikke traff akkurat på strekene. Så vær litt obs dere. Når man bare er klar over det går det helt fint.

Så var det Cookies & Cream.

Den var jeg litt mer avventende til, men første gang jeg smakte syntes jeg faktisk den var enda bedre enn Salty Caramel. For en positiv overraskelse. Det hadde jeg neimen ikke trodd. Jeg syntes den var helt magisk god.

Denne platen var også oppdelt i boblende, porøse ruter, og inni hver rute var en liten porsjon melkefyll og det man kan kalle litt store kjekssmuler. Akkurat som hos den forrige platen var det litt utfordrende å dele opp i delikate biter, da fyllet var så glatt at jeg liksom skled litt bortover da jeg skulle brekke i sporene. Man må altså ta det litt rolig.

Fyllet gjorde at sjokoladen minnet meg om både Kindersjokolade og disse påskeeggene med melkekrem som spises med skje. Kjeksbitene gjorde at jeg tenkte på sjokolade med Oreofyll. Med andre ord ikke den mest overraskende og innovative kombinasjonen, men det gjorde ikke noe. Inntrykket var delikat, glatt og fyldig uten at det ble kvalmende, siden kjeksbitene ga konsistensen en fin, knasende brytning. Den smakte definitivt søtere enn Salt Caramel, men jeg likte den for det.

Nå kan det virke som om jeg syntes Cookies & Cream var den beste av disse to, men det vil jeg ikke påstå. De er gode på hver sin måte. Preferansen min varierer litt med dagsformen og det avhenger mye av hva jeg har spist i forkant av sjokoladeinnhugget og hva jeg spiser sammen med sjokoladen. Sånn er det vel for de fleste av oss. Akkurat i skrivende stund ligger Salty Caramel på topp.

Og heldigvis er det ingen konkurranse. Begge disse nyhetene var gode og ingen av dem skjemmer ut Stratosnavnet. Salty Caramel finnes forresten også i liten bar, så kanskje det satses ekstra på den smaken?

Jeg håper uansett begge er stayere.

Gjenkjøp: Ja og Ja 

Frivillig, ubetalt reklame

Den blå posen med Olivio Havsalt fra Maarud har vært en av de aller mest kjøpte potetgullposene her i huset det siste året. Det er lenge mellom hver gang jeg tar en nyhet så godt inn i varmen som jeg har gjort med den. Den har bare vært på markedet siden i fjor, men har allerede rukket å bli et ganske fast innslag på handlelisten min. -Når jeg handler inn til helgen må jeg få legge til. Vi er faktisk ganske flinke til å styre unna snacks i uken. Da jeg så at det nå var kommet en ny variant Olivio, med smak av Middelhavsurter, var det derfor ingen tvil om at den måtte settes på testlisten min. Ganske høyt opp også faktisk.

Jeg har ikke sett posen så mange steder enda. Dette bildet er fra Spar. Egentlig synes jeg det har tatt tid å finne nyhetene innen snackskategorien i butikk til dette slippet. Ja ja, nå er vel det meste distribuert og på plass.

Lekker grønnfarge på posen synes jeg. Og i likhet med den tidligere nevnte varianten, er emballasjen også her dekorert med et innbydende, solfylt feriebilde. Godt vi er ferdig med de verste vintermånedene nå.

Konsistensen på chipsen var slik sprø og knasende som man kan tenke seg til ved å se på bildet. Flakene hadde en lekker, gulgyllen farge, med synlige, grønne krydderspetter, noe som åpenbart er ganske logisk for en chipsvariant med lovt smak av middelhavsurter. Men førsteinntrykket av smaken når jeg fikk et flak i munnen var likevel noe overraskende og uventet for meg. Jeg var selvfølgelig forberedt på at det skulle smake urter, men ikke på en slik helhetlig måte. For det var virkelig masse urtesmak her. Først og fremst rosmarin og oregano, og sammen med et godt innslag av salt ga det meg ganske umiddelbart assosiasjoner til mat. Kanskje et slags urtebrød for å være mer spesifikk. Det var egentlig litt som å spise en knasende focaccia. Artig. Smaken var ikke sterk, men den var sammensatt og rik. Jeg kjente også en slags fylde som jeg gjetter kommer fra olivenoljen flakene er stekt i. Det var en ganske interessant smaksopplevelse, og jeg tenkte ganske raskt at dette hadde egnet seg som tilbehør f.eks på et tapasbord. Eller sammen med annen sommerlig mat.

Ingen av barna ble videre begeistret. De syntes det kjentes som mat med smør og at det var for mye krydder. Og jeg kan forstå dem. Denne chipsen har en mer voksen smak enn andre mer kommersielle, lettspiste chipsvarianter.

