Frivillig, ubetalt reklame
Mai må jo være pavlovamåneden fremfor noen her i landet. Det er akkurat som om vi får et eget sug etter denne lette ballerinainspirerte fristelsen i takt med at løvet spretter og fuglene kvitrer. Deilig.
I den anledning har jeg testet en sjelden utgave av Gresk Gourmet Yoghurt Pavlova fra Synnøve. Den kom til slippet nå i uke 18, og jeg kjøpte den på Coop Extra.
Dette er et lite beger fyldig gresk yoghurt med jordbærsmak, og i lokket får man mange små biter av marengs. For en nydelig liten idé. Det kunne jo ikke bli feil.
Egentlig begynner jeg å bli litt oppgitt over alle de ulike yoghurtvariantene som dukker opp til hvert bidige slipp. Den ene mer kreativ enn den andre. Det er alle slags tykkelser, smakssammensetninger og toppinger, og noen i en slags kombinasjon med grøt, pudding eller kake, eller hva de nå måtte finne på. Noen med null kalorier, noen med massevis. Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke har orket å teste meg igjennom alle varianter som er sluppet de siste årene, men akkurat denne her kunne jeg ikke gå forbi. Gjetter at det skyldes en kombinasjon av timing, og kjente, harmløse smaker.
Yoghurten alene smakte vanlig, gresk jordbæryoghurt. God og fyldig på grensen til massiv, men ikke på noe vis unik. Bitene av marengs var også ganske ordinære, men av en eller annen grunn kjentes de nesten litt magiske. Så sarte, søte og lette. Og veldig gode. Jeg kunne lett ha spist alle sammen alene i tre jafs. Nam! Selv om jeg var veldig fristet til å gjøre nettopp det, blandet jeg dem varsomt inn i yoghurten og spiste blandingen slik den var ment. Det var selvfølgelig godt det også, men det kunne gjerne vært dobbelt så mange marengsbiter. De som var forsvant litt for fort i det øverste yoghurtlaget, og så ble det bare vanlig, ren yoghurt igjen nederst. Det ble en smule kjedelig i forhold til den deilige begynnelsen. Håper de husker på det og spanderer noen ekstra biter hvis de skal lansere tilsvarende beger neste vår. -For jeg antar at dette kun er en limited edition? Den heter jo sjelden utgave.
Jeg er veldig glad for at produktutviklerne hos Synnøve valgte en så safe og tradisjonell smak som jordbæryoghurt til dette begeret, og ikke en ukjent, eksotisk frukt med rart navn. Noen ganger holder det i massevis med det kjente og trygge.
Oppsummert var dette en vårlig og fin dessertblanding, og det kan godt hende jeg kjøper den igjen hvis anledning byr seg og jeg får tak i den. Hvis ikke håper jeg den kommer tilbake neste år.
Gjenkjøp: Kanskje
Dette er en variant av Toros klassiske lyse muffins. Røren er imidlertid tilsatt biter av hvit, mørk og lys melkesjokolade, og skal lages i litt større former. Fantastisk.
Røren var litt mørkere enn vanlig lys kakerøre. Den så beige og nesten lett karamellaktig ut. – Og den var veldig god. 😋
Vi fordelte røren i 7 store muffinsformer. Det sto at formene skulle være mellomstore og 3/4 fulle, så de jeg hadde liggende var nok litt store. De ble bare ca halvfulle når det var tomt for røre. Men helt greit, vi får evt. prøve med litt mindre en annen gang.
Steketiden var oppgitt til ca 15 minutter bak på posen, våre var klare etter 13. Det duftet så klart deilig bakst fra stekebrettet, og vi var spente på å ta første bit.
Hmm, disse smakte godt, men samtidig litt mer anonymt enn jeg hadde håpet. Den der kjente, gode smaken til de små, lyse muffinsene til Toro var ikke der, den var erstatte av noe litt ubestemmelig plassert mellom de lyse og noe med en anelse sjokolade i deigen. En av døtrene mine mente det smakte som “sunne muffins”, selv om de ikke var det, og at det kunne vært litt flere sjokoladebiter. Jeg er litt enig. Det burde vært både større og flere sjokoladebiter, slik at man lettere kjente forskjell på de ulike sjokoladesortene. Deigen burde også hatt litt mer særpreg.
Selv om smaken ikke var helt slik vi hadde forestilt oss var det ingen problem å spise opp alle muffinsene. Det gikk faktisk ganske kjapt. -Så selvfølgelig var de gode. Det er jo det meste som er nybakt, og disse var aller best når de hadde fått avkjølt seg litt.
