Frivillig, ubetalt reklame
Jeg ble nesten litt lettet da jeg forrige uke oppdaget posene med Vintergull fra Maarud i butikken. De siste to årene har Maarud sluppet vinterposer akkurat i månedskiftet januar/februar, og det hadde vært trist om mønsteret skulle brytes i år. Smakene denne gangen er Fyldig paprika og Kremet tomat & urter, og jeg kjøpte likegodt begge to.

Synes designet på posene denne gangen var litt kjedeligere enn tidligere år. Mest sannsynlig har det med fargene å gjøre. Illustrasjonsbildene var koselige og nostalgiske, men selv om det er brukt sterke farger på enkelte elementer, ble helheten fortsatt litt dus og blek. Nåvel, det er så klart smak og behag, og det hindret meg heldigvis ikke fra å bli fristet og kjøpe.

Først testet vi posen med Fyldig paprika. Antar at det nesten er overflødig å nevne at potetgull med paprikasmak er en av mine absolutte favoritter, og at jeg dermed var ganske sikker på at denne nyheten var god.

Av en eller annen grunn hadde jeg innbilt meg at flakene skulle være riflet og litt kraftige. Kanskje fordi vintergullet i fjor hadde den utformingen? Jeg fikk meg dermed en overraskelse da jeg tittet inn i posen. Disse flakene var nemlig småkrøllete, sprø og knasende, og tynnere enn bølget potetgull. Spennende.

Hadde dette vært et eventyr ville jeg trolig beskrevet fargen som ven, vakker, rød, men siden dette er et blogginnlegg med høyst dagligdags, muntlig språk, nøyer jeg meg med å si at fargen var tydelig potetgullorange med spredte, små krydderprikker i en mørkere nyanse.

Smaken var selvfølgelig god. Litt småsyrlig paprika, med bittelitt sting, men ikke sterkere enn at en nybegynner fint kunne kost seg med flakene. Tror ikke jeg vil beskrive smaken som fyldig, det var i alle fall ikke et adjektiv som kom opp da jeg skulle fortelle da andre hva jeg syntes. Innimellom minnet inntrykket litt om pommes friteskrydderet fra Hoff, dere vet det i de røde plastboksene de har på enkelte gatekjøkken, men det kjentes ikke hele tiden. Bare innimellom.
Både medsmakeren min og eldstejenta var enige med meg i at dette var godt. Konsistensen bidro så klart til at totalen ble så bra, og jeg sier absolutt ja til gjenkjøp så lenge posen er i salg.

Så var det varianten med Kremet tomat & urter. En smak jeg umiddelbart vurderte som litt mer spesiell, og som jeg før åpning av posen tenkte ville appellere til litt færre snacksspisere. Kanskje mer for viderekommende. Vel, spennende for det.

Nå var jeg forberedt på at konsistensen var sprø og at utformingen ikke var riflet, og ble dermed ikke overrasket da jeg åpnet og tittet nedi posen. Her hadde flakene en lysere, mer sart farge, delikat sådan, og det duftet veldig godt. Mmmm. Lukten minnet om en slags mild barbeque og forhåpningene mine skjøt i været. De dalte imidlertid ganske raskt ned igjen da jeg begynte å spise. Her syntes jeg ikke duften samsvarte veldig med smaken. Så leit. Det kremete inntrykket dominerte tydelig med en gang jeg fikk flaket i munnen og stjal masse fokus fra både tomatsmak og urter. Det minnet om slikt påstrødd rømmepulver mange potetgullsorter har, og det synes jeg blir alt for syntetisk. Egentlig veldig dumt, for når det første laget var borte var resten av smaken overraskende god. Snodig og nesten komisk at man kan få så mange ulike stadier og inntrykk fra bare ett flak. For meg er dessverre avstanden mellom kremet og kvalmende ofte svært kort, så jeg ga meg etter noen munnfuller her. Hadde ikke lyst på mer. Litt leit, for hadde smaken kun vært tomat og urter, uten det kremete fortegnet, hadde opplevelsen trolig vært en helt annen. Vel, alle kan ikke like alt, og en av to er jo slett ikke gæærnt.

Som dere skjønner blir det gjenkjøp av paprikaposen, men ikke tomat & urter. Fornøyd med det.
Og så gleder jeg meg til å se og smake resten av snacksnyhetens som straks kommer. -Bare fortsett å tipse meg om dere ser eller hører om noe spennende.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det jammen meg et sjokoladeinnlegg til. Freia har nemlig vært så elskverdig å dele en nyhet til med oss, selv om det fortsatt er noen uker til slipp. Se her, en liten Japp Peanøtt Karamell på bare 37 gram.