Som dere skjønner var smaken på Olivio med Middelhavsurter helt okay. Jeg har prøvd chipsen to ganger, og synes absolutt den smakte best når jeg ikke hadde annen snacks tilgjengelig. Altså når jeg hadde en blankt utgangspunkt. Å kombinere urtene med andre snacks- og godtesmaker var ikke like vellykket. Det ble litt krasj. Hva gjelder gjenkjøp er jeg noe usikker. Det finnes så vanvittig mye annen god snacks, så det blir nok bare i spesielle tilfeller at jeg kommer til å velge denne posen. Men jeg vil ikke utelukke det helt. Til sommermaten om noen måneder kan det hende jeg finner ut at den ville gjort seg.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Hvert år er det vareslipp i uke 8. Og hvert år har vi vinterferie i samme uke. Et litt dårlig sammentreff for min del, som både vil løpe rundt i butikker og finne nyheter til testing, og samtidig være på hyttetur. Men okay, det lar seg til en viss grad kombinere. -Man kan da multitaske. Etter endt skitur i går, når vi uansett trengte litt raskt påfyll av energi, prøvde vi derfor en nyhet fra Den Lille Nøttefabrikken. Se her, en nydelig himmelblå pose med Nøtti Frutti Yoghurt.

Dette synes jeg var et fint tilskudd til Nøtti Fruttiserien. Jeg har sett posen både på Coop Extra og på Kiwi, og den er sikkert å finne andre steder også. Og for et utrolig godt fargevalg til emballasjen.

Posen inneholder yoghurtnøtter, yoghurtrosiner, cashewnøtter, peanøtter og biter av tørket papaya. En nesten optimal mix i mine øyne. Jeg har alltid vært glad i yoghurtnøtter og velger det ofte når jeg skal ha en nøttepose. Når de her kommer i en miks sammen med tørket frukt, som også er en favoritt hos meg, var jeg allerede før testing ganske overbevist.

Og selvfølgelig kjentes dette bra. Om jeg skal oppsummere vil jeg si at miksen var mjuk. Cashew- og peanøttene hadde selvfølgelig normalt knasende konsistens, men de blandet seg så fint inn med de andre, noe bløtere bitene, og gjorde totalinntrykket litt soft. Dermed føltes det ikke så hardt å spise som enkelte andre nøttemikser. Det var heller ikke overflod av peanøtter. Heldigvis. Når nøtteblandinger stappes med 90 % peanøtter blir jeg lettere irritert. Da kan man like gjerne kjøpe en ren peanøttpose. Her synes jeg at det var overraskende mye av alle slag. En jevn blanding.

Smaken på de ulike bitene passet også fint sammen. Hele miksen var usaltet, men jeg tenkte ikke over at det manglet smak av den grunn. Noen ganger synes jeg usaltede nøtteblandinger blir litt tamme, flate og kjedelige, men her var det riktig å ikke ha med et salt element.

Som dere skjønner var jeg veldig fornøyd med denne nykommeren. Tror egentlig ikke jeg trenger komme med noe ytterligere beskrivelse. Smaken på de ulike bitene kjenner dere jo fra før. Både små og store medsmakere delte begeistringen min for denne posen, så her blir det garantert gjenkjøp. En fin nyhet.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Altså, dette synes jeg var veldig flott. Skinnende poser med både potetgull og potetsølv fra Kims.
Så utrolig lekker emballasje!

Disse kom i butikk allerede for noen uker siden, og vi har foreløpig testet varianten i sølv.

Smaken heter Sprudlende løk, og selv om jeg sliter litt med å se for meg hvordan løk sprudler, var jeg ganske sikker på at den kom til å falle i smak. Så lenge løksmak ikke er alt for søt, eller fremkaller tårer, synes jeg det er et av de bedre krydderne å bruke på potetgull.

Som dere ser var fargen ganske ren og lys, og man kunne se et lett, spettete krydderdryss over flakene. I ingredienslisten står både løk, hvitløk, rødløk, gressløk og ramsløk oppført, og så lenge mengden og smakene var balansert godt, tenkte jeg dette måtte være en ganske vinnende sammensetning.

Da jeg tok første flak fikk jeg nesten et lite flashback. Smaken minnet nemlig veldig om den der gammeldagse smaken som Potetløv med grillkrydder fra Polly hadde back in the good old days. De i den grå posen. Noen over 40 som leser bloggen som husker den? Dere yngre for bare ta mitt ord for det. Det het grillkrydder, men smakte egentlig veldig løk. Og her er Kims inne på mye av det samme. Kanskje noen har hentet en gammel oppskrift opp fra arkivet? Det smakte mye, tydelig løk så klart, og selv om man så vidt kunne ane en bitte liten søt tendens, slik som en del produkter med løksmak har, var den så vag at totalinntrykket ikke ble flat. Heldigvis. Etter at jeg hadde tygget litt kom en tydelig syrlig karakter også frem, men heller ikke den var for markant. Ikke slik at det liksom låste seg inni kinnene, eller fikk meg til å knipe sammen øynene. Jeg synes denne smaken var både nostalgisk og tidsriktig på en gang. Nam! Begge jentene mine syntes også det var supergodt, og det er lenge siden vi tre alene har tømt en snacksbolle så raskt. Gulp.