Vi snakker ikke noe stor innovasjon her. Dette er vanlig Twix tilsatt salt. Men i motsetnng til mange andre produkter, som har et hint av salt, har denne ordentlig saltsmak. Virkelig. I hvertfall mitt eksemplar. Skjønte på noen av kommentarene fra dere på Instagram at ikke alle opplevde saltsmaken like tydelig, men her hos oss var vi enige om at den var ganske intens. Og det var så bra. Jeg blir fornøyd når jeg får det jeg blir lovet på emballasjen.
Vanlig Twix vet dere hvordan smaker, og her syntes jeg at jeg fikk alt det kjente i tillegg til at saltsmaken bredte seg ut fra hver eneste del av biten jeg tok og dekket innsiden av kinnene mine. Nam!
Alltid når jeg kjøper Twix har jeg lyst til å kalle den Raider. Det var det den het da jeg var liten. Raider the take-a-break snack. Får litt flashbacks til reklamene som gikk på SKY Channel. 😀 Ja ja, nok om det. Hvis noen vil smake denne Twix’en selges den i hvertfall på noen Kiwi’er, Coop Mega og Deli deLuca. Og sikkert flere steder også. Så vidt jeg har skjønt er det en limited edition, så det er bare å skynde seg før den forsvinner igjen.
Maarud lanserte faktisk to varianter av Lett & Sprø i februar. I tillegg til den salte kom 
Som alltid når jeg tester noe kjente jeg litt på duften fra produktet før jeg smakte. Kunne egentlig ikke kjenne så mye ut fra posen, men det luktet noe mer enn bare salt. Ja ja, da ble det spennende å smake.
Selv om jeg synes posen til Lett & Sprø var veldig delikat og innbydende, ropte den ikke akkurat på meg fra butikkhyllene. Den er pen, men litt anonym. Tenker dermed at den trenger litt hjelp så folk blir obs på den. Noen må løfte den litt frem, f.eks ved hjelp av god eksponering i butikk. Ellers er det lett å gå forbi. Det har allerede blitt ett gjenkjøp herfra, og bare jeg ser posen, og husker på den i tiden som kommer, blir det helt sikkert flere også.
Må si de hadde utrolig kule farger. Ordentlig knæsje, på grensen til neon. Artig. Og for de som er opptatt av sånt, isen er uten sukker, og den inneholder 17 kalorier pr. 100 gram, 9 kalorier pr stk. Slett ikke ille, altså er det null problem å spise en selv om det er hverdag.
Jeg likte den grønne best. Frisk og syrlig uten å være sur. Smaken var liksom litt kul og annerledes, uten å være for spesiell. Altså kan voksne damer (som meg) også like den. Jeg kjente for det meste eplesmaken, men man kan ane at det er noe annet der i tillegg. Denne kaktussmaken synes jeg er veldig vanskelig å både identifisere og definere, men det er sikkert greit å ha noe å supplere eplesmaken med som ikke gjør for mye ut av seg.
Akkurat som når jeg spiser Zerohis, fikk jeg litt samme inntrykk som når man lager saftis hjemme. Det kjennes liksom litt vannete og smaken er ikke så veldig sterk. Allikevel var det godt, og jeg er overbevist om at det blir gjenkjøp av Fun Lightisen. Bare sola kommer tilbake.🌞
Pastaen tilberedes på helt vanlig måte. Opp i boblende vann, og så koke i 7-8 minutter. Jeg tok den etter 7, og da var den fast og fin. Bitte litt al dente.
Jeg prøvde den i en enkel kyllingsalat, og ble veldig fornøyd. Konsistensen var super og det smakte akkurat som annen lys pasta. Dette særlig til glede for noen rundt bordet som foretrekker lys pasta fremfor mørk (aka. fullkorn). Og så momentet jeg var mest opptatt av, om den mettet bra. Og ja, jo, den gjorde i grunnen det. Jeg tenkte ikke så veldig mye over det under måltidet, når man spiser er det litt vanskelig å skille ut hvilken av munnfullene som gjør at man blir mest mett, men utover ettermiddagen kom ikke sultfølelsen snikende like raskt som jeg ofte synes den gjør etter å ha brukt vanlig lys pasta. Veldig bra. Det kan for all del hende det er innbilling altså. Vi vet jo at tru kan flytte fjell, og jeg kjøper veldig lett produsentenes argumenter, påstander og lovnader. Noen ganger alt for ukritisk. Gulp. Allikevel vil jeg si at jeg var fornøyd med disse her. Innimellom er det fint å kunne variere litt bort fra fullkornspastaen uten at det går på bekostning av den helhetlige metthetsfølelsen etter måltidet, og det synes jeg gikk fint med disse.
Dette synes jeg var en fin pastanyhet. Likte den. Og så lurer jeg så klart på; er det mulig å lage en fullkornsvariant med ekstra fiber også? Det må jo være enda bedre? Kanskje vi får det hvis disse to eskene selger bra? Krysser fingrene.