Jeg har ikke noe butikkbilde til dere denne gangen, lekkerbisken er så vidt jeg vet nemlig bare i salg hos kolonial.no enn så lenge. Jeg bestilte den der før helgen. Den kommer nok i butikkene etter hvert.

Som dere ser har den tilsvarende design på emballasjen som storplaten med Peanøtt Karamell fra Freias Smakfullserie. Den som kom i april i fjor. (Innlegg her.) Og så vidt jeg kunne kjenne var dette akkurat samme sjokolade. Sånn bortsett fra størrelse og utforming så klart. Den var like god som den store, like søt og fristende. Laget med flytende karamellen inni sjokoladen var helt fantastisk mjukt, helt glatt og flytende, og det var istrødd akkurat passe mengde peanøtter. Synes det smeltet i munnen. Det nederste kremaktige laget hadde noen små biter av knasende krisp, noe som ga fin struktur og variasjon mellom tennene. Sammensetningen gjorde totalen farlig god. – I alle fall for meg. Den minner så klart om Snickers, det synes jeg de fleste sjokolader med peanøtter gjør, men inntrykket her er mye mer smooth. Ikke så mektig. En Snickers synes jeg noen ganger kan kjennes som et lite måltid, denne her var definitivt mer en liten treat.

Tor ikke jeg kommer med noen ytterligere beskrivelse. Dere må smake herligheten selv. Jeg kjøper ganske sjelden små sjokolader til bare meg selv, jeg liker bedre poser eller storplater som kan deles med flere, men akkurat denne kunne jeg spist en hel kartong av. Håper virkelig det er en nyhet som har kommet for å bli. Som dere skjønner kjøper jeg den veldig gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Dette var festlig. Nesten så jeg tror det har gått troll i ord. I går kveld satt jeg og etterlyste nyheter, for eksempel en storplate fra Freia, og hva finner jeg på Rema i dag? Jo, ny storplate fra Freia. Fantastisk!
Melkesjokolade Tutti Frutti heter den, og ser slik ut.

Ah, for en lykke. Og så lekker og frisk! Man kan ikke overse den i butikkhylla.
Dette er altså melkesjokolade som inneholder biter av gelegodteri, og jeg skjønner godt hvorfor Freia har valgt rosa som tilleggsfarge på emballasjen. Det er vel ingen annen farge som sprudler Tutti Frutti tydeligere enn den.

Jeg er en av dem som likte storplaten Frydefull Jelly Popp som kom i 2014, og ble litt trist når den forsvant. Tenkte at dette måtte være noe i samme gate, og kunne ikke la være å kjøpe. Og selvfølgelig måtte vi smake nesten umiddelbart etter at jeg kom hjem fra butikken. At det er lillelørdag er mer enn godt nok argument for å ta seg en sjokoladebit midt i uka. – I tillegg til at jeg må holde liv i bloggen selvfølgelig.

Det duftet som snilt, søtt og fruktig godteri sammen med klassisk melkesjokolade da jeg åpnet innpakningen. Veldig fristende. Som dere ser har platen klassiske Freiaruter med stork, men gelébitene som var fordelt tilfeldig i hele sjokoladen gjorde det noen steder vanskelig å bryte den opp langs linjene. Jeg måtte lure og lirke litt i den seige geleen. Helt greit, den slapp ganske lett de fleste steder. Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret når jeg deler opp sjokolader, og det var ekstra lurt i dette tilfellet. Ellers hadde det nok blitt både klissete og rikelig med fingermerker på platen.

Smaksmessig innfridde sjokoladen selvfølgelig. Den kjentes typisk godterifruktig og søt på en barnevennlig måte, akkurat slik man forestiller seg at melkesjokolade med gelégodt skal smake. Den ga virkelig en gledelig munnfølelse. Gelébitene hadde forskjellig farge og for meg kjentes det som om de også hadde ulik smak. Mange av bitene var faktisk uventet store, og i konsistens minnet de litt om rosinene i Fruktnøtt. Bare noe seigere og nesten med et tynt skjørt knasende lag ytterst mot sjokoladen. Eldstejenta delte entusiasmen min og mente dette ville bli hennes nye favorittsjokolade. Minstemor var mer lunken, for henne ble det for mye gele.