Det er ganske åpenbart at dette er et produkt som kun kommer i en begrenset periode. Både navn, design og teksten på baksiden av posen understreker det. Dermed gjelder det å sikre seg noen flere eksemplarer før de blir tomt i butikkene. For her blir det helt klart gjenkjøp.

Jeg setter meg gjerne godt tilbake i soafen for å se Ski-VM på TV, mens jeg nyter noen munnfuller vinnerchips. Det står forresten bakpå posen at den inneholder ca 8 porsjoner. Ha ha, det stemmer ikke hvis man skal dele med meg.

Gjenkjøp: Ja, så lenge det er å få tak i

Frivillig, ubetalt reklame
Okay, jeg er imponert. Og det ble jeg allerede i romjulen da jeg så bilde av denne sjokoladen for første gang. Jeg trodde en stund det bare var en kreativ photoshopspøk, men etterhvert ble jeg betrygget fra ulike hold om at dette var et reelt produkt. Veldig spennende!

Jeg er overbevist om at det er flere enn meg som har sittet i festlig lag (eller i sofa’n hjemme) og spist søt sjokolade med den ene hånden og salt chips med den andre, og fablet om at dette burde komme i en ferdig pakkeløsning. Smakene er jo så gode sammen. Men fra slik ønsketenkning til konkret produkt kan veien være både kronglete og kostbar. Ikke alle ideer lar seg materialisere. Vel, Sørlandschips har tatt sjansen. De har tydeligvis fanget opp et udekket behov hos forbrukerne, og våget å satse. Spenstig gjort. Her har vi den; Melkesjokolade med biter av Sørlandschips.

Jeg fant sjokoladen på Spar i Sandvika på tirsdag, og fikk bakoversveis av prisen. 53 kroner! Her gambles det åpenbart på at produktet vekker så stor nysgjerrighet at folk kjøper uansett. Noe jeg tror mange gjør for å prøve. Så avgjør jo smaksopplevelsen om man er villig til å betale samme pris en gang til så det blir gjenkjøp.

Designet på emballasjen levner ingen tvil om man får her. Smart valg. Det er brukt samme fonter og farger som på posen med Havsaltchips, klassikeren til Sørlandschips, og jeg synes det gjorde at sjokoladen skilte seg godt ut i hylla. Dessuten hadde overflaten på papiret en litt skinnende, men matt finish, egentlig en ganske kul kombinasjon. Dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.

Her er platen åpnet, og den ser ut som en ganske ordinær sjokoladeplate. -Med morsomt mønster på rutene. Den duftet svakt av Sørlandschips, men lukten av melkesjokolade dominerte totalinntrykket i nesa. Selve sjokoladen var ganske lys og smakte helt all right. Mener jeg leste et sted at den var belgisk, og selv om den ikke smakte like magisk som herlighetene man får kjøpt i de små sjokoladebutikkene rundt Grand-Place, var den absolutt godkjent. Jeg fryktet den skulle kjennes som slik altfor søt adventskalendesjokolade, men den var heldigvis mye bedre. Det var tett i tett med potetgullbiter inni hele sjokoladen, og de kjentes som en slags tydelig krisp mellom tennene. Ingen av bitene var blitt mjuke av å ligge inni sjokoladen (bra!), og konsistensmessig fikk jeg litt assosiasjoner til Smash! (Det er jo litt av samme greia, selv om formatet er ulikt.) At det var biter av akkurat Sørlandschips som utgjorde knasen var imidlertid ikke helt åpenbart. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å identifisere det hvis jeg ikke visste om det i forkant. Kanskje når bitene var ferdigtygget, da kjentes både ettersmak og rester i jekslene som om når man har spist chips, men ikke underveis. Da var knasebitene litt mer udefinerbare.

En ting jeg ble litt overrasket over var saltmengden. Den var ikke stor. Jeg hadde både håpet og trodd jeg skulle kjenne ordentlige innslag av havsalt når jeg åt, men det gjorde jeg ikke. Det kom bare små, vage hint innimellom. Det var nesten så jeg fikk lyst på en skål chips ved siden av, og det var vel ikke helt hensikten. Vel, sjokoladen var godt uansett.

Totalen her var slett ikke dum. Jeg synes produktutviklerne har gjort et godt stykke arbeid. Allikevel tenker jeg at dette kan være versjon 1.0, og så kommer 2.0 etter hvert. Da med mye mer salt og litt større chipsbiter. Da hadde den tatt noen steg nærmere den optimale chipssjokolade, og opplevelsen hadde stemt enda bedre overens med forventningene og begeistringen over produktidéen og gjennomføring.

Ut i fra aktivitet i sosiale medier tror jeg veldig mange kommer til å gi denne platen en sjanse. Det er utvilsomt en fengende nyhet som trigger nysgjerrigheten. Så blir det utrolig spennende å se hvordan den vil klare seg, og hvor mange som går for gjenkjøp etter første testing. Her i huset ga også begge barna tommel opp, så jeg antar at vi kjøper den igjen. 🙂

Gjenkjøp: Meget mulig