Vet noen irriterer seg litt over at Freia stadig pøser på med nye plater, nærmest bare for å i en periode ta salg og markedsandeler fra konkurrentene. Jeg ser den, men synes samtidig det er gøy at de kommer med nyheter såpass hyppig. Ok, det er ikke alle lanseringene som er like spennende. Ofte er det varianter som allerede finnes hos Cadbury eller Milka, og dermed forsvinner noe av overraskelsesmomentet og originaliteten. Denne her hadde jeg for eksempel en sterk mistanke om at kom til å dukke opp, siden Marabou lanserte en tilsvarende plate i mars. Allikevel er det noe eget når vi får vår egen variant med den deilige Freiasjokoladen.
En ren melkesjokolade, bare med et hint av havsalt som tilleggssmak synes jeg var en veldig god idé. Så befriende enkelt, samtidig nærmest garantert å bli vellykket. Tror ikke jeg kjenner mange som ikke liker kombinasjonen søtt og salt.
Denne platen ser ut som en helt ordinær, klassisk Freia melkesjokolade. Samme farge, utforming og tykkelse. Munnfølelsen er også den samme, den litt tykke fyldige som brer seg bakover i munnen og ned i halsen. Man kjenner først den forventede, søte sjokoladesmaken, men ganske fort merkes også saltet. Både i form av bitte små, forsiktige knas mellom jekslene og selvfølgelig som en tydelig smak på tungen. Saltinntrykket sitter også igjen både i tennene og inni kinnene etter at sjokoladebiten er spist opp, og det er slett ikke den dummeste ettersmaken jeg har kjent.
Så mye mer er det ikke å si om Freias siste lansering. Den var kjempegod, og platen forsvant på et blunk. Kan ikke se for meg noen annet enn at dette er en stayer. Jeg skal i alle fall kjøpe den igjen. Mange ganger.
Først var jeg faktisk litt usikker på hva det var. Lurte på om det var “ris” laget av en slags eggeblanding eller noe annet orientalsk. Gulp. Er det mulig? Heldigvis demret det for meg etter hvert, og jeg skjønte at dette måtte være en slags utgave av stekt ris med egg. Som navnet indikerer er det en ekspressvariant, og selv om mange av oss er mye hjemme om dagen og kanskje har litt bedre tid til å lage mat enn ellers, er det alltid moro å teste for å se om produktet duger opp i mot de vanlige sortene som har litt lenger tilberedningstid.
Pakken inneholder ferdig ris i en fast klump, og den kan varmes både i kjele og mikrobølgeovn. Jeg har fremdeles ikke mikro, og gikk dermed for kjelemetoden. I tråd med slagordet sitt lovet Uncle Ben’s “perfekt resultat hver gang i en kasserolle”, så jeg var sikker på at det kom til å gå fint.
Jeg syntes det duftet litt ubestemmelig og var spent på å smake. I følge Uncle Ben’s skulle dette være langkornet ris og nøye utvalgte egg, hvitløk og løk som skulle gi oss den velsmakende, thailandske klassikeren. Jeg spiser svært lite asiatisk mat og er derfor på ganske gyngende grunn hver gjelder å vurdere om smaken er autentisk eller ikke. Fant ut at jeg heller måtte fokusere på om helheten fungerte eller ikke. Egentlig burde jeg testet risen som base i en typisk rett stekt ris. Med innblandede grønnsaker og kjøtt eller reker. Men siden vi bestemte oss for å teste litt på sparket, ble det heller som tilbehør til kyllinglår. Det gikk helt fint det også.
Til tross for bare tre minutter i kjelen var all risen gjennomvarm. Ikke verst. Innslagene av egg dukket opp sporadisk, og for min del kunne det godt vært litt mer av det. Men greit nok. Det som var smakte i alle fall okay og hadde typisk eggkonsistens. Å beskrive smaken på resten er litt vanskelig. Jeg kjente definitivt hvitløken, og totalen var… annerledes enn risen jeg vanligvis spiser. Konsistensen tenderte mot slapp, men heller det enn ukokt og hard, eller slik glassaktig og anonym. Egentlig var det godt med ris med såpass mye smak. Jeg trengte bare noen munnfuller på å venne meg til akkurat den type smak. Ja, jo, det fungerte dette her. Spennende.
Selv om det ikke var det beste smaken jeg har kjent i mitt liv var ikke denne risen så dum. Og så kjapt og enkelt det var å tilberede den. Jeg synes egentlig ikke det er noe heft å koke vanlig ris heller, enten det er boil-in-bag, Boil-in-box eller i vanlig kjele, men det må være lov å si at dette var usedvanlig lettvint. Om jeg kjøper akkurat denne varianten igjen er jeg litt usikker på, men Uncle Ben’s har jo poser med expressris med flere andre smaker også. Noen av dem kommer jeg helt klart til å prøve etter hvert.