Som dere skjønner blir denne fristelsen vanskelig å motstå på fremtidige handleturer. Jeg synes det var en veldig positiv nyhet og sier uten tvil ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg går og ergrer meg litt om dagen. Vi er ei uke ut i januar og det har ikke dukket opp en eneste nyhet enda. Ikke noe storplate fra Freia og ikke noe snacks fra Sørlandschips. Ikke engang et lite stykke kjedespesifikk Grandiosa. Ingen prelanseringer i det hele tatt. Merkelig.
Kommer det ingenting før hovedslippet i år? Noen av dere som jobber i butikk som vet?
Vel, siden vi fortsatt må vente i spenning, tenkte jeg kort å fortelle om Kims Potet Sticks med Biff & Løk som kom i høst.

Antar at mange av dere har prøvd den for lengst, men det hadde ikke jeg. Posen jeg kjøpte i oktober har av en eller annen grunn bare blitt liggende, men i romjulen passet det å ta den fram. Da passer det jo egentlig å spise alt. Gulp. 😆 Fin og matt emballasje forresten. Synes fargene passet til oppgitt smak.

Jeg spratt posen, og syntes den svake duften som som sivet ut minnet veldig om duften til originalen. -Den kjøper jeg med jevne mellomrom. Men smaken, den var ikke lik. I alle fall ikke til å begynne med. Jeg fikk meg nemlig en liten overraskelse da jeg stappet inn første munnfull. Jeg kjente noe uventet og fyldig som minnet om sour cream. Dere vet slikt rømmepulver enkelte snacksvarianter er overstrødd med. Hmm, jeg fikk ikke det helt til å stemme. Smaken skulle jo være Biff & Løk. Ikke sour cream. Jeg måtte ta en titt på innholdsdeklarasjonen og det sto ingenting om rømmepulver. Mysepulver var dog nevnt, det samme var ostepulver, så kanskje en av de var med på å utløse sour cream-assosiasjonen? Ikke vet jeg, men det gjorde at jeg ble litt skuffa. Sånn kunstig rømmepulversmak på potetsnacks synes jeg bare er kvalmende, det er ytterst sjelden jeg tenker det bidrar til å heve inntrykket. Det samme var tilfelle her. Heldigvis varte ikke rømmepreget særlig lenge, og så fort det var forduftet var sticksene ganske gode. Det smakte mye løk og lite biff. Tror egentlig ikke jeg kunne kjenne noe biff i det hele tatt, uten at det gjorde noe. Løksmaken var god og etter hvert syntes jeg nok totalinntrykket lå ganske nært originalen allikevel. Men like god var den nok ikke.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne. -Selv om siste del av hver munnfull smakte godt.
Det nevnte førsteinntrykket ødela dessverre for mye for totalen, og da velger jeg heller noe annet.
Jeg er også spent på om posen blir værende eller om den takker for seg ganske kjapt. Synes ikke jeg ser den i så mange butikker, og er usikker på om det er marked for en ekstra smaksvariant i tillegg til originalen. Husker Kims prøvde seg med en sort sticks som smakte salt og pepper tilbake i 2014, og så vidt jeg erindrer ble den sanert etter ganske kort tid. (Innlegg her)

Før jeg avslutter må jeg kommentere en liten detalj. Bak på posen står det at den inneholder 225 g og ca 8 porsjoner. Åtte porsjoner? Ha ha, måtte glise for meg selv. Hadde jeg likt smaken her hadde jeg ikke tatt til takke med en åttendedel. Men det er mulig mitt snackskonsum avviker en del fra normalen.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame
Vet jeg kanskje har gnåla i overkant mye på Snapchat om hvor gode Vill Bringebær er som bilgodt, men de har enda ikke fått noe eget blogginnlegg. Det får de ikke i dag heller, men jeg tenkte jeg skulle skrive om den nære slektningen, Vill Blåbær. Selvfølgelig også fra Nidar. Det er stor sett bringebærposen jeg ser i butikker rundt omkring, men på Rema på Bekkestua har de blåbærvarianten også. Bra! Tommel opp for godt utvalg.

For å se om den kunne måle seg med favoritten, fant jeg ut at den måtte testes i bilen. Da ville sammenligningen bli mest autentisk.

Som antatt er disse kulene tilnærmet identiske med Vill Bringebær. Vi får en geleaktig fruktkjerne i midten, dragert av mørk sjokolade med en glatt, nesten glanset finish. Kulene i posen har litt ulik størrelse, noe som bare er sjarmerende.

Jeg var så klart småspent da jeg skulle ta første smak. Kom de til å være like gode? Ville jeg kjenne noe forskjell? Ville de smake ordentlig blåbær eller bare en slags kunstig tutti frutti?

Vel, jeg kan bekrefte at ekte blåbærsmak var tilstede. Egentlig var det litt pussig, for helt først, når jeg bet igjennom kulen kjente jeg ganske tydelig preg av blåbær i pusten. Så gikk det over til å smake mer generell frukt. Fortsatt blåbæraktig, men samtidig forbausende likt bringebærkulene. Til slutt kom blåbærinntrykket tilbake og nærmest festet seg i ganen for å bli sittende godt igjen etter at enheten var oppspist. Jeg syntes de var gode, uten tvil, men jeg ble ikke like begeistret for disse som for de med bringebær. Det var ikke langt unna, og jeg kan definitivt kjøpe posen om jeg craver og ikke får tak i de med bringebær, men de manglet det siste lille ekstra. Det føltes ikke magisk. -Selv om jeg er glad i blåbær.

Måtte ta et lite illustrasjonsbilde inne for å vise dere tverrsnitt av fruktkjernen og mengden sjokolade.

Siden Vill Blåbær og Vill Bringebær smaker forholdsvis likt, ville det dessverre ikke forundre meg om posen med blåbær forsvinner. Det er bare plass til en viss mengde godterivarianter i norsk handel og siden blåbærposen tilsynelatende har fått mye dårligere listing enn den med bringebær, gjetter jeg at den etter hvert fases ut. Leit for oss som er glad i godt utvalg og verdsetter mangfold i snopeavdelingen, men kampen om hyllecentimeter er tøff. Håper så klart jeg tar feil, at den blir, og enn så lenge blir det muligens gjenkjøp fra meg.

Gjenkjøp: Muligens 

Frivillig, ubetalt reklame
Et produkt, eller rettere sagt to, jeg synes har fått ufortjent lite blest etter høstslippet, er posene med Panda Choco & Lakrits. Husker jeg så dem første gang i en Coop Extrabutikk, da to uåpnede kartongene lå lettere henslengt oppå en isdisk. Etter det har posene liksom forsvunnet litt blant andre, kanskje mer innbydende godteposer i hyllene. Vet jeg har lagt dem ut på Snap en gang også, men så har de nærmest forsvunnet fra radaren. Vet egentlig ikke hvorfor, kanskje de har vært for anonyme? Ikke godt nok eksponert? Her er de i alle fall på Coop Mega, akkurat i rett gripehøyde for meg.

Som dere ser finnes det to varianter. En med bringebær og en vi kan kalle mer ordinær med kun lakris. Begge har en myk kjerne av salt Pandalakris, omgitt av et raust lag melkesjokolade, men deretter skiller de lag. Den ene sorten er dekket med et lag rosa bringebærstøv, mens den andre rendyrker lakrissmaken og er strødd med et brunt lakrispulver.

For meg som ikke har lakris øverst på godtelista var den med bringebær mest aktuell. Lakris kombinert med andre smaker treffer meg gjerne bedre enn rene lakrisvarianter. Dessuten vet vi at lakris og bringebær er en både velprøvd og sikker kombinasjon.

Det duftet overraskende mye sjokolade av de rosa herlighetene. Spennende.

Da jeg tok en kule i munnen kjente jeg umiddelbart en fruktig, god syrlighet som forsvant nesten på et blunk. Nam, -skulle ønske den varte litt lenger. Den var så syrlig at jeg nesten måtte hente frem sinnarynken, samtidig som bringebærsmaken gjorde seg snilt, men tydelig gjeldende. Så tygde jeg igjennom både sjokoladen og lakrisen og konkluderte raskt med at her kjentes egentlig lite lakrissmak. Så herlig. Ikke at smaken var fraværende. Særlig mot slutten av tyggetiden, og i form av både ettersmak og rester i jekslene kjente jeg tydelig at jeg spiste et lakrisprodukt, men smaken var ikke så dominerende som jeg hadde forestilt meg. Sjokoladen tok like mye plass og totalen var faktisk veldig god. Nesten litt frisk. Min lille medsmaker på seks år syntes de var supergode, noe som slett ikke overrasket meg. Inntrykket er harmløst og barnevennlig. Resten av testerne jeg satt sammen med ble derimot ikke like henrykte. De syntes også kulene var gode, men hadde nok ønsket seg enda mer Pandasmak. Helt greit det, da ble det mer til meg og lille hjelper.

Siden vi var i gang smakte vi like godt den andre sorten også. Her ser dere den.

Disse kulene har som nevnt et dryss med fint lakrispulver utenpå, og jeg gjetter de appellerer til flere ekte lakrisfans der ute enn bringebærsorten gjør.

Det duftet sjokolade fra denne posen også, men ikke like markant som hos bringebærkulene. Pulveret smakte nærmest som en variant tyrkisk pepper, dundersalt eller rustne spiker. For min del kunne det gjerne hatt litt mer smak av salmiakk, sånn som f.eks hockeypulver. Her kjentes det mest som ren, finmalt lakris som omsluttet sjokoladen. Trolig til stor glede for lakrisfolket der ute.

Pulverbelegget forsvant like fort fra denne som hos bringebærkulene, men her var det helt greit syntes jeg. Totalinntrykket var uansett mye mer lakrispreget, selv om sjokoladen heldigvis også var med på å sette smak. Konsistensmessig var den like mør og fin som den andre, og enhetene delte seg lett og fint i munnen. Den sindige, lavmælte rogalendingen, som ofte er en del av lakrispanelet mitt, mente denne absolutt var den beste og at den smakte “behagelig lakris”. Jeg syntes den var helt grei.

Dette er uten tvil kvalitetsprodukter. Om man synes lakris er noenlunde okay skal det mye til for ikke å like i hvertfall en av variantene.

Det eneste jeg ikke var helt fornøyd med, var som nevnt innledningsvis emballasjen. Antar at det er Pandafolket i Finland som står for designet, men posene var da litt triste? Var de ikke? Gråpapirfargen minnet meg om slik alle resirkulerte papirprodukter så ut i sin spede begynnelse for flere titalls år siden, og de utløste ikke umiddelbart kjøperefleksen hos meg. Jeg faktisk fikk litt assosiasjoner til de første posene sjokolade- og lakriskulene til islandske Sirius Konsum hadde. De var jo gråbrune i starten, før de ble oppgradert til en freshere look, med hvite poser. (Eksempel på gammel her, og ny her).
Kanskje noe Panda burde vurdere også? Å tilsett litt farge? Siden det finnes så utrolig mange varianter av lakriskuler på markedet, holder det ikke å ha innhold med himmelsk smak. Produktene må også friste visuelt.

Hva gjelder gjenkjøp til meg selv blir det ja til bringebær og nei til lakris. Skal jeg ha besøk som liker lakris på ordentlig, eller handle inn til andre anledninger eller arrangementer, kunne jeg fint sagt ja til den andre også. Dette er produkter det definitivt er verdt å prøve. Tror sistnevnte kommer til å selge best, men det er selvfølgelig bare ren gjetning fra min side. 🙂

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame
Naturlig nok følger jeg drøssevis av butikker, kiosker, produsenter og varemerker innen dagligvare og lignende på Instagram. Deli de Luca er en av dem. For noen uker siden så jeg de la ut bilde av noen nye bokser med mintpastiller de hadde fått inn, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg lagret bildet. Nå har jeg funnet dem selv.

Disse Rivoboksene kommer fra et sveitsisk selskap som heter SweetLife, og jeg så på nettsiden deres at de har mange flere varianter. Noen med utrolig lekkert design. Kanskje de også kommer hit etterhvert? Hvis disse to blir en salgssuksess?

Den første jeg smakte var Cool Mints Icy Spearmint. Fant ut at det var tryggest.

Jeg kløna litt da jeg skulle åpne boksen, siden jeg først trodde man skulle trykke ned flaten der det står “open” og det absolutt ikke gikk. Så prøvde jeg å løfte av hele øverste del av boksen, før jeg litt tilfeldig kom til å skubbe på den og skjønte patenten. Ah, litt flaut – bra ingen så meg. Man skal altså bare skyve toppen i pilens retning, så kan man åpne et lite hull i plastikken under metallet.

Skjønner veldig godt navnevalget på disse her. De smaker så tydelig spearmint at jeg straks fikk assosiasjoner til den grønne Wrigley’s spearmint platetyggegummien. Ble nesten litt nostalgisk. Videre var de overraskende søte, samtidig ganske forfriskende og når jeg flyttet en pastill inntil kinnet og lot den ligge der og hvile, kjentes det etter hvert både kaldt og isete. Kan nesten kalle det en mild variant av følelsen man får når man på en måte brenner seg på is. Jeg syntes de var gode jeg. Fin størrelse pr enhet også.

Så sto Hot Mints Spicy Mango for tur. En noe spenstigere smakskombinasjon.

Og denne var spesiell. Det kan man trygt si. Først smakte det bare fruktig og friskt. Litt sterk og eksotisk mango. Men så begynte det å prikke og stikke på tungen, og jeg forsto at her var det spicy elementet ja. Det gikk rett i drøvelen. Stikkingen kom åpenbart fra chili, noe også emballasjen indikerte, og jeg syntes det gjorde hele inntrykket rart og rotete. Det ble for mange smaker på en gang for meg og jeg fikk ikke lyst på flere. Jeg syntes smaken ble sittende fast i tungen lenge etterpå også. Omtrent som når man brenner seg på litt for varm kaffe. Tror jeg vil kalle den en annerledes pastill. 😎

Jeg kan godt kjøpe spearmintvarianten igjen, men som dere skjønner styrer jeg unna spicy mango. Den hadde for mye futt for meg. Tenker det blir spennende å se om flere Rivopastiller dukker opp etter hvert, tips meg gjerne om dere ser noen.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst så jeg at Meny hadde fått inn Madagaskaregg. Altså sjokoladeegg med figurer fra animasjonsfimene Madagaskar og Madagaskar 2. Antar at de var en del av høstslippet i september, jeg hadde i alle fall ikke lagt merke til dem før. De kommer fra italienske Zaini, og i Norge distribueres de av Candy People.

Jeg har ikke sett Madagaskarfilmene, men forrige helg fikk jeg besøk av to små karer som jeg visste har full oversikt over både filmer og figurer. Jeg tenkte derfor de kunne teste eggene, og de tok oppgaven veldig på alvor.

Boksen her inneholder tre sjokoladeegg. Akkurat slik boksene med Kinderegg gjør. Lekene inni er kun relatert til Madagaskar, man risikerer altså ikke å få noe annet ræl når man egentlig bare har lyst på leker fra et bestemt tema. Pluss for det.

Gutta satte i gang og åpnet hvert sitt egg. Det falt fort en kommentar om at det kun var brun sjokolade, ikke noe hvitt på innsiden, men det var helt okay. De mente at da fikk man i alle fall bare “ekte” sjokolade.

Sjokoladen som er brukt i eggene er forøvrig en ren, italiensk melkesjokolade, og den er både glutenfri og fri for palmeolje. Greit å vite.

Så skulle det spises og begge mente så klart det smakte bra. Noe annet hadde egentlig overrasket meg. Hvilken 5-åring vil si at sjokolade ikke er godt? Fraværet av hvit innside ble ikke kommentert flere ganger, og på null komma niks hadde begge spist opp hele egget sitt. En grei bekreftelse på at de snakket sant vedrørende smaken. Deretter tok det heller ikke så lang tid før det siste egget i kartongen ble tema. Hva skulle vi gjøre med det? Det kunne jo ikke bare bli liggende. Vi fant ut at det rett og slett måtte åpnes så vi fikk se hvilken figur det inneholdt. I tillegg kunne jo jeg også få en smak. 5-åringen skrellet ivrig av papiret og ga meg et flak. Jeg ble nok ikke like begeistret for smaken som gutta, men det hadde jeg heller ikke forventet. Sjokoladen var i søteste laget for meg, og jeg syntes den minnet om slik typisk ukjent og utenlandsk sjokolade som ikke gir så mye inntrykk. Videre manglet den nok litt av fylden mye annen sjokolade har. Men hvilken rolle spiller det? Vi vet jo at voksne og barn har ulike smakspreferanser, og strengt tatt er vel ikke jeg i målgruppen for dette produktet annet enn som innkjøper. 😀

Her ser dere figurene vi fikk. Gutta kunne så klart navnene på alle tre og var strålende fornøyde.
Så vidt jeg husker er de der Moomineggene som har eksistert en stund også fra Zaini. Det virker som de har lisens på leker fra en del ulike tema og konsepter. Det sto i alle fall tilsvarende esker med egg med Shimmer and Shineleker ved siden av disse Madagaskareggene også. -Sikker til glede for mange små frøkner der ute.

Det kan godt hende jeg kjøper Madagaskareggene igjen. Eller Shimmer and Shine. Ikke til meg selv, men til små gjester. 🙂

Gjenkjøp: Mulig